Dårlig trend vs andre hunder?

[Flash]

Jeg har, som sikkert mange andre, gått i fella med å la hunden hilse på og leke med alt og alle helt fra hun var valp. Hun skulle jo "sosialiseres", må vite...

Fram til hun var halvannet år, var det liksom bare iver å spore i hundemøter. Iveren ble etter hvert litt ustyrlig, så vi unngår hilsing så lenge det er mulig (men så er det alltids løshunder og de som lar hunden komme til enden av flexi-båndet, selv om vi har tråkket av veien og tydelig signaliserer at vi ikke er interessert i hilsing). Jeg har jo lenge skjønt at den smiskende intensiteten i hilseadferden hennes skyldes en slags usikkerhet.

Men det hele har tatt en litt annen vending i det siste (hun blir to år på mandag).

Særlig i forhold til hanner: Hun vil som alltid bort å hilse, men har begynt å underkaste seg voldsomt. Hun har allltid vært underdanig, med lav bakbart, ørene bakover og slikking i munnvikene, men nå i det siste har hun faktisk begynt å velte seg på rygg og blotte magen - noe jeg ikke har sett siden hun var liten valp. I tillegg kommer hun med høye pistrelyder, som om hun er redd. Hun kvepper unna hannen, men er straks klar for et nytt "framstøt". Hun behersker liksom ikke situasjonen i det hele tatt.

Med tisper går det faktisk greiere, men i forrige uke opplevde jeg hennes første "anspente" situasjon med en annen tispe.

Var på tur med noen som har to tisper, en på åtte år, og en på litt over året. Molly sprang og lekte med den yngste, og den eldste syntes nok det gikk litt heftig for seg. Gammel-tispa satte Molly på plass, og for første gang så jeg at Molly var i ferd med å "svare". Det ble litt stirring, stiv gange og i det hele tatt guffen stemning mellom dem.

Båndene kom på og resten av turen gikk greit, men jeg lurer jo på om dette er en trend jeg bør være litt på vakt overfor. Hun er jo i ferd med å bli voksen, og på vei inn i en annen virkelighet både når det gjelder hva andre hunder aksepterer av adferd og i forhold til hvor mye hun selv aksepterer å bli satt på plass.

Synes spesielt oppførselen i forhold til hannhunder er mektig snål...

[Hunter]

Høres ut som vanlig "flørting"...

[ida]

Jeg synes også at dette høres rimelig normalt ut. Men det går jo an å ta noen forhåndsregler likevel. Vær litt restriktiv i valg av lekekamerater. Det er ikke nødvendig å hilse på alle hun møter, eller leke med hunder du ikke er helt sikker på at hun leker bra med. Sånn jeg ser det trenger ikke voksne hunder å hilse, eller "leke" med andre hunder i det hele tatt. "Leking" er bare en form for jakt- og kamptrening, og det tipper fort over til å bli alvor.

Derimot ser jeg det som viktig å lære hunden å kunne passere andre hunder uten å trekke mot dem. Jeg må si at det er ganske behagelig å treffe hundefolk, der vi har våre hunder sittende ved siden av oss mens vi prater og så går vi hvert til vårt når vi er ferdigprata, uten at hundene har hilst i det hele tatt! Ros og godbit! Hunden er lykkelig fordi mamma er fornøyd med den og "savner" slett ikke å måtte hilse på den andre hunden.

Nå har nok jeg en hund jeg har måttet jobbe ekstra mye med (og fortsatt jobber med) for å forme akseptabel atferd, men jeg ser jo stadig klarere at langt flere hundeeiere burde hatt et tettere samarbeid med hunden sin.

Det skal bli spennende å følge denne tråden.

[Flash]

Jeg synes også at dette høres rimelig normalt ut. Men det går jo an å ta noen forhåndsregler likevel. Vær litt restriktiv i valg av lekekamerater. Det er ikke nødvendig å hilse på alle hun møter, eller leke med hunder du ikke er helt sikker på at hun leker bra med. Sånn jeg ser det trenger ikke voksne hunder å hilse, eller "leke" med andre hunder i det hele tatt. "Leking" er bare en form for jakt- og kamptrening, og det tipper fort over til å bli alvor.

Derimot ser jeg det som viktig å lære hunden å kunne passere andre hunder uten å trekke mot dem. Jeg må si at det er ganske behagelig å treffe hundefolk, der vi har våre hunder sittende ved siden av oss mens vi prater og så går vi hvert til vårt når vi er ferdigprata, uten at hundene har hilst i det hele tatt! Ros og godbit! Hunden er lykkelig fordi mamma er fornøyd med den og "savner" slett ikke å måtte hilse på den andre hunden.

Helt enig med deg i dette, og har tenkt å prioritere passeringstrening i ordnede former ganske høyt i tida som kommer. Har funnet ut at det omtrent er håpløst å få til vellykket trening på dette under vanlige turer - der du har null kontroll på omgivelsene.

Hun har jo blitt bedre på mange måter - på gode dager viser hun knapt interesse for passerende hunder. Det er bare det at det er blitt litt mer "alvor" over de møtene som faktisk finner sted. De siste par dagene har hun imidlertid møtt både stort og smått, med og uten baller, og det har gått helt strålende.

[akela]

Har du en relativt lydig hund, kan du godt "styre" leken i mye større grad enn kanskje endel hundeeiere er klar over at de kan - eller bør - gjøre? Jeg tror det er lurt, fordi hunder er flokkdyr - og selv om det er raseavhengig, så lar de seg likevel "smitte" av eiers innstilling i større eller mindre grad.

Noen ganger, hvis en av mine er skeptiske, så kan det at JEG klapper på den andre hunden mens jeg holder min litt på avstand, være nok av et signal. Da er det likevel viktig at jeg ikke bommer på den andre hunden! At jeg gjør en god vurdering

Hunder som lever sammen, bestemmer ganske mye over den andres adferd i forhold til andre hunder - da den yngste her var yngre, ble den ganske mye bestemt over av den eldre hunden. "Ikke hils på den, ikke gå for langt bort fra oss, ikke vær grinete mot valper". Nå er det den minste som tidvis prøver å "hjelpe" den eldre hunden, når det kommer nærgående hannhunder og hun ikke får sagt fra tilstrekkelig selv (noen hanner ER mer pågående og litt ekkelt intense, det kan skremme tisper, særlig litt yngre).

Jeg synes det er fint at hunder kan treffes, og gi seg til kjenne. Jeg har selv en hund som ikke egentlig er overvettes interessert i andre hunder, og heller synes de er ganske brysomme, men som likevel er blitt en strålende hund sosialt - hun kan være med overalt, kan hilse på alle hunder etc. Veldig praktisk, og også sosialt - siden det er litt kjedelig bare å tusle alene.

Med den så er det veldig viktig, som Ida sier, at du FORMER adferden. Jeg roser det som er bra, styrer hunden i situasjoner som kan utløse uheldig adferd - som å ta den litt unna hvis det blir mye styr mellom andre hunder og min gjerne vil "rydde" litt. Og så kan den ropes vekk fra det meste, og det er en evig fordel!

Den andre hunden her kunne vært en kranglefant, men i en alder av fire år har den fremdeles ikke fått slåss; den er styrt unna situasjoner, og jeg tar den i bånd og går hvis jeg ser det kommer hunder som ikke ser så ....hyggelige ut. Derfor har den fått lang lunte og viser med tydelig språk "sine" synspunkter. Og så er det "gå unna" når det blir litt stive bein - og det er en nyttig kommando

MIN adferd er også viktig. Det gjelder å være avslappet, men kontant og føre var! Irriterer jeg meg, brøler jeg likevel ikke til dusteeierne, men sier i koselig tonefall "se, nå kommer det en j... løsbikkje", sier "ååå, så hyggelig at den kommer bort til oss". Gjør en kjempeforskjell... det å klare å skjule irritasjon. Pleide alltid å le av en barnehageansatt bekjent som i hyggelig stemme sa "åååå, så snille dere er" til barna - men ser hvordan den innstillingen, altså en mild og blid stemme, faktisk kan dempe litt gemytter vel å merke FØR det har kommet for langt.

Hunden din er to år, og begynner å bli voksen. Det er en viktig tid, det også. Da har hun kanskje ikke like lyst til å være så underkastende som usikkerheten kanskje har gjort henne - hun tør mer, så nå gjelder det å "styre" litt og hjelpe henne med hvor hun havner hen.

Vær litt strategisk i valg av turkamerater - tenk på det som trening. To hunder som bor sammen er en ganske etablert greie, så ta det litt pent i svingene der - de har sine konflikter, den eldste vil kanskje passe på den yngre, og din blir "inntrengeren" som kan komme litt i skvis. Samtidig HAR den eldste "lov" å si fra, hvis det gjøres på ordentlig vis, og det kan nok være litt hardt for en up and coming yngre tispe å svelge.

Men det er god trening, HVIS det ikke blir bråk. Lær henne en "nå er det nok" eller "gå unna", uten å være sint eller streng - og da kan det å gå i bånd og fullføre turen (altså at du bestemmer at her er det forbudt med slåssing, men at dere likevel vil holde dere sammen med dem) være en grei greie.

Noen unge hunder ER klatrere - de er ikke dominante eller tøffe, men ønsker å prøve seg frem. Det JEG har sett på mine hunder, er at det er "lov" på hundsk å nekte noen andre å bølle og bråke... så det har jeg prøvd å komme frem til. Da gjelder det at du går med godt voksne hunder som ikke er like klatrete, og som ikke leter etter en "unnskyldning" for å bråke med din (altså kommer etter, når du tar din vekk) - altså som ikke gidder å fyre seg opp så fort.

Synes de kan bli både tre og fire år før adferden "setter" seg i en voksenadferd - ser på mine hvor mye de endrer seg hele tiden

Denne passeringstreningen som dere snakker om... hva er egentlig det? Det er å gå forbi andre hunder i bånd uten å dra eller utagere, hvis jeg skjønner rett. Men jeg ville snudd på det: Heller jobbet hardt for å gjøre meg selv så interessant, og sånn en aktivitetsleder og godtebutikk og godestyrer, at DET blir mer interessant enn fremmede hunder Da blir fremmede hunder mindre interessante som "primærmål", og passeringer vil gå lettere - samtidig blir du som hundefører også mer "bestemmende" i situasjonen, du vil få mer autoritet indirekte. Og så er det faktisk DU som skal bestemme at "her blir det ikke bråk". Noen ganger er det bare et NEI som gjelder. Faktisk...

Treffer iblant et par reale brukshundhanner iblant i parken, ganske unge begge to, og de er innkallbare fra bråk... og har fokus 90 prosent på eieren. De kunne vært redselsfulle, men er istedet forbilledlige. De MÅ ikke hilse på alt og alle, de løper ikke bort til alt, sier eier noe, så er DET mest stas. Det er ikke så lett, det er to drevne hundeførere som har dem, men det går an å prøve!

Det var noen strøtanker, lykke til. Det finnes interessante bøker om emnet, stort sett på engelsk, hvis du er interessert i mer.

[Flash]

Supert Akela, veldig mye interessant og vettugt å ta med seg der.

Føler jo at mye av utfordringen ligger i nettopp dette å ha oversikt nok til lese det hele og styre det i ønsket retning. Ikke så enkelt når man starter på nybegynnernivå i "hundsk", men man lærer litt hver dag og av slike innlegg).

Denne passeringstreningen som dere snakker om... hva er egentlig det? Det er å gå forbi andre hunder i bånd uten å dra eller utagere, hvis jeg skjønner rett. Men jeg ville snudd på det: Heller jobbet hardt for å gjøre meg selv så interessant, og sånn en aktivitetsleder og godtebutikk og godestyrer, at DET blir mer interessant enn fremmede hunder Da blir fremmede hunder mindre interessante som "primærmål", og passeringer vil gå lettere - samtidig blir du som hundefører også mer "bestemmende" i situasjonen, du vil få mer autoritet indirekte. Og så er det faktisk DU som skal bestemme at "her blir det ikke bråk". Noen ganger er det bare et NEI som gjelder. Faktisk...

Det du beskriver her er vel nettopp målet mitt med "passeringstrening"... At den ikke trekker/utagerer og at den synes jeg er interessant er vel to sider av samme sak? Å stå på to bein i båndet er uforenlig med å følge med på meg - så trener du det ene trener du vel også det andre (med mindre du bruker aversiver)?

I likhet med i annen miljøtrening vil jeg oppnå at bikkja etter hvert skal ha lyst til å henge med meg i stedet for i enden av båndet - selv om det er noe spennende frammi der.

Problemet mitt rundt akkurat DETTE er vel gjerne at jeg ikke blir kjapp nok til å få oversikt og treffe riktige valg når vi buser inn i en løshund rundt en sving på stien - å vurdere det riktige i situasjonen er ikke engelt når det er en setter limt i rumpa på min unge dame og jeg er surret inn i setter'ns flexibånd. Og for hver gang med ukontrollert "kaos" lærer hunden litt mer av det den ikke skal lære.

Det jeg kalte "passeringstrening" er vel bare et ord på å utsette hunden for situasjonen i kontrollerte former. Der alle involverte vet hva de skal gjøre og dermed minske risikoen for at hunden forsterker seg selv. Generalisering av dette å holde kontakten - en adferd som fungerer i de aller fleste settinger men kanskje ikke i denne. Så lærer jeg forhåpentligvis å lese signaler bedre også - i en situasjon preget av en annen ro.

Det er ikke en slags habituering i forhold til andre hunder (se dem og passere dem så ofte at hun ikke gidder å bry seg til slutt) som er målet, men å få hunden til å skjønne at det faktisk kan vanke både det ene og det andre dersom den har fokus andre steder enn hos den møtende hunden. Akkurat på samme måten som jeg tidligere har lykkes i å få henne til å synes jeg er gjevere enn tisseflekker, hestemøkk og møtende folk.

Det var noen strøtanker, lykke til. Det finnes interessante bøker om emnet, stort sett på engelsk, hvis du er interessert i mer.

Ja takk, tar gjerne imot tips

[akela]

Jeg synes det er litt annerledes enn "bare" to sider av samme sak... fordi det har noe med innlæring, med holdninger (ikke tren inn "enkeltting", men se på det som en helhet - ikke del det opp i "ikke spise hestemøkk", "ikke bjeffe på andre hunder", men mer en sånn "når jeg sier følg med, så følges det med - uansett"), med suksessrate (ifølge folk jeg kjenner som har gått passeringskurs, så venner hundene på kurset seg raskt til hverandre! og passerer hverandre kjempefint... men så kommer hverdagen).

Men det er litt vanskelig å forklare på papiret, kort!

Slik jeg ser det... så for det første, så jobber du inn hundens holdninger til føreren som det mest spennende (eller som har det mest spennende) i en rekke andre settinger og kanskje IKKE i akkurat møtesituasjoner, hvor du ikke kan styre andre. Det er kanskje en mer omfattende greie, som virker inn i helheten - og ikke i en enkeltsituasjon som en passering.

Synes så mye trening blir STILISERT - og det jeg hører, er at folk synes det er vanskelig å praktisere i hverdagen. Kanskje også fordi mange hunder ikke egentlig blir "kurert", usikkerheten er der, og når eier ikke helt takler kaotiske hverdagssituasjoner så går det i ball mer enn det gjør på kurset, der alt er kontrollert. Jeg har ikke tro på at alt skal bli "bra" i løpet av et kurs eller fem, jeg ville heller at eier skal lære å håndtere det i det daglige - med hunden som den er.

Det blir som da jeg lærte ene hunden her en "dekk" som virkelig funker. Den kom av seg selv i hverdagen, jeg brukte "dekk" eller "legg seg" som en bli-kommando - i alskens situasjoner. I butikken, i parken, hvis det var greie hunder rundt. Da jeg startet med ham i LP, så kom jeg på at vi aldri hadde gjort en fellesdekk i sånn formalisert trening noensinne - men det ble fullt hus det, fordi de andre hundene spilte NULL rolle, sammenhengen spilte null rolle.

Joda, fint å trene positivt. Men noen ting har hundene sterkere drifter for enn andre ting. Ser på ene hunden her, som ble trent relativt konsekvent positivt. Når den ble eldre, og det betød mer og mer å "vise seg" for andre hunder etc, så måtte jeg ta i litt mer. Ja, han kan ropes inn fra en meter fra en annen hund, han - men det hender jeg må bli strengere enn jeg behøvde de første par årene - før han ble stor gutt. Men NÅR han først snur, så er det med maks positiv forventing og fart tilbake til meg, da har han "glemt" den andre hunden - og har helt klart et kjempepositivt bilde av hvor fint det er å komme tilbake hit.

Så "noe" må ligge i bånn - tror nå jeg... iallfall hvis du har en hund med enten litt tak i, eller kanskje også en smule frykt i forhold til andre hunder. Frykt er en grunnfølelse, som har mye med overlevelse å gjøre - da vil ikke nødvendigvis mors godbit være det beste alternativet. Men hvis mor viser seg som sterk, trygg og resolutt - "hør på meg, så går alt bra, punktum, men du skal og må", så kan det også være en greie. Alt kommer an på.

Jeg synes mye "positiv trening" og "passeringstrening" bærer litt preg av lokking og bestikkelse - det gjelder å "overby" hunden med pølser, enn å sette noen grenser og vise hvordan det både er hyggeligere og enklere for hunden å følge dem - da vanker det dessuten OGSÅ godbiter.