Jeg savner henne sånn....

[Schæfer-Lover]

Jeg ønsker bare å dele en vond sorg med dere som vil høre...

Før elsker jeg hester over ALT på jord. og jeg kunne ikke tenke meg å drive med noe annet enn det...

Påsken 2003 ble jeg hestepasser for ei pensjonert travhoppe, som het Svarta...

Vi hadde det kjempe koselig sammen og gjodre alt...

Hun kunne desverre ikke ris på, pga hun. var veldig veldig nervøs... Hadde mange ganger problemer med å kontrollere henne når jeg skulle ta henne inn fra paddocken... Hun steilet og rygget og gjorde alt for å slippe unna... Men det var noe med stemmen min som roet henne det hver gang...

Det var som hun følte seg trygg hos meg

En dag fikk jeg beskjed om at hun skulle avlives.. Eieren gadd ikke ha henne mer, og jeg ville jo ikke skilles fra "min" kjære hest som jeg hadde blitt SÅ glad i <333 Så jeg bad og bad om å få kjøpe henne for en billig penge.. Men fikk et blankt NEI fra mine foreldre.. Med ettertanke så var det et smart beslutning, for jeg vet ikke hvor mye tid jeg evt. hadde hatt til henne nå som skolen krever så mye..

Men uansett så er jeg 100% sikker på at hun hadde fått det så mye bedre om jeg hadde fått kjøpt henne, for forholdene var ikke de aller beste der hun stod, helt ALENE...

Hun gikk ikke travløp lenger pga. hun hadde hatt en skade i beinet sitt som bare hadde blitt værre jo mer hun løp travløp... Men etter hennes travekarriære blei hun ofte ridd på og tatt godt vare på a noen jenter.. Helt til eieren fikk seg ny hest!

Da var hun liksom ikke bra nok lenger og ble stående inne.. Hun fikk omtrent ikke vært ute heller... Mens sola skinte utenfor, stod Svarta inne i stallen sammen med støv og møkk...

Jeg kjenner bare kroppen DIRRE av sinne når jeg tenker på hvordan hun ble behandla...

Hovedgrunnen til at mamma og pappa ikke ville la meg kjøpe henne var fordi hun var en veldig nervøs hest! Og trengte masse tilsyn.. Egetlig trengte hun å starte helt på nytt igjen... Noe som jeg var 100% sikker på at jeg skulle klare med henne... Jeg hadde lagt planen helt ferdige og var nesten oppi skyene da jeg foreslo det for mamma og pappa...

Og som tida gikk, skjedde det no fælt...

En dag jeg var å besøkte bestefaren min som bodde i nabohuset ved stallen, skjønte jeg at noe var fryktelig galt.. det var så stille.. så merkelig stille liksom på den lille gården hvor Svarta holdt til...

Besta fortalte meg at slakterbilen hadde vært å henta Svarta tidligere i dag, og jeg kjente hvordan det stakk i hjertet mitt

Jeg måtte ha frisk luft, og gikk ut og satte meg på huk bak låven og strigråt... Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der, men minst. 1 time.. Jeg kunne ikke noe for det... Og min BESTE venn hadde blitt slaktet

Det er nå over 2 år siden hun ble tatt, datoen var 17. oktober.2005... Det er en dato jeg alltid kommer til å huske så lenge jeg lever...

Som sagt, det er over 2 år siden nå, og sorgen og savnet ette min kjære venn er fortsatt like stort...

Det hender at jeg ser på bildet av henne, og gråter meg i søvn...

Og etter at dett skjedde har jeg gradvis mistet interessen for hester, for jeg orker ikke oppleve det en gang til... Nei uff...

Så nå har jeg sluttet, men hester vil alltid ha en spesiel plass i hjertet mitt <3

Her er et bilde av henne og min arm.... </3

[MegaMarie]

huff, så trist.

Hun var nydelig ihvertfall

[turbogutten]

skikkelig trist hun var virkelig vakker