Sliter litt...

[Ulvinne]

Ja, jeg lagde jo en "parodi" på at jeg hadde det så vondt hjemme for en stund siden. Så det er vel greit av meg og nevne at dette ikke er tull, tvert i mot mener jeg det seriøst selv om det høres dumt ut.

For en stund tilbake(ca 3 år) siden hadde jeg og min daværende samboer en schæfer som het Varg. Han ble påkjørt og døde som følger av dette da han var hos min eldre søster. Jeg elsket han som jeg ikke har elsket noen før...

Etter han ble påkjørt gikk jeg lenge og tenkte at han en dag ville komme tilbake til meg, som en annen hund. Hvis du skjønner? Han skulle være seg selv men i et annet format for og si det annerledes.

Jeg må vel innrømme at jeg ikke helt har klart og slippe den tanken, men jeg går ikke og venter så mye som jeg gjorde før.

Jeg gjorde noe jeg synes var fælt noen mnd etter at han ble påkjørt. Jeg fikk meg en blandingsvalp(schæfer/mynde), og håpet om at denne valpen skulle være Varg var relativt stort. Høres kanskje teit ut for denne valpen var tispe, men hun hadde noen av de samme trekkene. Jeg klarte ikke og takle denne tispa og jeg måtte omplassere henne da hun var ca 6 mnd. (hun har det fint hos ny eier nå).

Jeg har tenkt på og få meg schæfer igjen, og jeg føler meg relativt klar til det.

Jeg har sett ganske mange schæfere og schæfer blandinger og har funnet ut at mange av de har noen av trekkene og adferdsmønsteret som Varg hadde, antakelig(har jeg tenkt) er det rett og slett slik en schæfer er.

Men nå tør jeg ikke få meg en ny hund. Jeg innbiller meg at jeg kanskje ikke vil klare og beholde den(de er stort sett mye mer aktive enn meg), og dessuten føler jeg at jeg ikke har fotjent det. Jeg har jo KAisa noe jeg er veeldig glad for, men likevel..

Det begynner og ta på meg litt dette.

Jeg sliter med paranoia(vet ikke om det er feil av meg og legge ut om det her?). Og "litt annet".

Som følger av det er det mange tanker jeg gjør meg i løpet av en dag(ting jeg ikke vil beskrive her), og jeg har tenkt tanken på og kanskje bli kjent med noen som har de samme problemene. Eller som har forståelse for det.

Jeg har ei god venninne, men likevel er ikke forholdet oss i mellom slik at jeg søker trygghet hos henne.

Jeg pleide og søke trygghet hos hundene mine, men jeg føler nå at det blir feil, det er tross alt jeg som skal passe på at hundene mine føler seg trygge.

Jeg har tenkt tanken og kanskje legge ut en annonse på dyrenett e.l og søke etter tur kamerater, og med det samm skrive kort om hva jeg sliter med osv.. Men, mange(inkludert meg selv) blir gjerne litt skremt av og lese om fremmede mennesker som har det slik. Man blir sett på som gal. Jeg er kanskje gal, men jeg er absolutt ikke i stand til og gjøre noen noe vondt. Men det kan ikke noen som ikke kjenner meg vite.

Noen som har noen tips til dette?

Er ikke helt sikker på hvorfor jeg skriver dette her, følte vel egentlig bare for og få det ut litt..

[Tskk]

Ingen skam å slite psykisk!

Absolutt ikke, og du er ikke den eneste miss. Jeg har kuttet ut kontakt med min farmor fordi hun mener mine problemer er en skam.

Hadde du bodd nærmere meg så hadde jeg gjerne gått tur med deg!! Du får flytte til Drammen, som du snakket om Har veldig lyst til på venninner som deler min interesse for hund. Jeg orker rett og slett ikke være med mennesker som ikke er opptatt av hund, fordi det er alt jeg tenker på og snakker om Så det blir litt upraktisk med venninner som kun tenker festing og f.eks gutter.

Tror også en hund ville fått det veldig bra hos deg! Vet du bryr deg mye om Kaisa.

Aktivitetsnivået ditt kan du trene opp. Er ikke gjort i løpet av en uke å bli skikkelig aktiv.

Det går nok bra, ser du.

[Wanderlust]

Jeg vet ikke hvor i akershus du bor jeg. Men jeg hadde gjerne hvert en turkamerat.

Jeg har kanskje ikke samme "problemet"(om jeg kan kalle det det), men sliter litt med tanker, og div ting (som kanksje ikke egner seg å legge ut her).

Om aktivitetsnivået ditt ikke er så høyt gjør ingen verdens ting, jeg orker selv ikke å gå laaange turer, jogge eller noe sånt, men aktiviserer hunden min på en annen måte i tillegg til de vanlige turene. Og dette fungerer veldig bra. Jeg skaffet meg hund for egentlig å slippe å tenke på alt mulig som jeg går å tenker på, kanskje litt egoistisk (ikke vet jeg). Men det viktigste er vel at hunden kan få et godt hjem, og tviler ikke i det heltatt på at en hund til ikke kan trives hos deg (håper dette ble riktig skrevet).

[Ulvinne]

Jeg vet ikke hvor i akershus du bor jeg. Men jeg hadde gjerne hvert en turkamerat.

Jeg har kanskje ikke samme "problemet"(om jeg kan kalle det det), men sliter litt med tanker, og div ting (som kanksje ikke egner seg å legge ut her).

Om aktivitetsnivået ditt ikke er så høyt gjør ingen verdens ting, jeg orker selv ikke å gå laaange turer, jogge eller noe sånt, men aktiviserer hunden min på en annen måte i tillegg til de vanlige turene. Og dette fungerer veldig bra. Jeg skaffet meg hund for egentlig å slippe å tenke på alt mulig som jeg går å tenker på, kanskje litt egoistisk (ikke vet jeg). Men det viktigste er vel at hunden kan få et godt hjem, og tviler ikke i det heltatt på at en hund til ikke kan trives hos deg (håper dette ble riktig skrevet).

Hmm.. ca 20 minutter unna deg ser jeg. Nes kommune, hvis det sier deg noe?

Jeg skaffet meg også hund for og slippe og tenke så mye, dessverre funker det ikke så bra og jeg får dobbelt så dårlig samvittighet da jeg ikke har overskudd til og gå ut med Kaisa. Nå er jeg i tillegg forkjøla da så..

Jeg innbiller meg(uten og være innbilsk) at en hund til antakelig hadde trivdes her. PRoblemet mitt er at jeg føler jeg ikke frtjener det. Samtidig tenker jeg litt sånn at Kaisa kanskje hadde hatt godt av det, da har hun jo en leke kamerat og de kan aktivisere seg litt selv også gjennom lek osv.. Men samtidig vet jeg ikke om hun vil like det. Hun kan være ganske sær og da jeg hadde en hund inne til omplassering virket hun ganske frnøyd da han var ute av huset. Nå var han ganske "stri" og krevde mye oppmerksomhet da men..

Er ikke så lett og finne ut hva som er best for alle, så jeg tar gjerne i mot tips om akkurat det.

Tusen takk for koselige tilbakemeldinger så langt.

[Kristina]

Jeg kan gå tur jeg også, om det ikke er noe krav med paranoia da.

Bor delvis i Enebakk og delvis Oslo, men kan fint ta bussen til steder - bare det ikke er så innmari langt borte.

Gale folk er jeg ikke noe redd for

[jeanette-k]

Når jeg leser hva du har skrevet, ligner det veldi mye på hva jeg tenker og føler..

Jeg måtte avlive hunden min i mars i år, da hadde jeg hatt den i nesten 8 år.. Han led mye mentalt og dette smittet mye over på meg i tilleg til at jeg slet veldi mye me at vi hadde flyttet fra hjemmstedet mitt..

I fjor vår stakk hunden vår av og lagde 5 nydeli valper (med hunden til venninda mi, det var hans bestevenn) Da det ikke funket med den ene valpekjøperen fikk jeg valpen, etter å ha overtalt min mor. Jeg hadde han bare rundt en uke. Jeg fikk den da den var 5 mnd, og vi kjente verandre veldi godt fra før.Han tilpasset seg etter bare noen timer og jeg elsket han kjempe mye. Men det var noe ved meg som ikke fikk meg til å beholde han, han vart opplasert og har det kjempe bra nå Jeg angrer fortsatt på at jeg ga han fra meg selv om det er nesten 7 mnd siden.

Noen dager før vi avlivet min hund Aron så hentet vi en schæfer tispe som jeg trodde skulle hjelpe meg å komme fortere over tapet av Aron. Men der tok jeg grundi feil, hun viste seg å være litt agressiv og sånn, så vi måtte gi fra oss henne igjen. Og etter det har jeg slitt mye mer en jeg har gjort før.

Jeg har hele tiden lurt på om jeg greide å få en ny hund, og om jeg var verdi nok. Jeg føler nå at jeg ikke tok nok vare på Aron, men det er ingenting jeg kan gjøre med det nå. Og etter at jeg ikke har greid dette med disse to andre hundene føler jeg bare som en fiasko. Men jeg har nå bestemt meg for å ikke tenke sånn lengre.

For ca to uker siden var jeg å så på noen blandingsvalper, jeg valgte ut den jeg trodde kunne passe meg best og reserverte den. Og nå skal jeg hente den i morgen, han skal hete Bono forresten. Og denne gangen har jeg bestemt meg for at det skal gå bra. Den kommer ikke til å bli som Aron ( da han allerede var mentalt plaget da jeg fikk han) og heller ikke som schæfertispa jeg hadde hos meg (da det var de forge eigerne sin feil). Den kommer til å bli perfekt. Det har jeg bestemt meg for og slik blir det.

Håper dette ikke ble sånn at folk ikke forstod det og at folk ikke tenker at jeg er helt mongo.

[Wanderlust]

men hva tenker du på da: skaffe valp eller en unghund/voksen?

for om du sku hatt en omplasseringshund, kanskje du kunne avtalt og la de hundene være sammen, om du kom dit litt eller den var hos dere. Og sett hvordan det ville fungert?! jeg er litt usikker hvordan sånn omplasseringsprosses foregår, men er vel enklere å gjøre dette om det er privat person som omplasserer også.

Hadde jeg hatt lappen så skulle jeg kommet. Så når jeg får den (en vakker dag) så kan vi bli tur kamerater

Sånn jeg tenker med rex også, det me å skaffe en hund til,. så de kan aktivisere hverandre, og tror rex egentlig roer seg bedre om det hadde hvert flere her. Han blir fort veldig hyper om vi får besøk av bikje, men om det går en stund så roer han seg, og det klarer han ikke nå...

Samme ser jeg nåe jeg trener med andre, (har latt di løpe litt i hallen sammen), og han roer seg fort, og klarer å begrense seg mye mer.

Problemet her er vel at foreldrene mine aldri ville latt meg kjøpe en hund til.

[Guest Vicky]

Jeg kan gå tur jeg også, om det ikke er noe krav med paranoia da.

Bor delvis i Enebakk og delvis Oslo, men kan fint ta bussen til steder - bare det ikke er så innmari langt borte.

Gale folk er jeg ikke noe redd for

hva definerer du som gal da?

[Kristina]

hva definerer du som gal da?

Hun skrev:

Jeg har tenkt tanken og kanskje legge ut en annonse på dyrenett e.l og søke etter tur kamerater, og med det samm skrive kort om hva jeg sliter med osv.. Men, mange(inkludert meg selv) blir gjerne litt skremt av og lese om fremmede mennesker som har det slik. Man blir sett på som gal. Jeg er kanskje gal, men jeg er absolutt ikke i stand til og gjøre noen noe vondt. Men det kan ikke noen som ikke kjenner meg vite.

Om jeg skriver 'gal' da, skjønner du det da?

Det jeg skulle fram til var at jeg ikke er noe særlig redd for folk som blir sett på som 'gale' - med unntak selvfølgelig.

Massemordere bla. ser jeg på som gale/syke.

[Guest Vicky]

Hun skrev:

Om jeg skriver 'gal' da, skjønner du det da?

Det jeg skulle fram til var at jeg ikke er noe særlig redd for folk som blir sett på som 'gale' - med unntak selvfølgelig.

Massemordere bla. ser jeg på som gale/syke.

Oki