Gå til innhold
Hundesonen.no

krangler og ypper med andre hunder når han er i bånd


Turnip

Recommended Posts

Hei

Jeg spør og graver hele tiden om ting jeg lurer på ang Mike, men får så mange svar og forskjellige erfaringer, så håper det går greit :D

Når vi er på f.eks kurs og treninger eller møter hunder ute og Mike er i bånd, så blir han så sint på de andre hundene, han bjeffer, knurrer, flekker tenner og virker som han virkelig skal ta dem, jeg tar han alltid bort med en gang og prøver å få oppmrksomheten hans, men når han er løs og møter andre hunder løse og i bånd, så er han så grei og vil leke og kose og vaske den andre hunden, han undekaster seg alltid!

Hvorfor er han så sint i bånd? Er det fordi han føler seg truet fordi han er i bånd? fordi han skal passe på meg? <_<

Er så flaut når jeg møter andre hunder på tur og Mike klikker på de, vi har lagt i mye arbeid for å bearbeide dette, og han har blitt litt bedre.

Men hvis han er i bånd og den andre er i bånd eller løs og han får hilse på med en gang, da går det helt greit, men hvis han merker at båndet strammer seg eller at han er i bånd, så klikker han fullstendig på de andre hundene! :P

Alle svar er til stor takk!!

Hilsen Silje :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok ikke så uvanlig at hunder oppfører seg slik i bånd, mens de er helt normale og velfungerende hunder når de er løs. Min er også slik. Han brøler ikke på lang avstand, men kan reagere om de kommer for nær eller stirrer på ham med utfordrende positur. Noen ganger tror jeg han gjør det bare fordi han kan også :D

I min hunds tilfelle er det rett og slett fordi han vet han er i bånd, og kan ikke komme seg unna eller selv justere avstanden til den andre hunden. Strammingen i båndet gjør i tillegg at både han og den andre hunden oppfører seg stivere enn de normalt ville gjort, noe som igjen gjøre situasjonen mer anspent.

Jeg går dermed alltid utenom andre hunder når min er i bånd, uten unntak, om jeg kan hjelpe for det. Dersom det er uungåelig forsøker jeg å gi ham så slakt bånd som mulig, fordi jeg vet han kommer til å eksplodere om han hanker ham inn og minsker bevegelsesfriheten hans. Som regel vil han bare gå en bue rundt alikevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eller så kan båndet oppfattes som en form for "støtte", at "her er vi, vi kommer og tar deg" - ikke minst hvis hunden din har en viss usikkerhet i møtet med de andre?

Det kommer jo an på. Eller det kan være dine egne reaksjoner; forventer man noe, følger gjerne hunden opp - den merker vår eventuelle usikkerhet, og så tolker den det i for seg "riktige" retning, nemlig mot den ytre trusselen. "Mor er også redd".

Det er jo å prøve å jobbe med hunden så den første begynner å "blåse" i båndet, og fikse at det tas i selv om det er andre hunder i nærheten.

Hunder som "bare" kan hilse når alle er løse, har gjerne en greie jeg ikke lenger gidder å ta sjansen på - så vi sier "ellers takk" til slik hilsing.... Jeg tror det er vanesaker og mønstre som danner seg; for se hunder midt i byen - de fleste klarer faktisk å hilse ganske så greit i bånd. Er det hannhunder med sine greier, så bør de også klare å takle i være nær en annen hund i bånd - uten nødvendigvis å hilse.

Det er ganske greit om man klarer å lære hundene at ja, det er mulig å hilse på andre hunder i bånd - ta det som en treningsoppgave, for det kan være ganske greit og hendig i mange situasjoner.

Se også på hunden din sin reaksjon, om det "bare" er bjeffing - som gjerne kan være frustrasjon over at han ikke får komme bort, som slår over til noe nærmere utagering etterhvert. Da er han kanskje overivrig, og ute av stand til selvbeherskelse :D

Går han rett i utagering med et visst sinne, så er han kanskje mer usikker/redd, av en eller annen grunn?

Ofte er det det første på slike unge hunder... så kanskje du skal se litt an selve reaksjonen? For da kan det lønne seg å jobbe med å lære ham ro i ulike situasjoner; det å slappe av, ta det pent, til han får lov av deg, og at det lønner seg. Litt doggie zen-aktig, slik det er blitt så trendy å snakke om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han er overivrig og helt i hundre når han ser andre hunder, men når han merker at båndet strammer, så blir han agressiv...Og flekker tenner og skal virkelig ta den andre hunden.

Jeg øver mye kontakt når vi møter på andre hunder, og det hjelper... men er ikke alltid jeg klarer å oppnå ønskelig kontakt før han har strammet båndet og blir agressiv.

Silje

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det blir for vanskelig å si noe om uten å se hunden - altså hvordan du bør trene det. Oppsøk hjelp, hvis du ikke får det til selv, eller les deg opp.

Det er en uting med hunder som gjør dette - de blir litt "Jekyll og Hyde" for meg; de vil gjerne "hilse", og når de begrenses så fyrer de seg sånn opp og at det går ut i aggresjon. De kan få seg en smell av "rette" - den gale - hunden de treffer på, så det er lurt å gjøre noe med det.

Mange hunder "må" og "vil" på død og liv bort til andre hunder - men det kan være lurt å tenke etter hvorfor: Er det fordi de er usikre på de andre, at de er blitt vant til å få hilse, og ikke takler ikke å få hilse, fordi de da verken får sjekket/kontrollert/vist seg/underkastet seg den andre hunden? Eller er det fordi de er litt ubehersket, at de ikke TÅLER å bli holdt igjen når det er noe de vil, og så slår det ut i tilsynelatende aggresjon?

Jo mer kontroll du får over ham generelt, også når det gjelder å lære ham selvbeherskelse og ro også når han VIL VIL VIL noe, jo bedre blir det for slike spesielle situasjoner også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er kanskje litt min feil at han er blitt sånn, pga når jeg fikk han var jeg veldig opptatt av å sosialisere han, hilse på andre hunder av alle størrelser, og han er så glad i andre hunder, og underkaster seg alltid når han får hilse.

Sånn er det men mennekser også, når han var liten valp, så ville alle hilse på lille søta valpen, og han syns det var dødmorro at alle ville hilse på han, men nå som han ikke er valp lenger (eller ser ut som en valp) så vil ikke alle hilse som før, og det skjønner han ikke, så hvis vi passerer andre mennesker på tur eller på veien og de ikke hilser, så hopper han etter de å bjeffer...

han er så glad i alt og alle...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ER, som sagt, ikke sikkert han er så "glad" i dem - kanskje det heller er det at han tror han må underkaste seg litt, vise hvor snill han er. Du har nærmest lært ham opp til det, nå får han ikke lov lenger - og samtidig er han i ferd med å bli en ung mann med meninger.

Det begynner å rykke i alle unge hannhunder i en viss alder, da går valpeadferd over til å bli en hang til å sjekke ut andre - særlig jevnaldrende hanner, og ikke minst tisper. Det er ikke "lek", det er en sosial hilsegreie som like gjerne har med usikkerhet/kontroll/aggresjon/trang til å vise seg snill whatever stemmer for akkurat den individuelle hunden.

Hunder som "må" bort til alle mennesker er ikke nødvendigvis mer glad i mennesker enn hunder som ikke løper bort til alt og alle - de bare tror de MÅ eller er forpliktet, for å vise at "se, så snill jeg er". Slik små valper gjør med enhver hund i nærheten. Forsterker du dette hos en ung hund, blir det et mønster - og der er du nå. Det er innlysende at ikke alle mennesker ønsker å hilse på den voksne, ikke valpesøte hunden lenger - derfor burde man jobbet med dette fra valpestadiet av. Ikke bare lydighet, men også dette at hunden føler seg trygg RUNDT folk, uten å være OPPÅ dem.

Kjenner noen som gikk i samme fella: De "sosialiserte" hannhunden, lot ham hilse på alt og alle, gikk nærmest etter folk med hund for å "hilse", og enden på visa? Da hannhunden ble voksen, hadde han en brennende interesse for å oppsøke alt og alle av andre hunder - bortsett fra at nå hadde han en annen agenda, han skulle sjekke dem ut, se om de yppet mot ham.

Dette gjør veldig mange idag også. Har man hannhund, kan man regne med at ikke alle kan være venner senere - da er det lurt at valpen ikke tror den MÅ og KAN gå bort til alt og alle. Da mine var små, fikk de hilse på bare NOEN av dem vi møtte - aldri første hunden vi så i parken eller på tur, bare for å lære inn at "nei, hilsing er det ingen automatikk i". Istedet gjorde JEG noe morsomt med valpen - som å leke istedet, søke litt godis, slike ting.

Nå ser du at hunden din blir FRUSTRERT når ting ikke lenger er som han ble vennet til - og han reagerer med frustrasjon og bjeffing. Da bør du jobbe med å lære ham selvbeherskelse og ro, som sagt; ting KAN ikke bli som hunder alltid vil...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...