Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Leonbergeren må være med!

Det er ikke alle som kjenner til den rasen, så da er det nesten ekstra viktig!:D

Bildet er av mitt eksemplar, på vei hjem etter henting. 8 uker.

Så hva det å finne en presentasjon da... hehe!

http://www.leonberger.no/

Norsk Leonberger Klubb, har masse info! Blant annet dette:

"Leonbergeren er en av de svært få raser hvor man med sikkerhet kjenner rasens opprinnelse. Rett ved Stuttgart, i den sørlige delen av Tyskland, ligger en liten by ved navn Leonberg. Her levde fra 1808 til 1889 rådmann Heinrich Essig. Han var glad i alle slags dyr, og hans hjem ble av mange betraktet som en liten dyrehage.

Av alle disse dyrene var det nok hundene som var hans største interesse. Essig var ikke ukjent med hundeavl, og han hadde all den idealisme og stahet som er nødvendig for å begynne arbeidet med å utvikle en helt ny hunderase. Hvilket motiv han hadde for å starte sitt nye oppdrett er vel ikke helt klart. Det heter seg imidlertid at hans mål var å krysse frem en hund som lignet løven i Leonbergs byvåpen. I dag må vi vel være enige om at han i så fall har han lykke svært godt.

Som grunnlag benyttet Essig seg av sort/hvit newfoundlender (senere kjent som Landseer), langhåret St. Bernhard og Pyreneer.

Den første "ekte" hund av denne nye rasen skal være født i 1846 og fikk navnet Leonberger etter Essigs elskede hjemby.

Når den første Leonbergeren kom til Norge kan vi dessverre ikke si med sikkerhet. Det er sagt at det fantes Leonbergere både på Sørlandet, i Hedemarkstraktene , på Ringerike og i Ski. Sigrid Undset nevner også en leonberger i en av sine bøker.

De fleste av disse tidligere Leonbergere ble tatt hjem til Norge av sjøfolk, og en del kom også til Norge etter krigen, sammen med de første som var med i tysklandsbrigaden.

Den første leonberger i moderne tid ble tatt inn til Norge i 1977 av Anne-Marie Smith. Denne tispen som het Adele von Murrtal, regnes i dag som stammor og starten for leonbergerens nye æra i Norge. De første årene var det naturligvis ikke så mange eksemplarer av Leonbergeren i Norge. Tilgangen til valper var begrenset, men etter hvert så ble det også importert valper både fra Sverige og Danmark og antallet vokste stadig.

I 1983 ble det i Klubben for Større Selskapshunder (KSS) opprettet en egen rasegruppe for Leonberger og dette årstallet regnes som starten for det organiserte arbeidet med Leonberger i Norge.

Den 1. januar 1991 ble så Leonbergerens egen raseklubb startet. Klubben fikk navnet Norsk Leonberger Klubb (NLBK).

Klubbens formål er å fremme Leonbergeren som rase i forhold til FCI's standard gjennom avlsarbeid, utstillinger, lydighets- og brukshundaktiviteter.

Klubben er tilsluttet Norsk Kennel Klub og den Internasjonale Leonberger Union."

Min hund er en 15 mnd gammel tispe som dere kan se nærmere på her om ønskelig: http://www.home.no/ginara/

Det er mange fine Leonbergere der ute! Hannhunder og tisper! Min hund er nok ikke det flotteste (er det for meg selvfølgelig;) eksemplaret, men jeg vil ikke gå innpå oppderettere etc. Skulle jeg lagt ut bilder av familiemedlemmene til min hund, hadde jeg aldri blitt ferdig. Synes det er så mange flotte hunder der ute!

Men ta kontakt med klubben hvis dette er den rasen dere kunne tenkt dere;)

Skrevet

Leonbergeren er bare så herlig :D En skikkelig god familiehund.

Her er noen bilder av gullet mitt som desverre bare ble 6 1/2 år gammel ;)

gizmofine.jpg

Unghund

gizzegutten.jpg

Unghund

gizmoiskogen.jpg

6år gammel

Edit:

Gira: Jeg tror faktisk din hund er i slekt med min, var inne på hjemmesiden din og hvis det er Nasse som er faren så er oldemoren til din søsteren til min, hvis det var forståelig da :D

  • 2 years later...
  • 2 years later...
Skrevet

Jeg fikk min første Leonberger vinteren 2010. Reiste til Sverige og hentet ham da han var 8 uker. Og har ikkje angret ett sekund på at vi byttet rase! Har ikkje opplevd en hund som gir så mye tilbake både i trening og fritid. Og i løpet av neste år kjem leonberger nr 2 :-)) Då blir det ei tispe, forhåpentligvis datter av Leo.

Er bla en del pelsarbeid med denne rasen, så det må man være forberedt på.

( Får ikkje til å legge inn bilder...)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ikke et dumt spørsmål i det hele tatt! Det er faktisk veldig lurt å tenke på både helse, mengde og hva slags belønning man bruker. Til valp ville jeg brukt små, myke godbiter som er lette å spise raskt. Poenget er at bitene skal være bittesmå, spesielt når du belønner ofte. Bruker du mye godbiter i trening, kan du gjerne ta litt av dagsrasjonen og bruke den som treningsmat. I starten belønner man ofte, fordi valpen skal forstå hva som lønner seg. Etter hvert som atferden blir mer stabil, kan du begynne å belønne mer variert: noen ganger godbit, noen ganger ros, noen ganger lek, noen ganger å få snuse, hilse eller løpe videre. Lek kan også være en veldig god belønning, særlig for valper som synes drakamp, jaktlek eller leke sammen med deg er gøy. Du trenger ikke ha alle lommer fulle for alltid, men i valpeperioden er det smart å ha belønning lett tilgjengelig. Etter hvert faser du ikke belønningen helt ut, men du belønner sjeldnere og mer strategisk. Jeg har skrevet mer om ulike typer belønning her: Belønning – hvordan og med hva belønner jeg hunden min?
    • Jeg har en venninne som har to hunder mad navn Emmy og Lilly, så det var litt morsomt! Jeg synes Emmy er finest av de tre
    • Ja, det kan absolutt virke som om en hund har “null sosiale ferdigheter”, spesielt hvis hun har hatt lite gode erfaringer med andre hunder, dårlig sosialisering, mye stress eller har lært at konflikt er den tryggeste strategien. Men ofte handler det ikke om at hunden “ikke gidder å forstå”, men at hun blir så stresset, usikker eller gira at hun ikke klarer å lese signalene godt nok. Da kan hun enten bli for intens, gå for tett på, overse dempende signaler eller reagere kraftig når andre hunder sier ifra. Jeg ville ikke latt henne “finne ut av det selv” med andre hunder hvis det stadig ender i konflikt. Da får hun bare mer trening i feil strategi, og de andre hundene får en dårlig opplevelse. I stedet ville jeg jobbet med veldig kontrollerte møter: god avstand, rolige hunder, korte økter, parallelle turer og pauser før det bikker over. Målet er ikke nødvendigvis at hun skal bli sosial med alle hunder, men at hun lærer å være rolig rundt andre hunder uten å måtte bort, mase, kjefte eller skape konflikt.
    • Hei! Jeg ville vært litt forsiktig med å tolke dette som “bølling”, selv om det kan se sånn ut. Hos usikre hunder kan bjeffing fort bli en strategi som fungerer: “jeg bjeffer, og da får jeg mer kontroll / den andre hunden holder avstand”. Selv om nabohunden er snill, betyr ikke det nødvendigvis at Lilje opplever situasjonen som trygg. Jeg ville derfor ikke latt henne være tett på ham når hun kjefter, men heller bruke ham som en trygg treningshund på større avstand. Gå parallelle turer der hun slipper direkte kontakt, blikk og press. Belønn rolig atferd, snusing, kontakt med deg og det å kunne se ham uten å reagere. Hvis hun begynner å kjefte, er dere sannsynligvis for nærme eller situasjonen varer for lenge. Målet er ikke at hun skal “skjerpe seg”, men at hun lærer en annen strategi enn å skremme bort. Og for nabohundens skyld er det helt fair å skjerme ham fra å bli kjeftet på tett oppi. Jeg ville fortsatt brukt snille hunder i treningen, men med mer avstand, kortere økter og mindre direkte samhandling. Jeg har skrevet mer om dette her: Hunden bjeffer på andre hunder – hva kan du gjøre?
    • Hei! Dette høres ut som en hund som allerede går med ganske høyt stressnivå, og da kan bilkjøring fort bli veldig overveldende. Særlig for en omplasseringshund som fortsatt er i en ny situasjon. Jeg ville forsøkt å dele biltreningen opp i veldig små steg, og ikke bare “kjøre mer” for at hun skal venne seg til det. Start gjerne med bilen helt i ro: gå bort til bilen, belønn, gå vekk igjen. Etter hvert kan hun være inni bilen uten at dere kjører, så med motoren på, og til slutt veldig korte kjøreturer. Målet er at bilen gradvis blir forutsigbar og trygg, ikke noe hun må “holde ut”. At hun ikke takler å være alene i bilen, ville jeg trent på separat og på samme måte: så korte avstander/sekunder at hun ikke rekker å få panikk. Jeg har skrevet en mer konkret steg-for-steg-guide her: Biltrening for redde hunder
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...