Gå til innhold
Hundesonen.no

Deprimerte hunder?


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Hundens følelsesliv er jo mye diskutert om og mange er uenige om hvorvidt hunder føler mye osv. Traff på en kjenning ute idag. Hun har to hunder og den ene er en voksen rottweiler. Det har vært en lang periode med sykdom hos eier og samt fått nylig en baby. Dete har gjort at hundene har fått myye mindre oppmerksomhet enn før. Rottweileren deres lå bare i kjelleren og var sur og knurret til de fleste som kom inærheten, fortalte hun.

Så kan hunder bli deprimert eller snurt? Fordi de føler seg oversett? Hva tror dere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det vil jeg tro, om hunden får maaase oppmerksomhet så pluteselig så får den mye mindre for noe... Selvsagt så reagerer hunden på det, ville hverfall min gjort, det er jeg sikker på. En hund kan jo bli deprimert for mye den, slik som oss mennesker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg vet ikke jeg, men hver gang jeg pakker og reiser etter å ha vært på ferie hos foreldrene mine ligger bikkja å sturer noen dager. Spesielt ille var det når jeg pakka og reiste etter å ha bodd hos foreldrene mine hele denne sommerferien. Da nekta hun å spise og gå tur og bare lå å stura i fem dager. Etter det virker det som om hun aksepterer at jeg er borte og blir seg selv igjen. Hun er egentlig min hund og jeg har hatt alt ansvaret for henne fra hun var valp, men her jeg bor nå har jeg ikke lov til å ha hund. Men jeg tviler egentlig ikke på at hun har det bra hos foreldrene mine selv om hun får mindre trening og aktivitet enn når jeg hadde henne.

Så, jeg tviler ikke på at hunder har følelser. Hva jeg skal kalle det hunden min får når jeg reiser igjen etter ferier vet jeg ikke, men det ligener jo på noe man kan kalle å være deprimert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel veldig vanskelig å svare på..

Men i fjor fra etter jul frem til sommeren, bodde amy hjemme på bryne hos resten av familien mens jeg gikk på skole i volda.

Og da kunne mamma fortelle at mange manger gikk bare Amy ned på rommet mitt og la seg i senga mi, akkurat som om hun lå å ventet på meg.

Så mamma spurte dyrlegen om at dette kunne være fordi hun var deppa og savnet meg. Da tipset dyrlegen om at hun kunne gi Amy en t-skjorte eller noe i den duren som jeg brukte mye som amy kunne få.

Så da mamma kom hjem fant hun frem en topp som jeg ofte bruker og såve i, og den gikk amy rundt og bar på, såv med osv. helt til jeg kom hjem.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min eldstehund gikk inn i en depresjon etter en periode med myyyye motgang.

I løpet av noen korte måneder fikk hun først hoggormbitt som nesten tok livet av henne, deretter fikk hun kennelhoste og var skikkelig klein, og som ikke det var nok så ble hun operert for en diger kreftsvulst i urinblæra. Alt dette skjedde vel i løpet av la oss si 9 måneder.

Hunden har alltid vært en glad laks og elsket å gå tur, men nå var det tydelig at bunnen var nådd. Jeg fikk henne ikke med ut på tur lenger - jeg måtte slite henne med bare bort til postkassa 100 m vekke - og hun var ikke sulten mer (og dette er en retriever....). I tillegg sluttet hun å logre med halen, men ville helst bare ligge og sove og sture.

Så ja, jeg vil påstå at hunden rett og slett ble deprimert. Det var fælt å se hvordan den glade hunden forsvant og hun gled mer og mer inn i sin egen verden. Men jeg dro henne med meg på korte turer ut og var alltid svært så positiv med henne, og sakte men sikkert kom hun over det og ble nesten som en unghund igjen. Full av liv og energi, og det har hun fortsatt med fram til i dag når hun snart er 11 år (dette skjedde når hun var 6 år gammel).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 5 years later...

eg har ein hund på 1 år og i går til i dag var eg vekke fra han, lillebrorn min passa han. no når eg kom heim var han ikkje seg selv.. han pleier å ha veldig masse energi og blir veldig glad når han ser meg, men no var da litt logring og kom bort og når eg satt meg ned la han hode sitt i fange mitt.. da e ikkje normalt.. tror deke han kan ve sjuk? e beskymra får han.. virka nesten som han var deppa eller noe.. :wacko:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Jeg er helt sikker på at hunder kan bli deprimerte, og har mye føleser.

Var noen Settere jeg og en venninne pleide å gå turer med når vi var yngre, mor og datter. Dessverre ble moren påkjørt og døde, og den voksne valpen som var igjen taklet ikke dette overhodet, og var ikke til å kjenne igjen når vi kom for å hilse på.

Sturet ifølge eierene, nektet å spise maten sin, gjemte seg bare bort og pep og ville ut fra hagen for å "lete". Gikk flere måneder og de prøvde alt, hunden ble bare tynnere, og hun ble aldri til sitt normale. De valgte etterhvert å avlive henne. Forferdelig trist, og veldig synd på eierene som måtte ta et slikt valg, og mistet begge hundene sine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle pattedyr har de samme nevroanatomiske strukturer og nevrokjemiske baner som er viktige for følelser og hukommelse, enten de er hund, menneske eller for den saks skyld; hval. (Nyere forskning har antydet at virveldyr utenom pattedyr også har mye av det samme i seg.)

Man hører stadig historier om hester med humor, elefanter med posttraumatisk stress, sinte bavianer, og hunder som ser for sine blinde venner. I dyreriket overraskes vi stadig når vi finner empati, sosial organisering, intuisjon, til og med det vi beskriver som "magefølelse".

Hos dyrene, også hunden (eller kanskje spesielt hunden), ligger absolutt alt til rette for at de skal kunne oppleve det samme følelseslivet og hukommelsen som vi gjør. Evolusjonen har allikevel gjort oss litt forskjellige, slik at enkelte ting oppleves annerledes - motivasjon, handlinger, prioriteringer. Forskjellene vi dessverre (mis)bruker til å heve oss over dyrene, er egentlig så forsvinnende små at det kan bli flaut å tenke på. Motivasjonen og "livsfilosofien" til en hund kan være forskjellig fra et menneske, men følelseslivet og hukommelsen er i prinsippet det samme.

De fleste er også enige i at hunder kan føle både glede og sorg - så hvorfor skulle de ikke også kunne være deprimerte?

Denne artikkelen er forøvrig både relevant og veldig interessant.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjøpte for ikke så lenge siden boken "Dyrenes følelsesliv" av Marc Bekoff. Boken anbefales på det varmeste.

Fra omslaget (kommentar av David Rothenberg):

"I et klart og overbevisende språk fremlegger Marc Bekoff rasjonelle bevis for det mange av oss allerede har sanset - at dyr kan føle sorg, glede, sinne og nytelse like mye som vi mennesker kan. Bekoff beviser at dette ikke bare er kompatibelt med utviklingslæren, men faktisk er påkrevd for den. Når vitenskapen en gang tar denne skarpt argumenterte boka i betraktning, vil den aldri mer bli den samme."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da fikk vi trent trapp og lykkes med det Ikke en adferd vi fikk etablert med pålitelighet, men den kommer. I tillegg har vi fått trene heis, tog, roterende dører, ståk og kaos med ski og bagasje og rullestol og sikkert mye jeg ikke tenkte over. Tisse på asfalt og drite på perrong fikk hver sin ✅ på lista de også, fordi han ikke kan drite på cue ennå. Vi har altså vært på Trondheim Lufthavn Værnes i dag. Ingen trenger stille spørsmål ved mutterns motivasjon for å dra med Ede dit. View fra togvinduet forklarer mer enn et avsnitt med ord.  Allerede rett etter å ha forsert det skumle underlaget med farge og knatter og en stor sprekk i, uten å ha blitt gitt tid til å undersøke det nærmere på tur ut av toget, så møtte vi første virkelige utfordring: Jeg vurderte ikke prøve engang. Han hadde allerede blånektet de få trinnene fra sentralstasjonens hall opp til spor 1, hvor han måtte bæres av tidsnød. Manøvrerer fint i folkemengde på perrongen, men er ikke noen follower og måtte bæres ombord i toget også, av tidsnød. Ikke en god start på bekjentskapet med tog, men alternativet var å bli stående igjen på perrongen. Må man så må man. Vel inne i toget var han ikke fornøyd. Sutret og klagde fordi det var kjedelig, menneskene der inne ignorerte ham, han fikk ikke roame rundt i vognen og undersøke som han ville, men måtte ligge trangt på gulvet. Godisautomaten var skikkelig kjip og rasjonerte middagen hans som kommunistregimet i Venezuela, mens han var skrubbsulten. Hadde sikkert hjulpet om han kunne fått se ut vinduet, men hunder er forvist til gulvet, og der er det dørgende kjedelig.  Han er en skikkelig good boy. Utover litt klaging og sutring på et akseptabelt volum, bare noen få høye bjeff - forståelig som sulten og rastløs lite barn i en dørgende kjedelig situasjon hvor det duftet fulle lommer - så var han på ingen måte vanskelig å ha med å gjøre. Muttern fikk ta bilder av utsikten og tenke over hvordan dette myke, jakt-, beite- og jordbruksvennlige landskapet rundt den fiskerike fjorden full av blåskjell var et bra sted for forfedre å slå seg ned, mens stakkars liten måtte finne seg i å ligge på gulvet og kjede seg fordi dumme muttern glemte ta med noe å tygge på.    Etter å ha hastet ut av toget uten å få undersøke underlaget i tråd med HMS retningslinjer (leverte avviksmelding på den), blitt båret opp rulletrappen fra perrongen, så gikk han nonchalant gjennom den første roterende døren og fikk tisse på gress. Den neste roterende døren var heller ikke en issue. Inne i den travle ankomsthallen var det mye å ta inn, men muttern hadde et mål basert på et falskt minne om en kaffebar foran sikkerhetskontrollen på øvre plan. Viste seg at lagersjefen i hjernen hennes hadde effektivisert litt i overkant ved å sause sammen minner fra Værnes med minner fra Gardermoen. — Same/same og tar mindre plass på lageret, forsvarte han seg med. Jeg har gitt opp å krangle med ham. Det var altså ingen kaffebar oppe, men vi fikk ihvertfall tatt heis to ganger og sett og luktet mye rart, bl.a. en renholder med vasketralle som tømte en diger søppelbøtte rett foran oss og tok samme heis. Det luktet sterkt av vaskemidler fra den rare og skranglete tralla og de formene da hun åpnet den svære boksen og byttet sekkene var også store inntrykk. Heisen med glassvegger var helt ny, og Ede ble forfjamset da den beveget seg oppover. Genuint forfjamset. Tidligere har han bare tatt lukket heis med speil i, som han har antatt var en ekte sci-fi portal, uten å synes det var merkelig på noen måte. Å se heisens bevegelse var en Eureka opplevelse for ham.  Ede er god på læx lineføring gjennom søndagstravel flyplass. Passe folksomt. La inn noen sitt-ligg-stå for å stoppe en konsert han ville beære publikum med mens jeg sjekket prisene på kafeen vs Narvesen. Vi endte selvsagt på Narvesen hvor muttern tok til takke med en kjip latte fra maskin, uten sirup eller krem eller noe, og Ede fikk en wienerpølse. Ikke en hel på en gang, men muttern ble nødt til å kjøpe NOE for å bøte på sin manglende evne til å porsjonere ut en stor middag over et kjent tidsrom. Det krever gode bestikkelser å manøvrere ansvarlig sikkerhetspersonell mellom hyllene på Narvesen uten å undersøke noe. Han har en iboende pliktfølelse til å undersøke alt for å kvalitetssikre mutterns vurderinger av HMS. Vi hadde fortsatt mye å gjøre og jeg hadde vært for raus med godbitene, så wienerpølse ble en venn i nøden. Heller for mye motivasjon og glede enn for lite. Høy haleføring på trygg og selvsikker kropp i sånne miljøer er ikke noe jeg tør ta for gitt. Matserveringen hjelper trygge meg i troen på å få en miljøsterk og trygg voksen hund. Vi fikk besøkt et trangt toalett med kø av damer og Edeward lærte at det er sjarmerende og søtt å titte nysgjerrig under veggen til den fornødne ved siden av:  ✅ "Tnååå, så søt!" Vi oppdaget plutselig at roterende dører var rart, begynte bæde på dem og nektet entre. En grundigere sikkerhetssjekk ble foretatt ved å sitte på utsiden og se på et par rotasjoner, for å kartlegge mønsteret i bevegelsen. Den merkelige portalen fikk security clearance og ble ført tilbake på lista over ok ting det ikke er nødvendig å stille flere spørsmål ved.  Det ble tid til å blåse ut med lek etter så mye fokus og inntrykk. Utrolig befriende og skikkelig glad for å få hoppe og sprette og jage og kampe litt etter så mye øving på well behaved big boy gentleman rollen. En riesenschnauzer er alltid på vakt, though. Her lagde noen en lyd: ..men det var ikke noe som krevde nærmere undersøkelser. Mer heis, gullstol i rulletrapp og på egne bein gjennom roterende dører for å tisse før vi dro tilbake til perrongen med enda en failure på å gå opp liten trapp, men vellykket gjennom roterende dører og heis.  Ede ikke var super happy med å plutselig trenge drite på perrongen. Han så seg fortvilet rundt etter et bedre egnet sted, men måtte akseptere et folketomt område mot enden. Sånn kan det gå når en ikke har lært å drite på kommando ennå. Stor lettelse for ham og kanskje noen Shitbreak (American Pie) nykker redusert for fremtiden. Muttern var mest glad for at det ikke var morgendagens suppe av wienerpølse, og noterte seg at den bør siktes inn på et egnet sted.  På toget hjem påstod konduktøren over høyttaler at det ikke var lov med bagasje i midtgangen. Ede som har plukket opp at muttern tenker påføre ham stående spike hanekam (med stivelse) i puberteten, sånn bare for å kommunisere tydelig for omverdenen hvor landet ligger for tiden — han bestemte seg for å begynne øve på den rollen som teenage bøllefrø og holdt en sivil ulydighet protestaksjon. Her har konduktøren nettopp passert i den retningen:  Vi mistet bussen hjem med et simpelt minutt og fikk en hel time på sentralstasjonen, med potesokker, fordi muttern er langt mer germophobe angående togpassasjerer enn flypassasjerer.  Med en hel time til rådighet klarte Ede overkomme sin lammende frykt for trapper flere ganger. Bykset opp flere trinn. Den deilige mestringen han utstrålte da det løsnet var en vidunderlig gave. ..bare for å fryse til av skrekk og skuffelse da vi rundet hjørnet etter den første trappen og ble møtt med dobbelt så mye trapp. Trengte hjelp, men ikke like lammet av angst som før. Dette går seg til med mer trening.  Sitt og bli sittende fungerer fint i mange lange sekunder mens muttern tråkker rundt synlig på noen meters avstand i hallen. Våget på en bli stående som gikk over forventning. Reiste seg fra ligg før markør flere ganger før han koblet at min retur ikke var markøren. Det gikk seg til. Han er så flink gutt 💕 Sa fra om at han måtte tisse også. Skjønner fint forskjellen på inne og ute, selv på fremmede sentralstasjonen. Tisset dog rett på asfalten noen meter fra døren da vi kom ut, etter at jeg i mitt stille sinn hadde konstantert at her var det ingen egnede steder å tisse. Som om vi hadde en mental connection om situasjonen der, før han tok en selvstendig avgjørelse. Å klare dele soner av utendørs asfalt inn i grader av publikums aksept for å tisse på - her eller der borte - det er for mye forlangt av en 14 uker liten valp.  Jevnt over eksemplarisk adferd hele dagen, fra å stå i ro for å få på potesokker og løpe til bussen på dem hjemmefra. Har han tenkt fortsette sånn vil det være en ære å få bære ham opp rulletrapper i fremtiden. Such a good boy jevnt over, han kan få ha noen nykker. 
    • Mine videofeeds er fulle av prong collars, e-collars, absurde mengder røffe corrections for ingenting og trenere som advocater for det. Det røskes og rykkes hardt i vonde halsbånd og det strømmes. Hundene gjør nøyaktig som de blir bedt om og trenerne strutter av selvtillit, gir inntrykk av kompetanse. Guruvibber som tiltrekker følgeskarer.  Metoden deres fungerer jo. De gjør det godt i sport fordi hundene aldri vegrer å adlyde på flekken og aldri vender oppmerksomheten mot noe annet - de vet hva som skjer da - og folk lar seg forføre av at hundene opptrer som maskiner, derav populariteten.  Noe av det mest kvalmende var en video som representerte positiv forsterkning med en bøs kar utkledd som "Karen" med blågrønn parykk, med tynn pipestemme, unnskyldende kroppspråk, som klikket manisk, klikk, klikk, klikk, klikk, og ... Jeg finner den ikke igjen ved søk nå, men det var en utrolig teit og barnslig misrepresentation av klikkertrening for å latterliggjøre konseptet for menigheten, og menigheten synes det var morsomt. Flere titusen likes og mange hundre kommentarer, i hovedsak oppmuntrende til firmaet og trenerne. En må se den. Mye verre enn beskrivelsen. Det verste var at folk synes den var morsom og beskrivende og de hånlo i broderlig fellesskap av de dumme klikkertrenerne som ikke forstår at bikkja må røskes lydig. Ikke sett noe liknende fra skandinaviske content creators, her hjemme ser det greit ut på internettet, men innholdet fra over dammen vil antakelig smitte på den yngre garde. Ble vitne til det her om dagen da en dame med vesttysk frosk skulle entre en kurstime, og hunden ikke umiddelbart satte seg ved døren. Den fikk kjapt et hardt røsk i tynn kjetting helstrup som skar i ørene på 5 meters avstand. Usikker på om fører lærte det der på kurs eller fra internettet. Ikke pent ihvertfall. SÅ viktig er det ikke at hunden setter seg så intenst umiddelbart foran en dør på vei inn til trening.  Om en vil ha en titt down the rabbit hole, søk på øvelser fra ringsport og raser som rottweiler, doberman, malinois, dutch og german shepherd, så er feeden befengt med de der trenerne der på no time. 
    • Det var trist å høre, han var ung? (Heh, sjekket bloggen din, det er visst jeg som er gammel. Men trist likevel.) Ifølge Akkurat nå er det noen "motreaksjoner" mot den positive trenden:  Nå er det noen år siden jeg var aktivt inne i noe treningsmiljø selv, men jeg tenker jo at Canis og klikkertrening/positiv forsterkning fortsatt er greia, og jeg ville nå gått til de samme bøkene som for ti år siden. Men klart, noen endringer er det nok og sikkert noen nye flinke guruer kommet til, så håper noen kan bidra der!
    • Det er nå to år siden Pax vandret videre, og vi (jeg) har begynt å planlegge ny valp.  De siste årene har gått mye til småbarn, jobb og hus, så jeg har ikke fulgt noe særlig med på hva som går for seg i hundemiljøet. Det må jeg gjøre noe med, og derfor spør jeg dere på Sonen om hjelp til oppdatering. Hvis du skulle anbefalt meg, en kommende valpespekulant, noen ressurser, creators på sosiale medier jeg kan følge, bøker å lese, treningsmetoder, trender/diskusjoner som er sentrale, hva som helst egentlig, hva skulle det vært? Er det noen tema som er kontroversielle eller er alt bare fryd og gammen? Har Cæsar Millan kommet tilbake eller har verden gått videre? Hva bør jeg sjekke ut? Hva bør jeg holde meg langt unna?   
    • Takk for tips!  Det hørtes ut som noen kloke råd. Jeg ser de potensielle ulempene med en stor og sterk hund og en flexline. Kontroll er definitivt øverst på prioriteringslista. Jeg skal definitiv sjekke ut den lina du har linket til👍
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...