Gå til innhold
Hundesonen.no

Spøkelseshistorier


Nina

Recommended Posts

Å, sånne tråder som dette her elsker jeg ;)

Har ikke opplevd noe selv, men har venninner som har fortalt at de har opplved noe.

Det er veldig lenge siden jeg hørte de historiene, så forteller dem utifra det jeg husker..

M var alene hjemme, hadde lagd seg mat, og var på vei opp trappen til loftstuen da hun så en skikkelse av en tenåringsjente i hvit nattkjole i trappa. Hun mistet fatet med mat hun bærte på, løp over til naboen og var der til foreldrene kom hjem. Dagen etter søkte hun på nettet, for å sjekke hvem som hadde bodd i huset før dem. Da kom det opp at det hadde bodd en jente i huset for 10 eller 20 år siden som hadde tatt livet av seg...

M fortalte dette til noen av vennene sine, og de samlet seg hos henne for å prøve å få kontakt med dette spøkelset(sånt åndespill, husker ikke hva det heter). M så ikke spøkelset igjen, men det gjorde to av vennene hennes. De hadde blitt skikkelig rare, men ikke fortalt noen ting.. Flere uker etterpå fortalte de at de også hadde sett denne spøkelsesskikkelsen av tenåringsjenta.

Bestemoren til en venninne var gift med en mann som alltid så på hesteveddeløp på tv. For flere år siden, døde denne mannen, og bestemoren var knust. En kveld hun var hjemme, slo plutselig tv`en på av seg selv og den viste hesteveddeløp. Hun kunne ikke skjønne hvordan tv`en hadde skrudd på seg selv, fordi selve tv`en var skrudd av, og ikke bare med kontrollen. Og det på hesteveddeløp da.. Hun var ikke redd, men så på det som at mannen henens var tilstede og passet på henne. Hun hadde også flere ganger opplevd at musikkspilleren slo seg på av seg selv..

En venninne fortalte meg en gang om en historie som gikk på stallen til stemoren sin. Den gikk ut på at en aldri måtte se mot en spesiell dør inn til stallen om kvelden - da kunne man se en som hadde hengt seg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjekk tråd ;) Elsker spøkelsehistorier!

Har "desverre" selv aldri opplevd å sitt noe. Bara følt kulde og noe som sa "du er ikke velkommen her!"

Men søstera mi satt barnevakt me ei venninne en gang for lenge siden. Først så hørte de skritt fra andre etasje så sprang jenta opp og de gikk etter. da de kom opp sto hun med ryggen til dem og pekte ut i lufta mens hun ropte "se den mannen!" Litt skummelt ;)

Hun som bodde nede i kjeller leiligheten vår før hadde katter. de nektet å gå innpå soverommet, de sto bare og freste før de sprang bort til døren. Noen ganger var også hele kjeller leiligheten "farlig" hun nektet å komme inn og måtte få maten ut :/ (heldigvis har hverken hunder, katter eller kaniner reagert her i andre etasje!)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

M fortalte dette til noen av vennene sine, og de samlet seg hos henne for å prøve å få kontakt med dette spøkelset(sånt åndespill, husker ikke hva det heter).

er det spiritisme du mener?

Elsker sånne tråder! ;)

Satt hos venninna mi en gang jeg hadde overnattet der, og satt på kjøkkenet og spise frokost. Jeg satt da med ryggen mot døra, og så satt venninna mi tvers over meg.

og så prøver jeg å fortelle noe, men ser at hun stadig ser rart "på meg". etter litt oppdaget jeg at hun så BAK meg, og jeg ble veldig forvirret. Jeg så bak meg, og det var da ingenting der.

Jeg ble enda mer forvirret, og lurte på hva i helsiken hun glor sånn på, og så sier hun med rolig stemme "Vi har fått besøk".

og da viste det seg at hun hadde sett en mannsskikkelse, som hadde gått inn og stått bak meg, sett rart på meg, og så gått videre inn på kjøkkenet.

Litt synd at jeg ikke så han selv, men jeg kjente at jeg fikk frysninger, og så ble jeg liiiivredd ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har tre historier som jeg virkelig tror på!

Den ene kan jeg ikke fortelle her... den må høres!

Men kan fortelle de to andre da:

Mine forfedre (tippoldemor osv.) bodde på en gård, da de levde. Som ligger ved Snillfjorden, rundt Trøndelag en plass. Husker ikke årstall nå, men det skjedde ca. når min vet ikke hvor mange tipper-oldemor var 5 år. Det var en av sønnene på gården (på ca. 20 år) som hadde satt barn på en av tjenestejentene på gården. Dette var jo en skam. Så da barnet ble født tok de å drepte det å gikk å grov babyliket ned ute i skogen, tjenestepiken ble forvist fra gården. Flere kvelder på rad, etter dette, var det nesten ingen på gården som som fikk sove om natten. Dette var fordi de hørte babygråt fra skogen. Etter noen netter uten søvn, grov de opp babyen og gav den en ordentlig grav ved gravplassen. Etter dette hørte de ikke babyskrik mer.

Det som er litt skummelt, er at vi har denne gården som hytte. OG da oldemor levde viste hun meg plassen der denne babyen ble gravlagt først. Og hver gang jeg går der, får jeg frysninger i nakken... SKUMMELT!

Jeg har ei venninne som forsker veldig mye på historie osv. Hun jobber på museum :icon_redface:

Hennes oldemor møtte en gang en rik mann. Selv var hun ikke så veldig rik. Da han fridde til min venninnes oldemor, var oldemoren (som jeg kaller Olga) veldig usikker. Da hun var sikker på at denne rike mannen kom til å forlate henne. Men han lovte både da han forlovet seg og da han giftet seg med Olga at han aldri skulle forlate henne. Da det kom til at de skulle ha barn, da var Olga helt sikker på at mannen ville forlate henne. Da lovte han MED TO FINGRER PÅ HJERTET, at han aldri skulle forlate henne. Men etter to år ble Olga og barnet forlatt. Mannen forlot henne for ei rikere dame. Da denne rike mannen og damen fikk en sønn, manglet barnet TO FINGRE!! Ekkelt...

Ikke akkurat spøkelse historier da...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

er det spiritisme du mener?

Ja, der har vi ordet :icon_redface:

Jeg har ei venninne som forsker veldig mye på historie osv. Hun jobber på museum :P

Hennes oldemor møtte en gang en rik mann. Selv var hun ikke så veldig rik. Da han fridde til min venninnes oldemor, var oldemoren (som jeg kaller Olga) veldig usikker. Da hun var sikker på at denne rike mannen kom til å forlate henne. Men han lovte både da han forlovet seg og da han giftet seg med Olga at han aldri skulle forlate henne. Da det kom til at de skulle ha barn, da var Olga helt sikker på at mannen ville forlate henne. Da lovte han MED TO FINGRER PÅ HJERTET, at han aldri skulle forlate henne. Men etter to år ble Olga og barnet forlatt. Mannen forlot henne for ei rikere dame. Da denne rike mannen og damen fikk en sønn, manglet barnet TO FINGRE! Ekkelt...

Ikke akkurat spøkelse historier da...

Oi, så ekkelt.. Var det tilfeldighetene eller..!? :shocked:

Kan ikke du fortelle den siste historien også, please? :rolleyes::P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, der har vi ordet :icon_redface:

Oi, så ekkelt.. Var det tilfeldighetene eller..!? :shocked:

Vet ikke om det var tilfeldig, men ja, sykt ekkelt da!

Kan ikke du fortelle den siste historien også, please? :rolleyes::P

Niks :P

Da ødelegger jeg historien! Den må fortelles :closedeyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har jobbet på hotell der det stadig vekk sprang noen i gangene, enda hotellet var stengt for sesongen, og bare jeg var der og hadde nøkkel. Det stoppet hver gang jeg kikket ut, og startet da jeg gikk inn på rommene igjen. Ikke så skummelt egentlig, bare veldig irriterende.... :icon_redface:

I spisesalen forsvant stadig serviettene fra den ene enden av salen til den andre, og i vaskekjelleren var det noen som plystret. Trodde det var kjæresten min på den tiden som var der nede, og gikk ned, men der var det tomt gitt, og rett etterpå kom han inn døren oppe han.

Er vokst opp i et over hundre år gammelt hus, og der flyttet ting på seg stadig vekk, gjør det sikkert enda også..

Farfar bodde hjemme hos oss da han levde. Han var en meget sprek mann på 86 år, og hogget stadig ved med øks og ryddet rundt huset.

Etter at han døde gikk jeg en kveld på do kl. halv 3 om natten. Dovinduet vender mot hoggestabben oppe ved vedhuset, og mens jeg satt der hørte jeg plutselig lyden av noen som hogg ved. Øksen i hoggestabben, og vedkubber som datt ned på bakken. Gudene vet jeg kjenner den lyden godt...

Stilte meg på dolokket og så ut vinduet, men da stoppet det plutselig og ble dønn stille. Gikk ned igjen, tenkte jeg var blitt sprø, men da begynte lyden igjen. Da gikk jeg bare å la meg, og lot farfar hogge veden sin i fred...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hva jeg leser fra den teksten alene, uten noen annen informasjon, er at valpen er understimulert og finner på ting fordi hun ikke vet hva hun skal gjøre. Min tolkning og mitt svar er selvsagt farget av mine egne erfaringer, og må ikke tas som noe annet enn et subjektivt innspill til vurdering.  Jeg tror hun trenger sterkere lederskap, aka mer veiledning. Valper ikke bare trenger, de ønsker veiledning. "Do this instead," er en fin huskeregel, men det er også å henge litt bakpå. Ideelt sett ligger du frempå med bare "do this" ved å gi henne arbeidsoppgaver(*) før hun finner på noe av seg selv.  *) Lydighetsøvelser samtidig med husarbeid er en fin måte å skvise inn nødvendig kvalitetstid mellom hund og fører i en travel hverdag, mener jeg, og jeg synes ikke en skal vente med å påbegynne lydighetstrening fordi: "Valper skal bare leke mens de er så små." De valpene jeg har hatt, de har tatt treningen som interessant lek og absorbert læring som små svamper.  Jeg ser altså ikke noen grunn til å ikke påbegynne bakpartskontroll og fri ved foten første uka. Gradvis, gjennom å bryte ferdig øvelse ned i å gripe, slippe, bære, lære å apportere ting for levering til deg eller bære noe fra kjøkkenet til vaskerommet for deg, sitt/dekk/stå, innkalling, fremsending til objekt, sitt/dekk/stå med fører ut av syne. Bare begynn. Canis.no hadde vel en masse fine gratis videoer om klikkertrening og gode bøker om både hverdagslydighet og konkurranselydighet. Det er også lettere å "gå tur" om det er helt konkrete oppgaver å fokusere på mens en går.  .. synes jeg
    • Tja, en mellomting hadde vært å foretrekke. Men vi jobbet mye med det på trening, så han vet at mange hundemennesker har godbiter på seg 😆 Har begynt å ha de andre på trening på banen som forstyrelse når vi trener, greit om han ikke trenger å hilse på dommer, banemannskap og publikum hver gang vi er på stevne. Ja han får ofte kommentar om at han er stevnes gladeste hund, lykkelig er han i allefall. 
    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...