Gå til innhold
Hundesonen.no

Spøkelseshistorier


Nina

Recommended Posts

Skrevet

Å, sånne tråder som dette her elsker jeg ;)

Har ikke opplevd noe selv, men har venninner som har fortalt at de har opplved noe.

Det er veldig lenge siden jeg hørte de historiene, så forteller dem utifra det jeg husker..

M var alene hjemme, hadde lagd seg mat, og var på vei opp trappen til loftstuen da hun så en skikkelse av en tenåringsjente i hvit nattkjole i trappa. Hun mistet fatet med mat hun bærte på, løp over til naboen og var der til foreldrene kom hjem. Dagen etter søkte hun på nettet, for å sjekke hvem som hadde bodd i huset før dem. Da kom det opp at det hadde bodd en jente i huset for 10 eller 20 år siden som hadde tatt livet av seg...

M fortalte dette til noen av vennene sine, og de samlet seg hos henne for å prøve å få kontakt med dette spøkelset(sånt åndespill, husker ikke hva det heter). M så ikke spøkelset igjen, men det gjorde to av vennene hennes. De hadde blitt skikkelig rare, men ikke fortalt noen ting.. Flere uker etterpå fortalte de at de også hadde sett denne spøkelsesskikkelsen av tenåringsjenta.

Bestemoren til en venninne var gift med en mann som alltid så på hesteveddeløp på tv. For flere år siden, døde denne mannen, og bestemoren var knust. En kveld hun var hjemme, slo plutselig tv`en på av seg selv og den viste hesteveddeløp. Hun kunne ikke skjønne hvordan tv`en hadde skrudd på seg selv, fordi selve tv`en var skrudd av, og ikke bare med kontrollen. Og det på hesteveddeløp da.. Hun var ikke redd, men så på det som at mannen henens var tilstede og passet på henne. Hun hadde også flere ganger opplevd at musikkspilleren slo seg på av seg selv..

En venninne fortalte meg en gang om en historie som gikk på stallen til stemoren sin. Den gikk ut på at en aldri måtte se mot en spesiell dør inn til stallen om kvelden - da kunne man se en som hadde hengt seg..

Skrevet

Kjekk tråd ;) Elsker spøkelsehistorier!

Har "desverre" selv aldri opplevd å sitt noe. Bara følt kulde og noe som sa "du er ikke velkommen her!"

Men søstera mi satt barnevakt me ei venninne en gang for lenge siden. Først så hørte de skritt fra andre etasje så sprang jenta opp og de gikk etter. da de kom opp sto hun med ryggen til dem og pekte ut i lufta mens hun ropte "se den mannen!" Litt skummelt ;)

Hun som bodde nede i kjeller leiligheten vår før hadde katter. de nektet å gå innpå soverommet, de sto bare og freste før de sprang bort til døren. Noen ganger var også hele kjeller leiligheten "farlig" hun nektet å komme inn og måtte få maten ut :/ (heldigvis har hverken hunder, katter eller kaniner reagert her i andre etasje!)

Skrevet
M fortalte dette til noen av vennene sine, og de samlet seg hos henne for å prøve å få kontakt med dette spøkelset(sånt åndespill, husker ikke hva det heter).

er det spiritisme du mener?

Elsker sånne tråder! ;)

Satt hos venninna mi en gang jeg hadde overnattet der, og satt på kjøkkenet og spise frokost. Jeg satt da med ryggen mot døra, og så satt venninna mi tvers over meg.

og så prøver jeg å fortelle noe, men ser at hun stadig ser rart "på meg". etter litt oppdaget jeg at hun så BAK meg, og jeg ble veldig forvirret. Jeg så bak meg, og det var da ingenting der.

Jeg ble enda mer forvirret, og lurte på hva i helsiken hun glor sånn på, og så sier hun med rolig stemme "Vi har fått besøk".

og da viste det seg at hun hadde sett en mannsskikkelse, som hadde gått inn og stått bak meg, sett rart på meg, og så gått videre inn på kjøkkenet.

Litt synd at jeg ikke så han selv, men jeg kjente at jeg fikk frysninger, og så ble jeg liiiivredd ;)

Skrevet

Sånn ouija brett eller hva det nå heter? :/ prøvde det engang når jeg var 14.. Men vi ble så redde at vi ikke tørte å gjennomføre det! :icon_redface:

Skrevet

Har tre historier som jeg virkelig tror på!

Den ene kan jeg ikke fortelle her... den må høres!

Men kan fortelle de to andre da:

Mine forfedre (tippoldemor osv.) bodde på en gård, da de levde. Som ligger ved Snillfjorden, rundt Trøndelag en plass. Husker ikke årstall nå, men det skjedde ca. når min vet ikke hvor mange tipper-oldemor var 5 år. Det var en av sønnene på gården (på ca. 20 år) som hadde satt barn på en av tjenestejentene på gården. Dette var jo en skam. Så da barnet ble født tok de å drepte det å gikk å grov babyliket ned ute i skogen, tjenestepiken ble forvist fra gården. Flere kvelder på rad, etter dette, var det nesten ingen på gården som som fikk sove om natten. Dette var fordi de hørte babygråt fra skogen. Etter noen netter uten søvn, grov de opp babyen og gav den en ordentlig grav ved gravplassen. Etter dette hørte de ikke babyskrik mer.

Det som er litt skummelt, er at vi har denne gården som hytte. OG da oldemor levde viste hun meg plassen der denne babyen ble gravlagt først. Og hver gang jeg går der, får jeg frysninger i nakken... SKUMMELT!

Jeg har ei venninne som forsker veldig mye på historie osv. Hun jobber på museum :icon_redface:

Hennes oldemor møtte en gang en rik mann. Selv var hun ikke så veldig rik. Da han fridde til min venninnes oldemor, var oldemoren (som jeg kaller Olga) veldig usikker. Da hun var sikker på at denne rike mannen kom til å forlate henne. Men han lovte både da han forlovet seg og da han giftet seg med Olga at han aldri skulle forlate henne. Da det kom til at de skulle ha barn, da var Olga helt sikker på at mannen ville forlate henne. Da lovte han MED TO FINGRER PÅ HJERTET, at han aldri skulle forlate henne. Men etter to år ble Olga og barnet forlatt. Mannen forlot henne for ei rikere dame. Da denne rike mannen og damen fikk en sønn, manglet barnet TO FINGRE!! Ekkelt...

Ikke akkurat spøkelse historier da...

Skrevet
er det spiritisme du mener?

Ja, der har vi ordet :icon_redface:

Jeg har ei venninne som forsker veldig mye på historie osv. Hun jobber på museum :P

Hennes oldemor møtte en gang en rik mann. Selv var hun ikke så veldig rik. Da han fridde til min venninnes oldemor, var oldemoren (som jeg kaller Olga) veldig usikker. Da hun var sikker på at denne rike mannen kom til å forlate henne. Men han lovte både da han forlovet seg og da han giftet seg med Olga at han aldri skulle forlate henne. Da det kom til at de skulle ha barn, da var Olga helt sikker på at mannen ville forlate henne. Da lovte han MED TO FINGRER PÅ HJERTET, at han aldri skulle forlate henne. Men etter to år ble Olga og barnet forlatt. Mannen forlot henne for ei rikere dame. Da denne rike mannen og damen fikk en sønn, manglet barnet TO FINGRE! Ekkelt...

Ikke akkurat spøkelse historier da...

Oi, så ekkelt.. Var det tilfeldighetene eller..!? :shocked:

Kan ikke du fortelle den siste historien også, please? :rolleyes::P

Skrevet
Ja, der har vi ordet :icon_redface:

Oi, så ekkelt.. Var det tilfeldighetene eller..!? :shocked:

Vet ikke om det var tilfeldig, men ja, sykt ekkelt da!

Kan ikke du fortelle den siste historien også, please? :rolleyes::P

Niks :P

Da ødelegger jeg historien! Den må fortelles :closedeyes:

Skrevet

Har jobbet på hotell der det stadig vekk sprang noen i gangene, enda hotellet var stengt for sesongen, og bare jeg var der og hadde nøkkel. Det stoppet hver gang jeg kikket ut, og startet da jeg gikk inn på rommene igjen. Ikke så skummelt egentlig, bare veldig irriterende.... :icon_redface:

I spisesalen forsvant stadig serviettene fra den ene enden av salen til den andre, og i vaskekjelleren var det noen som plystret. Trodde det var kjæresten min på den tiden som var der nede, og gikk ned, men der var det tomt gitt, og rett etterpå kom han inn døren oppe han.

Er vokst opp i et over hundre år gammelt hus, og der flyttet ting på seg stadig vekk, gjør det sikkert enda også..

Farfar bodde hjemme hos oss da han levde. Han var en meget sprek mann på 86 år, og hogget stadig ved med øks og ryddet rundt huset.

Etter at han døde gikk jeg en kveld på do kl. halv 3 om natten. Dovinduet vender mot hoggestabben oppe ved vedhuset, og mens jeg satt der hørte jeg plutselig lyden av noen som hogg ved. Øksen i hoggestabben, og vedkubber som datt ned på bakken. Gudene vet jeg kjenner den lyden godt...

Stilte meg på dolokket og så ut vinduet, men da stoppet det plutselig og ble dønn stille. Gikk ned igjen, tenkte jeg var blitt sprø, men da begynte lyden igjen. Da gikk jeg bare å la meg, og lot farfar hogge veden sin i fred...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Alenetrening tar den tiden det tar, det er umulig å si noe på forhånd om hvor lang tid det tar før akkurat din valp er klar for å være alene hjemme en hel arbeidsdag. Det er individuelt. Og en oppdretter som påstår at en 12 uker gammel valp kan være alene hjemme i mange timer høres virkelig ikke seriøs ut. Det er jo en baby. En ting som i hvert fall er sikkert, er at jo mer erfaring valpen får med å føle at det er ubehagelig å være alene, jo større er sjansen for at du ender oppmed en hund med separasjonsangst.
    • Det ønsker gjerne forslag. Hundebarnehage kan jeg klare å google meg frem til selv.
    • Det høres ut som du virkelig har tenkt gjennom ansvaret, og at du gjør så godt du kan innenfor et skiftarbeidsliv som ikke alltid spiller på lag. Det er helt normalt at dagvakter blir den kinkige biten mange hundeeiere kjenner seg igjen i akkurat det. Og ja… oppdrettere kan si mye. Noen ganger stemmer det, andre ganger sier valpen ganske tydelig: “12 uker? Jeg? Alene? Nei takk, menneske prøv igjen.” Til syvende og sist er det jo du som lærer å lese din valp, og valpen som bestemmer tempoet. Det betyr ikke at du har gjort noe feil, eller at treningen din er dårlig. Det betyr bare at han er en liten fyr med egne meninger og akkurat nå sier han at han ikke er helt klar for lange økter alene. Det viktigste er at du prøver å finne løsninger, og det gjør du jo allerede. Det viser ansvar, ikke det motsatte. Hvis du vil, kan jeg hjelpe deg med forslag til hvordan du kan trene videre på en måte som passer både deg og ham. eller om jeg kan hjelpe deg å finne dyrebarnehage eller noe slikt  
    • Hvis du ikke har vært borte mer enn en time nå, og så plutselig øker til en hel arbeidsdag så er det klart at det blir problemer. Jeg vil også påstå at de færreste valper takler greit en arbeidsdag alene ved 12 uker, og synes det er ganske dårlig av en oppdretter å påstå det. Det er også litt raseavhengig, men jeg ville aldri regnet med at hunden var klar til hele dager alene hjemme ved 12 uker, uansett rase. Man henter vanligvis valpen ved 8-10 uker. Den første uken bør man være sammen med valpen og legge et trygt grunnlag, og så gradvis legge til rette for at valpen takler at man går unna, enten det bare er i et annet rom, ut og hente posten, osv. Da er det veldig individavhengig hvor fort man kan gå fram, og går man for fort fram må man ofte gå mange steg tilbake igjen. Det ER mye jobb å ha hund, og uansett hvor forberedt man er så tror jeg mange får seg en overraskelse. 
    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...