julnil

Min første tanke er at det ikke er foret som er årsaken, men bare en tilfeldighet at forbytte skjedde omtrent samtidige med de fysiske symptomene på ett eller annet

Jeg bruker rundsydd halsbånd, vanlig (altså verken helstrup eller halvstrup) til mine ccpp. Floker ikke

I min første deff så skrev jeg vel noe om at det finnes forskjellige deff fordi det er forskjellige mennesker, og at jeg ikke fant noen bestemte deff på nettet. Og så inviterte jeg vel til å høre andres deff? Men det du sier her er at du er enig i at rasen er hard, bare utfra andre definisjoner? Vil gjerne høre

Det er ikke slik at en hund blir hard fordi den kan brukes til kamp, men en hard hund egner seg til kamp, og har derfor blitt populære til dette. Hvorfor ikke være stolt av at du har en hard rase? Hvorfor må den absolutt være myk? En hard rase er ikke farlig i seg selv, men den er så langt farligere enn en myk rase, om den "tar over" verden. En hard rase har like mange elskverdige, koselige, barnevennlige, familievennlige, hundevennlige individer som en myk rase. Myke raser har sine baksider, og harde raser har sine.

Den har absolutt ingenting i seg fra det den er avlet til opp gjennom årene? Bør ikke raseklubben inn her da å få dementert de rasebeskrivelser som gjøres av rasen i det offentlige rom?

Men om du har en annen definisjon på hva en hard hund er, så må du jo bare bruke den, Men du kommer ikke unna at du har en rase som er i kategorien "hard" definert av brorparten av de som har meninger om hva som er harde og myke hunder, være seg både den enkle lekmann, til profesjonelle hundetrenere, og de som skriver faktabøker om hund

Jeg synes også at hver gang det diskuteres noe som er interessant, og som virkelige burde være av interesse for de som er interessert i hund, ender i pisspreik. Straks man ikke kan svare fornuftig, ikke har motargumenter, eller ikke vil innse at noen er inne på noe som man selv ikke liker, så må dritten komme, le av andre, være spydig, . Og slik vil folk ha det her inne? Og bare for å ha det sagt, så skjønner jeg kjapt at jeg er på rett spor, når det eneste som kommer tilbake fra noen er angrep utenfor diskusjonen, at de på den måten prøver å skifte fokuset, og tror at den egentlige diskusjonen skal forsvinne, siden de kanskje finner den ubehagelig. Jeg har sagt mitt i denne diskusjonen, og om enkelte ikke se at sin egen rase er sånn eller slik, så får de bare lukke øynene. Man skal være stolt av rasen sin, på godt og vondt, men det å være stolt av noe, betyr ikke at man skal opphøye det til noe annet enn det faktisk er. De hundemennesker jeg stoler mest på, og de som jeg vet har kontroll på sine hunder, er de som vet hva de har med å gjøre.

Hva har en chi som løper inn i en flokk med staffer og gneldrer og bjeffer, å gjøre med om staffer er en hard rase eller ikke? Det er heller ikke der det ligger.

Den 10-åringen som deltar på GK-kurs i år, husker mest sannsynlig ikke dette 4 år senere den vedkommende plutselig skal ut å starte. Jeg kan nada om hopping, og reglene der, men jeg har lov å starte siden jeg har GK. Personlig så vil jeg jo lære meg det, men poenget var at selve kurset gir meg tilgang, men jeg trenger ikke kunne noe Slik ser jeg for meg det blir med et "hundesertifikat også", man deltar på et helgekurs, hører hva kursholder har å si, svarer på noen enkle spørsmål, og bingballabæm så har man "hundesertifikat"

Nei, hardheten sitter i mentaliteten. Og kombinerer du hard mentalitet med kraft i form av muskler, så har man et potensielt farlig utgangspunkt om man ikke vet hva man driver med Og du, som eier rasen, vet vet rimelig godt hva som ligger i den, men legger ved litt info som beskriver hvorfor rasen havner under betegnelsen hard: http://no.wikipedia.org/wiki/Staffordshire_bull_terrier Staffordshire bull terrier er trolig et resultat av krysninger mellom lokale terriere og bulldogger, men forholdet dem i mellom er ukjent. Rasen stammer fra England, der lignende hunder ble brukt til baiting (slåsskamper mellom dyr), som okse- og hundekamper. Slåsskamper mellom dyr var vanlig på de britiske øyer fra midten av 1100-tallet og framover. Kullgraverdistriktet i Staffordshire var neppe noe unntak, der typen hevdes å ha oppstått og har fått sitt navn fra. Opprinnelig ble denne hunden kalt Stafford working class bull and terrier. I hvilken grad akkurat denne hunderasen var involvert i baiting er både uklart og omdiskutert, siden denne sporten ble forbudt i England og Wales alt i 1835. Det er også et åpent spørsmål om Stafford working class bull and terrier og Staffordshire bull terrier er samme hund eller ei, eller om sistnevnte er en videreføring av den første. Det finnes ingen gode referanser til akkurat dette, men det sies at de var svært like. Det fortelles at mindre hunder ble populære til ulovlige hundekamper etter at forbudet inntrådte, fordi folk kunne gjemme dem under jakken om politiet skulle dukke opp. Dette kan være grunnen til at Staffordshire bull terrier har en forholdsvis beskjeden størrelse og kanskje må betraktes som en videreføring. The Kennel Club anerkjente rasen den 25. mai i 1935, etter at herrene Joseph Dunn og Joe Mallen gjennom en årrekke hadde nedlagt et stort arbeide for å få den godkjent. Den har endret seg lite siden. I England fikk rasen tilnavnet «nanny dog» (barnepikehund), fordi den ble regnet som en utmerket hund for barnefamilier.[1] Utseende, anatomi og fysikk Staffordshire bull terrier er en middels stor hunderase med en kompakt og svært muskuløs kropp med forholdsvis korte bein, et stort hode med svært veldefinerte kjevemuskler og en korthåret, glatt pels. Godkjente farger i henhold til rasestandarden er rød, fawn (lysebrun), brindel, sort og blå. Enhver av disse fargene i kombinasjon med hvitt er også godkjent (populært kalt pied.) Black and tan eller leverfarge ansees som grove feil og er meget uønsket. Sammenlignet med amerikansk staffordshire terrier og pitbullterrier er staffordshire bull terrieren kortere og mer kompakt. Den er også mye mildere i sin væremåte i forhold til de to førstnevnte rasene. Mankehøyde på voksne individer er mellom 35,5 og 40,5 cm i forhold til vekten. Rasestandarden sier at hannhunder skal veie mellom 12,7 og 17 kg, mens tisper skal veie mellom 11,0 og 15,4 kg. Det forekommer hannhunder over 20 kg, men dette er ikke ønskelig. Bruksområde I dag er Staffordshire bull terrier først og fremst en familiehund, dernest en stadig mer populær utstillingshund. De brukes også stadig mer som agilityhunder, og til lydighetskonkurranser. Weight-pulling er enda en gren rasen egner seg godt til.[trenger referanse] Lynne og væremåte Staffordshire bull terrier ble avlet for å være en omgjengelig og menneskevennlig hunderase, men med stridslystne egenskaper overfor andre dyr. Blant kjennere regnes den som en lojal, hengiven og omgjengelig familiehund, som også har gode kvaliteter for barnefamilier. Noen mener imidlertid at rasen bør bli forbudt, på linje med pitbullterrier og amstaff, og begrunner dette med at rasen har samme opphav og lignende grunnleggende egenskaper som disse.[2] Dette er det også delte meninger om i hundemiljøet i øyeblikket, men det er registrert at rasen har fått et oppsving etter at nevnte raser ble forbudt i flere land. Noen frykter derfor at rasen i noen miljøer vil avles for sine stridende egenskaper og kanskje komme på forbudslista om dette medfører et sterkere kamphundpreg i framtiden. Som rase er den energisk, utholdende og modig. Som andre bullterriere har imidlertid også denne rasen gjerne et noe utydelig kroppsspråk, noe som kan skape problemer i samvær med andre hunder.[trenger referanse] Rasen er dessuten kjent for å opptre dominant overfor fremmede dyr. Dette er noe man kan unngå ved å tidlig sosialisere hunden sammen med andre hunder og dyr.

Harde raser kan være førermyke og familievennlige, er ikke der definisjonen på hardhet ligger

Det vil ikke være verdt mye. Om man f.eks sammenligner det med Grønt Kort-kurs man må ha innenfor hesteverden for å få lov å starte stevner, så er det helt verdiløst.

Hard rase er en rase er avlet med instinkter og en vilje som er sterk til å gjennomføre. Gjeterhunder og jakthunder har også sterke instinkter, og en vilje til arbeid, bare så det er sagt, men de harde rasene har instinkter og viljer som lettere går mot uønsket aggressiv adferd. De trenger en eier som er en tydelig leder, og er i liten grad happy go lucky. De lar seg ikke lett korrigere når de har satt seg noe i hodet, det skal med andre ord mer til for å korrigere en hard rase kontra en myk rase, i samme situasjon. Eksempler: staff-raser, bull-raser, rottweiler, shæfer, doberman ++ Myke raser er i happy go lucky-kategorien. Disse rasene kan fint klare seg med personer som ikke er fullt så tydeligere ledere, kanskje ikke ledere i det hele tatt. De krever ikke det største innenfor aktivisering for å unngå destruktiv adferd, og er ofte raser som anbefales eldre. De underkaster seg lettere sin fører/eier enn harde raser gjør. Så har man flere kategorier på nervøse raser, sky raser etc Førermyk og førerorientert er for meg det samme, og er en hund som er fokusert på fører, som er vár for sin førers signaler og mentale tilstand. Willing to please er ord jeg vil bruke. En førermyk/orientert hund er lettere å trene/dressere enn en som er det motsatte. Selv om hunden er førermyk/orientert, så kan selve rasen være hard Familievennlig (vil ta med noen tanker her også) Boxere er veldig familievennlige hunder, og BARNEvennlige hunder. Mye av grunnen er at dette er hunder som tåler mye, som det skal mye til for de synes klatring, fingre i øyne, draing i ører osv, er ubehagelig. Boxeren er en hard rase, men likevel familievennlig. Har prøvd å søke litt på nettet for å se om jeg finner noen “vedtatte” definisjoner, for forskjellige mennesker vil nok legge litt forskjellige ord i definisjonene, selv om hovedpoenget nok samsvarer. Men fant en diskusjon om hva en hard og en myk hund er her: http://www.canis.no/innlegg.php?start=1&nr=90364 Hva er din definisjon av de forskjellige?

Jeg kan godt skrive mine synspunkter på dette når jeg kommer på pc utover kvelden

En FØRERmyk rase kan fremdeles være en hard rase. Det er to forskjellige ting

Om en hund stresser pga testosteronet når tisper har løpetid, og man fjerner testosteronet, så fjerner det problemet. Hva er det man skal vise at man bestemmer? "Jeg bestemmer at du ikke skal la deg styre av hormonene dine, selv om jeg putter en løpstispe i ansiktet på deg, du hundedyr som agerer direkte fra hormoner" Testo og kjønnsdrift er en så sterk funksjon for dyr, at det er ufear og skal gjøre det på den måten når en hund går bananas. Andre hunder igjen er lavere kjønnsdrift, og er ikke like plaget. Det som er så bra med kjemisk kastrering, er at det ikke er "for alltid", men man får samme effekt som ved kirurgisk

Du kan jo prøve en halvårs-chip med kjemisk kastrering. Går noen uker før den virker max da, men forsetter du med chipen frem mot neste løpetid, vil du se om det har noen effekt

Og det mener du ikke er beskrevet her? Ville du betegnet shæfer som en myk rase?

Nei de er ikke det, men de er avlet frem med instinkter kombinert med en styrke som er potensielt farlig. Hadde alle disse hundene kun havnet hos eiere med erfaring og fornuft, som innså hva de hadde mellom henda, så ville det ikke vært slike saker.

Ja, føler litt at det prøver å argumenteres på betegnelsesfeil, istedenfor å se helheten som jeg prøver å skissere. At jeg nevner noen raser under fellesbetegnelsen muskelhunder, og de egentlig er avlet for gjeting, så er det ubetydelig i denne sammenhengen. Isåfall så kan man grave seg dypt ned i materien og dermed unngå den egentlige diskusjonen.

Ja, jeg vet hva mye av disse rasene ble brukt til, historisk sett. Men det som er problemet i vår verden nå, er ikke at de brukes til sin opprinnelige jobb, men at instinktene brukes til andre ting, og feile ting i manges hender. Fra rasestandarden til shæferen f.eks "Nervefast, selvsikker, avbalansert (unntatt når provosert), frimodig, oppmerksom og lærenem. Må være modig, ha kamplyst og hårdhet passende til en selskaps-, vakt-, beskyttelses-, tjeneste- og gjeterhund." Ingen tvil om at det er en hard rase?

Ja, det å være hengivne mot sin eier/familie er også trekk som går igjen. Men nå er det ikke snakk om familiemedlemmer som angripes, men personer utenfor familien, ukjente.

Fint med en seriøs diskusjon rundt temaet. Hva med å heller vise meg hvor jeg tar feil med det jeg sier her? Tar jeg så feil, eller har jeg truffet en nerve som får deg til å svare så ufyselig? Å drive å skrive på den måten du gjør her fører ingen vei, og jeg blir litt overrasket, for jeg har tatt deg for å være en seriøs person her inne.

Siste først: muskelhunder er mer farlige fordi de er avlet for kamp og vakt. De har en større tilbøyelighet til å utføre slike handlinger, og er derfor også hunder som foretrekkes i slik tjeneste. Det har med mentalitet å gjøre. Du vil nok ikke får chihuahua til å bli til gode kamphunder, eller gordensetteren til å nedfelle et forbryter som er truende eller løper avgårde. Selvfølgelig kan man få alle raser til å utføre de fleste ting med målrettet trening, men det er langt mellom disse individene. Akkurat som at man har store problemer med å få en elghund til å bli en topp lydelighetshund, eller at en gordon setter blir en god førerhund f.eks. Det går noen ganger, men pokker så vanskelig det er. Instinktene og mentaliteten hos de raser som man definerer som harde, er en helt annet enn hos raser man ikke definerer som dette. Og raser med mentalitet for å angripe, nedlegge, vokte er langt mer lettere å få til å utføre disse handlingene. Det shæferen som angrep deg på kommando, var nok lettere å trene til dette enn en labrador, for det ligger latent i rasen. Er ikke uten grunn at de brukes til dette innenfor politiet. Det at en person lærer hunden sin dette privat, og bruker det mot andre er forkastelig.

Dere to som reagerer som dette, liker det jeg kaller for muskelhunder, og føler dere sikkert truffet. Det er ikke meningen at dere skal gjøre det, og jeg trodde at fornuftige mennesker her inne som liker slike raser skulle ha den største forståelse for at slike hunder ikke er for alle. Det er ikke slik at det enelukket er dumme eiere som er årsaken. Er det da slik at muskelhunder er de eneste hunder som har dumme eiere? Ser like mye dumme eiere blant andre raser, og jeg vil si at blant småraser så er det enda fler dumme eiere, fordi de ikke setter grenser for hundene siden de er "så små og søte". Men likevel så er det ikke disse som uprovosert hopper over et hagegjerde og angriper barn. Du kan være så klok og ansvarlig som du bare vil, men det er ikke alle raser som er for alle personer, og ihvertfall ikke som førstegangshund Det at enkelte mennesketyper og samfunnsgrupper trekkes mot muskelhundrasene er jo ikke noe som man sitter å finner opp. Hvor ofte ser du slike går rundt i oslo gater med en toypuddel, eller en labrador. Hunder som er avlet med tanke på å ha stor kamplyst Hunder som egner seg i vektertjeneste eller polititjeneste der funksjonen er å forsvare tjenestemenn eller uskadeliggjøre forbrytere Mer spesifikt kan man si at de mest vanlige harde raser det dreier seg om er: Rottweiler Doberman staff-raser bull-raser En annen hard raser som ikke er for newbies er shæfer