Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Fra jeg var født til jeg var 2år hadde min Onkel og Tante en blandingshund som het Sappo. Han var en venlig og godmodig bamse, som jeg rev i ører, hale, slo, beit og kravlet på (nå skal det sies at jeg ikke fikk lov, men gikk ikke an å passe på meg hele tida da ;) ) uten at han noen gang ble sint, bare gikk bort fra meg. Februar 1994, da jeg var 2år, han var 5, ble han far til 4 herlige valper, 2gutter og 2tisper. Onkel og tante skulle få en, valget falt på den tøffeste, en herlig hann som ble kalt Tim.

Desverre ble Sappo på kjørt rett etter Tim kom hjem, han var da 3mnd.

Jeg og Tim ble bestevenner, han passet på meg og vi lekte og koste oss gjennom oppveksten min. Han var verden snilleste hund. Han var nesten for snill, nesten litt Disney aktig <_< Jeg var utrolig glad i han, alltid når jeg fuikk kjeft gråt jeg inni pelsen hans, og jeg følte han var den eneste som var glad i meg noen ganger. Han trøstet meg når jeg var lei, følte på til leke plassen, var med å herja inne( noe som er fyfy for både barn og hunder, leke gjør vi ute.)

I de siste årene har jeg vært mindre hos onkel og tante, de bor bare 5min unna da, men har liksom ikke vært der like ofte som før. Nå har han blitt både far og beste far, tillog med olderfar har søtingen blitt. Og Theo(sønnen) og Aro(barnebarnet) bor idag hos min onkel og tante.

Sist jeg så han var onsdag den 18, akuratt en uke siden idag, og da la han hode mitt intill meg som han pleier, jeg kunne se han var gammen, masse hvitt både på hode og på hals, mye mer enn før ja. Jeg tenkte på alt vi hadde opplevd sammen, da vi lekte gjemsel, og var med ungene i gata og lekte cowboy og indianer. Vi lekte huleboere, og han var ulven min, vi ulte i sammen og såv i sammen inni skapet, under senga, oppi en elske på loftet. Minnene strømmet frem, og jeg savnet da vi begge var yngre. Jeg la hode inni pelsen hans og visket at jeg var gla i han, og uansett hva som hendte kom han alltid til å være min nr 1! Alltid!

Fredag den 20.07.07 fikk jeg en følelse at noe var galt, jeg følte han var borte, at han var borte fra denne jord. Fra min verden. n følelse jeg ikke klarer å beskrive, jeg fikk frysninger, jeg var sikker på han var død.

Den kvelden tok jeg frem albumet, jeg så på bilder fra vi var små og gråt. Jeg fortalte til veninna mi at jeg trodde han hadde reist, hun sa bare jeg var blitt tullete...

Dagene etterpå var jeg trist og lei, hvorfor? Ingen hadde sagt at han var død, det var bare jeg som antok det. Så på mandag sa jeg til meg selv at på tirsdag skulle jeg besøke dem, og da fikk jeg se at alt var i sin beste velgående meg han.

Rett før jeg skulle til å gå kom pappa hjem fra butikken, han hadde møtt Onkel der, og han kom med beskjeden; Tim ble avlivet 20.07.07. Han hadde fått anfall, og de dro til vætrineren på kvelden, han ble avlivet med det samme.

Jeg fatter ingen ting! Dette er ubeskrivelig! Fatter ikke hvorfor jeg bare antok, det var jo helt teit.. men det vstemte jo. Hvordan kunne jeg vite det? Bare tilfeldighet?

Måtte bare få litt ut.... :)

Vet egentlig ikke hva jeg ville med dette innlegget. Er bare trist nå, det er liksom et tom rom. Men jeg vet han har hatt et flott liv, og han har det bra der han er nå. Med Sappo ;) R.I.P Tim ;) Kommer aldri til å glemme deg ;)

post-1148-1185380691_thumb.jpg

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Takk for svar.  Nei, jeg har alltid ment og prøvd å unngå å hilse på hunder. At hunden min bare skal lære seg at andre hunder eksisterer, men at han ikke har noe med de å gjøre. Annet enn de 2-3 hundevennene han har. Det skal jo sies at vi bor på landet, så ferdes mest i skog og fjells, så vi møter ikke folk eller hunder så ofte hjemme. Men han er veldig trygg og grei, mtp han har vært med meg på jobb over hele landet siden han var 10 uker. Har tatt han med meg inn til byen ved noen anledninger for sosialisering, altså se men ikke røre, og det går stort sett kjempe flnt. Men da er det mer avstand, og jeg har prøvd med alle mulig godbiter og ball, og det er som en bc flest at det er ballen som er best. Men det bruker vi svært sjeldent da han girer seg opp altfor mye og mister fokus. Med ballen kan han være løs blant hunder og folk uten å bry seg om de. Hadde vært morsomt å hatt halvparten av fokuset hans uten ball, som han har med ball 😀 Nå blir han 2 år om en mnd, og problemet rundt hunder har blitt mye bedre. Og vi har ikke gjort noe annerledes egentlig, annet enn å prøve å få mer avstand. Han kan løfte litt på halen og pelsen, men ingen bjeffing eller knurring. Han lander veldig fort etter vi har passert også. Hadde ett tilfelle hvor en liten hund løpt mot og bjeffet og herjet i inngjerdet hage, da dro han i båndet og reiste litt pels. Men ingen lyd da heller, men ble fint med videre og snuste for seg selv i grøfta mens den andre holdt på i bakgrunn. Mye av det er nok pga båndet virker det som også. I langline hvor han får fler forsøk og muligheter til å tenke selv, før lina blir stram så går det bedre enn i kort bånd hvor det kanskje blir stramt med en gang. Så jeg tror jo vi er på bedringens vei, og at det vil bli enda bedre mellom 2 og 3 år 🤞
    • Ikke et dumt spørsmål i det hele tatt! Det er faktisk veldig lurt å tenke på både helse, mengde og hva slags belønning man bruker. Til valp ville jeg brukt små, myke godbiter som er lette å spise raskt. Poenget er at bitene skal være bittesmå, spesielt når du belønner ofte. Bruker du mye godbiter i trening, kan du gjerne ta litt av dagsrasjonen og bruke den som treningsmat. I starten belønner man ofte, fordi valpen skal forstå hva som lønner seg. Etter hvert som atferden blir mer stabil, kan du begynne å belønne mer variert: noen ganger godbit, noen ganger ros, noen ganger lek, noen ganger å få snuse, hilse eller løpe videre. Lek kan også være en veldig god belønning, særlig for valper som synes drakamp, jaktlek eller leke sammen med deg er gøy. Du trenger ikke ha alle lommer fulle for alltid, men i valpeperioden er det smart å ha belønning lett tilgjengelig. Etter hvert faser du ikke belønningen helt ut, men du belønner sjeldnere og mer strategisk. Jeg har skrevet mer om ulike typer belønning her: Belønning – hvordan og med hva belønner jeg hunden min?
    • Jeg har en venninne som har to hunder mad navn Emmy og Lilly, så det var litt morsomt! Jeg synes Emmy er finest av de tre
    • Ja, det kan absolutt virke som om en hund har “null sosiale ferdigheter”, spesielt hvis hun har hatt lite gode erfaringer med andre hunder, dårlig sosialisering, mye stress eller har lært at konflikt er den tryggeste strategien. Men ofte handler det ikke om at hunden “ikke gidder å forstå”, men at hun blir så stresset, usikker eller gira at hun ikke klarer å lese signalene godt nok. Da kan hun enten bli for intens, gå for tett på, overse dempende signaler eller reagere kraftig når andre hunder sier ifra. Jeg ville ikke latt henne “finne ut av det selv” med andre hunder hvis det stadig ender i konflikt. Da får hun bare mer trening i feil strategi, og de andre hundene får en dårlig opplevelse. I stedet ville jeg jobbet med veldig kontrollerte møter: god avstand, rolige hunder, korte økter, parallelle turer og pauser før det bikker over. Målet er ikke nødvendigvis at hun skal bli sosial med alle hunder, men at hun lærer å være rolig rundt andre hunder uten å måtte bort, mase, kjefte eller skape konflikt.
    • Hei! Jeg ville vært litt forsiktig med å tolke dette som “bølling”, selv om det kan se sånn ut. Hos usikre hunder kan bjeffing fort bli en strategi som fungerer: “jeg bjeffer, og da får jeg mer kontroll / den andre hunden holder avstand”. Selv om nabohunden er snill, betyr ikke det nødvendigvis at Lilje opplever situasjonen som trygg. Jeg ville derfor ikke latt henne være tett på ham når hun kjefter, men heller bruke ham som en trygg treningshund på større avstand. Gå parallelle turer der hun slipper direkte kontakt, blikk og press. Belønn rolig atferd, snusing, kontakt med deg og det å kunne se ham uten å reagere. Hvis hun begynner å kjefte, er dere sannsynligvis for nærme eller situasjonen varer for lenge. Målet er ikke at hun skal “skjerpe seg”, men at hun lærer en annen strategi enn å skremme bort. Og for nabohundens skyld er det helt fair å skjerme ham fra å bli kjeftet på tett oppi. Jeg ville fortsatt brukt snille hunder i treningen, men med mer avstand, kortere økter og mindre direkte samhandling. Jeg har skrevet mer om dette her: Hunden bjeffer på andre hunder – hva kan du gjøre?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...