Gå til innhold
Hundesonen.no

Labrador


Sirup

Recommended Posts

Skrevet

Noen som kan fortelle litt om labbiser som rase, både positive og negative ting? Jeg er på jakt etter slike ting jeg ikke finner i rasebøker: hvordan de er i hverdagen, nykker de måtte ha, artige fakter etc.

Skrevet

Labradorer er ofte veldig ville som unghunder. De er nysgjerrige, og vil veldig gjerne herje rundt. De er liksom litt barnslige de første 1-2 årene.

Labradorer er ekstremt sosiale dyr, og har lyst til å hilse på alt og alle som rører på seg - både mennesker, hunder og andre dyr. Jeg har slitt med det i to år nå egentlig, men litt omlegging av treninga har gitt suverene resultater, og en hund som kjempeflott klarer å beherske seg, og tar frivillig kontakt om hun ser mennesker eller dyr - selv om hun er løs.

Labradorer simpelthen elsker mat. Altså, det er ingenting omtrent de ikke spiser. Selv om førsteinntrykket av maten ikke nødvendigvis er så god, så gir de ikke opp. Maten skal ned! Labradortispa mi har blant annet spist Doc og rå løk.

En labrador er en hund full av energi og glede! Det er viktig å passe på å bruke dem ordentlig, så de ikke ser ut som svarte, gule eller brune tønner. Det er direkte deprimerende å møte på labradorer som har tre-fire ganger så mye fett på kroppen som de burde ha hatt.

Det er utrolig mye positivt med labradoren. Siden de er så glade i mat, og så glade i å apportere, og generelt sett glade i utrolig mye, er de lette å forsterke. Riktignok må man legge i litt ekstra trening med forstyrrelser så man får en hund som går fot framfor å hilse på dommeren i konkurranser, men det får så være. Det er jo utrolig praktisk å kunne bruke tørrforet som hunden spiser hver dag som belønning.

Labradoren er som tidligere nevnt veldig glade. De er utrolig tolerante (hunden min ser ingen problemer med at jeg stikker hodet nærmest oppi matskåla mens hun spiser fra den). De har en motor som kan holdes igang lenge. De har en utmerket nese (kjempebra i bruksarbeid, ettersøk osv). De elsker å røre på kroppen og bruke hodet sitt ordentlig, men om det et par dager blir litt lite tur så går de ikke på veggen av det liksom.

Kan komme med mer senere, når jeg kommer på litt mer og har tid til å skrive litt mer.

Skrevet

Første som dukker opp i hodet mitt er to ting.

-Mat

-Kjønnsdrift (har inntrykk av den er relativt ekstrem hos retrievere generelt og labrador spesielt, sett veldig over en kam nå da)

Skrevet

Ser du allerede har fått gode svar. Labradoren er som mangen andre raser "delt", utstillingsvarianten og jaktypen, du finner også dual purpose hunder (midt i mellom).

Hos utst.varianten er det typisk med STERK kjønnsdrift hos hannene, de er også ekstremt sosial av seg, litt for mye til tider..... Innkalling kan bli utfordrene dersom det kommer noen kjekke mennesker (for ikke å snakke om hunder) i mot!

Man MÅ være streng med maten, ellers ender man opp med en smellfeit rullepølse fortere enn man rekker å si "ostekake"!

Jakttypen (slik jeg kjenner den) er mer førerorientert, mindre sosial ovenfor verden, mer høflig ovenfor fører kan man si... Ellers er utseende/vekten en vesentlig forskjell.

Min egen (jaktlabbe) er en veldig okei hund for meg som ønsker en hund som vil jobbe med meg.

Hun er rolig inne, aktiv på tur og trening.

Hun synes ikke så mye om kåte hannhunder og voldsomme unghunder men hun gir stort sett tydelige og greie beskjeder. Vanelig at det forekommer pelsdefekter på jaktlinjene (manglende underull, krøller o.l).

Rasen generellt er fantastisk morsom å jobbe med, man bør gjerne ha litt runde kanter ift dommere som skal hilses på osv. Mye humor med en labrador i hus :P

Kan være ektremt aktiv som valp og unghund, mangen labbiser som blir omplassert i en alder mellom 5 og 24 mnd.... Endel folk som skulle ha seg en rolig og grei sofabikkje som har fått seg en real bakoversveis med labbis i hus.

Labbisen BØR få bruke både hodet og kroppen jevnlig.

Mvh Monica

Skrevet

Hei

Deler gjern litt av min erfaring når det gjeder Labrador. Rasen har vært en del av mitt liv i 27 år.

Den første var en tispe. Hun var meget aktiv,godt jakt instinkt, lettlært, rolig inne, "badenymfe" (hun stakk av for å få seg en dukkert), folke kjær, tygget i stykker det hun kom over, frekk, meget flink appotør, morsjons krevende og glad i mat..... altså rasetypisk :)

Neste i rekken var en han. (ca 1 mnd etter at vi mistet Daysi)

Han var bare det mest "snuble søte" vesenet her på jord!

Klossete søt, over hode ikke glad i mat! ..og til tider så han ut som han ikke fikk noe mat heller! Ikke "damegal" selv om han ble brukt i avl til han var 11 år!

Stakk aldri av. Litt "blond". Tygget aldri i stykker noen ting. Fantastisk utstillingshund som ELSKET rampelyset! Familikjær. Glad i vann. .dusjet ofte og sov gjerne i badekaret!

Skulle ha vært puddel!...pelstell,kloklipping, pilling i ører var "hel max". Fantasisk med barn! Lagde aldri noe "krøll" hele livet!

Når Timmie var 2 år kom Valther i hus.

Han var villesterk, pågående, mild, lur, jeger, bedårend frekk, mat glad, kjedet seg lett, (og gav høylytt utrykk for det også!).Glad i "damer", og med arbeids lyst og kapasitet som var beundringsverdig! Likte å få "oppgaver" å løse (sporing, apportering). Var "tussete" etter støyende og aktive barn! (tok gjerne en tur bort i barnehagen :P ) Glemte aldri noe av det han lærte..men tok gjerne en tur på egenhånd om han fikk en mulighet til det!

Labrador er og blir en fantastisk rase!

Skrevet

Det er jo nevt en god del her med tanke på positive og negative ting. Kommer veldig ann på eier om tingene blir posivite og negative også.

Sånn etter meg personlig og den labradoren jeg hadde så var den største negative tingen faktisk røyting. Man kan rett og slett ikke fårestille seg at en så korthåret hund kan røyte så mye:) + at det er et hel**** å fjerne disse korte og spisse hårene som stikker seg inn i klær og overalt. Men nå som jeg ikke har han lenger så er det ikke noe mer jeg savner enn disse små , stikkete hårene:)

Ellers er labradoren en nyderlig, morsom og sosial skapning med en intelligens og arbeidslyst som man bare blir mer og mer glad i.

Skrevet

Labrador retriever er vel som hunder flest, de blir det eieren vil. Min første labrador var fra en typisk utstillings oppdretter, men jeg hadde ingen problemer med å holde den slank , for slank fikk jeg stadig høre av oppdretteren. :) Han ble Utstillings champion og jaktpremiert -brukspremiert, og jeg konk i kl 3 lydighet med han. Om han likte damer ja det gjorde han, men han var ikke mer dame gal en schæferhannene jeg hadde tidligere. Min neste labrador kom fra en typisk dual p. kennel hvor egenskaper ble likestilt med bruks/jaktmeritter en vesensforskjell fikk meg en bokstavelig talt " gjør det selv hund", og jeg har ikke hatt noen annen type siden. Siden jeg er aktiv på jaktprøver og også bruker hunden som redningshund.

Kort oppsummert om labradoren

1.glad og omgjengelig

2 lett lært mht det meste

3 liker godt mat, sjelden kresen

4. Kan virke ville og bli slitsomme i første året, men gi dem noe å jobbe med og de roer seg snart.

5. De kan bli plaget av endel sykdommer , som HD/AA i tillegg er de så uvøren og tar sjanser når de er unge så de lett kan skade seg. Virker som de har en høy smertterskel i forhold til andre hunder.

6 Stort sett snill og omgjengelig med andre hunder.

7 Selv brukslabbisene tåler å ligge i ro, når de blir eldre, Som sagt man får den hunden man fortjener, eller legger opp til.

mvh

Hildur

www.hilkans.no

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Med denne innstillingen kommer du til å få mange overraskelser i hundeholdet ditt i årene som kommer:) 
    • Tenker at du først og fremst må stikke fingeren i jorda å innse hva slags gener valpen din har. Alle disse tre rasene har grunnleggende mye jaktinstinkt. Alt beror seg ikke på at du er flink til å trene hunden din i valpestadiet. Om du har valp etter foreldredyr/linjer med mye stress og lite impulskontroll har du mildt sagt en jobb foran deg Jeg hadde aldri, ALDRI stolt på min amerikanske bulldog alene rundt små dyr eller katter. Det ville høyst sannsynlig blitt blodbad. Ikke fordi han var slem, ond eller dårlig trent. Men fordi han hadde ett voldsomt jaktinstinkt. Jo før du innser at det mest sannsynlig kan være tilfelle med din hund og, dess bedre er det. Tilrettelegg for minimalt med triggere for hunden din og å holde dyra skilt når du ikke hjemme eller kan følge godt med på interaksjonen mellom dem er mitt beste tips til deg. Pluss, trene på impulskontroll og konsentrasjon. Atferden på hunden din kommer garantert til å forandre seg når den går igjennom de forskjellige kjønnsmodningsfasene - kanskje spesielt dersom du har hannhund.  Fortsett å trene gjennom hele livet til hunden din så minimerer du sjansen for at noe går galt. 
    • Jeg meldte en bekymring til mattilsynet i sommer. Hadde masse bevis på at dyrene ikke hadde det bra, hadde samtaler på telefon, SMS, mailkorrespondanse med saksbehandler fra Mattilsynet, pluss jeg lagde egen googledisk-folder med bilder og videoer av forholdene som hun/de fra Mattilsynet hadde fri tilgang til. Jeg vet også at Mattilsynet var der i hvert fall en gang på befaring. Det endte i at eieren fortsatt har dyrene, noe jeg syntes er heeelt hårreisende.  Hundene hadde tak over hodet, tilgang til mat og vann - så da var det ikke skjellig grunn til omplassering. På tross av at de konstant sto ute, sloss så blodet sprutet og ikke ble møkka for... Nå har jeg flytta, men da jeg fortsatt bodde i området stod det to voksne pluss fire/fem valper i samme hundegård. Alle utenom den ene var forholdsvis store driv- og jakthunder på rundt 25/30 kilo. Tror også at Mattilsynet har sykt mye å gjøre, med lite ressurser til å gjennomføre alt, at de kun har mulighet til å befare bekymringer der dyr er døende eller har veldig, veldig kummerlige livsforhold. Det du beskriver er selvfølgelig helt ******, men trolig ikke nok til at Mattilsynet kommer til gjøre noe.. Dessverre.
    • Som jeg nevnte så er alle rasene i blandingen kjente for å ha sterkt jaktinstinkt. Noe av denne kunnskapen kommer for min del fra Linn som har hatt ambull i mange år, og vi kjenner begge både oppdrettere og aktive hundesportsfolk med alle disse rasene og er aktive i sine respektive raseklubber. Det betyr ikke at det er umulig, men definitivt en langt større utfordring enn om du hadde kjøpt en labrador eller en cocker spaniel. Og det synes jeg oppdretter burde visst om med en slik kombinasjon, men tiltroen min til oppdrettere som blander slike raser er heller ikke veldig stor.  Det er jo uansett bra om det går fint, og så lenge man er bevisst på hva slags hund man har så er det bedre.
    • Hvor har du det fra??? Mage hunder blir feilaktig kalt for kattedrepere, uten at det er noe hold i det. Ja, hundene våre, uansett rase, har jaktinstinkt i større eller mindre grad, men at ambull er så mye verre enn mange andre hunder, har jeg vanskelig for å tro.  Nå kan jeg uansett fortelle at det gjøres store fremskritt her i huset. Hunden har lært seg å sitte når kattene passerer, og han viser en mye lavere interesse for de nå enn i begynnelsen. Han kan fint ligge rolig i ene enden av sofaen og en av kattene ligger i den andre delen uten at de gjør noe stort nummer av hverandre. Så jeg syns vi er på rett vei 🙂
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...