Sutretete eller no..

[Ulvinne]

Jeg føler at det rabler for meg snart.

Jeg fikk type for ca 2 mnd siden, stor trivdes med han i starten. Han ga meg trygghet, han var rolig og tålmodig, alt jeg trenger. Men så etter ett par uker snudde alt seg, han ble mer og mer sjalu, skulle ha kontroll på alt osv.. Jeg klarte i tillegg og forelske meg i en av mine bestevenniner. Dette fortalte jeg han og sa samtidig at jeg ville ha en pause fra han. Følte det ble feil og være i ett forhold da jeg var forelsket i noen andre. Han godtok det, og var litt enig siden det gikk veldig fort fra vi trefftest til vi ble sammen.

Så gikk det noen uker, jeg merket at forelskelsen min i venninna mi var mer som at jeg var betatt, hun er ganske lik meg på mange områder og jeg synes det var spennende og møte noen som meg. (det er en sjelden hendelse.).

Mannen fortsatte og være hos meg etter det ble slutt, bodde hos meg så godt som hver dag, heldigvis for meg for ellers hadde jeg antakelig sulta ihjel.. Han er kjempe snill, spanderer mat,røyk, kontantkort osv.. han vil gjerne høre om problemene mine og prøve å forstå meg. Men samtidig klarer jeg ikke helt slippe følelsen av at det er noe mer med han. Er vi ute sammen og jeg står å snakker med noen, kommer han nesten løpende bort, legger armen rundt halsen på meg og ber personen jeg snakker med ikke prøve seg på meg osv.. Sender jeg sms med noen skal han vite hvem, og hva vi skriver. Jeg synes det er vanvittig slitsomt.

I tillegg har han to barn, med to forskjellige damer, den yngste sal han ha annenhver helg og en dag i uka, noe som er helt greit, bortsett fra at dt blir MYE oftere, han har ungen nesten hele tiden fordi moren sliter med depresjon og angst. Dette hadde jo også vært greit hadde det ikke vært for at jeg føler det blir veldig ustabilt på ungen, foreldrene krangler som fy, slenger dritt om og til hverandre, tester grenser osv.. Det er mildt sagt ett kaos. OG jeg synes direkte synd på ungen. Foreldrene tenker mer på hva den andre gjør, enn hvordan barnet har det.

Men i tillegg til alt det her har paranoiaen blomstret opp for fullt, jeg har vært hos lege og han skrev henvisning til psykolog men det kan ta lang tid før jeg kommer inn, dessuten, hva kan vel en psykolog gjøre for meg?

Jeg fikk også sykemelding, legen mente at jeg absolutt ikke burde jobbe. Greit nok, jeg er foprsåvidt enig. men hva skal jeg da finne på? Sosialen gir ikke akkurat muligheter for annet en mat på bordet. Og jeg begynner og bli sliten av kun sitte hjemme og gruble på hvordan jeg skal overleve neste dag.

Jeg sover dårlig om natta, har mareritt så det synger etter, selvtillitten begynner og havne på bånn igjen, og at min mor da hyler og skirker hele dagen om hvor dårlig jeg er til og hjelpe til, at jeg ikke klarer og gjøre noe som helst riktig osv hjelper ikke akkurat. (jeg forstår henne, men da jeg må hente omtrendt det jeg eier og har av krefter bare for å komme meg ut av senga, så er det vrient og itillegg måtte hente krefter til husvask,rydding,handling osv..). Jeg er så fortvila. Har begynt og se etter måter og komme meg igjennom dagene på, og jeg skal æærlig innrømme alkoholen har gjort god nytte for seg der. Jeg har vel drikki mer nå de siste 3 ukene enn jeg har gjort de siste årene. Jeg savner fylla hver dag jeg ikke kan gå ut. Og jeg synes det er litt skummelt, jeg vet hvordan jeg ville reagert om noen sa dette til meg, men sammtidig mener jeg at jeg ikke er noen eller vil bli noen alkoholiker, da jeg før eller senere vil finne en annen måte og takle dagene på. Det tar bare litt tid..

så, kveldens sutring fra meg, om noen har gode råd eller varme ord så blir jeg mer enn glad for å høre de.

[Martine]

Huff, det høres absolutt ikke bra ut!

Har dessverre ingen råd, men håper du snart blir bedre igjen! Kan ikke være noe morsomt å være så sliten, og å ha det sånn...Huff!

Klem fra meg!

[xxx12345]

Oisann, dette så ikke greit ut. Det er selvølgelig litt vanskelig å komme med råd all den tid jeg ikke kjenner situasjonen din litt bedre enn den du har beskrevet selv her, f eks så vet jeg ikke om det er barn du omtaler i profilen din eller om det er dyr.

Men for det første ville jeg sagt at du bør fokusere på deg selv og dermed bryte med denne mannen. Vær ute i frisk luft og få med deg det dagslyset som man har. Dagslys er viktig dersom man sliter litt. Så også frisk luft og mosjon.

Organiser hverdagen din slik at du føler du har kontroll. Lag deg gjerne dagsplaner for hva du skal gjøre. Det finnes ganske mange gratis ting man kan gjøre dersom man leter litt. Finn en aktivitet der du føler du er til nytte. Kanskje bli pasientvenn på alders og sykehjem?

[Ulvinne]

Huff, det høres absolutt ikke bra ut!

Har dessverre ingen råd, men håper du snart blir bedre igjen! Kan ikke være noe morsomt å være så sliten, og å ha det sånn...Huff!

Klem fra meg!

Tusen takk for gode ord. Det hjelper.

Oisann, dette så ikke greit ut. Det er selvølgelig litt vanskelig å komme med råd all den tid jeg ikke kjenner situasjonen din litt bedre enn den du har beskrevet selv her, f eks så vet jeg ikke om det er barn du omtaler i profilen din eller om det er dyr.

Men for det første ville jeg sagt at du bør fokusere på deg selv og dermed bryte med denne mannen. Vær ute i frisk luft og få med deg det dagslyset som man har. Dagslys er viktig dersom man sliter litt. Så også frisk luft og mosjon.

Organiser hverdagen din slik at du føler du har kontroll. Lag deg gjerne dagsplaner for hva du skal gjøre. Det finnes ganske mange gratis ting man kan gjøre dersom man leter litt. Finn en aktivitet der du føler du er til nytte. Kanskje bli pasientvenn på alders og sykehjem?

Ja, tenkt tanken selv.. Bare at det er ett hel**tes slit og komme seg ut. Jeg har 3 hunder, 1 av de er min. Er ute og leker med henne, går noen turer osv.. Men orker rett og slett ikke lange turer og idet hele tatt å stå oppreist i mer enn 5 miutter sliter meg nesten ut. Pasientvenn hørtes bra ut, men jeg må ta buss om jeg skal komme meg dit og da står det igjen om penger. Slik er det med de aller aller fleste ting rundt her.

Takk for gode ord til deg også.

[Terrier]

Følg magefølelsen din for denne mannen gjør deg syk. Innse det, for det har kroppen din gjort. Alle "psykopater" er trygge klipper, kjærlige, omsorgsfulle og VELDIG flinke til å snakke for seg slik at DU blir holdt ansvarlig for ting som egentlig er hans skyld. At du er sliten og blakk, gjør sikkert at du har enda mindre lyst til å gi slipp på han fordi du føler du trenger han. Men trenger man er forhold som tynger deg? Du bør virkelig tenke litt på det, for det er totalt irrelevant hvilken smørbrødliste av gode egenskaper man legger frem - det er følelsen man sitter igjen med som telles. Og du nevner jo noe om at magefølelsen forteller deg at denne mannen ikke er sunn for deg.

Noen mennesker gir energi, andre tar energi. Hvis denne mannen er av de sistnevnte har du ikke bruk for han, og du fortjener bedre!

[jeanette-k]

Er engig her, kvitt deg med mannen.. tror du vil greie deg bedre ålene. Du får ha lykke til vertfall..

Store klemmer fra meg