janelin

Heisann - ja, det kan sikkert stemme! Selv om jeg ikke klarer å kode meg fram til hvem du er, sånn helt uten videre. Men ja, da var det jo litt synd for meg at du ikke bor i Oslo lenger i alle fall.

Har ikke prøvd å sette sokker på dyret ennå, og må si jeg gruer meg litt, men med både snø som kladder og salt som er ekkelt så bør vi nok gi det et forsøk. Men er i tvil om størrelsene, går det med S til en labrador altså..? Jeg har sett litt på noen sokker i butikk som ser akkurat ut som disse, og da trodde jeg at vi ville trenge enten L eller XL. Får vel prøve å ta fram målebåndet.

Jeg kjenner meg så utrolig igjen i så å si alt du skriver. Kanskje det er en trøst for deg også, å vite at dere ikke er alene om å stri med disse tingene - ofte blir i alle fall jeg ganske mismodig av å kave rundt på "tur" og se/møte andre og føle at "alle andre" har perfekte hunder og full kontroll. Det er ikke lett, men kanskje kan vi håpe litt på at det er en fase - selv om man selvsagt må forsøke å gjøre de riktige tingene mens det står på også. På én måte hadde det vært fristende å foreslå at vi kunne prøve å gå en kort tur eller to sammen, i håp om at det ville lære bøllefrøene å klare å gå rolig i bånd selv om det er en annen hund rett ved. Samtidig er jeg usikker - både på egne evner og kunnskap (ville det bare gjort vondt verre?) og på om hundene ville taklet det. Det er vanskelig å si. Men jeg skal i alle fall følge med på denne tråden, da rådene du får helt garantert er relevante for oss også. Lykke til.

Hei, vi har blitt rådet av vår atferdstrener til å la Oskar omgås og leke med andre hunder i rolige, siviliserte former. Vi har dessverre få/ingen venner eller kjente som har hunder som kan egne seg til dette, derfor legger jeg ut en liten "kontaktannonse" her. Vil du leke med meg..? Oskar er en 14 måneder gammel sussex spaniel hannhund. Snill og søt som dagen er lang, men med noen utfordringer. Noe av det er sikkert ganske typiske unghundfakter (som at han for tiden er "døv", veldig opptatt av andre hunder og tisseflekkene deres osv.), andre ting kan være rasebetinget (lite førerorientert og litt "treg i nøtta" på noen måter), mens atter andre ting bare er hans natur som individ. Han er ekstremt lettstresset og på tuppa utendørs, derfor har vi blitt rådet til å unngå alle situasjoner som kan være kaotiske for ham og som får ham til å gå i svart - som offentlige hundejorder og store forsamlinger av alle slag. I bånd kan han utagere, både mot andre hunder og mennesker, men alt bunner i at han er svært usikker og pysete, og når han er i bånd er angrep det beste forsvar... Jeg føler det er viktig å understreke at han aldri har gjort noen noe, og som oftest når han er løs sammen med andre hunder er det alltid han som ender opp med å bli jaget og pisket rundt. Treneren vår mener han rett og slett bare er sultefôret på positiv kontakt og trygg omgang med andre hunder, og det gir mening. Det er en fryd å se ham leke, løpe og kose seg sammen med andre, det bare skjer så altfor sjelden. Derfor ønsker vi oss passende lekekamerater som kan bli faste kompiser. Det bør være relativt rolige og ikke for voldsomme hunder (svært gjerne tisper) som er eldre enn ham selv, og som har et godt og stødig hundespråk som han kan lære av. Jeg tenker vel som så at like barn leker best, på noen måter, derfor hadde det kanskje vært aller best om lekekameraten(e) var av passende/noenlunde lik størrelse (Oskar er 20 kilo) og med et noenlunde jevnbyrdig energinivå, slik at det ikke blir altfor "feige lag". Men for all del, vi skal ikke være altfor kresne heller - det viktigste er at han får noen faste, gode hundevenner som kan gi ham positive opplevelser. Vi vil gjerne finne flere hunder han kan omgås, men har samtidig blitt rådet til å kun møte én av gangen til å begynne med, slik at det ikke blir for overveldende. Møtene bør finne sted på trygge (helst inngjerdede) områder der hundene kan være løse, lære hverandre å kjenne og bare få "være hund" sammen med hverandre. Hvis noen vil leke med oss, håper vi dere tar kontakt. Vi er fleksible på tid og sted, har bil og kan komme oss rundt i Oslo og omegn stort sett når som helst på ettermiddager/kvelder og i helger.

Vi bor et par steinkast nedenfor Sinsenkrysset, ved Rosenhoff, og kan tenkes å være interessert i å knytte til oss noen turkamerater - hvertfall litt med tid og stunder. Akkurat nå er vi i en fase der vi "gjemmer oss" mest mulig for folk og dyr vi møter (slitsomt!), og prøver å rusle ute på litt ukurante tidspunkter for å skjerme dyret mest mulig for stress, men samtidig er jo en del av planen også å få ham trygg og sosial på andre, på sikt. Følger med på tråden, jeg, i tilfelle den livner til med noen planer vi kan slenge oss med på en eller annen gang.

Jeg har vært inne på tanken, men ikke turt da jeg har vært redd for at han vil kunne ødelegge tennene på det. Men, det er klart, hvis han synes den er vemmelig å tygge på så vil det jo ikke være noe stort problem. Kan kanskje prøve det. Min skal egentlig også være det! Feilvare, som vi pleier å si. Men for all del, jeg er klar over at det nok sikkert er vi menneskene som har gjort mye feil, som stakkaren ikke kan lastes for. Når stresset har fått lov til å bygge seg opp gjennom hele livet hans, så vil det vel fort vekk ta tilsvarende lang tid å få det ned igjen. Og det er en tålmodighetsprøve, men vi forsøker så godt vi kan. Spesielt fordi jeg sliter med å skille de forskjellige tingene fra hverandre - når han tråkker rundt og ikke klarer/vil legge seg, er han da understimulert eller er det tvert imot et tegn på at det har vært for mye slik at han virkelig trenger å slappe av? Det virker som om det varierer veldig fra dag til dag hvor mye han trenger/tåler av aktivitet og inntrykk, og symptomene er så like. Her har vi garantert gjort mye feil da han var mindre, altså trodd at han var urolig fordi det hadde blitt for lite tur og aktivitet, uerfarne som vi både var og er, mens det egentlig var motsatt. Trist når hunden har blitt påført uvaner, men det er jo vårt ansvar som eiere å snu det rundt igjen. Problemet er de tingene vi pr. nå ikke får gjort noe med, som at han må være med meg på jobb fordi han på ingen måte er moden til å være alene hjemme, og det stresser ham voldsomt. De dagene han er hjemme på dagtid ligger han rett ut og bare koser seg. Målet er selvsagt å få til at han kan være hjemme på sikt, for både hans og vår del, men det vil nok ta tid. Beklager tilløp til kupping av tråd. Jeg kjenner meg i alle fall utrolig godt igjen i det trådstarter nevner, om å bli tussete av å se hunden så stresset. Det er ikke noe moro, verken for oss eller dem.

En sussex spaniel skal egentlig være rolig, verdig, nesten litt lat og gjennomført vennlig innstilt. Derfor hender det jeg tenker at jeg må ha fått en feilvare... :rolleyes2: Min hund er - som de fleste andre, antar jeg - veldig opptatt av andre hunder, og passering er et megaproblem. Og etter hvert som han har blitt pubertetslus (tøff i trynet kombinert med ekstrem usikkerhet) så er det noen han reagerer veldig på, og spesielt store, lyse (!?) hannhunder er åpenbart veldig skumle. Han er ekstremt vâr på hva de utstråler, og er de litt intense og "strie i blikket" i tillegg - som f.eks. border collier kan være - så kan han reagere voldsomt. Men selv om han er opptatt av og gjerne vil bort til alle andre hunder, så er det likevel bare et fåtall han "øser seg opp" mot, og dette klarer jeg ikke finne noe klart mønster i. På avstand knurrer/bjeffer han ofte mot andre hunder, og da vet jeg ikke alltid om det er hannhund eller tispe, men inntrykket mitt er ganske bestemt at det er hannhunder han bruser seg opp mot. Det hører vel litt med alderen også. Heldigvis har han aldri oppført seg direkte aggressivt mot en annen hund på nært hold, verken i bånd eller når han har vært løs.

Jepp, vi har forsøkt å binde også, noe som så langt har resultert i to avtygde bånd.. :rolleyes2: Får vel få tak i noe fortøyningsrep eller lignende og gjøre et nytt forsøk. Vi har garantert syndet når det kommer til oppmerksomheten, han er nok rimelig klar over at det plager oss. Sånn er det vel å være menneskelig, er ikke bare hunden som må jobbes med. Takk for tips!

Har selv en kjempestresset unghund, der noe nok skyldes at det ble for mye for ham da han var liten, i tillegg til at det nok bare er litt sånn han er. Vi har prøvd "alt"; DAP i alle varianter, iHarmoni og lignende, Bachs blomsterdråper og gudvethva - ingenting har hjulpet. Men det betyr jo selvsagt ikke at det ikke kan virke for andre, så det skader jo aldri å prøve. Spor/nesearbeid er gull verdt for oss, vel å merke hvis/når det nytter å få "tunet ham inn" på det (er han først oppunder taket, så fungerer det ikke). Men hvis han først er i modus for å bruke nesa, så virker det som om han blir tilfreds og godsliten av det. Rotrening er nok viktig, og er dessverre noe vi har gjort for lite av - delvis fordi vi ikke har visst hvordan. Ble selv inspirert til å gjøre et nytt forsøk på å lære inn "gå og legg deg og slapp av" i en eller annen variant. Men så langt har vi ikke klart det, fordi han fyker opp igjen med én gang og blir fryktelig oppjaget av å stadig bli leid tilbake på plass. Det ender som regel med at han blir "sur", glefser, snerrer og bjeffer og blir enda mer stresset enn han var i utgangspunktet, og vil hvertfall ikke legge seg. Og da blir liksom vitsen litt borte. Men kanskje tålmodighet er nøkkelen, slik at det er verdt et litt mer helhjertet forsøk, for det er nok noe de stressede hundene våre virkelig trenger.

Helt i orden, jeg er veldig fleksibel og bor også ganske nært området det er snakk om, så det greieste er kanskje at du evt. tar kontakt når det måtte passe? Det går helt fint om det drøyer litt for min del, i alle fall. Lykke til med det forestående!

Siden sist har vi prøvd oss med en utflukt til hundejordet ved Semsvannet i Asker. Det var jo et veldig ålreit område, spesielt stas var det at det var vann der. Veldig spennende for en ung spaniel... Men samtidig var det litt uframkommelig og uoversiktlig (veeeldig gjørmete og sleipt, og når vi først hadde beveget oss mot vannet så var det vanskelig å holde en viss oversikt/kontroll med porten og hva/hvem som evt. kom til). De første fem minuttene vi var der var det luksus og vi hadde området for oss selv, men plutselig rant det inn med hele småbarnsfamilier på lørdagstur og det hele ble såpass hektisk at jeg ikke følte meg trygg nok. Dermed ble det innhanking av hund (ikke lett!), på med båndet og bare å dra hjem. Men en ting jeg stusser over, eller et lite hjertesukk... Bør ikke barn som selv har hund, i alle fall når de er såpass store som, tja, 8-10-12 år, vite bedre enn å løpe rett mot fremmede hunder for å klappe dem oppå hodet? Nå gikk det jo bra, men jeg må innrømme at jeg får hjertet så langt opp i halsen at jeg nesten kveles. Er det noe hunden IKKE trenger, når han er så usikker, så er det negative erfaringer med barn. Og jeg regner med at det også er i foreldrenes interesse at ungene ikke blir bitt. Uff. Det er slitsomt å hele tiden måtte være så på vakt, men jeg tør ikke ta noen sjanser og føler ikke vi har noe valg. Får fortsette jakten på roligere områder, takk for all hjelp!

Det høres kjempefint ut, jeg takker veldig gjerne ja til det. Litt lek er nok også bare bra, så lenge det ikke blir for voldsomt og stimete slik det lett kan bli på de mer "offentlige" hundejordene. Nå er det jo en utfordring å få til de helt store sprellene mens det er dagslys, når man er i full jobb, men kanskje det kunne være mulig å få til noe på en lørdag/søndag en gang? Det hadde vært supert.

Dette synes jeg virker veldig interessant, som et alternativ å bruke nå mens vi er i denne treningsfasen. Det du nevner er akkurat de tingene vi ønsker og trenger å gjøre - innkalling for vår del, og litt spor-/snutearbeid for hans del (som vi har blitt rådet til å gjøre mye av, da det sliter ham ut på en mye mer positiv måte enn å bli utslitt av stress og konstant redsel). Hvis du ønsker å dele hvor dette er, slik at jeg kan klare å finne fram dit, så ville jeg blitt veldig glad for det.

Det er lille skatten, ja. Han har alltid hatt et veldig høyt stressnivå, og i min iver etter å gjøre "alt riktig" så har det nok sikkert blitt for mye for stakkaren. Dermed har det bygd seg opp, og derfor må vi prøve å få ham ned på jorda. Kombinert med høyspente unghundfakter (han er 11 mnd nå) så er det jo mildt sagt en utfordring, men vi har tro på at det går bra når vi gjør disse grepene (atferdskonsulent, tilpasset trening osv.) i tillegg til å ta tiden til hjelp. Jeg/vi er masse på Ekeberg, var der senest i går, men akkurat hundesletta har vi nok aldri funnet fram til, tror jeg..? Vi drar ofte dit og lar ham svinse i langline på selve sletta. Det er stas, da får han strekt litt på beina, samtidig som vi får øvd på å "være her" osv. mens vi menneskene føler at vi har en viss grad av kontroll. Absolutt ingen sjokkterapi, det er tvert imot det vi må unngå så godt vi kan. Ordla meg kanskje litt uklart, beklager. Blant andre ting på "tiltaksplanen", er at vi skal etterstrebe å utsette ham for så lite påkjenninger som mulig av den typen som kaver ham opp - dvs. unngå å gå turer i nabolaget akkurat de tidene på dagen alle andre i nabolaget går tur med sine hunder, eller henter/leverer barna, eller det generelt er veldig mye trafikk, osv. Det vi SKAL gjøre, er å oppsøke nye, rolige og uforstyrrede steder der han kan snuse rundt i eget tempo og på eget initiativ (gjerne i bånd, med oss hengende på slep), og å 2-3 ganger i uka finne steder der han kan få være HELT løs. Alt uten krav og kommandoer - for som atferdsdamen sier; "han har mer enn nok med å bare være hund". Det viser seg jo også at han holder bedre kontakt med oss og går en del mindre i vranglås når han er løs eller i langline - problemet er bare at han mer enn gjerne fyker av gårde og blir døv dersom noe plutselig er mer interessant enn mor og far. Sist sett da han stakk fra lek med en golden retriever for å heller jage en skater rundt på asfalten i Torshovdalen i et kvarter, mens mor ble mer og mer stresset og skamfull og skateren mer og mer irritert... Og ja takk til lekedate med liten rød frøken! Det hadde han nok syntes var kjempestas - han er veldig vennlig innstilt til 9 av 10 hunder og er alltid desperat etter å komme bort til dem vi møter. Unntaket er først og fremst voksne, store, intense, "voldsomme" og av en eller annen grunn ofte lyse hannhunder. Jeg vet jo ikke om han faktisk ville gjort dem noe, eller prøvd på det, selv om han knurrer og "growler" mot dem når han er i bånd. Det er ugreit når han er så usikker, kombinert med mye testosteron og en idé om at angrep er det beste forsvar. Men så langt har han aldri havnet i noen slåsskamp, og jeg tror heller ikke han egentlig ville tatt initiativ til det, men det er vel kanskje lett å tøffe seg på avstand.

Han flyr nok ikke på noen når han er løs, da usikkerheten er desidert verst i bånd. Da kan han derimot bruse seg opp fælt - slik jeg tolker det i et forsøk på å skremme vekk hva det nå enn måtte være som virker skummelt der og da, dette varierer også med dagsform og hvor høyt skrudd han er i utgangspunktet. Men, jeg har hatt ham løs sammen med andre hunder i mange situasjoner og det har alltid gått helt fint fra hans side. Om noe er det han som blir jaget og herjet med av de andre... . Er mer bekymret for at han plutselig kan stikke av etter noe, da han har én ting i hodet av gangen og innkallingen mildt sagt ikke er på plass - ennå. Derfor har vi blitt bedt om å finne inngjerdede områder, for trygghetens skyld. Samtidig føler jeg meg ikke HELT hundre prosent trygg på ham spesielt overfor små barn, som han har en lei tendens til å oppfatte som skumle (løper, hoier osv.), så jeg unngår selvsagt helst å utsette både ham og dem for det. Dessuten, siden formålet med treninga framfor alt er å få ned det skyhøye stressnivået hans, og ikke først og fremst heftig sosialisering, så ønsker jeg helst å finne steder/tider der han kan få være løs på trygge områder med et minimum av forstyrrelser. Hundejordet i Frognerparken er uaktuelt, for å si det sånn. Samtidig trenger han nok å få på plass et godt og ordentlig "hundespråk", og å få bygd opp gode og positive erfaringer, så fin/relativt rolig lek og omgang med andre trygge hunder tror jeg vil være bra for ham - bare det ikke blir for voldsomt og for mye av gangen. Tar gjerne imot litt detaljerte veibeskrivelser etc. på PM, hvis noen kan hjelpe med det. Da kan vi prøve å oppsøke de ulike stedene på litt "ukurante" tidspunkter i første omgang.

Hei, vi (jeg + samboer og bikkja) er for tiden under et nokså strengt treningsregime som vi har fått fra en atferdskonsulent. Det koster oss en god del penger, i tillegg til at vi selvsagt har tro på at det kan virke, så vi ønsker å følge det opp så til punkt og prikke som vi bare kan. Men det medfører også en del hodebry. Blant "påleggene" vi har fått, er å 2-3 ganger hver uke slippe hunden HELT løs - dette bør da fortrinnsvis skje på inngjerdede/"rømningssikre" områder, da han både har jaktinstinkt i massevis, er fryktelig usikker (og løser alle skumle problemer med å løpe rett på dem for å skremme dem bort, dette inkluderer også blant annet barn, noe som ikke er så hensiktsmessig) OG er "blind og døv" pga. heftig pubertet. Problemet er at vi så langt kun har funnet fram til ETT eneste slik egnet område - den inngjerdede plassen bak kirka/ved barnehagen på Torshov. Vi trenger flere steder, ikke nødvendigvis nytt hver gang, men i hvert fall slik at vi har flere steder å velge mellom. Jeg har sett at det skal finnes et inngjerdet hundejorde i Asker, og vil prøve å finne fram hit f.eks. til helgen. Ellers er jeg blank. Er det noen som vet om andre steder som kan egne seg? Vi har bil og kan godt kjøre en halvtime for å komme oss til fine plasser. Dessuten - hvis noen ønsker å stille egne, trygge hunder til disposisjon for å hjelpe oss med treninga, så er det bonus.

Jeg har ikke helt oversikt, men de jeg vet om er en eller to til på Østlandet i tillegg til oss, samt oppdretters totalt 5 og én til som jeg vet om i Rogaland. Tror det er snakk om totalt maks 10 hunder, så det er jo ikke så rart at vi ikke treffer på artsfrender på tur...

Javisst er det kjærsten til Mocca! Det burde jo ant meg at det var kjentsfolk her.

Det var faktisk like banalt som det var tilfeldig. For noen år siden snublet jeg og samboeren over en "hvilken hunderase passer for deg?"-test på nettet, tror kanskje det var på canis.no. Vi svarte etter det vi kunne tenke oss, når det gjaldt størrelse, aktivitetsnivå, pelsstell og alt mulig annet. Blant treffene vi fikk var sussex spaniel, og siden vi aldri hadde hørt om rasen så søkte vi den opp - og falt pladask. Fra og med da slukte vi alt vi fant på nettet om rasen, og jeg oppsøkte den ene eller de to hundene m/eiere som en sjelden gang var på utstillinger jeg jobbet på. Etter å ha møtt rasen i levende live var jeg i alle fall solgt, jeg hadde aldri vært borti makan til tillitsfulle og behagelige hunder. Vi forsket på oppdrettere i inn- og utland, men det var utrolig tynt, og ingen av de få vi fant (en i Norge, en i Sverige og en i Danmark) hadde store planer om valper. Det var et par forsøk, men tispene gikk tomme og vi lærte oss etter hvert å ikke få for store forhåpninger. Vi så det an i flere år, fulgte også litt med på kull i Storbritannia, men som førstegangseiere kviet vi oss litt for å importere så det ble aldri noe av. Men noen annen rase var liksom ikke aktuelt, det ville på en måte blitt for skuffende om det ikke ble en sussex på oss. Tilfeldighetene fortsatte, og i september i fjor jobbet jeg på NKK-utstillingen i Rogaland. Jeg så at det utrolig nok var påmeldt et par sussexer, og gikk for å se på dem i ringen og hilse på. Kom i snakk med en hyggelig kar med en tispe, som syntes det var moro at jeg var interessert i rasen. Han sa at de kunne tenke seg å ha valper "en eller annen gang", og det var jo gode nyheter, men jeg tenkte ikke all verdens over det. Vi var jo blitt så vant til å tenke på denne hunden som "høyst hypotetisk". Stor var derfor overraskelsen da han ringte bare tre uker etterpå, og kunne fortelle at tispa var drektig! Plutselig ble alt veldig reelt, og jeg fikk faktisk litt panikk. Det hadde vært så lett å drømme om, men vi hadde liksom ikke forberedt oss på at det kunne bli virkelighet. Men når sjansen var der, så kunne vi jo ikke la den gå fra oss heller. Det ble noen hektiske og nervepirrende måneder med søknader til huseier og borettslag, og uvissheten om det ville gå bra og i det hele tatt bli født valper. Men det ble det, for første gang i Norge på åtte år! 22. november i fjor kom det fire små "pølser" til verden i Sandnes, etter tre uker var det tre igjen. En tispe og to hannhunder. Og siden oppdretter selv ville beholde tispa, så sa det seg selv. Hannene var like som to dråper vann, en av dem skulle på fôr hos naboen til oppdretter og dermed var det én igjen. Det måtte liksom bare bli sånn - Oskar og oss. Han er en pøbel, en sølegris og en klovn (og akkurat nå en ulydig fjortis med heftige konsentrasjonsproblemer), men han er også en kosebamse uten like, som vi er veldig glad i. Jeg har i utgangspunktet ikke den helt store interessen for utstilling, men med en så sjelden, dyrebar liten kar så føler jeg på en måte at det må til. Vi håper at han med tid og stunder kan være "direkte ansvarlig" for at flere kan få gleden av å bli kjent med en ufortjent liten og dessverre nesten glemt rase.

De er ikke så ulike, det hender jeg må se to ganger på en field for å utelukke at det er en sussex... Men sussexen er tyngre og mer kompakt, litt mindre grasiøs vil vel kanskje noen si. Her er han i valpekassa hos oppdretter - riktignok er han fortsatt bare en valp, men det er likevel utrolig som tiden går: Synger litt sammen med sin søster: Får hele tiden kommentarer på de solide labbene hans, kan ikke skjønne hvorfor?

Siden jeg allerede har begynt å gnåle rundt omkring her om denne fæle "kamphunden" min, så er det vel på sin plass å vise ham fra en sympatisk side også. Heldigvis viser han den akkurat ofte nok til at vi smelter, til tross for utfordringene. Klovn: Noen flere bilder fra samme "seanse" ligger her, om noen skulle være interessert. Litt av en raring er han, hvertfall, og det er moro å møte folk på tur - det går som regel omtrent slik: - Jøss, hva er detta for noe a? - Det er en sussex spaniel - En suss...hvafforno? - Sussex spaniel, de er veldig sjeldne. - Du verden, en sånn har jeg aldri sett, så fin han var. Og en vakker dag håper vi at han skal få fine barn også, slik at flere kan få gleden av å bli kjent med denne flotte, dessverre nesten glemte, rasen. Hvis noen av dere ser denne karen rase rundt i Torshovdalen med ett eller to mennesker på slep, så er det bare å komme og si hei.