småbarn og hund..

[Sissi]

Jeg har altid hørt, italienske mynder trives IKKE med småbarn i hus..

Helt siden den dagen min lille gutt kom til verden har en av hundene her i huset vist han mer int. enn de 2 andre, nemlig "vår" lille italiener.

Hun har vært så fasinert av han,hun vil helst ha bleiene hans og hun sikker av med gulpegluter som lukter.

Da han var mindre og sov mye ved siden av meg på sofan,har Aila tatt på seg rollen som tante, hun vil helst sove tett inntill han og ved et tilfelle fant jeg henne inni soveposen hans.. da hadde hun lagt seg i armkroken hans med hodet på magen hans. Jeg trodde denne veldige int. for han ville forsvinne så snart han begynnte og bruke hendene, da han tar tak i alt som er.. Men neida, da han begynnte og strekke seg ut etter ørnene hennes og ville putte dem i munnen så var det ikke mange protester fra henne, hun trakk seg heller forsiktig unna hvis han ble for ivrig.. Hadde jeg gjort det samme kan jeg love deg hun hadde hyllt, hun er egentlig veldig var for kroppen sin, som de fleste italienere.

Dette gjor jo at jeg passer hele tiden ekstra godt på hvis hun er i nærheten, er redd det skal oppstå en negativ situasjon mellom dem.

Så nå når gutten min er blitt 10 mnd og sitter på gulvet og krabber,tar tak i ting, så er hun mer int. en noen gang.. når hun kommer inn i stuen og ser han ,blir hun helt fra seg, løper bort til han og hilser på han med en voldsom glede.

Han roper av glede når han ser henne og han kan sitte og få fullstendig latterkrampe av og bare kikke på henne, han er ellers veldig sparsommlig med latteren sin, men med aila er det altid en herlig barnelatter og finne.

Aila benytter alle muligheter og snike seg på teppe til gutten min, da legger hun seg tett inntill han og lar han leke med navneskilte på halsbandet, ørene hennes og ellers kan han finne på og reise seg og bruke henne som støtte, og hun rikker seg ikke.

Jeg syntes virkelig det er fasinerne og se dem sammen, men jeg må hele tiden minne meg på at hun bare er en hund, og at man må være forsiktig.

Men det er så vanskelig og holde dem avskillt,hva gjør man?hun har til og med hentet med seg maten sin og skal ta det med til teppe til gutten min også.. hun knurrer til de andre hundene, men hun ragerer ikke på

sønnen min hvis han er for nærme.

syntes det er så koselig og se dem sammen, men som sagt.. man må jo som sagt følge med hele tiden.

så nå sitter han heller i lekegriden sin, eller aila er ute av rommet når han er på gulvet..

men sitter han i lekegrinden vil han helst sitte på gulvet sammen med aila og motsatt.. og aila blir fra seg hvis hun er utestengt fra stuen. Så det blir mange timer med meg, sønnen og aila på gulvet sammen.

Er det bare jeg som legger litt for mye mennesklige følelser til dette her,altså ved og det virker som dem har et helt spesiellt bånd seg imellom? er dette typisk for hunder og bli så knyttet til små barn i familien..

Hun oppsøker han jo hele tiden,sitter og gnir hodet sitt mot brystet hans jo! hun gjør jo det knapt med oss.

Hun er ellers en veldig forsiktig tispe, som ikke liker folk hvis dem er for bråkete eller brå.. men dette finnes jo ikke i forhold til sønnen min og henne. Han kan sitte og rope av glede og vifte med armene og ellers bråke som småbarn ofte gjør, og aila sitter like stødig og det virker ikke som hun har hørt bråket hans en gang.. ofte blir hun bare gira selv og henter en leke hun vil dele med han. Og da sitter dem og holder bamsen i hver sin ende hehe..

Er det dette som skjer fordi hun oppfatter han som valpen i flokken og det ligger naturlig til de fleste hunder? Og han går under "valpe lisens" enda mens han er så liten, dermed tåler hun mer fra han?

Uasnett hva det er, er det fasinerene og spennde og se hvordan det vil etterhvert som sønnen min blir eldre.. om dem blir og holde "Tonen" like godt sammen

legger ved 2 bilder, tatt for noen mnd siden

[H&M]

Det var bare rett og slett en fin historie. Ser på min egen hund i samspill med nevøen min at hun oppfører seg helt forskjellig fra andre mennesker. Mens hun i møte med voksne og særlig de i vår familie som hun kjenner godt kan være litt overentusiastisk, er hun veldig varsom med barn. Lett logrende hale og litt snusing. Og i kjent staffordstil godtar hun allslags barneatferd uansett hvor hardhendt den er. Gøy å høre at en mer "fintfølende" raser kan gjøre det samme

Tror hunder skjønner hva som er barn og hva som ikke er det. Hvordan, aner jeg ikke.

[Toller]

Phoebe (nå er hun bare en liten valp da men) funker UTROLIG bra med barn! Når vi er ute (bor i Oslo, så møter en del barn) hopper barn over henne med brå bevegelser uten at hun reagerer i det hele tatt. Hun syns bare det er kos!

Tror dette kommer veldig ann på hundens personlighet og ikke minst: hva hunden er blitt vant md! Oppdretteren vår har vært utrolig flink til å sosialisere valpene med barn, så de syns ikke barn er noe skumle..

[millis]

Her har vi en 2åring,ei på 4mndr og en sankt bernhard hund som er oppvokst sammen med 2åringen(det skiller 3,5mndr).

Jeg vil i aller høyeste grad kalle dem bestevenner. Di har det så utrolig fint sammen. Der den ene er,er den andre. Di leker mye sammen, ruller rundt på plenen, sparker fotball, graver i sanda osv. Kjempe gøy å se på. Eldar er mye mer forsiktig med barn en med voksne. Hvis et barn er redd ham så holder han seg unna.

Nå som vi fikk ei datter i Mai så var vi spente på hvordan Eldar ville takle å bli "storebror". Det kunne jo ikke gått bedre. Han logrer i vei når han får hilse på vesla, men er veldig forsiktig.

noen bilder: