Gå til innhold
Hundesonen.no

Offentliggjøring av rykter.


nullet

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har i det siste kommet over usannheter som legges ut på nett. Når jeg har påpekt dette, har jeg blitt møtt med mistenkeliggjøring og spørsmål om hva jeg får ut av det. Holder det ikke med å ønske at sannheten skal komme frem?

Jeg mener at man skulle kunne bevise påstander man legger ut på nettet. Iallefall hvis påstandene kan komme til å gå ut over noen. Det å gjemme seg bak en anonymitet fritar en IKKE for ansvar om at det man sier er riktig. Mangler man bevis, så får man heller legge det frem som en generell problemstilling. Iallefall ikke henvise til konkrete hendelser.

Det er mulig at det er et generasjons-spørsmål. Jeg er såpass gammel at jeg ikke er vokst opp med at alt er åpent for alle, at man kan påstå hva man vil og slippe unna med det. Når man skjønner at man ikke har hold i sine påstander, synes jeg det er feigt å bare si "tro hva du vil, jeg står på mitt". Hvordan skal man da få stoppet videre rykter?

Jeg er ingen data-ekspert, men jeg har lært at om jeg virkelig vil, så kan jeg finne svar på utrolig mye på nettet. En "anonymisert" historie kan lett spores til hvem og hva det gjelder. Og når svertingen er igang er skaden allerede ubotelig. Ringvirkningene kan bli mye større enn hva man tenkte da man stilte et "uskyldig spørsmål".

En annen side av saken er at jeg synes det vitner om total mangel på respekt for sine "rådgivere". Mange bruker både tid, krefter og bekymringer for å hjelpe andre til å finne svar på sine spørsmål. Lager man et fiktivt problem, så fører man folk bak lyset. Jeg ville iallefall følt meg lurt og utnyttet om jeg skulle gitt et gjennomtenkt råd til noe jeg i ettertid fikk vite ikke stemte.

Hva gjør dere andre? Påpeker dere feil og usannheter, eller velger dere å overse de? Kan man påstå hva man vil og slippe unna med det? Er det jeg som overreagerer? Er litt frustrert akkurat nå..

Skrevet
Jeg har i det siste kommet over usannheter som legges ut på nett. Når jeg har påpekt dette, har jeg blitt møtt med mistenkeliggjøring og spørsmål om hva jeg får ut av det. Holder det ikke med å ønske at sannheten skal komme frem?

Jeg mener at man skulle kunne bevise påstander man legger ut på nettet. Iallefall hvis påstandene kan komme til å gå ut over noen. Det å gjemme seg bak en anonymitet fritar en IKKE for ansvar om at det man sier er riktig. Mangler man bevis, så får man heller legge det frem som en generell problemstilling. Iallefall ikke henvise til konkrete hendelser.

Det er mulig at det er et generasjons-spørsmål. Jeg er såpass gammel at jeg ikke er vokst opp med at alt er åpent for alle, at man kan påstå hva man vil og slippe unna med det. Når man skjønner at man ikke har hold i sine påstander, synes jeg det er feigt å bare si "tro hva du vil, jeg står på mitt". Hvordan skal man da få stoppet videre rykter?

Jeg er ingen data-ekspert, men jeg har lært at om jeg virkelig vil, så kan jeg finne svar på utrolig mye på nettet. En "anonymisert" historie kan lett spores til hvem og hva det gjelder. Og når svertingen er igang er skaden allerede ubotelig. Ringvirkningene kan bli mye større enn hva man tenkte da man stilte et "uskyldig spørsmål".

En annen side av saken er at jeg synes det vitner om total mangel på respekt for sine "rådgivere". Mange bruker både tid, krefter og bekymringer for å hjelpe andre til å finne svar på sine spørsmål. Lager man et fiktivt problem, så fører man folk bak lyset. Jeg ville iallefall følt meg lurt og utnyttet om jeg skulle gitt et gjennomtenkt råd til noe jeg i ettertid fikk vite ikke stemte.

Hva gjør dere andre? Påpeker dere feil og usannheter, eller velger dere å overse de? Kan man påstå hva man vil og slippe unna med det? Er det jeg som overreagerer? Er litt frustrert akkurat nå..

Det er dessverre ikke uvanlig å tro at man vet og kjenner til andres motiver og konkludere ut i fra det. Som regel blir det galt og troll er vanlig på nettet og de vet å utnytte denne strategien fullt ut. Et kjent begrep DNFTT (do not feed the troll) er et veldig bra motmiddel. Troll blir større når de får oppmerskomhet og skrumper inn når de ignoreres. Selv er jeg ganske aktiv på ulike debattforaer og troll går igjen overalt, så lær deg å ignorere dem fordi de ellers vil sluke deg med hud og hår..
Skrevet
Et kjent begrep DNFTT (do not feed the troll) er et veldig bra motmiddel. Troll blir større når de får oppmerskomhet og skrumper inn når de ignoreres. Selv er jeg ganske aktiv på ulike debattforaer og troll går igjen overalt, så lær deg å ignorere dem fordi de ellers vil sluke deg med hud og hår..

DNFTT... Ikke hørt det uttrykket før, men det var et betegnende begrep! Fint å få råd av mer erfarne aktører. Og du har helt sikkert rett (dessverre, egentlig...) Det høres jo ut som et virkningsfullt motmiddel når jeg ser det på trykk og tenker over det. Får jobbe med meg selv, bli litt mer hardhudet og lære meg ignoreringens kunst. Takk!

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei @Betan, min erfaring strekker seg fra 2002 da jeg fikk min første bull-hund. Min første ambull ble født i 2007 og jeg har hatt mange verv i det norske raseklubbens styre, nå sitter jeg i den svenske klubbens styre. Jeg har som oftest hunder i par og jeg er utdannet innefor atferd men også jobbet som hundetrener i mange år. Nå for tiden konkurerer jeg med min ambull-tispe. Vi er i kl 3 i RL f.eks og har flere sporprøver bak oss, tatt i Sverige. Så erfaringen strekker seg fra egne hunder til mange av norges og sveriges ambuller. Holder det?
    • Med denne innstillingen kommer du til å få mange overraskelser i hundeholdet ditt i årene som kommer:) 
    • Tenker at du først og fremst må stikke fingeren i jorda å innse hva slags gener valpen din har. Alle disse tre rasene har grunnleggende mye jaktinstinkt. Alt beror seg ikke på at du er flink til å trene hunden din i valpestadiet. Om du har valp etter foreldredyr/linjer med mye stress og lite impulskontroll har du mildt sagt en jobb foran deg Jeg hadde aldri, ALDRI stolt på min amerikanske bulldog alene rundt små dyr eller katter. Det ville høyst sannsynlig blitt blodbad. Ikke fordi han var slem, ond eller dårlig trent. Men fordi han hadde ett voldsomt jaktinstinkt. Jo før du innser at det mest sannsynlig kan være tilfelle med din hund og, dess bedre er det. Tilrettelegg for minimalt med triggere for hunden din og å holde dyra skilt når du ikke hjemme eller kan følge godt med på interaksjonen mellom dem er mitt beste tips til deg. Pluss, trene på impulskontroll og konsentrasjon. Atferden på hunden din kommer garantert til å forandre seg når den går igjennom de forskjellige kjønnsmodningsfasene - kanskje spesielt dersom du har hannhund.  Fortsett å trene gjennom hele livet til hunden din så minimerer du sjansen for at noe går galt. 
    • Jeg meldte en bekymring til mattilsynet i sommer. Hadde masse bevis på at dyrene ikke hadde det bra, hadde samtaler på telefon, SMS, mailkorrespondanse med saksbehandler fra Mattilsynet, pluss jeg lagde egen googledisk-folder med bilder og videoer av forholdene som hun/de fra Mattilsynet hadde fri tilgang til. Jeg vet også at Mattilsynet var der i hvert fall en gang på befaring. Det endte i at eieren fortsatt har dyrene, noe jeg syntes er heeelt hårreisende.  Hundene hadde tak over hodet, tilgang til mat og vann - så da var det ikke skjellig grunn til omplassering. På tross av at de konstant sto ute, sloss så blodet sprutet og ikke ble møkka for... Nå har jeg flytta, men da jeg fortsatt bodde i området stod det to voksne pluss fire/fem valper i samme hundegård. Alle utenom den ene var forholdsvis store driv- og jakthunder på rundt 25/30 kilo. Tror også at Mattilsynet har sykt mye å gjøre, med lite ressurser til å gjennomføre alt, at de kun har mulighet til å befare bekymringer der dyr er døende eller har veldig, veldig kummerlige livsforhold. Det du beskriver er selvfølgelig helt ******, men trolig ikke nok til at Mattilsynet kommer til gjøre noe.. Dessverre.
    • Som jeg nevnte så er alle rasene i blandingen kjente for å ha sterkt jaktinstinkt. Noe av denne kunnskapen kommer for min del fra Linn som har hatt ambull i mange år, og vi kjenner begge både oppdrettere og aktive hundesportsfolk med alle disse rasene og er aktive i sine respektive raseklubber. Det betyr ikke at det er umulig, men definitivt en langt større utfordring enn om du hadde kjøpt en labrador eller en cocker spaniel. Og det synes jeg oppdretter burde visst om med en slik kombinasjon, men tiltroen min til oppdrettere som blander slike raser er heller ikke veldig stor.  Det er jo uansett bra om det går fint, og så lenge man er bevisst på hva slags hund man har så er det bedre.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...