Gå til innhold
Hundesonen.no

Hjelp - jeg er redd løshunder...


eslaaen

Recommended Posts

Skikkelig duste-innlegg, dette her, men, men...

Det har seg slik at jeg er rett og slett blitt redd for hunder, særlig løse hannhunder av ymse (i mitt hode) skumle raser...

Det er ikke meg selv jeg er engstelig for, men frykten for at noen skal gå løs på dyret mitt. Han er nå en liten brummer "av natur", og han kan virkelig kunsten og erte på seg gråstein. Han brummer til tider (ikke alltid) ganske voldsomt mot andre hannhunder, men når den andre hannhunden "svarer", viser han tydelige tegn på at han ikke vil sloss. Han snur seg en annen vei og senker halen. To instruktører som observerte han på kurs, mente han var en ordentlig kjekkas, men at han når det kommer til stykket ikke er så tøff som han gjerne vil gi uttrykk for.

Det jeg er redd for, er jo at det en dag skal smelle skikkelig - og den frykten er nå blitt så voldsom at jeg ikke lenger tør ta han med meg i marka alene p.g.a. at jeg heeelt sikkert ikke kommer til å takle det hvis det en dag smeller (og det er jo mange løshunder i marka nå som båndtvangen er over, forståelig nok). Det er jo ganske hemmende - jeg elsker jo å gå tur i skogen alene med hunden...

Det skal sies at jeg etter samtale med en mengde veterinærer gikk til skrittet og kastrerte dyret (prøvde først en kjemisk kastrering med vellykket resultat), så jeg har jo håp om at det kanskje roer seg litt i topplokket hans etterhvert.

Så det jeg egentlig trenger, er å bli "strammet opp litt", bli fortalt at de fleste som slipper hundene sine har velfungerende ikke-hannhund-spisende-monstre... Og at det stort sett går bra, at jeg må ta meg sammen og pelle meg ut i marka!?

Det skal tilføyes at jeg har vært (nær)vitne til et par ikke-hyggelige hunde-slosskamper, hvorav den ene kampen endte med døden for den ene hunden. Jeg vet at det er vanlig at ikke alle hannhunder liker hverandre, det er jo jeg som har et problem...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner frykten din! Nå har jeg nesten alltid hatt tisper, så har ikke hatt det samme problemet. Men jeg har også vært vitne til noen stygge angrep. Ingen dødsfall, men yns likevel det er utrolig ekkelt.

Får håpe det hjalp med kastereringen da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Idag gik jeg forbi en dame med en svæær rottweiler hanne. Han hadde pigghalsbånd og greier. Når han så Hera, begynte han å dra og kobbelet røk tvers av og han kom løpende på oss. Jeg ble overraska og Hera kjefta på han som hun pleier på byksede hunder. Han gjorde ikke Hera noe, siden hun er en tispe, men Gud tenk hvis jeg hadde hatt en hannhund feks.! :) Da kunne det blitt ille tror jeg. Vet jo ikke det da, men kunne ha skjedd. Hun dama fikk ikke tak i han heller og mista han flere ganger etter at hun tok fatt i halsbåndet. Han var så sterk. Han bare løp rundt og rundt oss og peste. Klart, skummelt er det! Man vet jo aldri hvordan den andre hunden er. Så jeg skjønner godt at du er redd hvis du ser andre hunder som er løse. Men hunden din kjenner godt at du er redd, så det forsterker jo hele opplevelsen. Vanskelig ja, men man må prøve å bli mer selvsikker. kanskje din hund blir roligere nå etter kastreringen, og ikke vil yppe til slosskamp, selv om kanskje andre kommer bort til han. Du må prøve å tenke positivt og at det går helt fint.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff - det er akkurat slike episoder jeg mener. Hva har jeg å stille opp med mot store, muskuløse hannhunder hvis noe skulle skje en gang?

Og jeg vet jo at min frykt ikke akkurat hjelper på dyret jeg har i kobbelet, liksom... Det hender jeg står med hjertet i halsen og tenker så gode tanker jeg bare kan for å få ned pulsen min litt! :)

Jaja, jeg må jo bare prøve og skjerpe meg betraktelig! De aller fleste som slipper hundene sine der folk ferdes har vel nogenlunde stabile dyr, vel?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler virkelig med deg. Nå har jeg også hatt et par skikkelig gufne opplevelser med den lille bedlingtonkongenigatahannbikkja vi hadde. Min erfaring var at det var jeg som måtte gå inn og skille dem, hvis han sloss, for den andre hanhundeieren var redd for å gripe inn overfor sin egen hund!

Knøttet mitt kunne erte på seg en gråstein og var i sine velmaktsdager rimelig sikker på at alle damene var hans og alle andre hannhunder skulle nedkjempes så fort som mulig. Var det ikke noen dame i nærheten, kunne det jo komme en! Selvom han var lynrask og hadde en sånn hopp og sprett angrepsmetode, hendte det jo at den andre hunden fikk tak på han og fikk bendt han ned. Da lå han jo nederst og jeg måtte røske den store hunden vekk, for å berge livet på min egen, mens den andre hundeeieren gjerne sto paralysert et stykke unna! Eller h*n sto og hylte og brølte på hunden sin, som om det var til noe hjelp! Hvem som var "skyld" i disse slåsskampene og hva vi kunne gjort for å forhindre dem, kan vi sikkert diskutere, men det hender nå at hunder sloss og noen er litt kjappere til å tenne enn andre...

Jeg har også et arr ved kneet etter et lynangrep fra ei rottweilertispe som jeg ikke hadde tenkt å hilse på i det hele tatt. Til hennes forsvar, banket jeg på og gikk inn i huset hun var på besøk i, uten å vite at det var en selvutnevnt livvakt der... Etter å ha bitt meg i forbifarten, sprang hun ut med mitt blod på tennene og i munnviken og rett bak meg satt yngstebarnet mitt i barnevognen sin... :unsure:

Disse tollerdamene vi har nå, er nå ikke alltid så begeistret for andre hunder, de heller, men jeg har aldri opplevd noen truende situasjoner i skogen, eller ved badeplassen vår. Litt sånn bulder for å bli enige om spillereglene hender det jo at det e, men så fort de har funnet ut av hvor de har hverandre hen, så enten overser de hverandre og bader og leker med sitt, eller så flyr de litt rundt og jager hverandre og gjør slik som hunder gjør når livet er godt å leve!

Kan du ta et kurs i språk og passering, kanskje?? Da vil du lære masse og kanskje det vil hjelpe deg til å slappe av litt!

Det vil helst gå bra! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Ja, har vært i sånn situasjon en gang. Og det var ikke herlig...

Gikk en tur med Milo og kompisen. Ei dame med Flatcoated hannhund kom mot oss, og Milo begynte og bjeffe, reiste bust og knurret. Vel, det var glatt, Falt'en trakk og dama datt. Flat'en kom i fullfart for å gå på Milo, mens Milo prøvde og hive seg framover for å ta han. Der satt lille meg midt mellom hannhundene. Begge armene mine var utstrakt- Milo i den ene handen og i den andre- Flat'en. Det var skikkelig tungt og jeg holdt på og glippe et par ganger. Var vel ikke så smart og sitte i midten av de, og det å gå imellom før det smalt helt, men innstinket mitt sa at jeg måtte...

Det værste var jo at eieren til Falt'en bare lå der på isen, veninna mi sto med sin hund lengre borte som også kjeftet som bare det og det kom mange biler forbi oss, som ikke gidda og stoppe for å hjelpe noen av oss..

Ble ikke akuratt veldig redd løshunder etter det, men jeg blir veldig usikker om en stor, sterk hund kmmer i full fart mot meg/oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke gøy med slike episoder og tanker nei..men de fleste (hann)hunder som er løse dreper nok ikke hunden din. Og dessuten kan tisper være like ille og møte på de..det er min erfaring hvertfall.

Trur det er viktig å huske at hunder føler frykt/nærvøsitet osv, og da er det ikkeno som er morsommere enn å plage den personen enda litt mer :D forhold deg rolig, så godt du kan, om du møter løse hunder og bli redd. ikke vis at du er redd osv, vet det kan være vanskelig, men det gjør ting så mye bedre akkurat da! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...