Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor ofte trener dere spor?


Carina

Recommended Posts

Hvor ofte trener dere som har ambisjoner om å bli gode/konkurrere i spor?

Hvordan har dere lært inn dekkmarkering?

Dere som trener IPO-spor, bruker dere dekkmarkering eller noe annet?

Hva slags underlag er best å begynne med, hvilke er vanskelige?

Hvor lange spor legger dere i begynnelsen? Har en hund som gjerne sporer av seg selv og som liker det godt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trener spor flere ganger i uken, om jeg kan. Det er jo ikke alltid tiden strekker til, selvfølgelig.

Jeg liker spontantspor på valper og "nybegynnere", for jeg tror de aller fleste hunder kan gå spor. Metoden med å la eier løpe avgårde for så ikke å la hunden gå etter med mindre den har nesa i bakken er helt klart siste utvei og brukes kun på en hund som nekter å spore. Ser overhode ikke poenget med en slik metode på en normalt sporlysten hund.

Underlag som er best mener jeg er vanlig gressplen. Det gir mindre fert og mer nøyaktig sporgang, men vanskeligere å merke sporet, om man vil det, siden gress ofte gir mangel på trær å henge merker i. IPO-folka bruker vel stålpinner de setter i sporet som markører, men jeg er ikke et IPO-menneske ;-)

På det aller første sporet er 50 meter mer enn langt nok. Poenget er å vekke hunden for sporgåing. Har den skjønt poenget, tror jeg vi ofte har en tendens til å undervurdere hundenes kapasitet både til å gå lange spor og vanskelige spor. Jeg tror ofte vi lærer dem å spore enkle spor, og ofte hindrer dem i å utvikle potensialet de har.

En voksen hund, som din hund (?), som viser sporinteresse, så ville jeg også gått et sportanspor på omtrent 50 meter, for å se om han faktisk følger det, eller om han mister interessen. Legg sporet i medvind (med vinden i ryggen) og en gjenstand, eller mat, som han liker i enden. Tar han det på strak arm (evt labb) så ville jeg fort kjørt opp på både lengde, liggetid og vanskelighetsgrad. Det er mange ting man må tenke på i sporet for å kunne bli virkelig avansert, så det lønner seg å gå et kurs. Det er alt fra lengde, alder, underlag, værforhold (tørt eller vått), vind, hvordan du fører lina osv osv. Det kommer selvfølgelig også an på hva slags hund du har, siden ingen hunder sporer på nøyaktig samme måte.

Lettes underlag er lyng, vanskeligst er asfalt. Jo mindre vegetasjon, og jo hardere underlaget er, jo vanskeligere blir det. Tørt er vanskeligere enn vått, og yngre spor er lettere enn gamle. Sporingen blir mer nøyaktig, men mer krevende for hunden, jo vanskeligere sporet er. Er det mange krysninger i terrenget du går (vilt, turgåere osv), så er også det forstyrrende for mange hunder, og må ofte trenes på.

Når jeg trener dekkmarkering, så må selvfølgelig hunden kunne dekk, det er jo en forutsetning. Så legger jeg et kort spor med masse gjenstander/pinner i. Sporet her er altså ikke poenget, men jeg vil koble dekkmarkeingen og pinnene til sporet med en gang. Mange vet jeg trener dekkamrkering utenom, men siden jeg må ha felt også, så vil jeg skille disse to, siden hunden må apportere i feltet. Vil ikke ha noe kluss i hodet på den her.

Når jeg kommer til en gjenstand, så vil forhåpentligvis hunden markere den (mange stanser spontant når de oppdager den). Ved å gå tett opp i hunden kommanderer jeg da dekk og sørger for at den legger seg korrekt med gjenstanden mellom labbene. Slik holder jeg på gjennom hele sporet og belønner selvfølgelig for hver gjenstand. Det tar ikke lang tid før de begynner å fatte poenget. Viktigviktig at de ikke får lov til å ta på gjenstanden med munnen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for langt og utfyllende svar!

Hunden det er snakk om er en groenendaelvalp på nesten 4 mnd. :P

Har vært på RIK grunnkurs hvor vi fikk en innføring i dette med spor, men vi lærte ikke så altfor mye om dette med underlag og slike ting. Også syntes jeg det var litt greit å høre med andre som har holdt på med spor, hvordan de gjør det. Instruktøren på kurset sa at han tok dekkmarkeringen separat, han fikk valpen til å legge seg ved alle slags gjenstander hjemme i stua... Det er ikke en metode jeg ønsker å bruke, i tilfelle vi skal trene 'vanlig' bruks etterhvert og dermed feltsøk.

Når det gjelder dette med spontanspor så lærte vi på kurset å ha godbiter i hvert eneste fotspor på de første sporene pga at hundene som går IPO spor skal være 100% nøyaktige, nesa skal være plantet i bakken hele sporet. Det tror jeg er en riktig måte å gjøre det på, dermed vil jeg bruke godbiter slik jeg lærte på kurset. :P

Begynner du å trene dekkmarkering samtidig som du begynner med spor eller venter du litt med det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du skal holde på med IPO, så ville nok også jeg vært svært nøye med hvordan sporgangen var. Hvis valpen ikke bryr seg om godbitene, eller snur seg i sporet for å ta de, så ville jeg oppsøkt noen for hjelp om du ikke kommer opp med en løsning med en gang. Det er ingen hast med en valp på 4 mnd, så da er det bedre å vente på hjelpen.

Jeg venter med dekkmarkeringen, siden jeg tar det i sporet. Sporgangen er viktigere, og jeg synes selve dekkmarkeringen er lettere å få inn og krever mindre enn selve sporet. Derfor stresser jeg ikke med det. Blir gjerne en naturlig prograsjon når man kanskje mener at hunden går så lange spor at den trenger litt bekreftelse/spenning i sporet.

Det er veldig nyttig å trene sammen med noen, erfarne eller ikke, rett og slett fordi flere hoder tenker bedre ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...