Gå til innhold
Hundesonen.no

Sliter litt...


Ulvinne

Recommended Posts

Ja, jeg lagde jo en "parodi" på at jeg hadde det så vondt hjemme for en stund siden. Så det er vel greit av meg og nevne at dette ikke er tull, tvert i mot mener jeg det seriøst selv om det høres dumt ut. :)

For en stund tilbake(ca 3 år) siden hadde jeg og min daværende samboer en schæfer som het Varg. Han ble påkjørt og døde som følger av dette da han var hos min eldre søster. Jeg elsket han som jeg ikke har elsket noen før...

Etter han ble påkjørt gikk jeg lenge og tenkte at han en dag ville komme tilbake til meg, som en annen hund. Hvis du skjønner? Han skulle være seg selv men i et annet format for og si det annerledes.

Jeg må vel innrømme at jeg ikke helt har klart og slippe den tanken, men jeg går ikke og venter så mye som jeg gjorde før.

Jeg gjorde noe jeg synes var fælt noen mnd etter at han ble påkjørt. Jeg fikk meg en blandingsvalp(schæfer/mynde), og håpet om at denne valpen skulle være Varg var relativt stort. Høres kanskje teit ut for denne valpen var tispe, men hun hadde noen av de samme trekkene. Jeg klarte ikke og takle denne tispa og jeg måtte omplassere henne da hun var ca 6 mnd. (hun har det fint hos ny eier nå).

Jeg har tenkt på og få meg schæfer igjen, og jeg føler meg relativt klar til det.

Jeg har sett ganske mange schæfere og schæfer blandinger og har funnet ut at mange av de har noen av trekkene og adferdsmønsteret som Varg hadde, antakelig(har jeg tenkt) er det rett og slett slik en schæfer er. :(

Men nå tør jeg ikke få meg en ny hund. Jeg innbiller meg at jeg kanskje ikke vil klare og beholde den(de er stort sett mye mer aktive enn meg), og dessuten føler jeg at jeg ikke har fotjent det. Jeg har jo KAisa noe jeg er veeldig glad for, men likevel..

Det begynner og ta på meg litt dette.

Jeg sliter med paranoia(vet ikke om det er feil av meg og legge ut om det her?). Og "litt annet".

Som følger av det er det mange tanker jeg gjør meg i løpet av en dag(ting jeg ikke vil beskrive her), og jeg har tenkt tanken på og kanskje bli kjent med noen som har de samme problemene. Eller som har forståelse for det.

Jeg har ei god venninne, men likevel er ikke forholdet oss i mellom slik at jeg søker trygghet hos henne.

Jeg pleide og søke trygghet hos hundene mine, men jeg føler nå at det blir feil, det er tross alt jeg som skal passe på at hundene mine føler seg trygge.

Jeg har tenkt tanken og kanskje legge ut en annonse på dyrenett e.l og søke etter tur kamerater, og med det samm skrive kort om hva jeg sliter med osv.. Men, mange(inkludert meg selv) blir gjerne litt skremt av og lese om fremmede mennesker som har det slik. Man blir sett på som gal. Jeg er kanskje gal, men jeg er absolutt ikke i stand til og gjøre noen noe vondt. Men det kan ikke noen som ikke kjenner meg vite.

Noen som har noen tips til dette?

Er ikke helt sikker på hvorfor jeg skriver dette her, følte vel egentlig bare for og få det ut litt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen skam å slite psykisk!

Absolutt ikke, og du er ikke den eneste miss. Jeg har kuttet ut kontakt med min farmor fordi hun mener mine problemer er en skam.

Hadde du bodd nærmere meg så hadde jeg gjerne gått tur med deg!! Du får flytte til Drammen, som du snakket om ;) Har veldig lyst til på venninner som deler min interesse for hund. Jeg orker rett og slett ikke være med mennesker som ikke er opptatt av hund, fordi det er alt jeg tenker på og snakker om :) Så det blir litt upraktisk med venninner som kun tenker festing og f.eks gutter.

Tror også en hund ville fått det veldig bra hos deg! Vet du bryr deg mye om Kaisa.

Aktivitetsnivået ditt kan du trene opp. Er ikke gjort i løpet av en uke å bli skikkelig aktiv.

:(

Det går nok bra, ser du.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke hvor i akershus du bor jeg. Men jeg hadde gjerne hvert en turkamerat.

Jeg har kanskje ikke samme "problemet"(om jeg kan kalle det det), men sliter litt med tanker, og div ting (som kanksje ikke egner seg å legge ut her).

Om aktivitetsnivået ditt ikke er så høyt gjør ingen verdens ting, jeg orker selv ikke å gå laaange turer, jogge eller noe sånt, men aktiviserer hunden min på en annen måte i tillegg til de vanlige turene. Og dette fungerer veldig bra. Jeg skaffet meg hund for egentlig å slippe å tenke på alt mulig som jeg går å tenker på, kanskje litt egoistisk (ikke vet jeg). Men det viktigste er vel at hunden kan få et godt hjem, og tviler ikke i det heltatt på at en hund til ikke kan trives hos deg (håper dette ble riktig skrevet).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke hvor i akershus du bor jeg. Men jeg hadde gjerne hvert en turkamerat.

Jeg har kanskje ikke samme "problemet"(om jeg kan kalle det det), men sliter litt med tanker, og div ting (som kanksje ikke egner seg å legge ut her).

Om aktivitetsnivået ditt ikke er så høyt gjør ingen verdens ting, jeg orker selv ikke å gå laaange turer, jogge eller noe sånt, men aktiviserer hunden min på en annen måte i tillegg til de vanlige turene. Og dette fungerer veldig bra. Jeg skaffet meg hund for egentlig å slippe å tenke på alt mulig som jeg går å tenker på, kanskje litt egoistisk (ikke vet jeg). Men det viktigste er vel at hunden kan få et godt hjem, og tviler ikke i det heltatt på at en hund til ikke kan trives hos deg (håper dette ble riktig skrevet).

Hmm.. ca 20 minutter unna deg ser jeg. :( Nes kommune, hvis det sier deg noe?

Jeg skaffet meg også hund for og slippe og tenke så mye, dessverre funker det ikke så bra og jeg får dobbelt så dårlig samvittighet da jeg ikke har overskudd til og gå ut med Kaisa. Nå er jeg i tillegg forkjøla da så.. :rolleyes:

Jeg innbiller meg(uten og være innbilsk) at en hund til antakelig hadde trivdes her. PRoblemet mitt er at jeg føler jeg ikke frtjener det. Samtidig tenker jeg litt sånn at Kaisa kanskje hadde hatt godt av det, da har hun jo en leke kamerat og de kan aktivisere seg litt selv også gjennom lek osv.. Men samtidig vet jeg ikke om hun vil like det. Hun kan være ganske sær og da jeg hadde en hund inne til omplassering virket hun ganske frnøyd da han var ute av huset. Nå var han ganske "stri" og krevde mye oppmerksomhet da men..

Er ikke så lett og finne ut hva som er best for alle, så jeg tar gjerne i mot tips om akkurat det. ;)

Tusen takk for koselige tilbakemeldinger så langt. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg leser hva du har skrevet, ligner det veldi mye på hva jeg tenker og føler..

Jeg måtte avlive hunden min i mars i år, da hadde jeg hatt den i nesten 8 år.. Han led mye mentalt og dette smittet mye over på meg i tilleg til at jeg slet veldi mye me at vi hadde flyttet fra hjemmstedet mitt..

I fjor vår stakk hunden vår av og lagde 5 nydeli valper (med hunden til venninda mi, det var hans bestevenn) Da det ikke funket med den ene valpekjøperen fikk jeg valpen, etter å ha overtalt min mor. Jeg hadde han bare rundt en uke. Jeg fikk den da den var 5 mnd, og vi kjente verandre veldi godt fra før.Han tilpasset seg etter bare noen timer og jeg elsket han kjempe mye. Men det var noe ved meg som ikke fikk meg til å beholde han, han vart opplasert og har det kjempe bra nå :) Jeg angrer fortsatt på at jeg ga han fra meg selv om det er nesten 7 mnd siden.

Noen dager før vi avlivet min hund Aron så hentet vi en schæfer tispe som jeg trodde skulle hjelpe meg å komme fortere over tapet av Aron. Men der tok jeg grundi feil, hun viste seg å være litt agressiv og sånn, så vi måtte gi fra oss henne igjen. Og etter det har jeg slitt mye mer en jeg har gjort før.

Jeg har hele tiden lurt på om jeg greide å få en ny hund, og om jeg var verdi nok. Jeg føler nå at jeg ikke tok nok vare på Aron, men det er ingenting jeg kan gjøre med det nå. Og etter at jeg ikke har greid dette med disse to andre hundene føler jeg bare som en fiasko. Men jeg har nå bestemt meg for å ikke tenke sånn lengre.

For ca to uker siden var jeg å så på noen blandingsvalper, jeg valgte ut den jeg trodde kunne passe meg best og reserverte den. Og nå skal jeg hente den i morgen, han skal hete Bono forresten. Og denne gangen har jeg bestemt meg for at det skal gå bra. Den kommer ikke til å bli som Aron ( da han allerede var mentalt plaget da jeg fikk han) og heller ikke som schæfertispa jeg hadde hos meg (da det var de forge eigerne sin feil). Den kommer til å bli perfekt. Det har jeg bestemt meg for og slik blir det.

Håper dette ikke ble sånn at folk ikke forstod det og at folk ikke tenker at jeg er helt mongo.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

men hva tenker du på da: skaffe valp eller en unghund/voksen?

for om du sku hatt en omplasseringshund, kanskje du kunne avtalt og la de hundene være sammen, om du kom dit litt eller den var hos dere. Og sett hvordan det ville fungert?! jeg er litt usikker hvordan sånn omplasseringsprosses foregår, men er vel enklere å gjøre dette om det er privat person som omplasserer også.

Hadde jeg hatt lappen så skulle jeg kommet. Så når jeg får den (en vakker dag) så kan vi bli tur kamerater :)

Sånn jeg tenker med rex også, det me å skaffe en hund til,. så de kan aktivisere hverandre, og tror rex egentlig roer seg bedre om det hadde hvert flere her. Han blir fort veldig hyper om vi får besøk av bikje, men om det går en stund så roer han seg, og det klarer han ikke nå...

Samme ser jeg nåe jeg trener med andre, (har latt di løpe litt i hallen sammen), og han roer seg fort, og klarer å begrense seg mye mer.

Problemet her er vel at foreldrene mine aldri ville latt meg kjøpe en hund til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Jeg kan gå tur jeg også, om det ikke er noe krav med paranoia da.

Bor delvis i Enebakk og delvis Oslo, men kan fint ta bussen til steder - bare det ikke er så innmari langt borte.

Gale folk er jeg ikke noe redd for :)

hva definerer du som gal da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hva definerer du som gal da?

Hun skrev:

Jeg har tenkt tanken og kanskje legge ut en annonse på dyrenett e.l og søke etter tur kamerater, og med det samm skrive kort om hva jeg sliter med osv.. Men, mange(inkludert meg selv) blir gjerne litt skremt av og lese om fremmede mennesker som har det slik. Man blir sett på som gal. Jeg er kanskje gal, men jeg er absolutt ikke i stand til og gjøre noen noe vondt. Men det kan ikke noen som ikke kjenner meg vite.

Om jeg skriver 'gal' da, skjønner du det da?

Det jeg skulle fram til var at jeg ikke er noe særlig redd for folk som blir sett på som 'gale' - med unntak selvfølgelig.

Massemordere bla. ser jeg på som gale/syke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Hun skrev:

Om jeg skriver 'gal' da, skjønner du det da?

Det jeg skulle fram til var at jeg ikke er noe særlig redd for folk som blir sett på som 'gale' - med unntak selvfølgelig.

Massemordere bla. ser jeg på som gale/syke.

Oki :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...