Gå til innhold
Hundesonen.no

En kvinnelig hundefører er...


Guest Jonna

Recommended Posts

Guest Jonna

*En kvinnlig hundförare är:

Svår att vara till lags. Smeker gärna den raggiga hunden men ber maken gå

och raka sig.

Fenomenal på att komma på när hennes hundar är födda och kan rabbla

registreringsnumret både fram och baklänges. Däremot hennes barn, mans

födelsedagar eller bröllopsdag kommer hon på en vecka efter de inträffat.

En social stjärna med fantastisk konversationsförmåga förutsatt att festen

ges av en hundkollega. Annars somnar hon i ett hörn av soffan, eller

ursäktar sig med att hunden behöver ses till och åker hem för 1 timmes

spårträning.

Ekonomiskt sinnad. Slösar inte pengar på festklänningar och högklackade skor

utan handlar kammobrallor och kängor på överskottsbolaget. Finns inte en

zoobutik som hon inte varit inne i, för att hitta de bästa kopplen,

spårlinor och apporter.

En kulinarisk perfektionist. Hon blandar till hundens egen matskål med

perfekt avvägda vitaminer och tillsatser medan familjen får snabbmat från

mikron.

En perfektionist på alla sätt. Finns inte en hundbok ute på marknaden som

hon inte läst. Har synpunkter och ideer på allt från klickerträning, till

hur man skall få hunden att inte bakspåra.

Fenomenal på att packa bilen. Lyckas lätt få in två barn, två hundburar (med

hundar i), 2 utställningstält, 4 hopfällbara stolar, kylväska, 1 flak komage

på burk, puffat ris, makaroner, extrakläder, 1 låda vit Donelli och sig

själv i kombin.

Lätt att klä. Förutom hundkläderna att gå i hemma behövs bara en snygg topp,

ett par jeans och ett par gympadojor.

Fotograferar gärna. Inramade vackra fotografier av olika hundar pryder hela

hemmet. Korten av make och barn är några skrynkliga semesterbilder

nertryckta i plånboken.

Utrustad med ett selektivt luktsinne. Lider av lukten av cigarr men känner

inte om hela köket stinker av färsk komage.

En hängiven föreningsmänniska. Sitter med i styrelsen för den lokala

Brukshundklubben, är även aktiv inom disktrikt och rasklubben. Alla

föreningar som har orden hund, bruks eller utställning med i namnet är

intressant för henne.

Utbildar sig snabbt till instruktör, tävlingsledare och domare. Detta för

att då kan hon diskutera ännu mer hund och problemlösningar med

likasinnande.

Rädd om familjens fritid. Hon befriar maken från att klippa gräsmattan genom

att sätta staket runt den och låta hundarna förvandla den till lera När nytt

hus skall inköpas, mäter hon upp tomten så hon kan göra om den till

appellplan eller utställningsring.

En mästare i konversation. Pladdrar på i timmar om nyaste vaccinet,

avmaskning, senaste reglerna, för och nackdelar med skall på sökhundar.

Tyvärr ofta i telefonen. På Internet sitter hon ofta sent in på nätterna på

olika hundsidor och forum, där hon delger sina funderingar och ideer till

andra kvinnliga hundförare. Manliga hundförare göre sig inget besvär att

komma in.

Lätt att göra glad. En ny skyddsärm, spårlina, Arrak jacka eller hopfällbara

stolar gör att du vinner hennes hjärta.

Kärvänlig på ett något annorlunda sätt. Om hon klappar dig på huvudet och

säger "du är en fin kille", tro´t eller ej men hon menar att hon älskar dig

-----------------------------------------------------------------------

Jeg kjenner meg litt for mye igjen i dette..... :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde skrevet det lange innlegget med fine quoter og sånt, også måtte det bli tull <_<

Men ihvertfall.. Jeg er flink på datoer, så jeg husker en hel haug av de, både bursdager og andre merkedager i større eller mindre grad (bare spør Margrete.. hehe) Også skal jeg ikke si noe om at jeg husker bursdagen til ene lillebroren til eksen fordi han hadde bursdag på samme dag som Gubbelille :rolleyes:

Jeg ga linken til denne til min av og på-kjærste gjennom 6 år, og han påsto at det var mye som stemte.. Og når jeg sa at jeg hadde faktisk TO penkjoler, så sa han "Åja?".. Og jeg må jo innrømme at de er fortsatt pene, de penkjolene, til tross for at de er minst 10 år gamle (de er heldigvis klassiske, og går ikke av moten.. hehe), så de er vel ikke akkurat mye brukt? hehe :icon_redface:

Og jeg har bilder av barna mine på veggen, ikke hundene - de bildene ligger for øyeblikket i en pappeske i påvente av å bli hengt opp.. hehe - De får mat og, faktisk.. Men det er kanskje mest fordi det ikke har kommet tørrfor til barn enda? *kremt*

Så nei, jeg kjenner meg ikke igjen.. Eller? hehe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heldigvis kjenner jeg meg ikke helt igjen i alt, men jeg har vel møtt et par som passer beskrivelsen. Morsomste (skjønt, irriterende dumt også) var en hjemmeside for en kennel som presenterte sønnen i huset slik: "NN er født tre dager etter at "Pippi" ble Best in Show." Da himler jeg litt med øynene, ja...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...