Gå til innhold
Hundesonen.no

Jeg savner henne sånn....


Schæfer-Lover

Recommended Posts

Skrevet

Jeg ønsker bare å dele en vond sorg med dere som vil høre... :yes:

Før elsker jeg hester over ALT på jord. :rolleyes: og jeg kunne ikke tenke meg å drive med noe annet enn det...

Påsken 2003 ble jeg hestepasser for ei pensjonert travhoppe, som het Svarta...

Vi hadde det kjempe koselig sammen og gjodre alt...

Hun kunne desverre ikke ris på, pga hun. var veldig veldig nervøs... Hadde mange ganger problemer med å kontrollere henne når jeg skulle ta henne inn fra paddocken... Hun steilet og rygget og gjorde alt for å slippe unna... Men det var noe med stemmen min som roet henne det hver gang...

Det var som hun følte seg trygg hos meg ;)

En dag fikk jeg beskjed om at hun skulle avlives.. Eieren gadd ikke ha henne mer, og jeg ville jo ikke skilles fra "min" kjære hest som jeg hadde blitt SÅ glad i <333 Så jeg bad og bad om å få kjøpe henne for en billig penge.. Men fikk et blankt NEI fra mine foreldre.. Med ettertanke så var det et smart beslutning, for jeg vet ikke hvor mye tid jeg evt. hadde hatt til henne nå som skolen krever så mye..

Men uansett så er jeg 100% sikker på at hun hadde fått det så mye bedre om jeg hadde fått kjøpt henne, for forholdene var ikke de aller beste der hun stod, helt ALENE...

Hun gikk ikke travløp lenger pga. hun hadde hatt en skade i beinet sitt som bare hadde blitt værre jo mer hun løp travløp... Men etter hennes travekarriære blei hun ofte ridd på og tatt godt vare på a noen jenter.. Helt til eieren fikk seg ny hest!

Da var hun liksom ikke bra nok lenger og ble stående inne.. Hun fikk omtrent ikke vært ute heller... Mens sola skinte utenfor, stod Svarta inne i stallen sammen med støv og møkk...

Jeg kjenner bare kroppen DIRRE av sinne når jeg tenker på hvordan hun ble behandla... :)

Hovedgrunnen til at mamma og pappa ikke ville la meg kjøpe henne var fordi hun var en veldig nervøs hest! Og trengte masse tilsyn.. Egetlig trengte hun å starte helt på nytt igjen... Noe som jeg var 100% sikker på at jeg skulle klare med henne... Jeg hadde lagt planen helt ferdige og var nesten oppi skyene da jeg foreslo det for mamma og pappa...

Og som tida gikk, skjedde det no fælt...

En dag jeg var å besøkte bestefaren min som bodde i nabohuset ved stallen, skjønte jeg at noe var fryktelig galt.. det var så stille.. så merkelig stille liksom på den lille gården hvor Svarta holdt til...

Besta fortalte meg at slakterbilen hadde vært å henta Svarta tidligere i dag, og jeg kjente hvordan det stakk i hjertet mitt :)

Jeg måtte ha frisk luft, og gikk ut og satte meg på huk bak låven og strigråt... Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der, men minst. 1 time.. Jeg kunne ikke noe for det... Og min BESTE venn hadde blitt slaktet ;)

Det er nå over 2 år siden hun ble tatt, datoen var 17. oktober.2005... Det er en dato jeg alltid kommer til å huske så lenge jeg lever...

Som sagt, det er over 2 år siden nå, og sorgen og savnet ette min kjære venn er fortsatt like stort... :P

Det hender at jeg ser på bildet av henne, og gråter meg i søvn...

;)

Og etter at dett skjedde har jeg gradvis mistet interessen for hester, for jeg orker ikke oppleve det en gang til... Nei uff...

Så nå har jeg sluttet, men hester vil alltid ha en spesiel plass i hjertet mitt <3

Her er et bilde av henne og min arm.... </3

post-2182-1178266896_thumb.jpg

  • 2 weeks later...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...