Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

l6.jpg

Parson Russell Terrieren

Rasestandard:

Opprinnelsesland/hjemland: Storbritannia

Helhetsinntrykk: Bruks- og hiterrier. Aktiv og kvikk, bygget for fart og utholdenhet. Velbalansert og fleksibel. Arr fra jakt tillatt.Viktige proporsjoner: Velbalansert. Kroppslengden en aning lenger enn mankehøyden. Lengden fra snutespiss til stopp en ening kortere enn fra stopp til nakkeknøl. Hode: Skalle: Flat, moderat bred, smalner gradvis mot øynene. Stopp: Svakt markert. Nesebrusk: Sort.Kjever/tenner: Kraftige og muskuløse kjever. Perfekt og jevnt saksebitt. Komplett tannsett. Øyne: Mandelformede. Ganske dyptliggende, mørke. Livlig uttrykk. Ører: Små, V-formede av moderat tykkelse, henger forover tett inntil hodet. Øretippen rekker til ytre øyekrok, ørebretten ikke høyere enn skalletaket. Hals: Tørr, muskuløs av god lengde, gradvis bredere mot skuldrene.

Forlemmer: Helhetsinntrykk: Kraftige, rette, ikke inn- eller utoverdreide.Skulder: Lang, skråstilt. Godt tilbakelagt. Jevn overgang nakke/skulder. Albue: Tilliggende, bevegelig. Poter: Kompakte, sterke tredeputer. Hverken inn- eller utoverdreide.

Kropp: Velbalansert, kroppen en aning lenger enn mankehøyden.Manke: Tydelig markertRygg: Sterk og rett.Lend: Svakt buet.Bryst: Moderat dypt. Ikke dypere enn til albuene. Bak skuldrene skal et par middels store hender kunne nå rundt brystkassen. Ikke tønneformete ribben. Hale: Kraftig, rett, moderat høyt ansatt, bæres høyt under bevegelse. Vanligvis kupert*) i proporsjon til kroppen, gir et godt håndtak. Baklemmer:Helhetsinntrykk: Kraftige, muskuløse, velvinklete.Knær: Velvinklete.Haser: Lave. Mellomfot: Parallelle, gir godt fraspark. Poter: Som forpotene. Bevegelser: Frie, godt koordinerte, rette sett for- og bakfra. Hud: Må være tykk og løs.

Pels: Hårlag: Naturlig grov, tilliggende og tett, enten ru- eller glatthåret. Buken og innsiden av lårene behåret. Farge: Helt hvit, hvit med tan, gule eller sorte tegninger eller alle kombinasjoner av disse fargene, foretrukket på hodet og/eller haleansatsen.

Størrelse og vekt:Mankehøyde: Hannhunder: ideal 36 +/- 2 cm Tisper: ideal 33 +/- 2 cm

Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.Diskvalifiserende feil: Hunder som viser tegn til aggressivitet og/eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.OBS Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.*) I henhold til norsk lov er halekupering forbudt.

Kort Historikk:

Sognepresten John Russell fra Devon i Storbritannia er mannen som står bak denne rasen. Han var lideskapelig opptatt av hunder og revejakt, og jobbet målbevisst for å få fram den perfekte arbeidsterrieren. Parson Russell Terrieren har innslag av foxterrier og diverse andre terriere og hunder som viste gode egenskaper i hijakt.

Først i 1989 ble rasen anerkjent i «The Kennel Club». I årene før anerkjennelsen dukket det opp mange varianter av såkalte «Jack russell-terriere». De fleste av disse er hvite med større eller mindre røde og/eller sorte flekker. Benlengde, kroppsbygning og gemytt varierer svært mye, og man ser ofte tydelig innslag av andre raser som f.eks. beagle, dachs, div. dverghundraser samt andre terrierraser. I de siste årene har en kortbent, dvergpreget variant vært svært populær, særlig blant hestefolk. Disse følger imidlertid ikke den standarden Jack Russell arbeidet etter, nemlig en hund på ca. 35,5 cm (14 tommer) med en atletisk, ikke for kompakt kropp og med en benlengde som står i et harmonisk forhold til kroppen. Filosofien var at der en rev kunne ta seg fram skulle også terrieren kunne ta seg fram. Russell ønsket ikke hunder med dvergpreg, d.v.s. hunder med korte, ofte krokete ben og relativt store hoder i forhold til kroppen.

Årsaken til at rasen ikke ble anerkjent før i 1989 er dels den store variasjonen som fantes i eksteriør og dels at mange «huntsmen» har motarbeidet rasens «inntreden» i The Kennel Club (den engelske kennelklubben). De mente at jaktegenskapene ville gå tapt til fordel for utvikling av en ren utstillinghund. En gruppe oppdrettere mente imidlertid at tilslutning til Kennelklubben ville lønne seg for å sikre rasens framtid. Trolig vil den tradisjonelle engelske revejakta bli forbudt i nær framtid og da bør oppdrettet av rasen foregå i mer kontrollerte former, mente disse. «The Parson russell Terrier Club» har arbeidet for anerkjennelse av rasen i mange år og i 1989 mente «The Kennel Club» at man hadde fått fram en såpass stor og homogen gruppe hunder at de tillot registrering av de hunder som tilsvarte den opprinnelige rasestandarden.

Den lavbente varianten ble ikke anerkjent den gangen og fra Englands side foreligger det heller ikke planer om dette. I Australia derimot, har man anerkjent en noe mer kortbein variant, kalt Australsk jack russell. Denne typen er nylig også godkjent i Irland og av den internasjonale hunde- organisasjonen FCI. Dermed er den også godkjent av FCI's medlemsland, d.v.s. bl.a. de europeiske landene. Dette innebærer at man pr. år 2002 har anledning til å importere en kennelklubb-registrert australsk eller irsk jack russell terrier som automatisk anerkjennes av den norske kennelklubben. Dette er en egen rase med rasestandard i Kennelklubben og må ikke forveksles med de tallrike såkalte «jack russells» som sees så ofte i England og resten av Europa!

arja.jpg

Good Gracious Arja,

http://www.russellyard.no

Generelt om rasen

Parson Russell Terrieren er årvåkne, livlig og intelligent. Den er utspekulert smart, og vet hvordan den skal få viljen sin – derfor trenger den en bestemt og fast hånd som kan veilede den, og ikke faller for sjarmen.

Den elsker å være der tingene skjer, og er som regel en yndling hos barn da de aldri sier nei til litt lek eller ballkasting. Helst vil den få med seg alle ting på en gang, derfor sier den aldri nei til flere turer eller treninger.

De er mentalt sterke og utholdende. De kan trene i flere timer, og fortsatt ikke være sliten – men når man kommer hjem kan den ligge langflat etter dagens eventyr.

De tror som regel de er best, størst og smartes av alle, derfor er ikke parson russell terrieren omtalt som en sosial rase – men dette kommer an på hvor mye du vil jobbe med sosialiseringen! Siden de tror de er størst, passer den sammen med alle raser – og gir ikke opp under tøff lek med andre store hunder, da de tåler mye.

Det skal mye til for å vippe en slik hund av pinnen. De har et likegyldig syn på det meste, derfor trenger ikke ting som ikke burde skje ha innvirking på dem.

Fikk beskrevet at det finnes kun to stadier på en PRT.

Full rulle eller dyp søv - ingen mellomting!

Så en PRT som ligger i dyp søvn kan sprette opp å være klar på under millisekundet!

Skrevet

Hvordan det er å ha en slik parson i hus!

l9.jpg

Må jo fortelle litt om mine personlige erfaringer med rasen.

Jeg fikk Zorro ned 9. oktober og han er familiens første hund. Det er jeg som har hatt hele og fulle ansvaret for trening og sosialisering av ham.

Selv om de ikke er typisk førstegangshunder, siden de krever litt, har det ikke blitt så mye problemer.

Fra dag 1 var han aktiv, hadde full kontroll på kroppen sin allerede da – og det ALLER første han gjorde da vi kom hjem klokka ett på natta? Gikk opp trappa :)

Det er virkelig mye hund i en parson! Jeg hadde egentlig ikke forventa meg å bli så engasjert i hundeholdet – så klart hadde jeg noen planer, men nå er det mye enn jeg hadde tenkt.

Jeg kan plutselig gå turer i over tre timer, uten at jeg merker det, for med Zorro ved siden av meg er det mye sprell og sprett. Han finner på noe hele tiden, og sier aldri nei til å hente pinner, baller eller andre aktiviteter.

Det folk har kommentert flest ganger, er at han er lettlært (noe som er vanlig hos rasen) og det er han virkelig!

All triksene han kan, lærte han på tre uker i nytt hjem. Ja, kun tre uker tok det den "lille" valpen å lære, sitt, ligg, bli, værsegod, snu (snurr), Sitt bjørn, rull rundt og spille død, gi labb og klaske.

Vel, bare fryd å gammen har det jo ikke vært – noen problemer må man jobbe med. For øvrig er det ikke noe verre enn litt bjeffing (som har gått over) som kommer og går med hormonene hans. Ja, han er litt ille med hormonene – og det har aldri vært så ille som den gangen vi var på helgekurs i agility! Han har vært å snust på løpetidstisper (som ba seg fram osv) etter helga, men han har fortsatt ikke reagert! Så det var vel et tilfelle hvor hormonene virkelig var på topp!

Planene framover er å satse litt på agility, jobbe med spor og få oss litt hitrening. Kanskje blir det LP etter hvert, men for å være helt ærlig så har jeg ikke sansen for det og tror ikke Zorro vil like det like godt som AG – selv om Zorro er så lettlært at han kunne ha lært seg øvelsene med en gang!

En parson passer egentlig til alt – så lenge man er interessert i å trene så har man en skikkelig arbeidslysten hund i en PRT!

Med en parson i hus får man mye morsomheter. Det går ikke en dag uten at han finner på noe morsomt, slik at hele familien ler.

Og han er en favoritt blant unger, mye på grunn av at han er med på alle aktiviteter, men også pågrunn av at de kan vise fram triks med gutten-

Vi har opplevd mye med Zorro, på kort tid. Han har vært på valpeshow og har fått flott kritikk (han har haleknekk så noen NUCH blir han vel aldri) og han har ramla i elva, vært med på hytta, i stallen, til mormor, til farmor, til onkel (ja, egentlig overalt hvor vi reiser)

Jo, Zorro fortsetter å overrasker han, og han er den hunden vi i familien har ønsket oss – om ikke mer!

Forøvrig kan du følge med oss på hjemmesiden

  • 2 years later...
  • 5 months later...
Skrevet

Jeg kan og bidra med Parson bilder :wub: Dog av en liten "insignificant bastard" iogmed at han var kryptochid og er kastrert. Men jeg synes nå han er like mye verdt, titler eller ikke :lol:

5dul1v.jpg1j14yr.jpgEtter tur i myra... 11cdz06.jpg2wgxkx3.jpg

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...