Gå til innhold
Hundesonen.no

Noen som har lest disse bøkene?


Wheaten terrier

Recommended Posts

Har bare lest Kontaktkontraktet, og den kan anbefales på det varmeste.

Det er ikke en klikkerbok (selv om bruk av klikker så vidt blir nevnt i et kapittel eller to), og handler ikke så mye om "dressur".

Den handler derimot mye om ulike måter man kan bedre kontakten med hunden på i stedet for å komme i konflikt med den. Veldig bra bok, full av sånne aha-øyeblikk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Rasekunnskap

Har boken og ble litt skuffet når jeg leste den. Den er meget overfladisk og tar for seg grupper av hunder eks: apporterene som en gruppe støtende fuglehunder som en gruppe osv

Helt ok om du skal holde kurs og skal ha en kjapp innføring i grupper du ikke har peiling på. Men litt for overfladisk etter min smak.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rasekunnskap:

En lettlest, liten bok som går litt i dybden på hva som ligger i hundene i de forskjellige rasegruppene. Men det er jo selvfølgelig en grense for hvor mye man får stappet inn av kunnskap på 100sider. Men helt klart en fin bok å ha i bokhylla og lese for de som vil lære litt mer om bakgrunnen til de forskjellige rasene uten å måtte lese leksikon tykke rasebøker.

Kontaktkontraktet:

For meg som har bokhyller fulle av hunde/ulvebøker og går instruktørskole og studerer psykologi så var ikke dette den mest dype boka. Men jeg vil absolutt anbefale den. Synes den var bra og den tar for seg veldig mye på en måte jeg liker hvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heisann!

Jeg ble litt skuffet over kontaktkontrakten, i motsettning til nesten "alle" andre. For å kunne gjöre mange av de "övelsene" som blir foreslått synes jeg det krevs at du enten har en valp (da funker det sikkert bra...) eller en hund som du allerede har rimelig bra kontakt med. Har forsökt endel de siste 3 mnd med diverse "triks" som blir foreslått med min unghund, men det funker ikke så veldig bra. Ser self at mye av det kan väre min feil, men endog...

Jeg kan liksom ikke leke "indianer-övelsen" (gjemme seg for hunden) fordi det krever at den er lös, og når han er lös, og ofte ellers, er jeg det desidert minst intressante han vet. Han er over alle hauger för han merker at han ikke kan se meg, noe som ikke er helt heldig (särlig nå i båndtvangs-tider)...

Comic

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns begge var ok. Lettleste (rasekunnskap er vel knapt en bok, mer et hefte med perm rundt?), overfladiske og basic, men ok. Jeg forventet i grunnen også mer av Kontaktkontrakten.

ARGON: har du planer om å bruke psykostudiet til å jobbe med hund? banana Spør fordi jeg enda ikke har møtt noen eller hørt om noen i Norge. (Har selv gått embeds/profesjonstudiet i Oslo)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns begge var ok. Lettleste (rasekunnskap er vel knapt en bok, mer et hefte med perm rundt?), overfladiske og basic, men ok. Jeg forventet i grunnen også mer av Kontaktkontrakten.

ARGON: har du planer om å bruke psykostudiet til å jobbe med hund? banana Spør fordi jeg enda ikke har møtt noen eller hørt om noen i Norge. (Har selv gått embeds/profesjonstudiet i Oslo)

Ehm... jeg vil vel si jeg på en måte bruker det nå alt. Går hundeinstruktørskole og der har jeg god nytte av psykologistudiet. Begge disse studiene styrker/utdyper hverandre.

Først og fremst er psykologi/pedagogikk studiet beregnet til at jeg skal jobbe med barn når jeg er ferdig om 2 år, men hvis jeg begynner å jobbe mer med hunder så er det jo umulig å ikke bruke det jeg har lært der også. Mennesker og hunder er jo begge pattedyr og flokkdyr, og har samme type utviklingslære osv. samme Primære adferder, stressrelaterte faktorer, helse, klassisk betinging, operant betinging, forsterkninger osv osv...

Har du forresten ikke hørt om noen i norge som bruker "menneske" studier (f.eks psykologi) i arbeid med hunder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes Rasekunnskap var veldig bra. Den er kort, konsis og går ikke så veldig i dybden, men den gir en kjapp oversikt og en kort og konsis innføring i bakgrunn og litt facts om de forskjellige rasene og gruppene. Så kan man heller kjøpe seg bøker med mer spesialkunnskap om de hunderasene man interesserer seg mer for. Kjekt å få litt oppdatering om de rasene man vet lite om, men har du lest deg opp på en rase vil neppe "Rasekunnskap" komme med så mye nytt - det er mer enn oversikt og kan ikke sammenlignes med de store "hundeleksikonene". Kort, basic, lettlest og sammenfattet info, litt om det meste men ikke mye om noe.

mvh

HeliX

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Per Jostein Matre er den jeg kommer på.... en dyktig fyr.

Per Jostein Matre er utdannet pedagog, cand. mag. og cand. polit, med hovedfag i sosialt arbeid fra Høgskolen i Oslo (HiO) i 1998. Fra 2005 begynner han en to - årig utdannelse i kognitiv terapi.

De siste årene har han arbeidet heltid med utviklingsarbeid, evaluering, veiledning, konsultasjon, undervisning, fagkyndig arbeid og som sakkyndig. Per Jostein har mer enn 20 års erfaring fra barne- og ungdomspsykiatri, barnevern, pedagogisk-psykologisk tjeneste og høgskoleundervisning.

De 12 siste årene har han arbeidet fast som lærer ved videreutdanning i veiledning ved HiO. Per Jostein har stått sentralt i utviklingen av en 60-studiepoengs videreutdanning innen analytisk praksis ved HiO. Han er godkjent veileder i Fellesorganisasjonen, seksjon for sosionomene, og har gjennomført den to-årige sakkyndigutdanningen i regi av Barne- og familiedepartementet. De siste fem årene har han også arbeidet internasjonalt i regi av FN i forbindelse med evaluering av mineryddingsvirksomhet og med den statlige bistandsorganisasjonen, Svenske Redningsverket, knyttet til deres internasjonale operasjoner.

Per-Jostein Matre, cand. polit., redaktør og forfatter av boken “Hund og menneske, - atferd, læring & samspill

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ehm... jeg vil vel si jeg på en måte bruker det nå alt. Går hundeinstruktørskole og der har jeg god nytte av psykologistudiet. Begge disse studiene styrker/utdyper hverandre.

Først og fremst er psykologi/pedagogikk studiet beregnet til at jeg skal jobbe med barn når jeg er ferdig om 2 år, men hvis jeg begynner å jobbe mer med hunder så er det jo umulig å ikke bruke det jeg har lært der også. Mennesker og hunder er jo begge pattedyr og flokkdyr, og har samme type utviklingslære osv. samme Primære adferder, stressrelaterte faktorer, helse, klassisk betinging, operant betinging, forsterkninger osv osv...

Har du forresten ikke hørt om noen i norge som bruker "menneske" studier (f.eks psykologi) i arbeid med hunder?

Kult da. B) :D

Har hørt om flere/ mange i Usa, noen i Sverige, men ingen i Norge, bare som du/ dere skrev hovedfag med psykologi som del av cand.mag graden. (sammen med f.eks biologi eller pedagogikk eller irrelevante ting.) aldri rent psykologiløp (profesjonsstudiet, cand.psychol). Det er jo ekstremt nyttig og relevant, så jeg har lurt på hvorfor ikke flere bruker det. Særlig mtp. at gjennomsnittslønnen i Norge vel er ganske lik for hundetrenere vs terapeuter/forskere. :rolleyes: Og hund er jo mye morsommere. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg har lest rasekunnskap, men den skuffet meg, siden det var så overfladisk.. kan hende det bare er meg som syntes den var det, en ganske dårlig bok i mine øyne...

Tja - men er den ikke akkurat hva den lover - en kort, lettlest oversikt som ikke pløyer dypt inn i materien, men som gir en kort sammenfatning om rasene? Skal du ha noe som går mere spesifikt inn på raser, så bør du selvsagt over på både tykkere og mer "spesialiserte" bøker, men den er da bra som en oversikts-bok?

mvh

HeliX

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rasekunnskap (Agneta Geneborg, Åsa Ahlbom)

Kontaktkontraktet (Eva Bodfält)

Hva synes dere om dem? Spesielt den raseboka er jeg nysgjerrig på...

Og den andre boka, er det en slags klikkerbok?

Syns begge to er fine bøker, står i hyllen her og blir plukket fram ved ujevne mellomrom. Sistnevnte er svensk men relativt lettforståelig likevel. Uansett retning man trener så er den vel verdt å pløye gjennom!

Rasekunnskap er også lettlest, lettforståelig og gir en bra oversikt uten å gå grundig gjennom hver hunderase (det er jo heller ikke det den er ment for), bøker med raseoversikter finnes jo "alle veier". Burde vel egentlig vært et must for alle som tenker på å jobbe som feks instruktør på kurs med flere raser/grupper enn bare ens egen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...