Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva gjorde hun?


Mirai

Recommended Posts

Ute på tur i går, så kom en kar vi kjenner gående med jakthunden sin, en sjelden rase (jeg husker ikke hva den heter engang). Den er 10 mnd gammel, Mona har aldri hilst på den tidligere. Dette var på vei hjem igjen, så han kom og lurte på om de kunne hilse. Jeg sa ja på avstand, Mona har jo vært kjempeflink i det siste. Den andre hunden er kanskje på størrelse med en veldig liten labrador, brun sak med litt hengende ører. Vennlig liten sak. Mona stod bom stille og så på den, helt til den var sånn 10 meter unna eller noe. Da bøyde hun seg ned i noe som lignet lekestilling, men hun senket bakparten også! Først tenkte jeg at hun dempet veldig ved å gå i lekestilling, men så så jeg jo fort at det ikke var det. Hun så ut som et rovdyr som krøket seg sammen på jakt :lol: Da den andre var noen meter unna, reiste hun seg fort opp og gikk rett over den. Altså, hun åpnet ikke munnen engang, bare gikk rett over/på den lille, som hoppet ut i åkeren (den var i bånd, begge hundene var det). Mona var fremdeles dødsnysgjerrig på den andre, som ble litt skremt og var litt usikker på om den hadde så lyst til å hilse alikevel. Så jeg snakket litt med eieren og sa at det var første gangen jeg hadde sett det og greier, og det gikk greit med den lille (hun var jo som sagt ikke borti den, men den fikk seg nok en støkk da hun kom vandrende/småhoppende på den). Da vi snudde for å gå, tok den lille mot til seg og snuste Mona bak, og da brydde hun seg omtrent ikke.

Hva i all verden var dette? Altså, jeg er klar over at jeg har en mynde, men skjønner ikke helt denne oppførselen? Jeg opplevde henne ikke som sint.

Så jeg lurer på om noen kanskje har noen ideer. Dersom noen har noen spørsmål, så svarer jeg gjerne for å utfylle mer dersom det trengs :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, har du sett mynder som "sniker" på andre hunder, så er det en form for festlighet som DE kanskje ikke legger så mye vond mening ned i (forhåpentligvis), men det kan skremme andre hunder ganske så MYE. Det blir vel litt som border collier og schäfere som sniker på andre, det er noen instinkter som slår inn.

Gjeting er jo en form for jaktadferd også, myndene har jaktadferden helt ut - siden de var en rase som skulle fange byttet selv. Samtidig er de fleste blir relativt "utvannet", så det skjer vel sjelden at de "tar feil" eller at de begynner å "jakte" på hunder på alvor. Hørte av en som drev med jakt med mynder at det var først når de hadde LÆRT å ta større dyr (rev) selv, at de kunne bli farlige for eksempel for småhunder. Men ikke før de hadde GJORT det faktisk.

Men ser du at hun gjør noe lignende en gang eller to eller tre igjen, så hadde jeg kanskje jobbet med å si at "hei, dette gjør du ikke, kom hit".

En god regel som myndeeiende bekjente har bedrevet, er å ha hunden helt ved siden av seg - til man er fremme hos den andre hunden, og de kan få hilst pent først. For myndene har sterke blikk, de kan stirre andre i senk, og hvis den andre da begynner å løpe - særlig hvis den ikke tør stoppe fordi det er en stor mynde - så har du en "jakt" igang. Mynden gjør det kanskje "bare" for moro skyld - men det er ingen god læring, siden andre hunder kan bli riktig redde.

Så litt "høflig" hilsetrening, hvis du ser at dette dukker opp igjen, kan være lurt. Det samme er det å lære henne å holde mer kontakten med deg til DU sier at nå er det greit. Ikke så lett alltid! Men det jeg hørte, var at det var veien FREM til den andre hunden at det kunne bli kinkig; når de først hadde hilst, ble det sjelden lignende jakter senere.

Du ser når mynder leker, så "bytter" de på å være bytte - den som løper først. For da skjønner de at dette er lek. Samtidig har jeg sett flere whippeter her i parken som i starten synes det er gøy når de andre hundene av andre raser løper etter, helt til whippeten finner ut at de andre hundene blir litt irritert og frustrert over ikke å nå dem igjen - så de legger mer "tyngde" i det. Da synes whippeten ofte ikke det er like festlig... så det er en balanse å finne der. Ene hunden her synes whippetjakting kan være en smule festlig, så det nekter jeg henne - helt til hun får hilst ordentlig, hundene blir kjent på hverandre, og de blir trygge nok - da stopper de når hun kommer nær dem, og alt er greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for godt svar.

Ja, det var noe slikt jeg hadde tenkt meg, at det var et utvannet innstinkt som slo litt gjennom. Har jo aldri sett noe lignende før, annet enn når hun leker med andre mynder, da "jakter" de på hverandre slik du beskrev. Jeg pleier å holde henne ved meg når hun skal hilse, fordi hun også har denne veldig rett-på-holdningen (antakelig delvis grunnet at vi mistet mye sosialisering/miljøtrening da hun brakk beinet) så jeg liker å holde henne ved siden min eller i ro, slik at den andre hunden kan komme frem og hilse selv. Gjorde som sagt ikke det på onsdag siden hun har vært kjempeflink de siste gangene. Men jeg får vel trene enda mer kontakt, og kanskje ha henne i sitt frem til den andre hunden kommer bort, så langt det er mulig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...