Hvis valper blir preget av en annen hunderase igjenom hele oppveksten.

[tm100021]

Sitter og tenker på noe, hva om valpemoren til feks... en rottweiler ikke har mer melk/dør/kan ikke ta seg av valpene selv og man da er "heldig" og finner ei annen tispe av HELT annen rase(Ikke i nærheten engang... ) Ja at valpene blir da oppfostret av en skotsk hjortehund for eksempel, hvordan blir det da? Altså valpene har ikke noen kontakt med rottweilere i løpet av de ukene før de kommer til nye eiere? noen som har erfaring med det? Har sittet og tenkt på det en stund.

[WheatenMali]

Akkurat det har jeg også tenkt på, for det er jo hunder det faktisk skjer med

[akela]

Ting ligger der, uansett. Arv og miljø går hånd i hånd, men tenk på hvordan menneskene har avlet frem hunder som er spesialister på ulike ting. Se på engelsk setter-valper og andre fuglehunder; de har da aldri sett pipipier i nærvær av moren, og så ser du hvordan de reagerer når de ser fugl eller får presentert en rypevinge.

Det må være adferd som valpene preges på i kassa som jeg tipper kan gjøre utslag - som for eksempel hvordan de leker. Der ser man jo hvordan det å vokse opp som eneste valp kan gjøre forskjell i forhold til det å vokse opp i en normalstørrelse kull.

Men ellers gjør moren lite - i forhold til typiske rasetypiske trekk, siden valpene tas fra så raskt, og de fleste prøver å unngå at for eksempel en vaktsom tispe i forhold til folk skal få fremvist denne adferden til valpene. En hjortehundmor er ikke særlig annerledes enn enn rottweilermor, hun får ikke "lært" valpene så mye forskjellig - det kan kanskje gå på nyanser i hvor aktive mødre de er, hvor mye de "oppdrar", der synes jeg å se raseforskjeller i de ulike kullene jeg har fulgt. Men der er det også variasjon INNEN rasen.

Det er jo ikke så mye så små valper rekker å få "gjort og lært" før de selges, vil jeg tippe. Det er like mye hvilke hunder som de havner i selskap med senere som kan gjøre utslag, skulle jeg tro: At man kan forsterke eller dempe ting, alt ettersom - men likevel: Jeg har hatt to veldig ulike raser sammen, og de var som natt og dag - og nærmet seg ikke så veldig. Nå har jeg to ganske like raser av bakgrunn, og ser hvordan de egentlig har mye mer moro sammen, og faktisk også forsterker sine rasetypiske trekk - som stor flokkfølelse, utøving av eiendomsrett over gjenstander etc.

Trenger du "beviser", tenk på sjimpansen Julius - oppfostret hos mennesker, som er en ganske nær art, men som likevel ble sjimpanse så det holdt. Over "den søte alderen" så blir de seg selv, sjimpansene - og han ble en ekte hannsjimpanse, passe aggressiv, som beit fingeren av "pleiefar"(nå hører det med til historien at han ikke helt klarte å tilpasse seg det riktige sjimpanselivet fordi han i senere oppvekst ikke vanket med andre sjimpanser; omtrent som dårlig sosialisering etter at valpen er levert...).