Gå til innhold
Hundesonen.no

Ungarsk Kuvaz


HHC

Recommended Posts

Heisann!

(Håper denne ligger på rette forumet, var ikke helt sikkert :) )

Har jo fått vite gjennom tiden av oppdretteren min før drev oppdrett av Ungarsk Kuvaz (Sånn det staves? =/ )

Også er jeg litt nysgjerrig på om noen har det her, så jeg kan søke meg inn på deres hund på Dogweb og se om jeg finner noe fra oppdrettet de drev der. De har vunnet NV & NORD flere ganger så vidt jeg forstod, og stilte mye i Sverige & Danmark. Hadde vært litt morsomt og fått vite litt om det :D

Så er det noen her som har / Kjenner noen som har eller driver oppdrett av denne rasen?:D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

det er så vidt jeg vet ingen aktive oppdrettere av Kuvasz i Norge for tiden. I Sverige og Finland er det en del.

Jeg kjenner ikke rasen sååå innmari godt, men kanskje mer enn de fleste.

Jeg var forøvrig "hundepasser" hos oppdretteren din for mange år siden, og var veldig begeistret for kuvaszene deres. Synes spesielt en av tispene var bare helt herlige!(Pequnia og også lille Pernille)

Kuvaszen er en vokterhund, og den har fortsatt mye instinkter. Det er ikke akkurat en hund du går rett inn til uten at eieren er tilstede. MEn de er trofaste og hengivne når de kjenner deg, og spesielt med sin familie. Noen hunder er nok også ganske dominante med andre hunder. (Man ser nok endel felles trekk med andre vokterhunder som feks KO osv)

Synes de er ganske avslappede og alrighte hunder, men de trenger nok endel miljøtrening.

Ikke en hund jeg ville skaffet meg om jeg var interessert i noen form for konkurranse som AG/LP eller bruks. Til de så er den for stor og tung.De lærer nok relativt fort, men tror nok også de er litt selvstendige. Men som gårdshund, bufevokter, familiehund(der den får tilfredstillt sine behov, og voktinga blir tatt hensyn til) kan sikkert også brukes til blodspor. Og kjempe fine til Kløving osv.

Dette er store hunder så noe lydighet må man jo ha. Også røyter de jo mengder når de først røyter.

Spesielle hunder som ikke passer for "alle"!

Men det er herlige, og veldig vakre hunder.

Svenske Kuvasz klubben

http://www.svkk.se/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kuvaszen er en vokterhund, og den har fortsatt mye instinkter. Det er ikke akkurat en hund du går rett inn til uten at eieren er tilstede. MEn de er trofaste og hengivne når de kjenner deg, og spesielt med sin familie. Noen hunder er nok også ganske dominante med andre hunder. (Man ser nok endel felles trekk med andre vokterhunder som feks KO osv)

Dette med det sterke vokterinstinktet er noe jeg ville vært veldig obs på dersom jeg skulle skaffet meg en hund av vokterhundtype, som f.eks. den ungarske kuvaszen. Disse hundene er jo opprinnelig avlet for - og avles fortsatt for - å jage vekk ulv, bjørn og andre store rovdyr. Og i og med at kuvaszen er en forholdsvis ny rase innen utstilling så regner jeg med at vokterinstinktet er godt bevart hos de fleste av rasens individer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette med det sterke vokterinstinktet er noe jeg ville vært veldig obs på dersom jeg skulle skaffet meg en hund av vokterhundtype, som f.eks. den ungarske kuvaszen. Disse hundene er jo opprinnelig avlet for - og avles fortsatt for - å jage vekk ulv, bjørn og andre store rovdyr. Og i og med at kuvaszen er en forholdsvis ny rase innen utstilling så regner jeg med at vokterinstinktet er godt bevart hos de fleste av rasens individer.

Nja dette er bare delvis korrekt. I sitt hjemmeland ungarn altså blir disse hundene brukt nå til dags ikke kun som vokting av dyr deriblant bufe og hest, men også for vokting av hus, hage eller annet eiendom. På ungarske utstillinger er det feks. aldri dommeren som sjekker tenna men eieren som viser den frem!

Jeg hadde på INGEN måte anbefalt denne rasen til noen her i norge! Dette er absolutt IKKE en familie hund overhode og på ingen måte. Denne hunden må få lov til å "jobbe" det vil si vokte for gjør den ikke det kommer den til å ta det "ut" ovenfor eieren eller i værste fall deres familie. Denn hunden tolererer abolutt ingen andre en "sin" familie og det kan få grusomme konsekvenser i et land hvor (norge), man ikke lærer barna sine at man aldri skall gå til fremmede hunder feks.

Hadde det vert meg hadde jeg ikke hat samvittigheten å ha en slik hund i norge. Og jeg synes det hundesport skrev om de ungarske hunderasene er nesten skremmende da de overhode ikke nevnte slik opførsel i deres reportage. Ungarske hunder er veldigunik i deres oppførsel og utseende. og det har blitt drevet organisert avl av disse i mange hundre år.

Må bare legge til at de fleste barn i ungarn som blir drept av hund, blir drept av enten kuvasz. komondor eller ko.

Og da nevner jeg ikke listen en gang om hvor mange som faktisk blir bitt. Legene har ikke plikt til å melde hunde bitt så en ordetlig statistik finnesdet faktisk ikke på det kun på drap fra hund. :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og jeg synes det hundesport skrev om de ungarske hunderasene er nesten skremmende da de overhode ikke nevnte slik opførsel i deres reportage. Ungarske hunder er veldig unik i deres oppførsel og utseende. og det har blitt drevet organisert avl av disse i mange hundre år.

Synes du har en voldsom kjennskap til de ungarske rasene...

Ikke mange mudier jeg kjenner som feks har et så voldsomt vaktinnstink at det tar fullstendig over og er så skarpe at det er farlig! For 20 år siden kanskje, men ikke nå.

Og i ungarn kanskje,men ikke i Skandinavia.

Jeg hadde på INGEN måte anbefalt denne rasen til noen her i norge!

Jeg synes du overdriver litt Dorab01. At disse hundene har mye vakt instink ,helt klart. Men ofte så er det kun hjemme, og ikke så mye andre steder som feks ute på tur, på utstillinger osv. da er de mer likegjyldige overfor omgivelsene. men selvfølgelig så er ikke dette en hund du lar stå å passe på hagen om man har feks barn som kommer hjem med lekekamerater osv, da ville jeg skillt ut hunden eller vært tilstede selv. For når folk er kommet inn og er ok så er hunden også ok med det.

Men om du er mest vant til(aner ikke hvor mange Kuvasz du har møtt)Ungarske hunder så kan jeg forstå at du er skeptisk. Ungarerne fremelsker og vil gjerne ha hunder som vokter mye. Men at disse hundene er fullstendig aggresive er ikke riktig. der er også "trent" til å være slik, har selv vært borti hunder som jeg har fått beskjed om å ikke stikke fingrene inn til(gjennom gjerdet) mens når eieren kom og vi fikk komme inn så var hunden en helt annen,nemlig super kosete og herlig. Dette viser jo bare at det man ser på utsiden av gjerdet ikke alltid samsvarer med det fulle og hele inntrykket av hunden. Standarden på det gjennomsnittelige hundeholdet i Ungarn er jo også lavere enn i Norge. Hundene får nok utløp for flere og sterkere instinkter der.

Men selvfølgelig er ikke Kuvaszen en hund for alle, men den har som sagt mye tilfelles med andre vokter hunder som feks KO. Dette er også hunder som man ikke "tuller" med. Så lenge man er klar over jobben som kreves og det ansvar som følger med så er kuvasz en herlig hund.

Jeg har forresten sendt deg en PM, ang import. :huh:

Kennel Carlslund http://www.kuvasz.se/ skriver bland annet:

URSPRUNG

Magyarerna sägs ha varit såväl krigare som nomadiserande herdar.

Det var i första hand hos de senare kuvaszen tjänade, men den var effektiv också som vakt runt

häst- och boskapshjordar. Historiken förtäljer att den under senare medeltiden användes

vid jakt på björn, varg och vildsvin.

De rovdjur och tjuvar som utgjorde det främsta hotet för tamdjur angrep företrädesvis nattetid.

Storlek och styrka, mod och dristghet kännetecknade vakthundarna, men också den vita färgen.

Ljus päls gjorde det möjligt för herden att skilja sin hund från fienden.

Samarbetet mellan en liten kvick vallhund i samarbete med stor vit vakthund går igen över hela världen.

Kuvaszens närmaste släktingar är den italienska maremmano abruzzese, slovakisk kuvasz och

polski owczarek podhalanski. De är samtliga hundar med en mankhöjd runt 70 cm, vit päls, trekantiga

hängande öron, mörka ögon, svans med fana.

Likheterna raserna emellan är ibland så stor att det är ytterst svårt att kategorisera dem. Skillnaden

mellan två individer kan vara större än mellan hundar av två raser. Kategoriskt för den ungerska

kuvaszen är dock den vågiga/halvlockiga pälsen. Ungersk kuvasz och slovakisk kuvasz lär ha varit

samma ungerska ras ända fram till det dåtida Tjeckoslovakiens självständighet 1918, när man tog

itu med att avla isär dem. År 1965 fick den slovakiska kuvaszen egen standard och status som

självständig ras.

De äldsta bevarade skrifterna som omtalar kuvasz som individuell ras är författade på 1500-talet.

För kuvaszens del har de främmande inslagen under århundradenas gång varit få. De inskränker sig

förmodligen till bidrag av turkiskt herdehundsblod under tiden för den turkiska ockupationen under

1500- och 1600 talet.

Ordet kuvasz kan ha sin etymologiska tillhörighet i det sumeriska uttrycket Ku Assa, "hästhund".

En annan teori förfäktar likheten med det slovaksiska ordet för "lyssna" - "cuvac" som ju är påfallande.

Rasens första standard skrevs 1905. I och med det påbörjades också registrering av hundar och ett

målmedvetet avelsarbete. Ganska snart kom rasen att exporteras till flera länder på kontinenten och

till USA.

Andra världskriget dränerade den ungerska kuvaszstammen i sådan utsträckning att man vid krigs-

slutet befarade att rasen för alltid gått förlorad. Genom stora ansträngningar samlade man ihop de få

hundar som stod att finna. Dagens kuvaszbestånd härstammar från de sammanlagt ca 30 hundar man

hittade.

År 1969 kom den första kuvaszen till Sverige. Det var den ungerske läkaren Tibor Buzàdy, vid tiden

bosatt i vårt land, som importerade en hanhund. Året efter importerades en dräktig tik, som i

karantän födde tio valpar. Dessvärre avled hon straks efter valpningen, men en av döttrarna kom att

bli hela 14 år gammal.

STANDARD I KORTHET

Kuvaszen skisseras i standarden som en stor hund som ger intryck av ädelhet och styrka. Den ska

ha stark, harmonisk byggd kropp med kraftig benstomme som inte får vara för grov. Hunden får inte

framstå som klumpig. Bröstkorgen är djup, buklinjen stramt uppdragen och kroppen något längre än

höjden vid manken. Det är viktigt att könsprägeln är tydlig, hanen ska vara större (71 - 75 cm, tiken

66 - 70 cm), ha mer muskelmassa, rejälare benstomme och större huvud.

Huvudet är kilformat och dess proportioner ger det typiska kuvaszuttrycket som utstrålar en

kombination av vänlighet och styrka. Därtill bidrar i hög grad de mörka ögonen och den alltid

svarta pigmenteringen av nosspegel, ögonlocksränder och läppar. Öronen är högt ansatta, trubbigt

V-formade och burna hängande med inre kanten intill kinden. Svansen ska vara lågt ansatt och det

är inte önskvärt att den bärs över rygglinjen ens i rörelse. "Glada" svansar är vanligt i rasen och har

ökat i takt med att hundarna blivit öppnare och frimodigare. Kuvaszens päls är vit eller elfenbensfärgad,

består av grovt, vågigt/halvlockigt täckhår och finare underull. Pälsen är kort och slät på huvud, öron,

tassar och benens framsidor. Pälsvården är enkel, en urkamning med jämna mellanrum är vad som

fordras. Kuvaszen fäller däremot mycket, och de vita håren syns överallt.

KUVASZEN SOM FAMILJEHUND

Rasen har alltid uppskattats för sitt mod och sin vaktinstinkt. Egenskaper som fortfarande i högsta grad

finns hos de flesta kuvaszer. Utan att uppmanas därtill tar hunden sig an uppgiften att hålla hus och hem

under strikt kontroll. Ingen slipper in på tomten som inte har där att ögra. Kuvaszens utseende kan

bedra. Stor, mjukpälsad, kramgo med mörka, kloka ögon ser den snäll och beskedlig, snudd på

loj ut. Men den är ingen jättenalle och den som köper en kuvasz ska vara medveten om vad som

fordras av uppfostran.

Redan från tidig ålder finns en viss försiktighet hos kuvaszvalpen. Ju mer tid och energi uppfödaren

lägger ner på att kela med den och låta den vänja sig vid alla de ljud och upplevelser som ett normalt

hem bjuder på, desto lättare får sedan valpköparen. Redan som späd ska valpen känna att människan

är dess bästa vän. Så snart vlapen lämnat uppfödaren är den den nya ägarens sak att fortsätt

"utbildningen".

Självständig

Kuvaszens ursprungliga arbetsuppgifter förutsatte hundar med förmåga till självständigt arbete.

Också dagens kuvasz anser sig klara många situationer på egen hand. Har den något roligt för sig,

eller vad den anser viktigt, kan den vara stendöv inför ägarens rop.

Rasens egensinne ledde till en del missförstånd vid den svenska introduktionen. Eftersom den

klassades "working dog", i den ungerska standarden standarden framhållen som "skyddshund", med

en helt annan innebörd av ordet än den vi lägger i det, ställdes ibland felaktiga förväntningar. Ganska

snart blev det uppenbart att kuvaszen inte var någon hund som passade för svenska former av

brukshundarbete. Den är alltför självständig, alltför ointresserad av att omedelbart tillmötesgå minsta

fingerknäpp. Den har ingen uthållighet i att upprepa moment om och om igen utan ledsnar snabbt.

Det finns visserligen någon kuvasz som erövrat lydnadsprovsdiplom, men vill man satsa på större

framgångar inom lydnads- och bruksprov finns det lämpligare raser att välja.

Kuvaszen är gärna en familjehund som trivs med att delta i ett lagom aktivt vardagsliv. Den bör få leva

med sin familj, inte avskild och åsidosatt.

EN KUVASZ DRESSERAR MAN INTE, DEN LÄR MAN SIG FÖRSTÅ.

(gammalt ordspråk)

Vaktinstinkt

Kuvaszens vaktinstinkt är de facto en egenskap ägaren måste hantera på rätt sätt. Att vakta hönsen

på gårdsplanen, eller barnen i trädegården, kan vara lagom avancerade uppgifter. Lugn, sansad och

vänligt konsekvent uppfostran ger hundar utan negativa förväntningar på människor. I Ungern har man

tidigare gjort tvärtom i syfte att öka hundarnas skärpa. En misshandlad och misskött kuvasz kunde bli

mycket farlig. Den gav inga varnande morrningar utan högg direkt. Det är lätt att förfasa sig över

ungersk hunduppfostran och hundhållning, men de ska ses i sitt sammanhang. Ungern har varit ett

utsatt land, att kunna försvara sig och sin egendom har varit en livsnödvändighet. Numera hålls

hundarna annorlunda, inte minst för att en del av dem ska vara tama och hanterbara nog att gå på

export eller visas på utställning.

Vaktinstinkten finns i alla hundar, nedärvd sedan generationer. För en kuvasz är det inte givet att en

främmande har ärligt uppsåt. Den släpper inte okända människor innanför grinden och dess

kroppsspråk går inte att misstolka. Så snart matte/husse tar över ansvaret och signalerar att allt är OK,

slappnar hunden av. En gäst som stannat över natten är närmast automatiskt inkluderad i familjeflocken.

Favoritplatsen för en sann kuvasz är tomtens högsta punkt, där den kan ligga i timmar och bevaka

omgivningen. Den kan verka slö, men så fort något händer vaknar den till liv.

BOSKAPSVAKTARE

I sitt hemland används kuvaszen fortfarande mestadels till det den en gång var ämnad för.

Hos oss har kuvaszen oftast varit en familjehund som på sin höjd vaktat familj och egendom.

Men nu när varg och andra rovdjur breder ut sig, väcks nu intresset för kuvaszen som boskapsvaktare.

Många har en förutfattad mening om hur en hund ska växa upp för att passa som boskapsvaktare.

Den ska växa upp tillsammans med de djur den ska vakta, och ha så lite mänsklig kontakt som

möjligt. Det förstnämnda är en förutsättning för att få en väl fungerande boskapsvaktare, men det

sistnämnda anser jag och fler med mig vara felaktigt.

Här kan du ladda ner Viltskadecentrums broschyr som handlar om boskapsvaktande hundar.

Inom kort kommer vi även att lägga upp annat material om detta, framför allt som handlar om hur

man går tillväga för att även kunna ha en bra mänsklig kontakt med hunden.

Må bare legge til ang Utstilling.

Ja, noen dommere vil helst ikke sjekke tenner selv,

Men faktisk så er dette veldig vanlig, hundene får ingen sjanse til å vise at det er ok engang, til og med i valpeklassen er det vanlig at handler viser tenner. Og dette gjelder ikke bare de innfødte rasene, også andre store/brukshunder.

Derfor når jeg stiller hund for østeropeiske dommere og de spør om tenner, sier jeg bare at de kan se. Å vise tenner selv her i Norge er ikke vanlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes du har en voldsom kjennskap til de ungarske rasene...

[...]

He he hei jo da jeg kjenner rasen godt . Men og nei selvfølgelig mente jeg ikke mudi pumi eller puli det sier seg jo selv :huh: Synes faktisk at mudien er relativt lik border collien men kanskje i en lit lightere utgave.

Det jeg egentlig ville få frem i mitt innlegg var:

Disse hundene er kun for spesiellt intereserte! Jeg får helt vondt inni meg når norske familier kjøper seg hunder de ikke har peiling på bare for de er jo så søte og store! Jeg har så altfor mange ganger sett hunder som ikke får den stimulien de trenger uansett hunderase. Og alle må jo være enige i at en kuvasz ser jo ikke spesielt skummelt ut! ( da mener jeg det vanlige bildet av skummel hund a la kupert dobermann). Og jeg tror at det er veldig mange misforståelse blant raser her i norge da de fleste (ikke de på sonen og som driver aktivt med hund) tror at alle hunder kan være perfekte familiehunder og det er ikke tillfelle.

sånn tatt helt ut av det blå har du en mamma med et lite barn og barnet ser en stor bamsete utsende ko og en schafer hvilken er det som for moren til å frike ut? hvilken er det som for moren til å røske vekk barnet det er vel for de som ikke har peiling på hund schaferen selv om en ko kan være mye mye mer agresiv!

Og selvfølgelig mener jeg at er det en som er spesiellt interesert i en spsiell hunderase ja go for it. Men jeg kommer aldri alikavel til å anbefale noen i norge denne rasen grunnen er at den er for spesiell og bare for de du tar forhondsregler så godt du kan tar ikke de rundt deg det samme og ja der kan det gå galt.

Ps. Jeg kjenner mange hestegårder i ungarn hvor de har kuvasz og komondor og hvor konen (hun som bor der hele tiden) ikke kan gå ut av sitt eget hus kun om hundene er bundet eller hun kommer med mat til dem! Og dette er steder som jeg kjenner veldig godt.

PINGO:: Les dette jeg få ikke sendt deg pm. det står at det navnet ikke eksisterer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja dette er bare delvis korrekt. I sitt hjemmeland ungarn altså blir disse hundene brukt nå til dags ikke kun som vokting av dyr deriblant bufe og hest, men også for vokting av hus, hage eller annet eiendom. På ungarske utstillinger er det feks. aldri dommeren som sjekker tenna men eieren som viser den frem!

Jeg hadde på INGEN måte anbefalt denne rasen til noen her i norge! Dette er absolutt IKKE en familie hund overhode og på ingen måte. Denne hunden må få lov til å "jobbe" det vil si vokte for gjør den ikke det kommer den til å ta det "ut" ovenfor eieren eller i værste fall deres familie. Denn hunden tolererer abolutt ingen andre en "sin" familie og det kan få grusomme konsekvenser i et land hvor (norge), man ikke lærer barna sine at man aldri skall gå til fremmede hunder feks.

Hadde det vert meg hadde jeg ikke hat samvittigheten å ha en slik hund i norge. Og jeg synes det hundesport skrev om de ungarske hunderasene er nesten skremmende da de overhode ikke nevnte slik opførsel i deres reportage. Ungarske hunder er veldigunik i deres oppførsel og utseende. og det har blitt drevet organisert avl av disse i mange hundre år.

Må bare legge til at de fleste barn i ungarn som blir drept av hund, blir drept av enten kuvasz. komondor eller ko.

Og da nevner jeg ikke listen en gang om hvor mange som faktisk blir bitt. Legene har ikke plikt til å melde hunde bitt så en ordetlig statistik finnesdet faktisk ikke på det kun på drap fra hund. :rolleyes:

Synes dette høres litt vel dramatisk ut da...Ikke det at jeg har særlig kjennskap til rasen, men har lenge hatt interesse for vokterhunder og det arbeidet de utfører. Det kanskje ikke familiehundemne for alle og en hver, men selv om man provoserer frem diverse atferder blant disse hundene i f.eks. Ungarn, så betyr vel ikke det at dette er utelukket blodtørstige drapsmaskiner? Å vokte bufe er ikke akkurat det jeg ville kalle å jobbe (som en BC gjeter sau f.eks.), kuvaszen i arbeid følger vel stort sett flokken sin, altså bufeen og jager bort evt inntrengere hvis det skulle dukke opp. Å tro at en kuvasz som ikke får vokte sau kommer til å ta dette utover eieren er litt bak mål...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bør ikke blande meg for jeg aner ingenting om rasen. Men jeg har møtt en Kuvasz i Ungarn. Den lå og sov med en kattunge på hodet når jeg kom.Og var veldig kosete og snill. Nå sier ikke dette noe om rasen generelt, men det finnes i alle fall ett eksemplar i ungarn som ikke har særlig overdrevet vaktinstinkt.

Vakre hunder!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...