Overmyk eller på vei til å bli sær?

[belgerac]

Tenkte jeg skulle poste her på Sonen hvor det er en del belgerfolk som kanskje kjenner til problemstillingen.

Har ei belgerfrøken som alltid har vært supersosial, ivrig på å hilse og kose med folk. Ikke av den reserverte typen belger akkurat

Men, jeg synes å øyne en liten endring nå når hun er på sitt fjerde år. Nesten umerkelig for folk som ikke kjenner hunden veldig godt riktignok. Men jeg synes å se at hun virker litt trykket ved visse former for sosial omgang med folk. Vanlig klapp og hils er helt ok. Men når folk berører henne på en dominant måte (bøyer seg over, legger arm over ryggen eller holder rundt henne, eller trekker henne inntil seg) kan jeg se at hun synes situasjonen blir litt trykket. Da ser jeg at hun demper veldig, ser vekk, slikker seg rundt munnen, lager veldig flate ører etc. Hun er aldri vanskelig å kalle til meg når dette skjer, så jeg tolker det som at hun blir lettet over at jeg tar henne ut av situasjonen. Burde jeg forresten gjøre det?

Hun har aldri trukket seg unna kontakt, og storkoser seg med å være midtpunkt i eksempelvis familieselskaper hvor det vanker oppmerksomhet i bøttevis. Men jeg syns å se at hun har begynt å styre unna "fangarmer". Hun vil faktisk velge selv å ta kontakt. Stor jente nå, med egne meninger?

I det store og det hele syns jeg at hun er blitt litt mer nøye på dette med veldig intim kontakt med andre enn oss her hjemme. Hun er en liten, søt og blid hund med deilig myk pels som inviterer til masse kosing, så jeg er litt på alerten rundt dette. Har ikke turt å si noe til folk i fare for å skape usikkerhet og påfølgende snål oppførsel, om dere forstår hva jeg mener. Det siste jeg vil er at folk blir overforsiktige overfor henne, for hun er typen som fort fanger opp unormal oppførsel.

Min familie, og andre som har forsøkt seg på å holde henne igjen i halsbåndet for å tvangskose, har fått klar beskjed om at det får de ikke lov til. Det har jeg vært streng på helt fra hun var valp, og faktisk tar de det til etterretning -stort sett, da. Hender jeg må minne dem på det. Utover det har jeg ikke lagt noen restriksjoner på hvordan de skal forholde seg til henne.

Hva er andre belgereieres erfaringer på dette med myke/dempende hunder? Kan hun risiskere å utvikle seg til å bli en fryktelig sær hund hvis jeg ikke skjermer henne tru? Eller er hun bare en helt vanlig, men litt overmyk belger som bare "er slik"?

[Guest 2ne]

Jeg antar det har noe med alder å gjøre, at hun blir voksen og kanskje ikke fullt så "opptatt" av å bli likt/godtatt av alle dere møter lenger.. Jeg ville vel ikke tatt noe særlig hensyn til sånt, folk er rare og gjør ting de ikke alltid liker, og det får de bare forholde seg til - innen rimelighetens grenser, selvsagt!

Fortsett som du har gjort til nå du, be folk om å respektere det når hun har lyst til å gå, men ikke gjør de oppmerksomme på "problemet", for for mine belgere så har det alltid vært verst, når folk sniker seg mot de med siden til og hånda utstrakt mens de ser en annen vei og gjesper - DA blir mine paranoide og usikre da.. Når folk oppfører seg totalt unormalt..

[akela]

Har en tispe av en annen rase, som også ble mer "nøye" - som jeg helst kaller det - med årene. Noen blir sent modne, og tre-fire år er vel ikke helt uvanlig å bli voksen på

Som 2ne skriver; mye av "imøtekommenheten" til yngre hunder er like ofte et uttrykk for at de vil likes og aksepteres - enn at de er så kjempesosiale. Mye misforståelser der. Bra du har vært så nøye hele tiden, fangarmer er en uting. Traff en hyggelig kar i helgen, som hadde hatt maken til min - hun likte godt å hilse på ham, men hver gang han prøvde å ta tak i henne, så bakker hun tvert, og når armene er vekk så kommer hun tilbake og susser på ham. Hun gjør ikke dette INNEN familien - men med de mer fjerne eller ukjente.

Hos oss så er begge hundene langt mer tolerante og tilgivende overfor det meste når det gjelder barn, noe annet er ikke lov heller, og så har vi trent veldig bevisst på at de skal TÅLE rare ting. Men når det gjelder voksne, så ser jeg at de ikke alltid gidder - for hvorfor skulle de? Jeg tar heller endel styring, og sier "klø der, ikke klapp der, hvis du vil han eller hun skal like deg".

[Siri]

  akela skrev:

Har en tispe av en annen rase, som også ble mer "nøye" - som jeg helst kaller det - med årene. Noen blir sent modne, og tre-fire år er vel ikke helt uvanlig å bli voksen på

Som 2ne skriver; mye av "imøtekommenheten" til yngre hunder er like ofte et uttrykk for at de vil likes og aksepteres - enn at de er så kjempesosiale. Mye misforståelser der. Bra du har vært så nøye hele tiden, fangarmer er en uting. Traff en hyggelig kar i helgen, som hadde hatt maken til min - hun likte godt å hilse på ham, men hver gang han prøvde å ta tak i henne, så bakker hun tvert, og når armene er vekk så kommer hun tilbake og susser på ham. Hun gjør ikke dette INNEN familien - men med de mer fjerne eller ukjente.

Hos oss så er begge hundene langt mer tolerante og tilgivende overfor det meste når det gjelder barn, noe annet er ikke lov heller, og så har vi trent veldig bevisst på at de skal TÅLE rare ting. Men når det gjelder voksne, så ser jeg at de ikke alltid gidder - for hvorfor skulle de? Jeg tar heller endel styring, og sier "klø der, ikke klapp der, hvis du vil han eller hun skal like deg".

Jeg har lagt merke til en endring hos yngstemann her i huset også nå de siste par årene faktisk. Jeg har alltid opplevd unge Babs som en sosial og veltilpasset hund som liker å hilse på alt av mennesker (uten at hun er typen som KASTER seg over dem liksom). Men de siste par årene har jeg sett at hun gjør akkurat som Akelas store... nemlig at hun gjerne går bort for å hilse, men bakker et par-tre skritt når hender strekkes ut. Når de tas bort, går hun gjerne inntil og gnur seg på dem, eller setter seg på dem om de sitter på huk ( ), men hun liker nok helst å styre dette selv litt.

Med unger er det helt annerledes. Da går hun GJERNE bortil - hender eller ikke - og hilser og er riktig så fin og rolig, uten å rygge unna.

[Terrier]

Jeg har ei tispe som gjør dette mot meg, jeg. Ikke fremmede. Noe av grunnen til det er nok at hun VET at hun er godtatt av meg og trenger ikke gå på akkord med hva hun ønsker for å bli likt. Særlig når hun rundet tre år - da er hun myyyyye mer bevisst på om hun vil løftes opp eller ikke. Hvis jeg strekker frem armene for å løfte henne opp, så spretter hun unna. Og det er jo greit, jeg må da ikke løfte henne. Samtidig endret atferden hennes seg da hun ble 2 år - unghunder er langt i fra stas, og spesielt lekelystne hannhunder får passet sitt påskrevet. De stresser henne og får henne til å føle seg utrygg, så vi forsøker å unngå dem så langt det er mulig. Noen tror hun er aggressiv på valper, men det har mer med det å gjøre at hun er konsekvent på at hvis hun ikke vil leke, så skal valpen innfinne seg med det. Noen ganger koker det litt i toppen hvis hun slites mellom lyst til å leke og lyst til å sette valpen på plass, så da må jeg gripe inn og be henne roe seg.

Dette kom med alderen og er nok en naturlig utvikling blandet med dårlige/uheldige erfaringer (som det er vanskelig å skjerme dem fullstendig fra når man bor i Oslo), og jeg har nok kanskje latt andre hunder få herje for mye uten å gripe inn. Men nå er hun voksen og har ikke det store lekebehovet/kosebehovet.

Hihi, noen ganger lurer jeg på hvordan dette terrierdyret vil bli som 10 åring - sikkert både sur og sær. Men det er jo greit det òg!