Gå til innhold
Hundesonen.no

HJELP!Aggressiv "hittekatt",hva gjør jeg?Haster!


E.B.

Recommended Posts

Mandag den 11.sept. var jeg og hentet en hokatt som hadde ifølge "vitner" gått i et område i lengre tid. Hun var i fryktelig dårlig forfatning. Bein med skinn på. Jeg tok henne med til vetrinær, men hadde ikke hjerte til å avlive henne. I ettertid lurer jeg på om det var feil avgjørelse. Hun hadde lus og en fryktelig stygg pels, en betennelse i kjeften og hun mangler noen tenner. Vetrinær anslo alder til å være ca 4 år.

Problemet er at jeg har en stor kastrert hannkatt selv, som jeg tok til meg i vinter. Han er ca 5-6 år. Men jentepusen som jeg tok med hjem og ga medisin og pleie, blir bare mer og mer agressiv for hver dag som går!! Nå er hun sånn at hun hyyyler og freser og jager vekk han, og han bare godtar det. Ser på meg med usikkert blikk. Når jeg skal åpne veranda døra for at han skal komme inn og få mat så kommer hun fykende og skal jage han ut igjen.

De to- tre siste dagene har jeg måttet ta henne ut på et annet rom for at han skulle få litt fred. Da sitter hun og venter og har lyst ut igjen. Hun er også veldig oppmerksomhets krevende, og SKAL ligge på fanget. Det er som en magnet, og hvis jeg skal reise meg så knurrer hun!

Jeg tror ikke hun har det noe bra slik situasjonen er nå, og jeg lurer fæææælt på hva jeg skal gjøre! Skal til vetrinær i dag kl 1630 og få en ny sjekk, men tanken har streifet meg om hun kanskje hadde hatt bedre av å slippe... Men jeg synes ikke avliving er en ting man skal gjøre bare for å slippe et problem, et liv er et liv. Omplassering blir vel vanskelig, for hun er skitten (vanskelig å vaske seg med vond munn, og pelsen var veldig stygg i utgangs punktet men har blitt bedre. Men hun bruker labbene til å hjelpe til med når hun spiser så da blir de møkkete.)og rett og slett litt stygg, og hun slever...

Må også legge til at jeg skal flytte innen to mnd. Vil gjerne gjøre overgangen så myk som mulig for min "gamle" pus.

HJEEEELP!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har sitti å tenkt på problemet ditt. Det er ikke et lett problem du har heller. Skal jeg gjette så vil hun vise ham at det er hun som er "sjef" ,han ser på deg fordi han ser på deg som flokkleder å forventer at du skal sette ned beinet. I flokker er det alltid lederen som tar seg av problemet, ikke di andre. Vi hadde et lignende problem da mannen min flytta inn til meg. Hukatta mi ble kjempe sinna. Det gikk så langt at hun beit ham tvert igjennom tommelen så han fikk stivkrampe! Da var det nok, mannen min viste da katta at han var over henne i rang og etter det har di vært perlevenner. Jeg ville brølt "NEI" til henne hver gang hu tar ham. Hjelper ikke det så må du bare ta skrittet vidre å ta henne for det. Håper det løser seg for deg, lykke til!

P.S: Syns det er kjempe flott at du tar til deg katter som trenger et hjem ;)

Det er flere av oss her ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:unsure: Har ikke noen gode råd, dessverre. Ville bare si at dersom hannkatten din førsøker å pare på henne eller er nærgående, så gjør hun dette i rent "selvforsvar." Angrep er beste forsvar for en som er redd. Selv om en hannkatt er kastrert kan han ha drifter. Kjenner til et tilfelle der en kastrert hannkatt hoppet på en stakkars hunnkatt helt uten forvarsel - og fikk seg et klor på nesa så det sang. Arret er der den dag i dag... banana
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De siste dagene har jeg prøvd å rope nei, sku henne vekk, holde henne vekke, men ingenting hjelper. Istedet glefser og klorer hun etter meg også.Hun er helt på han, så jeg blir nødt til å sette henne i et annet rom eller i katteburet(reiseburet :huh: ) så han får spise. Eller gi han mat ute. Han er ikke etter henne på noe vis, går der og blunker og vasker seg og prøver å virke uanfektet, men det er travelt for han må gå store buer rundt henne på stua, og hvis han f.eks vil komme bort til meg og kose og hun står i mellom så kommer ikke han seg forbi. Hvis jeg koser på henne så får hun selvtillit og freser til han, og hvis jeg koser på han så blir hun sjalu og freser til han så det er gale uansett.

En annen ting er at hun er blitt bortskjemt på bløtfor, så noen ganger når hun har fått kun tørrfor til middag så kommer hun inn på kjøkkenet og ser skuffet på meg og forventer å få noe annet. Når jeg da skal ta henne vekk fra kjøkkenet så knurrer hun misfornøyd til meg og kan til og med finne på å glefse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:huh: Nei, stakkars den pusen du har fra før. En meget kinkig situasjon det der. Det virker jo som om det er hunnkatten, den nyankomne, som er problemet her ja... Synes det virker som om hun prøver å sjefe over den andre katten. Kanskje du kan ringe dyrlegen for råd? Den dyrlegen som sjekket katten når du tok henne inn altså. Håper at dette går bra! Kanskje det går seg til med tiden? Skulle virkelig ønske jeg hadde mer greie på dette og kunne hjelpe deg, men det har jeg ikke. :unsure:
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så dumt hun ikke hører på deg!

Her i huset er det slik at hvis en av kattene våre gjør noe veldig galt og ikke hører når vi sier "nei" så suger vi fatt i katta og hever den ut. Der får den bli en stund. Men du har henne kanskje ikke ute? Kan jo gjøre det samme men i et rom? Husker når vi tok til oss eldstekatta, pøbelen selv. Hun har sitti å fiska maten vår ut av panna et par ganger, stikki ned på golvet med maten og knurra og slått når vi har tatt den fra henne. Da har det kommet et ganske så sinna"nei" og hun har blitt tatt i nakken og pressa ned mens setningen"det der gjør du ikke" så har det bært rett ut. Jeg ble angrepet av katta til mora mi engang, hun saug jeg fatt i å sendte henne bortover golvet så hun slo kollbøtter(ikke så ille som d høres ut :-), men så har hun aldri gått på meg igjen. Nå bare koser hun og er en snill pus :)

Det er ikke noe gøy og ta opp kampen med en katt, men noen ganger må man jo bare. Er man sjef så må man bare vise at "her er det jeg som bestemmer".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke hatt henne ute enda, for hun går på medisin og da er det dumt om hun plutselig blir borte ei stund. Men jeg tar henne i nakken, holder henne nede, freser til henne eller sier nei. Bærer henne ut på andre rommet og der blir hun sittende ei stund. Men når jeg så slipper henne inn igjen så fyker hun inn på stua med en gang og leter etter han andre mens hun knurrer! Ser ut som en liten puma på jakt! Hun har det også med å snu seg og skal bite/klore meg hvis jeg tar henne når hun er på det stillet. Hun er også agressiv hvis hun bare får tørrfor. snuser på maten og forter seg ut igjen på kjøkkenet og setter et blikk i meg. Hvis jeg da skal ha henne ut igjen på stuen og lukke døren så knurrer hun til meg, og har også glefset mens hun bjeffet!

Hvis begge er på stua og han gamle pus vil komme bort til meg for å kose f.eks, og må gå forbi henne så fyker hun fram og avskjærer han så han ikke kommer seg bort til meg. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har desverre ingen konkrete råd til deg her, men legger merke til dette med straff liksom skal være så lurt.

I innlæring er ikke straff noe mer lurt på katter enn på hunder. Det blir den bare usikker og redd av. Så tror ikke jeg ville brukt dette så mye, for det vil sannsynligvis gjøre det værre bare. Å stenge katten vekk fra situasjonen JA; men ikke knøle den i bakken så den blir redd først...

Skal lage en ny tråd ang dette jeg, men i denne situasjonen så tror jeg det blir feil iallefall.

Det er faktisk katter som bare ikke går overens med andre også.. Så skal du fortsette å ha henne, kanskje du rett og slett må finne deg i at de må dele huset i to? La den ene gå fritt mens den andre er stengt inne og motsatt. Mye jobb, men det kan gå. Det erfaktisk ikke sikkert de noen gang VIL fgå overens, men det vet man jo ikke før man har prøvd lenge nok...

Sikkert lite hjelp i dette, men... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg er enig i dette med straff egentlig. Føler meg skikkelig ekkel og jeg vet jo at det ikke er det som virker på dyr under trening. Men nå prøver jeg alt, både smisk og straff, men........... Men hun blir så tøff i trynet når jeg er snill med henne, så det virker ikke som det hjelper heller. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å få omplassert henne. Hun er snart ferdig med medisinen og har blitt en del bedre og da også finere, så kaaanskje noen vil få medynk med henne. På vetrinæren sa de bare at jeg kunne bare glemme å få omplassert henne, så mange søte små kattunger og fine puser som trenger et hjem. Men hun fortjener en sjanse.

Glad for alle tanker, tips og råd her i tråden. Mange takk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...