Gå til innhold
Hundesonen.no

Sutretete eller no..


Ulvinne

Recommended Posts

Jeg føler at det rabler for meg snart.

Jeg fikk type for ca 2 mnd siden, stor trivdes med han i starten. Han ga meg trygghet, han var rolig og tålmodig, alt jeg trenger. Men så etter ett par uker snudde alt seg, han ble mer og mer sjalu, skulle ha kontroll på alt osv.. Jeg klarte i tillegg og forelske meg i en av mine bestevenniner. Dette fortalte jeg han og sa samtidig at jeg ville ha en pause fra han. Følte det ble feil og være i ett forhold da jeg var forelsket i noen andre. Han godtok det, og var litt enig siden det gikk veldig fort fra vi trefftest til vi ble sammen.

Så gikk det noen uker, jeg merket at forelskelsen min i venninna mi var mer som at jeg var betatt, hun er ganske lik meg på mange områder og jeg synes det var spennende og møte noen som meg. (det er en sjelden hendelse.). :huh:

Mannen fortsatte og være hos meg etter det ble slutt, bodde hos meg så godt som hver dag, heldigvis for meg for ellers hadde jeg antakelig sulta ihjel.. Han er kjempe snill, spanderer mat,røyk, kontantkort osv.. han vil gjerne høre om problemene mine og prøve å forstå meg. Men samtidig klarer jeg ikke helt slippe følelsen av at det er noe mer med han. Er vi ute sammen og jeg står å snakker med noen, kommer han nesten løpende bort, legger armen rundt halsen på meg og ber personen jeg snakker med ikke prøve seg på meg osv.. Sender jeg sms med noen skal han vite hvem, og hva vi skriver. Jeg synes det er vanvittig slitsomt.

I tillegg har han to barn, med to forskjellige damer, den yngste sal han ha annenhver helg og en dag i uka, noe som er helt greit, bortsett fra at dt blir MYE oftere, han har ungen nesten hele tiden fordi moren sliter med depresjon og angst. Dette hadde jo også vært greit hadde det ikke vært for at jeg føler det blir veldig ustabilt på ungen, foreldrene krangler som fy, slenger dritt om og til hverandre, tester grenser osv.. Det er mildt sagt ett kaos. OG jeg synes direkte synd på ungen. Foreldrene tenker mer på hva den andre gjør, enn hvordan barnet har det.

Men i tillegg til alt det her har paranoiaen blomstret opp for fullt, jeg har vært hos lege og han skrev henvisning til psykolog men det kan ta lang tid før jeg kommer inn, dessuten, hva kan vel en psykolog gjøre for meg?

Jeg fikk også sykemelding, legen mente at jeg absolutt ikke burde jobbe. Greit nok, jeg er foprsåvidt enig. men hva skal jeg da finne på? Sosialen gir ikke akkurat muligheter for annet en mat på bordet. Og jeg begynner og bli sliten av kun sitte hjemme og gruble på hvordan jeg skal overleve neste dag.

Jeg sover dårlig om natta, har mareritt så det synger etter, selvtillitten begynner og havne på bånn igjen, og at min mor da hyler og skirker hele dagen om hvor dårlig jeg er til og hjelpe til, at jeg ikke klarer og gjøre noe som helst riktig osv hjelper ikke akkurat. (jeg forstår henne, men da jeg må hente omtrendt det jeg eier og har av krefter bare for å komme meg ut av senga, så er det vrient og itillegg måtte hente krefter til husvask,rydding,handling osv..). Jeg er så fortvila. Har begynt og se etter måter og komme meg igjennom dagene på, og jeg skal æærlig innrømme alkoholen har gjort god nytte for seg der. Jeg har vel drikki mer nå de siste 3 ukene enn jeg har gjort de siste årene. Jeg savner fylla hver dag jeg ikke kan gå ut. Og jeg synes det er litt skummelt, jeg vet hvordan jeg ville reagert om noen sa dette til meg, men sammtidig mener jeg at jeg ikke er noen eller vil bli noen alkoholiker, da jeg før eller senere vil finne en annen måte og takle dagene på. Det tar bare litt tid..

så, kveldens sutring fra meg, om noen har gode råd eller varme ord så blir jeg mer enn glad for å høre de. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oisann, dette så ikke greit ut. Det er selvølgelig litt vanskelig å komme med råd all den tid jeg ikke kjenner situasjonen din litt bedre enn den du har beskrevet selv her, f eks så vet jeg ikke om det er barn du omtaler i profilen din eller om det er dyr.

Men for det første ville jeg sagt at du bør fokusere på deg selv og dermed bryte med denne mannen. Vær ute i frisk luft og få med deg det dagslyset som man har. Dagslys er viktig dersom man sliter litt. Så også frisk luft og mosjon.

Organiser hverdagen din slik at du føler du har kontroll. Lag deg gjerne dagsplaner for hva du skal gjøre. Det finnes ganske mange gratis ting man kan gjøre dersom man leter litt. Finn en aktivitet der du føler du er til nytte. Kanskje bli pasientvenn på alders og sykehjem?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, det høres absolutt ikke bra ut! :P

Har dessverre ingen råd, men håper du snart blir bedre igjen! :huh: Kan ikke være noe morsomt å være så sliten, og å ha det sånn...Huff!

Klem fra meg! :D

Tusen takk for gode ord. Det hjelper. :P

Oisann, dette så ikke greit ut. Det er selvølgelig litt vanskelig å komme med råd all den tid jeg ikke kjenner situasjonen din litt bedre enn den du har beskrevet selv her, f eks så vet jeg ikke om det er barn du omtaler i profilen din eller om det er dyr.

Men for det første ville jeg sagt at du bør fokusere på deg selv og dermed bryte med denne mannen. Vær ute i frisk luft og få med deg det dagslyset som man har. Dagslys er viktig dersom man sliter litt. Så også frisk luft og mosjon.

Organiser hverdagen din slik at du føler du har kontroll. Lag deg gjerne dagsplaner for hva du skal gjøre. Det finnes ganske mange gratis ting man kan gjøre dersom man leter litt. Finn en aktivitet der du føler du er til nytte. Kanskje bli pasientvenn på alders og sykehjem?

Ja, tenkt tanken selv.. Bare at det er ett hel**tes slit og komme seg ut. Jeg har 3 hunder, 1 av de er min. Er ute og leker med henne, går noen turer osv.. Men orker rett og slett ikke lange turer og idet hele tatt å stå oppreist i mer enn 5 miutter sliter meg nesten ut. Pasientvenn hørtes bra ut, men jeg må ta buss om jeg skal komme meg dit og da står det igjen om penger. Slik er det med de aller aller fleste ting rundt her.

Takk for gode ord til deg også. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Følg magefølelsen din for denne mannen gjør deg syk. Innse det, for det har kroppen din gjort. Alle "psykopater" er trygge klipper, kjærlige, omsorgsfulle og VELDIG flinke til å snakke for seg slik at DU blir holdt ansvarlig for ting som egentlig er hans skyld. At du er sliten og blakk, gjør sikkert at du har enda mindre lyst til å gi slipp på han fordi du føler du trenger han. Men trenger man er forhold som tynger deg? Du bør virkelig tenke litt på det, for det er totalt irrelevant hvilken smørbrødliste av gode egenskaper man legger frem - det er følelsen man sitter igjen med som telles. Og du nevner jo noe om at magefølelsen forteller deg at denne mannen ikke er sunn for deg.

Noen mennesker gir energi, andre tar energi. Hvis denne mannen er av de sistnevnte har du ikke bruk for han, og du fortjener bedre!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
    • Ja, det ble tre dager av 2025 det... Så her må det oppdateres med nye mål for 2025 for frøken Lilje: Blodspor: - Starte AK Nosework: - LGT - Merkeprøve(r) Kurs: - Passering - Nesearbeid (spor/søk) - Apport for moro skyld?    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...