Gå til innhold
Hundesonen.no

Misty igjenn


Red Merle

Recommended Posts

Ja, nå er det ille!

Dere må jo tro at jeg bare sipper.. men nå er dte ille. Må snakke litt ut her.

Misty, som de fleste vet, har vært veldig plaget med nærvøsitet og stress. Har jobbet mye med henne siden sommerferien startet. men det ser ut til at det kun går en vei, og det er nedover.

Saken er den, at hu er livredd for:

-Fremmede folk

-Barn

-Biler

-sykker

-Motorsykler

-Trafikk generelt

-Nye situajsoner

Måten hun reagrer på, er med flukt.

Dette er ganske slitsomt, da hu hele tiden vil løpe vekk fra det som er skremmende. problem nr 2, er at hun utestenger alt annet. Jeg får ikke kontakt med henne, har fått venner, familie og kjæresten til å prøve men det nytter ikke. Ikke engang da vi viftet med en pølse foran nesen på henne ragerte hu.

Hun utsetenger klikkeren også, reagrer ikke på klikket og vil ikke ta i mot godbiten ...

Bikkja er så redd at hu skjelver, peser, spyr og sikler.

F.eks hvis hu ser en bil, så reagrer hu motsatt i forhold til hva som ville vert logiskt. Hu Løper heller ut i veien, enn vekk fra den. Dette er jo farlig for både henne og andre.

Har sittet mye i byen med henne, ved en krakk. Hu roer seg ikke ned. Hu står under krakken og skjelver, peser og sikler. Klart til å flykte.

Jeg er redd for at hu kan komme til å bite noen.

Hjemme, så er hu vanligvis trygg, men når hu er ute i hagen f.eks å naboen går ute på terassen, eller noen går forbi huset kommer hu løpende inn i panikk.. da tør ho ikke å gå ut på mange timer.

Noen ganger er hu så redd at hu ikke tør å tisse ute, hu holder seg og tisser heller inne

Og hu hater å gå¨tur. Hu forbinder tur med å være redd, fordi hu stresser seg opp med engang vi kommer ut døra, eller er kommet opp på veien. Da vil ho bare løpe hjem.

Det høres kanskje ut som at jeg overdriver, men det gjør jeg ikke. Dette er desværre slik Misty er.

Hu er sånn av natur, førdt sånn. Født til å leve et liv i angst, stress og nærvøsitet.

Det er jo tydelig at hu ikke trives slik. En hund (valp/unghund) skal jo være glad, elske turer, mennesker og dyr.

Det er vel ikke mye humant, å la henne leve på en måte som gjør at hu misstrives?

Jeg vil gjøre livet hennes bedre, og nå sitter jeg faktisk her å vurderer å omplassere henne, eller la henne slippe. For siden hu er sånn, er det vel ikke mye annet en annen eier kan gjøre for henne?

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, hjelper jo ikke å trene når jeg ikke får kontakt med henne! Og når hu får panikk, blir stressa og ikke roer seg ned før times vis etter at vi har kommet hjem(fra tur.feks.) Jeg har mer eller mindre gitt henne opp. Jeg orker ikke mer. Jeg får vondt i meg av å se henne slik. Hu er ulykkelig!

Har lett etter kurs osv der hu kan lære å ta kontakt og lære seg å roe seg ned. Men har ikke funnet noe i nærheten, har jo ikke mulighet til å reise Norge rundt eller betale en formue for at hu ska bli trent.

Måtte bare lufte tankene. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Føler meg så maktesløs nå.

Jeg trenger råd

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Før du gjør NOE annet, så burde du oppsøke en adferdskonsulent som samarbeider med en god veterinær. Det finnes en nær Moss, Jeløy dyreklinikk. Er det for langt unna, kan hun - Gry Eskeland - kanskje anbefale deg noen hun vet om nærmere.

En hund som er SÅ redd som din, vil neppe trening nå inn til - det gjør henne i verste fall bare MER påkjent å bli "mast" på, selv om det er godt ment. Med så sterke fysiske reaksjoner, og med så lang tid hun bruker på å avreagere og roe seg, så har du rett i at dette neppe går bedre... sånn av seg selv, eller med den trening man som legmann klarer å legge opp til.

Du trenger kyndig hjelp, av noen som kan vurdere å sette henne eventuelt på medisinering - som hun må gå på, før du så kan begynne med et treningsprogram. En bekjent gjorde det med sin redde hund, og det NÅDDE inn, og gjorde hunden i det hele tatt mottagelig for trening. Før du får henne litt "ned", så vil du ikke nå inn til henne - slik du beskriver du ikke klarer nå. Jeg tipper at noe mer må til, derfor trenger du en veterinær/adferdsekspert som KAN dette.

Alternativet til en slik behandling er, i min personlige mening, å la henne slippe - det høres jo ut som hun lider, hun lever et liv der hun går på nåler og er redd nærmest hele tiden.

For hvem skulle ønske å overta en slik hund? Da måtte du funnet en som nærmest selv var hundeekspert, og hvor mange av dem tror du det finnes som ønsker seg sin egen private problemhund? Å gi henne videre til noen andre som er helt "vanlige hundeeiere" uten mulighet til å gi spesialisthjelp/kjøpe slik hjelp... det er dårlig gjort mot hunden i så fall. Med mindre du ikke fant en som bodde på fjellet i en hytte 10 mil fra folk.

Gjør du en innsats og oppsøker spesialisthjelp, har du iallfall en større sjanse til å gjøre livet hennes levelig.

Lykke til, slike ting er veldig triste å se på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff :angry: Så trist å høre.. Jeg er enig med Akela her. Ikke begynn å tren på dette på egen hånd og å utsette hunden for beløastning når den er så redd som Misty vil nok bare gjøre det verre. Jeg ville også ha kontaktet en adferdskonsulent, ikke en hundeinstruktør. Jeg har selv hatt Vegard Nordby hjemme hos meg for å evaluere en av mine tidligere hunder og han kom med noen gode råd jeg ikke hadde tenkt på enda den gangen (dette var før jeg fikk litt for mye erfaring med problemhunder), men hans kompetansefelt ligger vel mer rundt vanlig hverdagsproblematikk og trening av hund?

Uansett: du bør ta tak i det ordentlig nå. Med proffesjonell hjelp.. når hun er så redd som dette vil det ikke gå over av seg selv er jeg redd :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk.

Hvor mye koster det å ta hunden til en ekspert?

Må i så fall få tjent opp noen kroner til det. Er ganske blakk akkurat nå.

Jeg mener også, at avlivning vil være mer humant enn omplassering.

Men jeg vil selvsagt prøve å få henne til en spesialist før det begynner å gå den vonde veien.

:D

Er hyggelig å se at dere bryr dere i det minste! Setter pris på støtten i å høre deres mening :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...