To brødre..

[MarieR]

Ask og Caro. Etter at de ble over året har de ikke tålt synet av hverandre, og skal bare sloss. Kan det være en eller annen form for rang de sloss for? De har aldri fått "muligheten" til å virkelig sloss fra seg, er det en løsning?

Er litt surt å ha det slik, for vi kommer til å treffes en del på utstillinger osv fremover..De tåler ikke (spesiet Caro, som er den som begynner slossingen 99% av gangene) at den andre ser på seg en gang.Caro kan stå å glane Ask rett inn i øya leeeenge, og Ask demper og gjesper og slikker og snur seg, men Car glaner videre..til slutt sier det jo pang da.

Noen råd? Å holde disse to adskilt for ever er IKKE en mulighet i det hele tatt.

[Ricco]

Om du ikke vil prøve å holde de avskilt, så får du bare ta det bråket som måtte komme. Ja, det er rang som nok er den utløsende faktoren her, og om de er psykisk på "samme høgde" så vil det nok forbli sånn.

[akela]

Eller rett og slett si fra solid til begge to gutta at "NEI! Det er IKKE lov å slåss".

Det krever at du har et greit lederskap og kontroll over din hund, og at den andre eieren har ditto.

Hunder har IKKE søskenkjærlighet - tvert om kan det ha vært mye krangling i valpekassa, som det ikke er noe konstruktivt i å la "hundene gjøre opp av seg selv". Har sett selv ganske små valper hisse seg opp i altfor stor grad til at det er "sunt", såvel som "altfor jevngamle" hannvalper som er blitt unghunder og som er for likt matchet til at én går av med seieren.

Nå er jeg generell motstander av å lære opp unge hunder til å "gjøre opp" selv. Ting henger sammen, så mine får ikke lov å slåss - og det er lite av det, de kan reglene. Det betyr samtidig at jeg som eier må følge med og ikke sette dem i dumme situasjoner. Hannhunden her har for eksempel veldig lyst til å forsvare "dama si" mot innpåslitne friere - han får ikke lov, det stopper jeg, men samtidig flytter vi oss også unna den masete hannhunden eller går vår vei, dersom det er en helt tulling av en hund, for å unngå å forbli i situasjonen.

Med gamlerasen var det greit når gutta møttes på utstilling. Var de i bånd, og de ikke ble "trykket" oppå hverandre, kunne du godt ha dem i bånd sammen/nær hverandre - der de i løs tilstand antagelig ville barket i hop.

Hadde jeg vært deg, hadde jeg holdt dem unna hverandre et års tid til - da er det mulig at ALT roer seg ned av seg selv når hormonene legger seg litt nedpå. Broren til din virker jo som om den ikke helt tar tegnene, eller vil ha fullstendig underkastelse - kanskje den ikke er helt "god", eller har dårlige erfaringer - og skal det da gå utover DIN hund? Eller er det ting der som du kanskje ikke helt ser?

Lar du dem "gjøre opp", så kan du jo ENTEN være så heldig at de kjapt og greit blir enige om hvem som er hva ELLER de kan ha et for ****** slagsmål med skader og greier og som gjør at de vil hate hverandre til evig tid.... Litt for mye sjansespill for meg iallfall!

Hvorfor er det forresten så vanskelig å holde to hunder atskilt, eller under kontroll i hvert sitt bånd hos eier?

[MarieR]

takk for svar akela, og til den siste setningen; det er da ikke vanskelig i det hele tatt.. Var ikke så dumt det med at det kan roe seg om et års tid. Vet at Caro generelt er skarpere enn Ask, men har ikke peiling på dårlige erfaringer. Trur han er en smule dårlig sosialisert også.