Gå til innhold
Hundesonen.no

Matvokting.


Ulvinne

Recommended Posts

Jeg har 3 hunder, to shih tzu(ei tispe og en hann) og en mix.. Mixen og hannbikkja har aldri vist tendenser til matvokting,de kan snu seg unna og gå vekk om jeg prøver og ta fra de noe men ikke noe knurring eller glefsing osv..

Shih tispa har jeg hatt i ca 2 mnd, og aldri hatt noe behov for og ta fra henne noe så jeg har ikke tenkt noe på at hun kanskje ville vokte maten sin.

Men så i går,fikk de et tyggeben hver,oksevom eller noe. Jeg syntes hannbikkja sine ble litt vel fort borte så jeg tenkte kanskje Sarah(tispa) hadde tatt hans,for det har hun prøvd før. Så jeg skulle bare løfte henne unna for og se om hu lå på hans tyggeben,og dermed knurrer hu og glefser. ;) Jeg ble litt paff for jeg kan ikke huske og ha vært borti ei bikkje som vokter tingene sine. Men jeg tok tak i kjaken på henne og sa FY!, så slapp jeg. Satt meg ned på gulvet og strøk henne først litt på baken,hun snudde ansiktet vekk men sa ikke noe så d fikk hun masse ros. Så beveget jeg meg sakte mot munnen hennes og roset masse hele tiden. Så hadde jeg fingen nesten borti benet og da glefset hu! Jeg huker tak i bikkja,legger hu på ryggen og knurrer.. Hun snur ansiktet vekk og demper så jeg slipper henne og lar henne være litt. Så prøver jeg igjen,hun knurrer,da beit jeg henne i nakken mens jeg knurret og hu la seg på rygg selv. Jeg slapp igjen og tok det fra starte,begynte og kose på baken også beveget jeg meg fremover til benet,masse ros hele tiden. Jeg tror det tok ca 15 minutter men da kunne jeg ta tak i benet,kose på henne osv uten at hun sa et knyst.

Hva mener dere om denne fremgangsmåten? Det funket jo på henne, så jeg ser egentlig ikke noe galt i det. Ikke er hun redd meg i dag heller. Hva ville du gjort i en slik situasjon?

(og nei,jeg er ikke ei maktsjuk drittkjerring som skal ha bikkja til og krype for meg.:P ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Funket? Hvordan kan du være sikker på at det fungerte?

Fordi hunden ikke våget å gjøre noe annet? Har du egentlig blitt kvitt matforsvaret da? Nei, mener jeg. Du har ikke klart å avlære hunden matforsvar ved å benytte deg av disse "treningsmetodene". Grunnen til det er at trygge, stabile hunder som stoler på sin eier og eiers avgjørelse, omtrent aldri ser et behov for å måtte forsvare maten sin. Ergo har du økt sjansen for at samarbeidet mellom den nyankommede tispa og deg selv blir basert på utrygghet og ikke tillitt.

Hvis du skulle hjulpet tispa til å ikke se seg nødt for å glefse eller knurre, måtte du ha jobbet med å øke tillitten og samarbeidet dere i mellom. I mine øyne har du gjort omtrent det motsatte.

Bare det å løfte (!) en hund du kun har hatt et par måneder bort fra beinet sitt med flere sultne hunder til stede, er å be om mistillitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Funket? Hvordan kan du være sikker på at det fungerte?

Fordi hunden ikke våget å gjøre noe annet? Har du egentlig blitt kvitt matforsvaret da? Nei, mener jeg. Du har ikke klart å avlære hunden matforsvar ved å benytte deg av disse "treningsmetodene". Grunnen til det er at trygge, stabile hunder som stoler på sin eier og eiers avgjørelse, omtrent aldri ser et behov for å måtte forsvare maten sin. Ergo har du økt sjansen for at samarbeidet mellom den nyankommede tispa og deg selv blir basert på utrygghet og ikke tillitt.

Hvis du skulle hjulpet tispa til å ikke se seg nødt for å glefse eller knurre, måtte du ha jobbet med å øke tillitten og samarbeidet dere i mellom. I mine øyne har du gjort omtrent det motsatte.

Bare det å løfte (!) en hund du kun har hatt et par måneder bort fra beinet sitt med flere sultne hunder til stede, er å be om mistillitt.

Som jeg sa,bikkja er ikke forandret i det hele tatt,med unntak av at jeg nå får lov til og ta i det hun tygger på.. Hun er ikke nervøs,hun er ikke stressa,hun kommer for og få kos like ofte som før, hun leker og er blid,ingen forrandring. Hun bare vokter ikke. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vanskelig å si - fordi ingen av oss andre har sett hunden. Noen hunder vokter av utrygghet, fordi de HAR negative erfaringer med at noen har tatt fra dem bein før på en uklok måte - andre har bare fått det som en dum uvane, fordi de har fått slippe unna med det før, fordi man har syntes de har vært "søte"(hehe, gjelder helst småhunder).

Det kommer an på "resten av hunden" - hva som blir feil eller ikke. Om den er en sikker hund som bare prøver seg litt frem med hva som er lov eller ikke hos en ny eier, eller om den er en usikker hund der beinvoktingen er et uttrykk for utrygghet for fører.

Personlig ville JEG neppe gjort det på den måten, uansett - jeg ville gått bakveien, og fått den til å synes at det var helt greit, kanskje en fordel, å frivillig gi meg beinet (i bytte mot godis), men på en måte som samtidig sørget for at det ikke var noe alternativ - altså at det var "dømt til å lykkes". Jeg krangler ALDRI for eksempel med fremmede hunder/andres hunder om ting, men lokker dem med godis eller en annen ball til å slippe det jeg vil de skal slippe - så de likevel gjør som JEG vil. Når det da viser seg som en fordel (i og med at jeg da gjerne kaster ballen til dem igjen, eller gjør noe annet de synes er festlig), så skaper du et mønster som gjør at de forbinder noe positivt med det.

Og da er det, som Terrier skriver, en viktig del: At det ikke er andre hunder i nærheten. Så da ber jeg mine egne om å stoppe på passe avstand, så de ikke kretser rundt den hunden jeg vil ha til å gi meg ballen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Nå begynner det jo og bli en stund siden dette skjedde så tenkte jeg skulle si hvordan det har gått så langt.

Hun har fått flere tyggeben etter dette skjedde, da hun har fått benet går hun på kjøkkenet for og komme ort fra de andre bikkjene(som ligger i stua), så ligger hun og tygger på det. da har jeg gått bort, satt meg ned på siden av henne og beveget handa litt rundt henne. Masse ros hver gang hun ikke sier noe. Så ar jeg kost litt på henne med handa, fortsatt masse ros hver gang hun ikke knurrer. Og gjett hva! Første,andre,tredje osv gangen etter hun knurret førstegangen har hun ikke sagt et knyst da jeg har vært i nærheten.. Hun logrer litt og fortsetter og tygge på benet sitt. Hun finnes ikke rett handa mi eller meg, hun er fortsatt kjempe happy og leken, og hun viser ingen tegn på verken knurring eller at hun kuer seg/er redd på noen måte..

Enkelte vil antakelig fortsatt si at hun vil bli verre etterhvert. Og det skal dere da bare få lov til. :D

Jeg har nå en hund som ikke vokter maten sin for meg eller andre folk. Og da er jeg fornøyd med det. :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...