Gå til innhold
Hundesonen.no

Deprimerte hunder?


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Hundens følelsesliv er jo mye diskutert om og mange er uenige om hvorvidt hunder føler mye osv. Traff på en kjenning ute idag. Hun har to hunder og den ene er en voksen rottweiler. Det har vært en lang periode med sykdom hos eier og samt fått nylig en baby. Dete har gjort at hundene har fått myye mindre oppmerksomhet enn før. Rottweileren deres lå bare i kjelleren og var sur og knurret til de fleste som kom inærheten, fortalte hun.

Så kan hunder bli deprimert eller snurt? Fordi de føler seg oversett? Hva tror dere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det vil jeg tro, om hunden får maaase oppmerksomhet så pluteselig så får den mye mindre for noe... Selvsagt så reagerer hunden på det, ville hverfall min gjort, det er jeg sikker på. En hund kan jo bli deprimert for mye den, slik som oss mennesker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg vet ikke jeg, men hver gang jeg pakker og reiser etter å ha vært på ferie hos foreldrene mine ligger bikkja å sturer noen dager. Spesielt ille var det når jeg pakka og reiste etter å ha bodd hos foreldrene mine hele denne sommerferien. Da nekta hun å spise og gå tur og bare lå å stura i fem dager. Etter det virker det som om hun aksepterer at jeg er borte og blir seg selv igjen. Hun er egentlig min hund og jeg har hatt alt ansvaret for henne fra hun var valp, men her jeg bor nå har jeg ikke lov til å ha hund. Men jeg tviler egentlig ikke på at hun har det bra hos foreldrene mine selv om hun får mindre trening og aktivitet enn når jeg hadde henne.

Så, jeg tviler ikke på at hunder har følelser. Hva jeg skal kalle det hunden min får når jeg reiser igjen etter ferier vet jeg ikke, men det ligener jo på noe man kan kalle å være deprimert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel veldig vanskelig å svare på..

Men i fjor fra etter jul frem til sommeren, bodde amy hjemme på bryne hos resten av familien mens jeg gikk på skole i volda.

Og da kunne mamma fortelle at mange manger gikk bare Amy ned på rommet mitt og la seg i senga mi, akkurat som om hun lå å ventet på meg.

Så mamma spurte dyrlegen om at dette kunne være fordi hun var deppa og savnet meg. Da tipset dyrlegen om at hun kunne gi Amy en t-skjorte eller noe i den duren som jeg brukte mye som amy kunne få.

Så da mamma kom hjem fant hun frem en topp som jeg ofte bruker og såve i, og den gikk amy rundt og bar på, såv med osv. helt til jeg kom hjem.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min eldstehund gikk inn i en depresjon etter en periode med myyyye motgang.

I løpet av noen korte måneder fikk hun først hoggormbitt som nesten tok livet av henne, deretter fikk hun kennelhoste og var skikkelig klein, og som ikke det var nok så ble hun operert for en diger kreftsvulst i urinblæra. Alt dette skjedde vel i løpet av la oss si 9 måneder.

Hunden har alltid vært en glad laks og elsket å gå tur, men nå var det tydelig at bunnen var nådd. Jeg fikk henne ikke med ut på tur lenger - jeg måtte slite henne med bare bort til postkassa 100 m vekke - og hun var ikke sulten mer (og dette er en retriever....). I tillegg sluttet hun å logre med halen, men ville helst bare ligge og sove og sture.

Så ja, jeg vil påstå at hunden rett og slett ble deprimert. Det var fælt å se hvordan den glade hunden forsvant og hun gled mer og mer inn i sin egen verden. Men jeg dro henne med meg på korte turer ut og var alltid svært så positiv med henne, og sakte men sikkert kom hun over det og ble nesten som en unghund igjen. Full av liv og energi, og det har hun fortsatt med fram til i dag når hun snart er 11 år (dette skjedde når hun var 6 år gammel).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 5 years later...

eg har ein hund på 1 år og i går til i dag var eg vekke fra han, lillebrorn min passa han. no når eg kom heim var han ikkje seg selv.. han pleier å ha veldig masse energi og blir veldig glad når han ser meg, men no var da litt logring og kom bort og når eg satt meg ned la han hode sitt i fange mitt.. da e ikkje normalt.. tror deke han kan ve sjuk? e beskymra får han.. virka nesten som han var deppa eller noe.. :wacko:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Jeg er helt sikker på at hunder kan bli deprimerte, og har mye føleser.

Var noen Settere jeg og en venninne pleide å gå turer med når vi var yngre, mor og datter. Dessverre ble moren påkjørt og døde, og den voksne valpen som var igjen taklet ikke dette overhodet, og var ikke til å kjenne igjen når vi kom for å hilse på.

Sturet ifølge eierene, nektet å spise maten sin, gjemte seg bare bort og pep og ville ut fra hagen for å "lete". Gikk flere måneder og de prøvde alt, hunden ble bare tynnere, og hun ble aldri til sitt normale. De valgte etterhvert å avlive henne. Forferdelig trist, og veldig synd på eierene som måtte ta et slikt valg, og mistet begge hundene sine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle pattedyr har de samme nevroanatomiske strukturer og nevrokjemiske baner som er viktige for følelser og hukommelse, enten de er hund, menneske eller for den saks skyld; hval. (Nyere forskning har antydet at virveldyr utenom pattedyr også har mye av det samme i seg.)

Man hører stadig historier om hester med humor, elefanter med posttraumatisk stress, sinte bavianer, og hunder som ser for sine blinde venner. I dyreriket overraskes vi stadig når vi finner empati, sosial organisering, intuisjon, til og med det vi beskriver som "magefølelse".

Hos dyrene, også hunden (eller kanskje spesielt hunden), ligger absolutt alt til rette for at de skal kunne oppleve det samme følelseslivet og hukommelsen som vi gjør. Evolusjonen har allikevel gjort oss litt forskjellige, slik at enkelte ting oppleves annerledes - motivasjon, handlinger, prioriteringer. Forskjellene vi dessverre (mis)bruker til å heve oss over dyrene, er egentlig så forsvinnende små at det kan bli flaut å tenke på. Motivasjonen og "livsfilosofien" til en hund kan være forskjellig fra et menneske, men følelseslivet og hukommelsen er i prinsippet det samme.

De fleste er også enige i at hunder kan føle både glede og sorg - så hvorfor skulle de ikke også kunne være deprimerte?

Denne artikkelen er forøvrig både relevant og veldig interessant.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjøpte for ikke så lenge siden boken "Dyrenes følelsesliv" av Marc Bekoff. Boken anbefales på det varmeste.

Fra omslaget (kommentar av David Rothenberg):

"I et klart og overbevisende språk fremlegger Marc Bekoff rasjonelle bevis for det mange av oss allerede har sanset - at dyr kan føle sorg, glede, sinne og nytelse like mye som vi mennesker kan. Bekoff beviser at dette ikke bare er kompatibelt med utviklingslæren, men faktisk er påkrevd for den. Når vitenskapen en gang tar denne skarpt argumenterte boka i betraktning, vil den aldri mer bli den samme."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Støtter Schæfer 😁😁😎😎 Drømmehunden. Hadde aldri orka Malle, sjukt kule hunder men fy for en int3ns rase... 
    • Jeg har bhg barn og har en ungtispe på 9 måneder.  Jeg begynte alene trening hjemme dag 3. Alene mens e går på do, vaskerommet, ut med boss, ect. Noen min i slengen. At en vanlig valp venter i bil i 10 min mens du leverer i bhg kan ikke være noe big deal eller på noe som helst skadelig for valpen.  Ikke alle er uføre og enslige når de skaffer seg valp og kan følge med på alt valpen gjør til enhver stund. De aller fleste er i jobb/skole.  Ta det helt med ro, ikke gjøre noe stor greie utav alene trening. Inn og utav av rom uten valpen, evt valpen i binge/bur og du går å legger ungen/dusjer ect.  Jeg har i hvertfall den holdningen og synes d fungerer fint  
    • Hadde en utrivelig opplevelse i går. Vi fikk hjemmelekser fra forrige privattime, der målet generelt er godt samspill og lydighet uten godbiter fremme, og vi fikk en spesifikk øvelse å fokusere på: hverdagslig lineføring, uten lokking og luring og bestikkelser. Ede skal ganske enkelt bare holde seg i posisjon fordi han aksepterer mitt lederskap, ikke fordi jeg bestikker ham med godis. Jeg har vært litt sløv og reluctant med de leksene, fordi det blir så dårlig stemning. Ede går skyhøyt i stress når jeg er bestemt og stiller krav. Det er ikke bare testing av lederskap og maktkamp, han blir redd. Som om han får angstanfall og hans verden raser sammen av at hans autonomitet trues. Jeg forstår ham. Samtidig er vi nødt til å få på plass lydighet uten godbiter tilgjengelig. Han MÅ noen ganger bare høre etter, med en eneste gang. Derfor må han ALLTID høre etter med en eneste gang, for han evner ikke skille en alvorlig situasjon fra en øvelse. Han er såpass kunnskapsløs om den naturvitenskapelige verden at han prøver hilse fysisk på mennesker inni forbipasserende biler. Fysikk forstår han seg ikke på. ..så instruktøren har rett og min indre pølsetante har feil. En kan ikke bare dille og dalle og shape og lokke og bestikke absolutt ALT med en så stor hund. Noen ganger må en stille KRAV til hunden som hunden må følge opp uten å stille spørsmål.  Lineføring er mange ganger en sånn situasjon, hvor en må kunne KREVE av hunden at den gjør nøyaktig som den får beskjed om.  ..men jeg er for soft til å være streng nok. Ble instruert til å bruke kroppen som blokkering. Rolig, behersket, men dominant, blokkere og presse ham til å rygge bakover om han passerer skotuppene mine, selvstendig fremoversøkende. Jeg vil gjerne ha resultatet. En hund jeg slipper å hele tiden fokusere på i bekymring for at han kan bryte posisjonen når vi manøvrerer på steder det skjer mye.  ..men metoden er ikke my cup of tea med akkurat denne hunden. Har forsøkt lure meg til å bruke shaping for å oppnå det samme, og det går stadig fremover. Ede kan gå et godt stykke uten noe i hånden, med kontakt, uten utbetalinger nå, men vi er langt fra i mål.  For å få fortgang har jeg blandet litt. Litt mindre godis, aldri i hånden, og høyere krav for å få opp fra lomma, samtidig som jeg har satt grenser ved metoden fra instruktør. Stresser han seg opp og ikke adlyder, men fortsetter bryte fremover, så "legger jeg ham i bakken" (høres så ille ut - det er bare en dekk ved litt press i halsbåndet, ikke så mye at han stritter i mot, bare en veiledning) og så må han ligge til han har stresset ned før vi fortsetter. Dette gikk SÅ fint 4/5 av turen i går. Han har forstått at jeg vil han skal holde hodet ved låret mitt, og han var såååå flink gutt til bare sporadiske godiser. Jeg var SÅ fornøyd med fremgangen. Så gikk vi tom for godis. Ede gikk umiddelbart opp i stress. Vi nærmet oss hjemme. Der er det mer godis.   Han.. Han våknet og må tisse. Kommer tilbake for å fullføre når det behager Herren.  ... Altså, det luktet tomt fra lommene og vi var nær hjemme igjen. Edeward identifies as a labrador når det kommer til mat. Han selger sjelen sin for en tørrforkule. Grønnsaker, blåbær, spaghetti, absolutt alt som ikke smaker direkte vondt er nom nom. Han til og med ser ut som The Cookie Monster.  JEG har kommunisert de spillereglene han nå forholder seg til som om de er naturlover. Vårt forhold er transaksjonelt. Jeg ber ham om noe og han gjør det mot betaling i godis. Det er sånn livet er.  Tomt for godis i lommene er en krisesituasjon, det er en force majeure, og det eneste som betyr noe da er å komme seg fortest mulig til nærmeste godis depot. Ede trodde vi hadde en felles forståelse av det der, men dumme, DUMME muttern sakket farten da han som ansvarsbevisst lagkamerat satte den opp for å hjelpe oss ut av knipa. Hun sakket farten og så forvandlet hun seg til et monster av en syk tyrann som holdt ham igjen og blokkerte og presset ham bakover og "la ham i bakken" og stilte seg til å pause på stedet hvil midt på veien uten mål og mening, med tomme lommer, bare et minutt fra matlageret. Ede gikk i harnisk. Han ble RASENDE. Noen øyeblikk der var jeg sikker på han ville BITE BRUTALT. Det der var på liv og død for ham. Han var så sint. Jeg var forberedt på en virkelig stygg slosskamp mellom oss to. Emergency situation modus kicked in og jeg holdt meg heldigvis iskald og rolig og var sta og bestemt i møte med en så rasende hund som jeg aldri har sett i levende live før. Han ville heldigvis bare gi uttrykk for hva han synes om å fjase bort tid på å ikke haste hurtigst mulig til matfatet og lot seg legge i bakken igjen, tydelig opprørt, tydelig skuffet, tydelig sjokkert over det elendige lederskapet til det dumme nautet som ikke forsto alvoret i situasjonen, men han tok det. Han aksepterte lederskapet og la seg ned. Ingen bitt. Vi kom oss hjem. Vel innenfor døren gjorde han alt han kunne for å beklage utbruddet sitt og skape god stemning igjen. Hoppet og jukket (jeg har avledet valpejukking uten å være sur og streng, så han tror nå tydeligvis det er en hyggelig gest) og var tydelig lei seg for episoden og ville forsikre seg om at relasjonen mellom oss to var fin igjen. ..for å få åpnet matskapet.  Det er ikke bare bare.  Den matmotivasjonen hans er en medalje med en bakside. Gull verdt, men det kjemiske symbolet for gull er også Au.  ... Prøver på en litt kortere lineføringstur i kveld, uten å tømme lommene. Viktig at det lukter innhold fra dem, tydeligvis.   
    • Uten å ha fått svar på spørsmålene fra Simira, som er høyst relevante, så lurer jeg på om hun kanskje synes det er kjedelig å bare gå? Hva slags aktiv rase er det? Vorsteher og border collie har svært ulike interesser og behov. Om det er vorsteher type aktiv rase har jeg ingen tips, men om det er den andre typen, så synes jeg selv det KAN hjelpe å gi hunden oppgaver mens vi går, som øvelser fra ulike former for (kreativ) lydighet.  Tilskudd av magnesium og omega 3 fettsyrer, samt større mengder fullspektret lys inn i øynene hjelper også mot stress på mer generelt grunnlag. Merker godt forskjell på valpen min, som sank veldig i stress kort tid etter påbegynt lysterapi og mer tid utendørs sammen med disse tilskuddene. Så økte han veldig i stress igjen da jeg begynte sløve og glemme gi ham omega 3 og magnesium. Da mener jeg ikke stressnivå døgnet gjennom, men peaks når han blir stresset. Tilskuddene tar brodden av det. ..på min. 
    • Det høres ut som du har et godt grunnlag, men det er vanskelig å si uten å se hunden. Noen typer, raser og individer er også bare lettgiret. Alder er også relevant. Hvor gammel er hunden? Er hun fulgt opp hos veterinær, og er frisk? Alle signalene på stress kan også være signaler på smerte og ubehag. Og så er spørsmålet hvordan hun får løpt fra seg og hodearbeid. Kanskje hodearbeidet er for mye, for vanskelig, eller for lite? Løper hun i hundegård, løpetur med deg? Hvordan ser dagsrutinen deres ut?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...