soelvd

Kan godt få komme hit, bor på Stord Kan møte deg på halvveien en dag om du synes det blir langt å kjøre.

ja, jeg har lagt merke til teksten: v

Monti er blitt en søt liten herremann på drøye 10 uker og drøye 8 kg. Alle bilder er tatt av Siri G. Haveland. Monti har en morsom greie med at han alltid skal hoppe så langt. Akkurat som om han forsøker å hoppe over noe.

Hvorfor skulle de lære kjeder av adferder i stede? Og jeg er i alle fall MER enig i ditt "nei". Nå er alle hunder forskjellige og jeg er ikke vant til å ha en hund som mister konsentrasjon og synes dessuten at det aller beste er om den adferden kan hentes frem 100% frivillig. Jeg synes en får et helt annet fokus da enn om en skal "korrigere" (si nei) for å få hundens oppmerksomhet.

Det er greit å være uenig Jeg kan jo begrunne: når jeg klikkertrener Monti så bruker vi kun positiv innlæring. Han vet veldig godt at når ingenting skjer - så gjøres det feil. Det er ingen grunn til å legge på et negativt "nei" på noen som helst måte, han vet veldig godt at ikke noe klikk (evt ignorering om han er skikkelig på bærtur), betyr at han gjør noe feil. Dermed får vi en 100% positiv innlæring der han aldri er redd for å gjøre feil, han er utforskende, tilbyr alle ønskede adferder, etc. Da ser jeg ikke noe behov for noe "nei", jeg. Når ingen klikk og evt ignorering gir akkurat samme effekt. Om han stjeler mat, biter, etc så får han høre feks nei.

Jeg skal med Monti. Han er bare 10 uker foreløpig. Marthe vil ikke ha mer enn 5-6pr instruktør, sånn at nivå og alder ikke har så mye å si :-) Vi er strengt talt nok folk til å lage et sonenkurs med Marthe

I innlæring synes jeg ikke noe om å fortelle hunden hva den ikke skal gjøre. Ellers? Ja, så absolutt.

Tja, Monti er med på hundeklubben flere dager i uka. I går var vi på miljøtening, der var det nærmere 30 stk. Han blir derimot bundet et stykke unna ofte, så ligger han der og kikker på hva som skjer. Ang vaksinering så sa oppdretterne våre at valpen SELVSAGT er vaksinert når den kommer til oss.

Tja, jeg tenker at et "unnskyld" ropt opp i trappa hun gjemte seg i kanskje ikke er en skikkelig unnskyldning. Om vi beklager har nå vi i alle fall gjort vårt. Jeg tror til og med den dama skjønner at en liten valp ikke er farlig.

Jepp. Vi har ingen problemer med å huske det positive, men det er lett å tvile på avgjørelsen senere. Men det er ingen tvil når jeg leser om hvordan vi hadde det :-) Jeg må innrømme at jeg synes vi fortjener det jeg og! Hehe.. Og ja, det er ganske så fantastisk

Helt enig. Vi løfter han i så fall opp (da sitter han som regel bare rolig på armen), så kan hun få komme bort om hun tørr. Det var nok også nettopp det at han var løs som skremte henne. Nå vil jeg jo holde han og ha fullstendig kontroll. Da tar kanskje ikke panikken henne og da vil det nok være lettere å se at han bare er en valp.

Jeg er redd for mange ting selv og forstår henne veldig godt. Ikke er det kjekt med naboer som ikke liker oss heller, selv om hun kanskje har roet seg nå, i går var hun jo hysterisk. Vi får håpe hun er blid når vi kommer innom i kveld :-) Åh, så hyggelig å høre! Vi storkoser oss. Jeg skrev et slags brev til meg selv kvelden før vi sendte avgårde Fanta der jeg skrev opp hvordan det var å ha henne de siste dagene når tankene om "hvorfor sendte vi henne egentlig avgårde" og "vi kunne kanskje klart det med med jobb og om vi var litt tøffere". Tok det frem i dag og leste det. Da kjenner jeg godt på hvor utrolig mye mer senka skuldrene er nå :-) Monti er jo så herlig, liten og dum :-)

Jeg hadde skjønt henne om det var Fanta. For alt jeg vet kan det hende hun trodde det var Fanta, det var skumring. Og at folk blir redd henne skjønner jeg, hun er ganske voldsom. Men ja, de edderkoppgreiene gjør at jeg ikke kan si stort heller.. Monti blir igjen hjemme, ja. Vi tar det litt som det kommer, er det en hyggelig dame som skjønner at vi er lei oss så kan vi foreslå det forsiktig at om hun vil kan hun få hilse på han med jevne mellomrom eller om hun tørr bli med på en gåtur (da blir han jo opptatt av alt annet og ikke så "på" personen). Er hun derimot sur og jævelig så venter vi litt.

Altså. Jeg kan faktisk skjønne frykten for hund. Virkelig. Min egen frykt for edderkopper derimot skjønner jeg ikke stort av..

Takker for svar! Har kjøpt en fin kvast på butikken nå, tar en tur innom til henne i kveld etter miljøtreningen. Da er Monti trøtt og sliten, så vil hun hilse er han rolig og behagelig :-)

Hun bor i andreetasje, så da må jeg binde han der jeg ikke ser han. Siden han spiser stein prøver jeg å unngå det Men vi bor jo bare 15 meter unna trappa hennes, så det er jo ikke mye jobb å hente han om hun vil hilse. Synes det er bedre å vise det nå at vi er ydmyke enn å plutselig få en anmeldelse i posten om noe lignende skulle skje igjen.

Takk for tips, akkurat sånn vi har tenkt. Må jo være beroligende for henne å vite at vi kommer til å ta mer hensyn og at hun skal slippe å være redd. Det beste hadde jo vært om hun ville hilse på han og bli kjent med han før han blir for stor. Så hun slipper å være redd hver gang hun skal inn. Han går jo i langline ute siden vi ikke har gjerde enda, men han kommer ikke bort til henne om han vil. Men er ikke sikkert det har så mye å si heller. =/ Ekkel situasjon, synes så synd på henne!

Nevnte det for endel i chatten i går og, i dag har jeg tenkt mer og mer på hva vi skal gjøre. Altså, Monti går alltid løst ute, han kommer på innkalling og løper aldri bort til noen. Men i går var samboer ute med Monti og en nabo kom ut av bilen for å gå inn i leiligheten som ligger ved siden av vår firemannsbolig. Vi har bare bodd her et par mnd og aldri sett dama før. Når hun ser at Monti er løs hyyyler hun til, livredd for bikkja. Monti lurer jo da på hva dette er for et menneske som skriker og bærer seg sånn og traver rolig bort for å hilse. Da skriker hun enda mer, i vill panikk før hun springer opp et par trappetrinn før samboer rekker å løfte opp Monti. Hun er tydeligvis LIVREDD hund. Selv om det går en sånn spanielting løs her hele tiden. Han beklaget jo veldig og hun var enig i at hunden burde være i bånd. Men noe mer snakk ble det ikke, situasjonen var jo litt kaotisk. Hva ville dere gjort? Holder det med beklagelsen eller skal vi kjøpe en liten konfekteske, banke på og be om unnskyldning? Vi vil jo gjerne ha et godt forhold til naboene og synes absolutt ikke at hun skal være redd for å gå ut sin egen dør etter dette. Det var vår feil og han kommer alltid til å være i bånd fra nå av. Kanskje hun vil hilse på han i roligere omstendigheter der vi har han i bånd? Hva ville dere gjort? For ordens skyld for dere som ikke kjenner oss så er Monti bare 10 uker og ikke spesielt stor eller skummel, selv om det kanskje ikke har noe å si.

Jaja, så lenge jeg fikk påpekt morsomheten så er jeg fornøyd

Først så må jeg bare si at det er vel ingen som overlater hunden sin i baren, vel Da finner man hundepass om man skal ut på byen Ellers har du akkurat samme bekymringene som meg, tenk om det og det og det skjer.. Går gjerne som det blir nevnt over tur sammen med ungene. Har jo en nevø på 10 år som sier han er bestis med Montien allerede. Så det går fint. Men alene? nei. Hva om de møter aggressive hunder? Hva om det blir en slosskamp? Hva skal de gjøre da, liksom?

Overskriften sier vel det meste. Synes det hadde vært interessant å høre hvilke krav folk setter til de som skal omgås hunden din alene. Vi har alltid hatt mange som vil passe hunden vår (selv når det var Fanta), så har vært så heldige at vi kunne vrake og velge. For oss er det viktig at hunden kjenner de og at de helst har erfaring med hund fra før av. Vi bør dessuten kunne stole på at de gjør som vi sier og følger de reglene vi kommer med. Har også endel som gjerne vil låne hunden ut på tur. Nå er det noen jenter på 12-14 år som står på døra hver eneste dag og lurer på om de kan ta han på tur. For oss er ikke det aktuelt, de kan jo ingenting om hund og det er dessuten vanskeligere å stole på de i forhold til hva de får lov til og ikke. Til nøds så får voksne uten peiling på hund låne den der det er lite folk.. mulig jeg er streng, men sånn er det altså.. Hva med dere?

Vi omplasserte tispa vår for tre uker siden. Hun bar preg av å være utrolig usikker og nervøs, noe flere av valpene i kullet var. Vi jobbet mye, brukte tusenvis av kroner på å finne ut av hva det var for noe enten det var snakk om fysisk eller mentalt. Til slutt satt vi med en hund vi ikke turte kose på fordi hun plutselig kunne sprette rundt og bjeffe oss illsint opp i ansiktet. Hun var stadig aggressiv, vi kunne kun klappe på henne midt på dagen, etc. Det ble dessuten sånn at vi ikke følte oss komfortable med at andre skulle få hilse på henne til slutt. Da innså vi at dette er ikke noe hundehold vi vil ha, det er verken bra for hunden eller oss. Vi hadde prøvd i et år uten hell. Vi hadde bestemt oss for avliving da vi fikk telefon fra to stk på østlandet som ville jobbe med å omplassere aggressive hunder, som tidligere hadde hatt en aggressiv hund av samme rase, etc. De lurte på om de kunne få gi henne en sjanse og "redde" henne fra avliving. For oss personlig ville avliving vært lettere, det er utrolig vanskelig å tenke på at veslesnuppa vår bor et annet sted og må forholde seg til nye mennesker. Ved avliving ville vi i alle fall fått føle at hun hadde fått ro, fred og var trygg. Men, det ble altså omplassering. Vi hadde et ørlite håp om at en sånn forandring i hverdag, nye mennesker, nytt sted og ikke minst å bo sammen med to andre hunder ville snu det hele fort som fy. Og gjett hva, det har det gjort! Helt herlig. For oss var det veldig viktig at vi fikk holde kontakten med de nye eierne og at de var ærlige med oss. Det har de vært, de har gitt oss gode oppdateringer, etc. Og det kjenner vi enda bedre i ettertid, hvor utrolig viktig det har vært å ha noen som har holdt oss oppdatert. Tror aldri vi kunne levert oss fra henne og aldri hørt noe mer. Det var også veldig viktig for oss at hun får en god kontakt med de nye eierne og at de trives med hverandre. Det sa klikk fra første sekund og det var helt fantastisk å se. Og viktig for oss. Høres ut som om det blir veldig mye oss oss oss. Men det er også det, går jo hardt inn på oss. Men vi valgte altså omplassering fordi vi mente det var det beste for hunden. Men kan jo også påpeke at vi ikke ville omplassert henne selv. Det var KUN fordi de ringte oss. Vi la på og overdrev veldig så de skulle forstå hva slags hund de fikk. å omplassere problemhunder er jeg i utgangspunktet ikke for med mindre man er så heldig som vi var. :-) Kan også legge til at jeg tror nok aldri vi vil treffe henne igjen selv om vi kan. Først og fremst fordi vi ikke tror hun har godt av det men også fordi det blir litt for vanskelig for oss.

"Hei! Vi prøver å få i gang et lydighetskurs på Stord. Vil derfor sjekke interessen for et sånt kurs. Kurset blir med Marthe Sjølyst og eventuelt Siwi Endresen om interessen er stor nok fra Haugesund. Det vil bli ca 5-6 deltakere pr instruktør sånn at alle får god, individuell hjelp. Det vil bli et helgekurs og koste ca 800 pr pers. Håpet er å kunne hente en eller begge instruktørene opp til Stord en gang i blant sånn at vi kan holde motivasjonen oppe. Kanskje blir vi en gruppe som kan trene lydighet fast etterhvert? Det blir selvsagt også mye sosialt og kjekt på kvelden! I første omgang er dette bare en gruppe for å sjekke interessen. Om du derfor kunne tenke deg det så svarer du det, ingenting er bindende. Så setter vi en dato og lager en ny side der alle de som kunne tenke seg å være med på kurs blir invitert. Spre ordet til alle hundeinteresserte! Dette passer for alle hunder i alle størrelser og aldre :-) Dere kan lese mer om instruktørene her: http://brukshunden.net/sider/instruktorene.html"

Hei dere! Var litt usikker på hvor jeg skulle putte denne, men her havnet den. Sjekker interessen for kurs med Marthe her inne på sonen og må jo selvsagt legge den ut her i tilfelle noen kunne tenke seg å være med. :-) Skal alltids klare å fikse overnatting om noen har lyst til å være med. Mer info: http://www.facebook.com/event.php?eid=181725861909436

Vil anbefale dere å gå på valpekurs. Da får du hjelp til sånne problemer :-)