Omplassering av eldre hund pga. valp

[akela]

Godt innlegg fra deg også, Belgerpia. Mange poenger der... og stjerne i boken både til deg og andre oppdrettere som tar vare på også sine pensjonister.

Så dette med valp kontra hunden man hadde fra før:

Det er noe med det da - at dersom man allerede har en hund, og så skal anskaffe en til, så har man antagelig en VISS innsikt (kort sagt, da antar jeg at man ikke er helt idiot...). Og da bør man klare å vurdere rasevalg ut fra den hunden man har, finne en hund og et individ som passer - OGSÅ TIL DEN HUNDEN MAN ALLEREDE HAR.

Har man en oppkjeftig hannhund fra før, ja, da må man kanskje slakke litt på det hele - og finne seg et mer føyelig individ enn man kanskje ellers ville valgt. Har man en bedagelig, litt rolig hund, så får man kanskje kjøpe en "midlere" hund enn ellers - for å være sikker på at de to klarer å snakke samme språk. Slike ting. Jeg velger raser så de skal "stå til hverandre" mentalt, og det er en stor fordel - da har de utbytte av hverandre mer enn hvis de bare lever parallelt.

Og har man en hund som ikke klarer å gå overens med NOEN hunder, ja, hva skal man da med en hund til? Ikke for det... har hatt en rekke "hundebekjente" som har hatt heftige hannhunder, men som likevel har klart å introdusere nye hannhunder greit fra ung alder av, hvis man tar det litt ordentlig.

Du, Belgerpia, har jo flere hunder, og der later det ikke til å være nevneverdige problemer med å passe inn nye hunder? Jeg og familien min har alltid flere hunder, enten det er flere tisper sammen eller flere hannhunder eller begge deler, og der går ting også greit. Siri, du har vel også hatt flere? Og jeg har en lang rekke venner med hund som har flere, og det er UNNTAKSVIS at det går galt - hvis eier gjør hjemmeleksa si og bruker hodet, og også sørger for å ha så solid kontroll over begge hunder som man bør ha.

Så kanskje det EGENTLIG er vikarierende motiver bak - at "de to går ikke overens" kanskje er flerhundseierens form for "å, en i familien ble skikkelig plutselig allergisk" (den vanlige hannhund på 1,5-år-unnskyldningen)?

Det ER ikke alle eiere som gidder å anstrenge seg nok, eller tenke gjennom nok, men som nokså halsløst - eller ensporet - anskaffer seg hund nummer to. Og det er vel dem vi diskuterer her? JEG tror ikke de "gjør nok", bevisst eller ubevisst, dessverre.

[JailyTina]

Jeg har alltid vært av den oppfatning at skaffer du deg hund, katt, hest what ever, så skal du være forberedt på å ta deg av det på alle mulige måter til dens dager er talte. Det er kun noen få ting som i min verden kunne forsvare det å gi fra seg et dyr og det er sykdom, økonomi og død...

Blir du for syk til å ta deg av dyret, selvsagt skal ikke dyret trenge å lide så da ville jeg prøvd å omplassere så kanskje dyret kunne få et bedre liv. Hadde øknonomien blitt så dårlig at jeg ikke hadde hatt råd til fôr og andre utgifter hadde det samme som over vært aktuelt. Og tredje grunnen min sier seg vel egentlig selv at dyret da måtte få komme til noen andre.

Samfunnet i dag har den grunnleggende bruk-og-kast mentaliteten i forhold til alt! Også hunder. Derfor overrasker det meg aldri at folk prøver å selge/omplassere 6-10 år gamle hunder av diverse rare grunner. Men personlig ville jeg ikke klart å omplassere min egen hund med mindre jeg var helt nødt.

[nullet]

Derfor synes jeg det er veldig, veldig pussig når det "beste" argumentet for omplassering liksom skal være at hundene ikke er lei seg - at alt går riktig så bra så. Javel... og hva så? Det er ikke HUNDENE det egentlig er snakk om her, det er eiernes HOLDNINGER.

Holdninger om at "det er bare å finne en ny eier, for jeg vil ikke ha en hund som ikke kan hoppe så høyt eller løpe så fort som den burde, og så finner jeg en ny og bedre"... ja, da legger man opp til bruk og kast da. Ja, hunder er tilpasningsdyktige, og hva så? Man tar på seg en sterk forpliktelse, man knytter til seg et av de mest lojale dyrene som finnes - og da får man ærlig talt se hvilket moralsk og etisk ansvar som følger med det, som Siri er inne på.

Skal man kaste vekk de udugelige gamlingene, for å finne noe nytt og spennende? Er hobbyen man bedriver innimellom så mye viktigere enn alt det hunden har gitt eieren av tillit og kjærlighet? Det ER ikke frimerker man driver med, men noe FORPLIKTENDE.

Jeg håper da inderlig det er hundene vi tenker på! ikke nødvendigvis eiernes holdninger. Hva hjelper det min hund at jeg ønsker å beholde han til han dør, om det medfører at han får et dårligere livsinnhold? Hva om faktisk andre kunne tilby han et (for han) mye bedre liv? Hva om familien skal på skitur, og rygg og ledd skranter? Noen timer alene hjemme er kanskje redningen. Eller en weekend hos venner og bekjente? Hva når familien skal på en ukes fottur i fjellet? Hundepensjonat, eller venner og bekjente? Eller familien kan holder seg hjemme? Hva når man reiser på trenings- / weekend-samlinger og den gamle trives best uten kontakt med fremmede hunder? Hva med...

Det jeg vil frem til er at det finnes faktisk situasjoner der den gamle hunden ville trivdes bedre i et hjem hvor den kunne fått den freden og roen den ønsket seg. Og som satte pris på alle de verdiene alderen bringer med seg. Jeg kjenner mange hunder som har fått en super pensjonisttilværelse etter omplassering. De er ikke nødvendigvis "fortrengt" fra sitt tidligere hjem pga av den yngre hunden. Men de har eiere som klarer å sette sine egne lyster til side for hva som er best for hunden.

"Aldri i verden om mine hunder skal gies bort til andre", skriker det inni meg! Men om jeg kommer i en situasjon der jeg må ta et valg, så håper jeg inderlig at jeg klarer å beholde fornuften og ta det valget som er til beste for hunden min. Så mye har den iallefall fortjent! Og at den kan ha det supert uten meg, er jeg overhodet ikke i tvil om. Mye bedre enn jeg vil ha det uten den. Så hvem er egentlig egoisten her?

En sak har som regel mange sider!

[Guest 2ne]

Okay, hvis vi skal snakke om moral og etikk her, så syns jeg det er en uting å kalle en 5-6 år gammel hund for "gammel" og pensjonister jeg da, for bortsett fra de aller største rasene, så er ikke det "gammelt" - gammel hund, da snakker vi seniorer, hunder på minst 8-9 år eller mer.. Her - og ellers når man prater i hundemiljøet - så høres det jo ut som at en hund på 5-6 år er døden nær og kan ikke brukes til noe som helst lenger (er det ikke derfor man får seg hund nr 2 da?)

Det er - og jeg mener bestemt at jeg skreiv det tidligere - ikke snakk om pensjonister, hunder som kanskje har igjen kanskje 3 år, det er helt klart uetisk og umoralsk. Og som jeg også har nevnt før, det er uetisk å stadig bytte og bytte og bytte til noe nytt og bedre noe - samme hvilken grunn man måtte ha - og jeg syns ikke at oppdrettere skal ha noe "fritak" der altså, ærlig talt, omplassering er ikke mindre traumatisk for en avlshund (eller en som ikke levde opp til forventningene) enn en familiehund.. Da faller litt av denne argumentasjonsrekka deres bort for min del. Vil det si det samme som at OM jeg fikk meg enda en hund om et års tid, og omplasserte Emma på halvannet, så er det greit, men det er uetisk og umoralsk om jeg hadde gjort det med Dina, som ville vært 5? Er det mer greit at jeg omplasserer hundene mine om jeg registerer et kennelnavn? Hva er logikken her?

Det er bare følerier å komme med at man er MER knytta til eldstehunden enn yngstehunden og, hvor knytta man blir til en hund, kommer an på kjemien mellom hund og eier, ikke hvor lang tid de har tilbrakt sammen.. Man har mer HISTORIE med en eldre hund, det er ikke det samme..

Når jeg fikk Herverket, tok det ganske kort tid å føle meg mer knytta til han enn til Gubbelille, ikke fordi at Gubbelille var en møkkahund som bare var problematisk og vanskelig - snarere tvert i mot, han er vel den enkleste hunden jeg har hatt, totalt sett - men fordi at kjemien mellom Herverket og meg stemte mer enn kjemien mellom Gubbelille og meg - og jeg må vel atter presisere at det ikke hadde vært aktuelt å omplassere Gubbelille OM han og Herverket ikke hadde gått over ens heller, da hadde jeg levert tilbake Herverket, for Gubbelille var 11 år gammel - men om han hadde vært 5-6 år så KAN det hende at jeg hadde tenkt anderledes på det.. Igjen, en 5-6 år gammel hund er forhåpentligvis bare halvveis i livet sitt, de er IKKE gamle, pensjonerte og ubrukelige selv om de slutter å være unghunder, eller? Hadde ikke han Iditarot-kjøreren med seg en hund på 9 år sist han vant? Hvorfor ser man på voksne hunder som halvdøde og syke pensjonister??

For å dra inn flere etiske dilemmaer her, hvorfor er det bedre å beholde en voksen hund som kanskje stadig får mindre og mindre tid med eieren sin, fordi man er så opptatt av det nye "håpet" at man ikke kan gi den eldre det den var vant til lenger, enn å omplassere den til noen som har tid til BARE den? Er det mer moralsk riktig? Den bor rett nok hos "sin" familie, men den blir på en måte degradert, gjør den ikke?

Og hvor drar vi skillelinja her, fra hva som er sort (umoralsk/uetisk) og hvitt ("riktig for hunden") om man skal droppe alt som er av nyanser og gråsoner? Jeg for min del har en sykdom som gjør meg rimelig funksjonshemma, og selv om den for øyeblikket holdes nogenlunde i sjakk, så KAN jeg bli verre.. Jeg vil dog ikke leve helt uten hund, så om vi fortsetter å spinne litt på dette - la oss nå si at jeg BLIR dårligere, og velger å omplassere mine 2 belgere (som vissnok er skrekkelig aktive, ifølge forum som dette, og bare bør selges til funksjonsfriske sportsmennesker som bruker de halve døgnet) - skal jeg da alltid leve uten hund? Eller kan jeg få lov til å kjøpe meg noe som krever mindre?

Men klart, etikk og moral er en enkel greie når det bare er enten/eller..

[akela]

Hva med den superspreke mosjonisten som bor i nabolaget, som valgte seg gordon setter - ikke for jaktens skyld, men fordi det er en rase han vet kommer til å holde følge med ham på hans daglige to timers løpe/skiturer i skauen? Hva med DEN hunden, når den blir 8-9 år gammel, og kanskje får litt problemer i det beinet den fikk en skade i som ung - og som eier ikke helt klarte å la hele seg lenge nok, fordi "den hadde så lyst til å være med ut på tur igjen"?

Skal han kippe den ut av huset, fordi han ikke kan ha den med på de lange løpeturene? Er det "riktig"?

Hva gjør forøvrig slike familier som nevnes, og som er SÅ aktive at en eldre hund ikke klarer å følge med... om de får et barn som ikke helt orker å følge med på disse turene?

Tilpasser de turen, og bedriver litt roligere friluftsliv - eller setter de igjen barnet hos bestemor og har moro uten? "Vær her du, vennen, og vent til vi er tilbake"...???

Det ER noe med det; først er hunden liksom "familiemedlem", men når "familiemedlemmet" ikke orker å henge med - ja, ut med det, vi setter bort bikkja til en pensjonist som går og tusler, og vi skaffer oss en ny og sprek hund gitt som orker å henge med? DET er bruk og kast det, og det dummeste og vemmeligste jeg har hørt på en stund. Først skal man utnytte bikkja når den er ung og sprek, og så kaster man den ut.

Eller man får et ungt "håp" og lar den gå for lut og kaldt vann - er forøvrig det en SELVFØLGE her inne?

Jeg var hyperaktiv trenings/konkurransemenneske, men syntes det ble litt mye styr å gi BEGGE hundene den samme treningen - slik jeg gjorde et par år, med å trene dobbelt opp som de andre i klubben for at begge hunder skulle få slippe til - ja, da innser jeg kanskje at det er ganske hyggelig å ta det litt roligere en tid, og gi hundene det de fortjener. SÅ viktig er ikke treningen for meg, men så viktig er hundene faktisk. De får sine spor og sine feltsøk og sin tulletrening daglig, de, i tillegg til evige turer - og er like happy med det, som de var med å trene det mer formalisert.

Da jeg kjøpte yngstehunden, så hadde jeg allerede dette i tankene - at jeg kunne tenke meg litt annerledes helger enn å sitte i skauen fra morgen til kveld og bruke like mye tid på andres bikkjer som mine egne, og jeg kjøpte en ikke arbeidsnarkoman og mindre rase. Nå gjør vi det som vi alle har lyst til, og sier heller ja til å være med venner og deres unger på turorientering en søndag, enn å "måtte" til skogs - og hundene er like blide, der de får "søke" etter unger som gjemmer seg i skauen.

Skal vi bli personlige, så var det dette med sykdom da. Er man syk og vet at sykdommen vil bli verre, ja, kanskje man da skal tenke litt på å trappe ned gradvis - og ikke kjøpe belger på ny og på ny? Men hvis sykdommen er konstant, og det kan ta noen år... ja, da får man bruke hodet etter beste evne, og se når det sier stopp. Verre er det ikke, og kanskje man skal legge inn litt ekstra på å få tilpasningsdyktige og sosiale hunder som vil tåle å bytte hjem mer eller mindre brått. Greit nok det, men det gjelder liksom å stoppe i tide - og kanskje ikke sitte med for mange hunder? Har sett andre kronisk syke som har pådratt seg litt flere hunder og hærskarer av andre dyr enn kanskje lurt er, og de møter veggen og det er trist. Med et "passe" antall hunder er det lettere å finne avlastning også.

Og jeg synes det har vært gitt nok aksept for NÅR det kan være greit med omplassering. Men det er den GENERELLE holdningen hos folk som ellers later til å være dyrevenner, som er litt pussig - noe med en bruk og kast-holdning hos noen, selv langt nedover i "systemet" når det gjelder resultater og bruk av hund.

Samlemani ER en greie hos en god del hundefolk, eller den "må ha"-saken, "valpesyken", eller kall det hva man vil. Når man har mer enn nok med hunden man har, så MÅ man ha en til? Hvorfor er det så "kjedelig" "bare" å ha en eldre hund? Man kan trene, man kan drive med ting, jeg vet om flere gamle hunder - 10 år + - som har plassert seg høyt i konkurranser fordi de har vært velholdt og holdt i gang av dyktige eiere. Er det håpet om noe nytt og bedre? At man skal lykkes bedre med den neste?

Hehe, den første assosiasjonen min er skilsmissestatistikken pr idag... der halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse. Hundene ligger nå heldigvis litt bedre an enn en slik 50-50 sjanse for å få bli!

[Aya]

Hvis du har tatt på deg ansvaret for en hund, har du også ansvaret når den er gammel. Er det bare meg som synes det er koselig å ta lange, rolige rusleturer med gamlehunden? Ta en lang pause og dele en brødskive? Samfunnet er så fokusert på at alt skal fungere, alt skal gå fort, det skal være effektivt. Vi ser jo den samme tendensen med gamle mennesker, for å dra det litt langt. Nei, hvis jeg bare kunne fått en hund som var frisk nok til å bli gammel, så ville jeg tatt imot det med glede, faktisk.

[Guest 2ne]

Skal vi bli personlige, så var det dette med sykdom da. Er man syk og vet at sykdommen vil bli verre, ja, kanskje man da skal tenke litt på å trappe ned gradvis - og ikke kjøpe belger på ny og på ny? Men hvis sykdommen er konstant, og det kan ta noen år... ja, da får man bruke hodet etter beste evne, og se når det sier stopp. Verre er det ikke, og kanskje man skal legge inn litt ekstra på å få tilpasningsdyktige og sosiale hunder som vil tåle å bytte hjem mer eller mindre brått. Greit nok det, men det gjelder liksom å stoppe i tide - og kanskje ikke sitte med for mange hunder? Har sett andre kronisk syke som har pådratt seg litt flere hunder og hærskarer av andre dyr enn kanskje lurt er, og de møter veggen og det er trist. Med et "passe" antall hunder er det lettere å finne avlastning også.

Jeg VEIT ikke at sykdommen blir verre, den KAN bli det.. Forhåpentligvis blir den - med rett medisinering, når vi bare finner ut av det - bedre, for akkurat NÅ er jeg ganske dårlig (og klarer å gi hundene mine det de trenger allikevel, fordi jeg VIL det). Jeg har passe antall hunder og avlastning om jeg trenger det og, både av nær familie og den som eier den andre halvparten av de.. Jeg har planlagt det så godt jeg kan, men man VEIT ikke (jeg hadde f.eks ikke tatt høyde for å få denne sykdommen sånn i utgangspunktet).

Jeg vurderte forøvrig å omplassere Gubbelille den gangen vi ble barnefamilie, fordi jeg følte meg litt egoistisk som på død og liv skulle beholde en aktiv hund som KANSKJE hadde trivdes bedre hos noen som brukte han MER - det ble aldri noe av, men det hender jeg tenker på det enda, at han kanskje hadde hatt det bedre som trekkhund fra han var 2-4 år gammel, enn at vi på død og liv skulle beholde han, fordi hunder ikke er forbruksvare. Ja, jeg kan gjerne innrømme at det var både korttenkt og lite gjennomtenkt å ende opp med husky når jeg var 18 år gammel, men jeg hadde han nå engang til han ble nesten 13 år allikvel.. Om det var til HANS beste, eller MITT, er jeg fortsatt litt usikker på.. Men etisk korrekt var jeg ihvertfall, det skal jeg ha for..

[akela]

Jammen da har du jo gjort det du bør, ikke sant? Sørget for alt rundt, et passe antall hunder etc, og mer kan man jo ikke forlange.

Når det gjelder dette med gamlehunden... kanskje han hadde det bra hos en familie, der han fikk være med, enn å være trekkhund - noe som han kanskje bare hadde vært en begrenset tid før han ble lempet ut av spannet? Det er noe med hva de er vant til også; de skal komme til noe som er like bra, og har man "skjemt dem bort", så kjenner de bedre.

Men det er som med burbruk og all annen "bruk" av hund... det gjelder å tenke gjennom, være selvkritisk, ha litt dårlig samvittighet baki der, det virker iallfall for noen som en slags "Timmy gresshoppe" som sitter på skulderen og minner deg på hva du BØR gjøre - når du er fristet til noe annet.

[Mud]

Nå er dette litt OT, men la gå...Eeh - det er da jeg begynner å lure på hvorfor Mia ikke skulle leve opp til mine forventninger da? Hvaslags innsikt har du i det liksom? Selv om man ikke blogger om alle 3 hele tiden betyr det jo ikke at de går for lut og kaldt vann, og heller ikke at de ikke når opp til forventningene. Mia hadde forøvrig sturet lenger enn et kvarter - vi snakker om en hund som verken spiser, tisser eller beveger seg noe særlig når andre passer henne en helg, liksom..

Litt usikker på hvorfor du brått tok det så personlig..vi snakker hypotetisk gjør vi ikke? Jeg aner da ingenting om ditt forhold til Mia, men du brukte henne som et eksempel og da er det naturlig å svare med henne som et eksempel..

Vi omplasserte forresten i sin tid ei collietispe som ikke spiste på 2 uker når vi var i syden en gang (mamma ble brått allergisk i en alder av nesten 30 år...vanskelig å forutse). Hun kom til et godt hjem og trivdes. Loke liker heller ikke at mammaen hans er borte, men skulle han ha flyttet så hadde det nok ikke tatt mange dagene før han koste seg og var trygg.

Forøvrig synes jeg 2ne forklarer dte jeg mener veldig bra her..og helt helt ærlig: jeg driter i hva slags holdninger folk har til bikkja si så lenge dyret har det bra.

[Mud]

Hmm..rart at siste innlegget mitt er "usynlig"??

[Guest 2ne]

Forøvrig synes jeg 2ne forklarer dte jeg mener veldig bra her..og helt helt ærlig: jeg driter i hva slags holdninger folk har til bikkja si så lenge dyret har det bra.

Hmm..rart at siste innlegget mitt er "usynlig"??

Hvis det er dette innlegget (om enn noe klippet) du mente, så har jeg sett det jeg.. Og jeg er jo helt enig, jeg forklarer hva du mener veldig bra.. hehe

[Benedicte]

Jeg er enig med trådstarter, det er utrolig trist at den eldste hunden omplasseres fordi den ikke går sammen med den nye hunden. For det første er det ganske uetisk, i mine øyne. For det andre er det ofte en valp som er den nye hunden, og jeg vil tro at de fleste valper har lettere for å slå seg til ro i et nytt hjem, enn den eldste hunden som har hatt samme eiere og hverdag i 5 år.

Nå skal det nok VELDIG mye til for at mine hunder omplasseres. Jeg tror ikke jeg hadde klart det, hvis det ikke var snakk om begge hundenes beste... Men hadde det vært aktuelt er det ikke spørsmål engang om hvilken hund som hadde fått bli

[Mud]

Hvis det er dette innlegget (om enn noe klippet) du mente, så har jeg sett det jeg.. Og jeg er jo helt enig, jeg forklarer hva du mener veldig bra.. hehe

Hehe.. Godt vi er enige om flere ting da

[juliek]

Jeg er i utgangspunktet enig i at det er forferdelig kynisk å "bytte ut" gamlehunden når man øsnker seg en ny. Men så er det jo ikke alltid det rette er det enkleste. Og i noen tilfeller er det sikkert til hundens fordel å få komme til et hjem som egner seg bedre enn der man har vokst opp. Uten at jeg har noen gode eksempler. Men oppdrettere med "for mange" hunder (uten at det trenger å være så veldig mange) kan se fordelen av å omplassere de eldste til hjem som gir dem mer oppmerksomhet enn de får i kennelflokken.

Et eksempel fra min egen hverdag var da jeg anskaffet meg katt nummer to..

Jeg var forberedt på det verste, men det gikk seg til og de gikk godt sammen et år eller to. Men så ble det bare verre og verre. Og saken var jo at jeg var blitt utrolig knyttet til begge to. Den eldste katten min var slem og sloss med den yngste så fort den hadde mulighet. I lys av at den eldste katten min hadde noen dårlige vaner inne (som vi ikke hadde orket å leve med i 15-20 år ) i tillegg til dårlig sosial adferd mot den andre katten, ble det så vi avlivet den eldste. Det var tungt, men jeg mener det var nødvendig. Nå er jo ikke huskatter så enkle å omplassere som hunder heller...

Saken er at livet er ikke bare fyllt med rett og galt, det er noen gråsoner å ta hensyn til også. Og forhåpentligvis er det ikke bare bruk og kast som gjør at så mange hunder må flytte i pensjonsalder. Men hvis det ikke er en "skjellig grunn" til det, bør de få slippe å flytte ja!