Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor går grensen for avliving


Voffs

Recommended Posts

Guest Per Olav
Du har imidlertid rett i en ting - svært få hunder biter uten at vi kan forklare hvorfor på ett eller annet vis - Fido beit fordi lillesøster snublet over han - spørsmålet er Per Olav - er det akseptabelt?

Hva slags unnskyldninger skal vi akseptere når hunder biter?

Blir litt springende i siteringen her, Belgerpia :D Etter min mening bør vi gå tilbake til Fidos første eiere. At Fido ble omplassert til en ny barnefamilie, uansett hvor erfaren mannen i huset var med hunder blir etter min mening feil. På den andre siden er det heller ikke godt å si hvordan Fido ville fått de hos en familie uten barn for Fido skal jo både luftes, gå tur i parken og andre steder hvor den vil møte barn. Hvor bra Fido og hans nye familie ville fått det vil etter min mening være avhengig av hvilken oppfølging han ville fått.
I min verden aksepteres kun bitt i affekt som følge av trauma - dvs. beinbrudd og andre fysiske skader som medfører sjokk og intense smerter.......... alt annet er uakseptabelt fra en voksen normal hund.

Og jeg driter i om det har med oppdragelse eller mangel på sådan å gjøre - en hund skal ikke bite og ferdig med det.

Der er vi rimelig samstemte :P

--

Per Olav

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 139
  • Created
  • Siste svar

Hva mener dere? Hvis en hund biter eieren sin i hånden så det må sys, og forandledningen er at eieren ber hunden gå ned fra sofaen, er det nok for avliving?

- hadde en av mine hunder bitt meg så pass at jeg måtte ha sydd etter på så hadde den fått en kjapp tur til vetten for avliving, ene alene forde at jeg har barn og vil ikke ofre dem for at hunden skal få leve.

Eller hva med bare et glefs eller en markering?

- Hadde det vært meg den glefste etter så hadde jeg vurdert situasjonen og prøvd å finne ut hva som gjorde at hunden gjorde et slikt utfall. Hadde det vært et engangs tilfelle ok ikke så gale men hadde det skjedd flere ganger så takk for den hunden, jeg har fremdeles barn og har ofte flere barn her hjemme enn bare mine egne så jeg må kunne stole på at hundene ikke biter(og selfølgelig at ungene lar hundene og katten være når jeg sier de skal ha fred).

Hva med en eier som er så usikker at han må forte seg til nærmeste tre og surre båndet rundt hvis man møter en annen hannhund?

- i mitt syn burde den eieren fått seg en ny hund og kvitte seg med den svære hunden h*n ikke klarer å holde og fått seg en liten hund i stedet.

Eller om de som ber barn holde flere meter avstand fordi den er veldig aggressiv mot barn?

- får vell flytte til et sted hvor h*n garantert ikke treffer på barn eller la hunden slippe(barn er nysjerrige av natur og det er ikke alle som har så passe vett at de skjønner at den hunden som står der og knurrer og flekker tender er farlig).

Hva hvis en slik hund kom seg løs? - huff stakkars de unger den måtte komme for nærmt.

Er det forsvarlig å eie en slik hund? - Så absolutt ikke, en vet aldri når det kommer et barn rundt hjørnet(er ikke alltid dem er så store at du ser dem over gjerder og slikt).

Så kommer mitt dillemma hva mener dere !

Omplasering eller avliving?

De to eldste tispene her går ikke lengre så bra sammen, de har vokst opp sammen og den eldste er 1 1/2 år eldre enn den andre(bare sånn at dere vet det) altså en tispe på 6 1/2år og en som blir 5 nå i slutten av mnd.

I april så ble den eldste filleristet av den andre Eldste hunden er en japansk spisshund og den andre er en samojed så har vi sagt det også, altså stor forskjell i størrelsen på disse to damene).

Denne filleristingen endte med en tur til vetten for den lille på 9kg da hun blødde over skudrene og vetten fant et dypt hull som ble renset og hunden fikk en ukes antibiotika kur.

Så går det fint helt til august månd da det samme skjer igjen denne gangen ser jeg på og skjønner at no smeller det men rekker ikke bort til hundene fort nokk til å få dette avvegret.

Begge hundene var løse og hadde ingen grunn til så mye som å knuffe da de ikke hadde noe gøyt eller godt å sloss om.

denne gangen også til dyrelegen med den lille og får kontastert enda større sår en sist og flere sår(de fleste godt plassert rundt nakke/hals) og de dypeste over skuldrede igjen(samme sted som sist) og hun får denne gangen en 10dager antibiotika kur og 5 dager på smertestillende.

Vi vet godt at dette ikke vil gå i lengden og hundene må skilles men hva gjør vi? Omplasere samojeden som er egentlig en utrolig snill og leken hund, vant med masse andre hunder(vært på en del utstilinger) og er veldig sosial og leken med andre hunder(bortsett fra vår eldste tispe som ikke lengre tør leke med henne på grunn av det som har skjedd).

Skal vi omplasere hunden eller avlive den, de fleste vi snakker med sier omplasere og bare en har sagt avliv, og ja vi har diskutert dette med veldig mangen hundefolk.

Blir hun omplasert så blir det selfølgelig med åpne kort og ny eier får vite grunnen men hva gjør vi?

Hva ville du ha gjort i en slik situasjon??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så kommer mitt dillemma hva mener dere !

Omplasering eller avliving?

De to eldste tispene her går ikke lengre så bra sammen, de har vokst opp sammen og den eldste er 1 1/2 år eldre enn den andre(bare sånn at dere vet det) altså en tispe på 6 1/2år og en som blir 5 nå i slutten av mnd.

I april så ble den eldste filleristet av den andre Eldste hunden er en japansk spisshund og den andre er en samojed så har vi sagt det også, altså stor forskjell i størrelsen på disse to damene).

Denne filleristingen endte med en tur til vetten for den lille på 9kg da hun blødde over skudrene og vetten fant et dypt hull som ble renset og hunden fikk en ukes antibiotika kur.

Så går det fint helt til august månd da det samme skjer igjen denne gangen ser jeg på og skjønner at no smeller det men rekker ikke bort til hundene fort nokk til å få dette avvegret.

Begge hundene var løse og hadde ingen grunn til så mye som å knuffe da de ikke hadde noe gøyt eller godt å sloss om.

denne gangen også til dyrelegen med den lille og får kontastert enda større sår en sist og flere sår(de fleste godt plassert rundt nakke/hals) og de dypeste over skuldrede igjen(samme sted som sist) og hun får denne gangen en 10dager antibiotika kur og 5 dager på smertestillende.

Vi vet godt at dette ikke vil gå i lengden og hundene må skilles men hva gjør vi? Omplasere samojeden som er egentlig en utrolig snill og leken hund, vant med masse andre hunder(vært på en del utstilinger) og er veldig sosial og leken med andre hunder(bortsett fra vår eldste tispe som ikke lengre tør leke med henne på grunn av det som har skjedd).

Skal vi omplasere hunden eller avlive den, de fleste vi snakker med sier omplasere og bare en har sagt avliv, og ja vi har diskutert dette med veldig mangen hundefolk.

Blir hun omplasert så blir det selfølgelig med åpne kort og ny eier får vite grunnen men hva gjør vi?

Hva ville du ha gjort i en slik situasjon??

Spørsmålet mitt blir jo: Er samojeden sånn med alle hunder, flere hunder eller bare denne hunden?

Er hun sånn bare med denne tispa, så ser jeg ingen grunn til at det ikke skal gå bra å omplassere henne.. Er hun sånn med flere hunder, så blir det litt værre igjen - hvor mange er det som kan og vil overta en hundeaggresiv samojed, og som skjønner hva det innebærer, liksom?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De to eldste tispene her går ikke lengre så bra sammen, de har vokst opp sammen og den eldste er 1 1/2 år eldre enn den andre(bare sånn at dere vet det) altså en tispe på 6 1/2år og en som blir 5 nå i slutten av mnd.

I april så ble den eldste filleristet av den andre Eldste hunden er en japansk spisshund og den andre er en samojed så har vi sagt det også, altså stor forskjell i størrelsen på disse to damene).

Denne filleristingen endte med en tur til vetten for den lille på 9kg da hun blødde over skudrene og vetten fant et dypt hull som ble renset og hunden fikk en ukes antibiotika kur.

Så går det fint helt til august månd da det samme skjer igjen denne gangen ser jeg på og skjønner at no smeller det men rekker ikke bort til hundene fort nokk til å få dette avvegret.

Begge hundene var løse og hadde ingen grunn til så mye som å knuffe da de ikke hadde noe gøyt eller godt å sloss om.

denne gangen også til dyrelegen med den lille og får kontastert enda større sår en sist og flere sår(de fleste godt plassert rundt nakke/hals) og de dypeste over skuldrede igjen(samme sted som sist) og hun får denne gangen en 10dager antibiotika kur og 5 dager på smertestillende.

Vi vet godt at dette ikke vil gå i lengden og hundene må skilles men hva gjør vi? Omplasere samojeden som er egentlig en utrolig snill og leken hund, vant med masse andre hunder(vært på en del utstilinger) og er veldig sosial og leken med andre hunder(bortsett fra vår eldste tispe som ikke lengre tør leke med henne på grunn av det som har skjedd).

Skal vi omplasere hunden eller avlive den, de fleste vi snakker med sier omplasere og bare en har sagt avliv, og ja vi har diskutert dette med veldig mangen hundefolk.

Blir hun omplasert så blir det selfølgelig med åpne kort og ny eier får vite grunnen men hva gjør vi?

Hva ville du ha gjort i en slik situasjon??

Dersom dere ikke klarer å holde disse to tispene fra hverandre og trygge hele tiden selv, så må selvsagt konklusjonen bli at en av dem (eller begge?) må bort fra heimen - men slik du beskriver situasjonen så mener jeg at dette tilsynelatende er normal hundeatferd som man kan forekomme i hundeflokker hvor flere mer eller mindre jevnbyrdige hunder av samme kjønn holder hus...

Dersom mine hunder ellers var tilsynelatende normale, velfungerende og friske så ville ikke en rang-fight være noen grunn til avlivning, nei...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva mener dere? Hvis en hund biter eieren sin i hånden så det må sys, og forandledningen er at eieren ber hunden gå ned fra sofaen, er det nok for avliving?

I aller høyeste grad..

Eller hva med bare et glefs eller en markering?
Hvis det kommer av at eier har bedt dyret flytte seg fra sofaen så ja... Markering når hunden blir påført smerte og ikke får seg unna eller føler seg presset, Nei.

Hva med en eier som er så usikker at han må forte seg til nærmeste tre og surre båndet rundt hvis man møter en annen hannhund?

Selv om jeg er så heldig å eie en liten konfliksky Gandhi nå, så vet jeg at det ikke er en selvfølge at hannhunder tolererer andre hannhunder. At dressuren ikke er i orden og det at jeg personlig mener at hundeaggresive hunder ikke bør avles på uansett rase,kjønn eller grunn er en annen diskusjon. Avlive..næh...

Eller om de som ber barn holde flere meter avstand fordi den er veldig aggressiv mot barn?
Jeg har selv avlivd en hund fordi den gjorde utfall mot et barn som kom for nære, så ja...

Hva hvis en slik hund kom seg løs? Er det forsvarlig å eie en slik hund?
Der har du min "målestokk". Etter å ha avlivd min forrige hund pga aggresjon som følge av sykdom har jeg lovt meg selv at jeg aldri mer skal eie en hund jeg er redd skal komme til å skade noe eller noen hvis den kommer seg løs...
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spørsmålet mitt blir jo: Er samojeden sånn med alle hunder, flere hunder eller bare denne hunden?

Er hun sånn bare med denne tispa, så ser jeg ingen grunn til at det ikke skal gå bra å omplassere henne.. Er hun sånn med flere hunder, så blir det litt værre igjen - hvor mange er det som kan og vil overta en hundeaggresiv samojed, og som skjønner hva det innebærer, liksom?

Lazita:

Har ikke samojeden også HD? Det kan vel være fordi hun faktisk har vondt at hun er sånn?

Svarer på begge disse jeg.

Hadde samojeden vår som ja faktisk har sterk hd hatt vondt så hadde hun gjerne vært slik mot den yngste tispen også eller andre hunder, men nei det går bare ut over den eldste av de små altså Tinka for dem som vet hvem hundene mine er.

Hun er som sagt bare etter Tinka og ingen andre hunder i det hele tatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener at har man en hund som helt eller delvis selskapshund slik 99% av oss har, så bør den faktisk forventes å opptre sivilisert i de fleste situasjoner.

Den skal ikke bite om noen gir den en klem. Den skal heller ikke bite når 2-åringer(eller andre åringer) snubler over den eller løper skrikende rett ved siden av. Den skal tåle en fing på øyet bli dratt i halen eller bli litt plaget. Ansvarlige eiere skal selvfølgelig sørge for at oppvoksende slyngler lærer seg å behandle dyr med respekt, men man kan ikke gardere seg mot smårollingers dumheter. De vil gjøre disse tingene "tusen" ganger selv om barna får beskjed hver gang og hunden skal ha såpass med bitehemninger at de ikke glefser til ved små provokasjoner.

Skal en hund fungere i et moderne samfunn mener jeg dette er et krav.

Har forøvrig en kamerat med en jack rusell som etter 4-5 år plutselig begynte å bli glefsen, da hverken sterilisering eller tiden hjalp ble denne avlivet. Klokt spør du meg da han ventet barn. Omplassering kan jo være et alternativ, men når han ikke lenger stoler på hunden selv hvorfor skal andre ha den.

Vil forøvrig påpeke at om en hund som lever under konstant stress i et hjem med jævelunger som går inn for å plageskulle bite. Kan de takke seg selv. Selvfølgelig foreldrene til jævelunger ser kun små engler som aldri gjør noe galt. :rolleyes:

Jeg synes det blir litt sjansespill om man hele tiden skal prøve å forstå hvorfor hunden biter og heller etterpå unngå slike situasjoner. Hunder skal tåle litt før de biter. Leste et godt eksempel i BA i dag der en hund som het Lady(11 år) var født med kløvd fot og var nettopp blitt operert IKKE bet selv om vetrinærens undersøkelser var svært smertefulle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
Jeg synes det blir litt sjansespill om man hele tiden skal prøve å forstå hvorfor hunden biter og heller etterpå unngå slike situasjoner. Hunder skal tåle litt før de biter. Leste et godt eksempel i BA i dag der en hund som het Lady(11 år) var født med kløvd fot og var nettopp blitt operert IKKE bet selv om vetrinærens undersøkelser var svært smertefulle.
Det er jeg ikke helt enig med deg i, tror jeg, men jeg velger å snu litt på flisa :D

Etter min mening bør normale hunder på forhånd gitt så mange signaler før de biter at det burde gi et varsel om at hunden føler seg ubekvem i situasjonen. Å forstå hunden handler etter min mening om å legge forholdene til rette. Sånn i litt overført betydning kan man kaste en unge ut på dypt vann og håpe at den klarer å karre seg til land. Å starte med svømmeopplæring vil i de fleste tilfeller gi et bedre og mer varig resultat.

Ladys atferd kan kanskje forklares med at noen hunder har større smertetoleranse enn andre. Eller at smerten som den hadde levd med i 11 år ikke var særlig forskjellig fra den hun opplevde hos veterinæren?

--

Per Olav

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jeg ikke helt enig med deg i, tror jeg, men jeg velger å snu litt på flisa :D

Etter min mening bør normale hunder på forhånd gitt så mange signaler før de biter at det burde gi et varsel om at hunden føler seg ubekvem i situasjonen.

Jada - og så er det å finne en definisjon på "normal hund" - eller "signaler", for den saks skyld.

Enkelte mener tilsynelatende at en hund f eks skal kunne knurre til eieren i sofaen (og da har den jo gitt beskjed) - ergo må det være "greit" at den da biter når den blir tuppa ut av favorittliggeplassen sin...?

Dessuten er det stor forskjell på hunderaser - noen har mye språk og "lang lunte", andre er "kjappe i avtrekket" og har mindre bitthemninger. Da er det viktig å ha rett hund hos rett eier - og ikke minst at eieren har innsett hvilke særtrekk hunden har. Og så er det dessverre slik at mange ikke "forstår hunden" eller kan behandle hund i det hele tatt - de må ha hunder som er omgjengelige og fredsommelige, avbalanserte og "tydelige".

Å forstå hunden handler etter min mening om å legge forholdene til rette. Sånn i litt overført betydning kan man kaste en unge ut på dypt vann og håpe at den klarer å karre seg til land. Å starte med svømmeopplæring vil i de fleste tilfeller gi et bedre og mer varig resultat.

Som sagt - da må man ha rett individ å drive svømmeopplæring med. Det er relativt stor forskjell på ei måke og ei kråke i så henseende, faktisk...

Ladys atferd kan kanskje forklares med at noen hunder har større smertetoleranse enn andre. Eller at smerten som den hadde levd med i 11 år ikke var særlig forskjellig fra den hun opplevde hos veterinæren?

Eller så kan det være at Lady ikke har "biting" som svar på alle problemer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jeg ikke helt enig med deg i, tror jeg, men jeg velger å snu litt på flisa :D

Etter min mening bør normale hunder på forhånd gitt så mange signaler før de biter at det burde gi et varsel om at hunden føler seg ubekvem i situasjonen. Å forstå hunden handler etter min mening om å legge forholdene til rette. Sånn i litt overført betydning kan man kaste en unge ut på dypt vann og håpe at den klarer å karre seg til land. Å starte med svømmeopplæring vil i de fleste tilfeller gi et bedre og mer varig resultat.

Ladys atferd kan kanskje forklares med at noen hunder har større smertetoleranse enn andre. Eller at smerten som den hadde levd med i 11 år ikke var særlig forskjellig fra den hun opplevde hos veterinæren?

--

Per Olav

Jeg er enig med deg PO. Hundenr har lett for å bite fra seg når alle andre signaler er brukt opp eller "avlært". Som en siste utvei for å si det slik. Dessverre er det mange som avlærer hunden å knurre fordi de enbart anser det som aggresjon og ikke et signal på noe annet underliggende galt som det vanligvis er. Dette burde faktisk hundeeiere ta inn over seg...hunden er et fryktelig farlig våpen med latent potensiale som sådan og ikke noen dulledulle tosedulle som barn uprovosert hiver seg over ala kosebamsen. Når det er sagt så skjer det uhell og som vanlig er det opp til den voksne ansvarlige hundeeier å sørge for hunden er lært opp til å takle slike hverdaglige uhell. Lære den å takle vimsete barn, fulle folk eller av andre årsaker har ukontrollerte handlinger, atypisk oppførsel osv. Dette er faktisk noe av det vi trener på i hverdagen. Men å skylde på hunden som biter i en slik situasjon syns jeg er galt..da må man heller skylde på seg selv for ikke å ha lært hunden til å takle slike hverdagsinsidenser. Igjen kommer man tilbake til læring..læring og læring. Evig tilbakevennende tema de der. Og har hunden et psykisk problem, bør man ta de nødvendige tiltak før noe skjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Dessuten er det stor forskjell på hunderaser - noen har mye språk og "lang lunte", andre er "kjappe i avtrekket" og har mindre bitthemninger. Da er det viktig å ha rett hund hos rett eier - og ikke minst at eieren har innsett hvilke særtrekk hunden har. Og så er det dessverre slik at mange ikke "forstår hunden" eller kan behandle hund i det hele tatt - de må ha hunder som er omgjengelige og fredsommelige, avbalanserte og "tydelige".

Der er jeg faktisk helt uforbeholdent enig :D .

Jeg er enig med deg PO. Det ligger i hundens natur å bite fra seg når alle andre signaler er brukt opp eller "avlært" Dessverre er det mange som avlærer hunden å knurre fordi de enbart anser det som aggresjon og ikke et signal på noe annet uderliggende galt som det vanligvis er. Dette burde faktisk hundeeiere ta inn over seg...hunden er et fryktelig farlig våpen med latent potensiale som sådan og ikke noen dulledulle tosedulle som barn uprovosert hiver seg over ala kosebamsen. Når det er sagt så skjer det uhell og som vanlig er det opp til den voksne ansvarlige hundeeier å sørge for hunden er lært opp til å takle slike hverdaglige uhell. Lære den å takle vimsete barn, fulle folk med ukontrollerte handlinger osv. Dette er faktisk noe av det vi trener på i hverdagen. Men å skylde på hunden som biter i en slik situasjon syns jeg er galt..da må man heller skylde på seg selv for ikke å ha lært hunden til å takle slike hverdagsinsidenser. Igjen kommer man tilbake til læring..læring og læring. Evig tilbakevennende tema de der. Og har hunden et psykisk problem, bør man ta de nødvendige tiltak før noe skjer.

Ikke enig.. Man skal ikke trenge å LÆRE en hund å ikke bite hvis junior på 2 år snubler over den. En hund skal i utgangspunktet ikke BITE . Punktum. Men jeg mener at en hund kan lære seg at den eneste utveien er å bite hvis de andre signalene blir straffet bort uten at jeg mener at man skal ta hensyn til de signalene hele tiden.Altså: det er noe med å respektere hundens rett til å si i fra men samtidig være tydelig på hvem som bestemmer. Samtidig kan det virke som det Mamma lærte meg når jeg var liten ikke har blitt innprentet hos andre like nøye eller er i ferd med å gå i glemmeboka - Alle hunder kan bite..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med deg PO. Hundenr har lett for å bite fra seg når alle andre signaler er brukt opp eller "avlært". Som en siste utvei for å si det slik.

Og en gang i blant (kanskje stadig oftere, fordi det anses som "normalt" av hundeskoler, intruktører, "atferdseksperter", etc - og dermed blir slike hunder også satt i avl) så finner man hunder som biter FØRST og spør etterpå. Det skal ikke måtte være en spesialistoppgave å holde hunder som oppdrettere selger som "vanlige familiebikkjer".

Dessverre er det mange som avlærer hunden å knurre fordi de enbart anser det som aggresjon og ikke et signal på noe annet underliggende galt som det vanligvis er. Dette burde faktisk hundeeiere ta inn over seg...

Veldig ofte knurrer hunder fordi de har "dårlig gemytt" - dvs gemytt som ikke er forenelig med "normalt liv i vanlige hjem med vanlige mennesker". Det burde flere ta inn over seg.

Og har hunden et psykisk problem, bør man ta de nødvendige tiltak før noe skjer.

Ja - da bør man avlive hunden. Det eneste 100% effektive og garanterte virkemiddel mot at aggressive hunder biter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Der er jeg faktisk helt uforbeholdent enig :D .

En hund skal i utgangspunktet ikke BITE . Punktum. Men jeg mener at en hund kan lære seg at den eneste utveien er å bite hvis de andre signalene blir straffet bort uten at jeg mener at man skal ta hensyn til de signalene hele tiden.Altså: det er noe med å respektere hundens rett til å si i fra men samtidig være tydelig på hvem som bestemmer. Samtidig kan det virke som det Mamma lærte meg når jeg var liten ikke har blitt innprentet hos andre like nøye eller er i ferd med å gå i glemmeboka - Alle hunder kan bite..

Det jeg har sagt er at man som hundeeier må lære hunden å takle slikt. Og det mener jeg.

Og jeg mener også at en hund ikke vil lære seg å bite om..osv... Å bite er en medfødt atferd den ikke behøver å lære seg. Den kan det helt av seg selv. Heldigvis har de fleste hunder utviklet "bitevegring" slik at de ikke skal bruke det så lett men man må heller lære den til å ikke bruke det våpenet om man ser tendensene er der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund skal i utgangspunktet ikke BITE . Punktum. Men jeg mener at en hund kan lære seg at den eneste utveien er å bite hvis de andre signalene blir straffet bort uten at jeg mener at man skal ta hensyn til de signalene hele tiden.Altså: det er noe med å respektere hundens rett til å si i fra men samtidig være tydelig på hvem som bestemmer. Samtidig kan det virke som det Mamma lærte meg når jeg var liten ikke har blitt innprentet hos andre like nøye eller er i ferd med å gå i glemmeboka - Alle hunder kan bite..

Det jeg har sagt er at man som hundeeier må lære hunden å takle slikt. Og det mener jeg.

OK: Så hvordan vil du forklare familien Hansen med 3 barn (hhv 1,5 år, 4 år og 13 år) hvordan de skal "lære" hunden å ikke bite barna som gjør ting den nevrotiske hunden ikke liker (gå forbi matskåla, snuble over hunden på dørstokken til kjøkkenet, knurre på sofaen, glefse etter barn på besøk som vil titte på lekene dens, f eks)?

Rent konkret - hvordan "lærer man en hund å ikke bite"?

Lotta

Lenke til kommentar
Del på andre sider

OK: Så hvordan vil du forklare familien Hansen med 3 barn (hhv 1,5 år, 4 år og 13 år) hvordan de skal "lære" hunden å ikke bite barna som gjør ting den nevrotiske hunden ikke liker (gå forbi matskåla, snuble over hunden på dørstokken til kjøkkenet, knurre på sofaen, glefse etter barn på besøk som vil titte på lekene dens, f eks)?

Rent konkret - hvordan "lærer man en hund å ikke bite"?

Lotta

Ved endring av atferd...læring...trene på alternativer..bygge opp mestring på alternativer gradvis...

Jeg på hjemmebesøk hos slike familier du beskriver både titt og ofte og tro meg.. det fungerer alldeles utmerket. Du skjønner hva jeg mener om om du setter deg litt mer inn i prinsippene for læring som sier at alt vi gjør(enten det er hund, katt eller menneske) er tuftet hovedsaklig på to ting..enten å oppnå noe..eller å unngå noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ved endring av atferd...læring...trene på alternativer..bygge opp mestring på alternativer gradvis...

Jeg på hjemmebesøk hos slike familier du beskriver både titt og ofte og tro meg.. det fungerer alldeles utmerket. Du skjønner hva jeg mener om om du setter deg litt mer inn i prinsippene for læring som sier at alt vi gjør(enten det er hund, katt eller menneske) er tuftet hovedsaklig på to ting..enten å oppnå noe..eller å unngå noe.

Konkret? Familien Hansen har en hund som de er redd for vil bite barna eller vennene deres i ulike situasjoner - HVA gjør de for å forhindre katastrofe?

- Garanterer du at hunden er kurert når du er ferdig med opplæringen av familien - eller håper du bare på det beste?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Konkret? Familien Hansen har en hund som de er redd for vil bite barna eller vennene deres i ulike situasjoner - HVA gjør de for å forhindre katastrofe?

- Garanterer du at hunden er kurert når du er ferdig med opplæringen av familien - eller håper du bare på det beste?

Familien Hansen bør snarest ende i kategorien.."ikke hundeeiere".

I de aller fleste tilfeller er ikke hunden problemet. Det er familien. Jeg kan i farta ikke huske, etter så mange år med trening og læring av hunder å ha vært hjemme hos noen med en problemhund. De har hatt et problem med hunden..men det er noe annet.

Å ja..det har hent at familen selv har insett at potensialet som hundeeier(e)er helt fraværende og omplasserert hunden.

Garanti? Nå tuller du vel?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav

OK: Så hvordan vil du forklare familien Hansen med 3 barn (hhv 1,5 år, 4 år og 13 år) hvordan de skal "lære" hunden å ikke bite barna som gjør ting den nevrotiske hunden ikke liker (gå forbi matskåla, snuble over hunden på dørstokken til kjøkkenet, knurre på sofaen, glefse etter barn på besøk som vil titte på lekene dens, f eks)?

Rent konkret - hvordan "lærer man en hund å ikke bite"?

Lotta

Jeg tror du selv har gitt svaret på ditt første spørsmål :D

En nevrotisk hund kan vel neppe ansees som en normalhund?

--

Per Olav

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror du selv har gitt svaret på ditt første spørsmål :D

En nevrotisk hund kan vel neppe ansees som en normalhund?

--

Per Olav

Poenget er jo at det er mange hunder som har aggressive tendenser, som knurrer til familiemedlemmer, som hugger etter barn (noenganger med hull i huden, andre ganger ikke) - og alle slike "er det håp for" om jeg forstår Ingar rett.

Nei, jeg mener ikke at en hund som biter etter barn i døråpningen eller glefser når den blir lempa ut av sofaen er normal - men så hadde jeg heller ikke tatt den på "rehabiliteringskurs" hverken her eller der...

Hadde du?

Er det familien Hansen det er noe galt med, seriøst, Ingar?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav

Poenget er jo at det er mange hunder som har aggressive tendenser, som knurrer til familiemedlemmer, som hugger etter barn (noenganger med hull i huden, andre ganger ikke) - og alle slike "er det håp for" om jeg forstår Ingar rett.

Nei, jeg mener ikke at en hund som biter etter barn i døråpningen eller glefser når den blir lempa ut av sofaen er normal - men så hadde jeg heller ikke tatt den på "rehabiliteringskurs" hos Ingar...

Hadde du?

Er det familien Hansen det er noe galt med, seriøst, Ingar?

Nå er vi vel inne på dette med definisjoner igjen? Etter min mening er knurring (i ulike variasjoner) et signal om at hunden føler seg "ukomfortabel" med situasjonen. Selv om vi velger å ignorere hunden og fortelle at dette skal du akseptere vil den fortsatt føle seg ukomfortabel eller truet, den har bare lært at knurring ikke lønner seg. Dersom hunden som neste trinn "knurrer fra magen", "snapper", glefser eller lignende har den kommet et skritt lengre og hvis feil er det? Hundens eller eierens?

--

Per Olav

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er vi vel inne på dette med definisjoner igjen? Etter min mening er knurring (i ulike variasjoner) et signal om at hunden føler seg "ukomfortabel" med situasjonen. Selv om vi velger å ignorere hunden og fortelle at dette skal du akseptere vil den fortsatt føle seg ukomfortabel eller truet, den har bare lært at knurring ikke lønner seg. Dersom hunden som neste trinn "knurrer fra magen", "snapper", glefser eller lignende har den kommet et skritt lengre og hvis feil er det? Hundens eller eierens?

--

Per Olav

Tatt i betraktning at veldig mange hunderaser /-typer (men ikke alle) - gjennom århundreder etterhvert er framavlet for å å fungere godt sammen med mennesker (NB: i veldig ulike settinger, og dermed også med ulike temperamentstyper...) så mener jeg at en hund som glefser og biter etter folk pr definisjon ikke er "normal".

Det skal ikke være nødvendig å bruke årevis på å trene en hund til å gå forbi vanlige folk på gata uten å gjøre utfall mot dem, og det skal ikke være nødvendig å "lære" den at knurring ikke lønner seg. Jeg mener oppriktig at voksne hunder (bortsett fra i ekstremsituasjoner ala trafikkulykker med alvorlige traumer, f eks) ikke har noe med å knurre til folk - ei heller bite.

Hvis hunden er så dysfunksjonell at den "lærer" at knurring er forbudt og konkluderer med at biting er et godt alternativ så skal den ende i hundehimmelen. Og det er hundens feil - ja, så sant den ikke har fått den berømmelige blyanten i øyet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Velvel Lotta :P

Jeg må bare konstantere at vi ikke er helt på bølgelengde.

--

Per Olav

Så du mener at hvis dyret ditt hadde glefset etter barnebarnet som var på besøk når småttingen ville gå forbi bikkja når den spiste så ville du staret et langt treningsopplegg og gått med hjertet i halsen til dyret døde en naturlig død av alderdom?

Forøvrig mener jeg at folk som lever av å trene aggressive hunder utsetter eierne og omgivelsene deres for urettmessig fare - da det vil være umulig å garantere at en sint hund som har gjort utfall ikke igjen vil havne i en situasjon hvor den mener seg berettiget til å bite. (Det er jo eierens feil, selvsagt :D men det er jo den stakkars ungen som må leve med 42 glinsende hvite i fleisen, ikke sant...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav

Så du mener at hvis dyret ditt hadde glefset etter barnebarnet som var på besøk når småttingen ville gå forbi bikkja når den spiste så ville du staret et langt treningsopplegg og gått med hjertet i halsen til dyret døde en naturlig død av alderdom?

Langifra :P Men jeg hiver ikke "rabiate" småttinger inn i samme rommet som hunden er, uten å ha gjort noen forberedelser. Vendt dem til hverandre og lært dem noen "kjøreregler" for å omgås hverandre.

Forøvrig mener jeg at folk som lever av å trene aggressive hunder utsetter eierne og omgivelsene deres for urettmessig fare - da det vil være umulig å garantere at en sint hund som har gjort utfall ikke igjen vil havne i en situasjon hvor den mener seg berettiget til å bite. (Det er jo eierens feil, selvsagt :D men det er jo den stakkars ungen som må leve med 42 glinsende hvite i fleisen, ikke sant...)

Dersom vi snakker om aggressive hunder i forbindelse med arvelighet så er jeg hundre prosent enig meg deg. Andre former for utagering er jeg mer usikker på. Kanskje kan slikt avlæres men det forutsetter også at eieren er klar over problemet og er villig til å forholde seg til at hunden kan få "tilbakefall". Men i utgangspunktet er jeg enig i at dersom en hund først har bitt, så ville jeg hatt problemer med å forsvare hundeholdet i forhold til det individet...

--

Per Olav

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
    • Jeg er ganske forelska om dagen 😂❤️    Vi har jo 3 tisper også - Utrolig morsomme og herlige vesen! Men hannhund er virkelig noe for seg selv! ❤️   Nils hadde en strålende valpekarriere, til helga skal han til Nkk Sandefjord og prøve seg som junior - Vi er forberedt på at alt kan skje 😂
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...