Bella er en sånn hund.
Hun er min sjelevenn her i livet og vi er like avhengige av hverandre begge to. Det kan nok alle som kjenner oss skrive under på
Vi har hengt sammen i tykt og tynt i snart 8 år og ingen hund kommer noen gang til å måle seg med henne, det er jeg helt overbevist om.
En dag før NKK Bø i februar så satt vi i lunsjen på jobb da han jeg skulle reise med spurte om vi kanskje skulle sette igjen Bella og ene hunden hans hos foreldrene hans, sånn at det ikke ble så mange hunder å reise med. Jeg ble rett og slett fysisk dårlig av tanken og mistet matlysta! Det var fullstendig uaktuelt og jeg kjenner at jeg blir litt svett enda bare ved tanken
Jeg har ingen problemer med å la andre passe Nora en dag eller helg, men Bella? Det hadde vært like grusomt for oss begge to! Hun bryr seg ikke om noen andre enn meg, og det er i grunn litt gjensidig
Jeg er oppriktig bekymret for hvordan jeg skal takle det å miste henne, er redd det skal bli tøffere enn jeg kan klare. Og jeg er redd for hvordan det blir å "bare ha hund" etterpå, og ikke ha Bella..
Huff, nå må jeg gå å gi henne en klem og tenke at hun skal være med i minst 7 år til!