tm100021

Jeg lure på om det finnes noe amerikansk dogweb, alla vår dogweb?

Og den klassiske..

POKEMON!

Div bilder

Enrice (Lys)

Gant (Mørk)

Nydelige guttane ^^

.

Vel, nå de siste timene så har msn min blitt hækka... Så til alle sammen, hvis "jeg" er pålogget på msn, så er det ikke meg ¤%&/¤%... Så, hvis jeg har fornærmet noen, så ikke bry dere... Bare blokk og slett "meg"... Den nye mailen og msn min er ;

sapeca_88@hotmail.com

Legg meg gjerne til

Bare litt over to år ble du, det er fortsatt helt uvirkelig at du er borte... Min store gode gutt... Den siste dagen fikk du alt du ville ha, og du fikk løpe som mye som du ville....

Oioi ! At jeg ikke har sett dette før, det er jo kjempe spennende! Kjempe fint av deg å ville dele denne erfaringen med oss:D! Tusen takk kan jeg vel bare si!

Heisann, har helt glemt at jeg skulle jo stille CC valp halv ti på lørdag, og jeg har jo selvsagt ikke funnet kjøre enda:S Så hvis noen hadde hatt plass så hadde det vært kjempe fint:)

Lill

lillemy88@hotmail.com

40486345

Da har det ordnet seg:D Jeg skal sitte på med cindy opp:) Snille Cindy!

*dobbeltpost. bruk redigerknappen. nirm.*

Noen flere som har lagt merke til at dogweb er litt små klikk? Driver og kikker på saluki stamtavle og plutselig legger jeg merke til at jeg er innpå schæfer hunder, altså, jeg gikk tilbake til utgangspunktet og jobbet meg bak over igjen, og samme skjedde... Noen flere som har noen sånne erfaringer med dogweb nå eller slikt? Irriterende altså.

Navn: Lill Ydse

Alder: 17

Bor: Vear

Jobber som: Gatekjøkken medarbeider/ student

Litt info: Drev med collier før, har hatt schæfer, rottis, cocker, OES og GD, bod i forskjellig land, satser på mynder framover.

Hjemmeside: www.freewebs.com/nborzoi

Bilde:

Navn på hund(ene): Serchaj av fjascho / Farytail's the fragrance of Chanel

Rase®: Borzoi/ Whippet

Alder: ca 20 måneder og 6 måneder

Bruksomeråde: Lurecoursing, hobby lydighet og agility, utstilling for fult

Hjemmeside:

Litt info: Pubartal hannhund som må jobbes mye med, snill mild tispevalp.

Bilder: http://img.photobucket.com/albums/v470/Jel...er/IMG_8384.jpg

Hihi... Han er jo helskjønn da!

HistorieDen anses for å være en av de aller eldste hunderasene. Allerede 6000 år f. Kr. eksisterte det hunder av tydelig salukitype. Disse ble holdt som jakthunder av folk i Mellom-Østen, rasens opprinnelsesområde. Gravfunn fra 4000 år f. Kr. viser salukier meget like den som i dag blir premiert på utstillinger.

Salukien er en jakthund, som blir brukt til hetsjakt under ekstremt harde forhold, i endeløs ørkensand og karrige fjellområder. Byttedyr er hare, gaseller og annet småvilt. Hundene jager to eller flere sammen og dreper ofte byttet sitt selv. De blir også brukt sammen med jaktfalker og hvis det er langt ut til jaktområdene sitter salukien ofte på hestene sammen med sine eiere.

Araberne satte pris på at hundene var vakre i tillegg til at de var gode jakthunder. En god saluki ble også meget høyt verdsatt, den solgtes av tradisjon ikke, men kunne bli gitt bort som et tegn på takknemlighet eller vennskap.

Saluikiene levde sammen med sine eiere inne i teltene og ble beskyttet mot dagens hete og nattens kulde. Tispene ble meget godt tatt vare på i løpetiden, de måtte ikke få mulighet til å parre seg med ”vanlige” hunder. I følge muhammedanere er hunden et urent dyr, unntatt salukien, som ikke er en hund men en saluki.

Mange ulike typer

Det finnes veldig mange typer innen salukien. Så å si hver stamme hadde sin type som de foretrakk med hensyn til jaktterreng, byttedyr og utseende. Helt generelt var de sydlige ørkenhundene av en mindre, lettere type, ofte lyse i fargen. Fra de nordlige fjellområdene kom litt større, kraftigere salukier med mer beheng, men variasjonen er uendelig. Fortsatt finnes det mange typer av rasen, også her i vår del av verden, noe man bør være klar over ved anskaffelse av en saluki. Ved å reise på utstillinger, ta kontakt med ulike oppdrettere og besøke dem kan man etter hvert finne frem til en type man liker. Som regel foretrekker hver enkelt en spesiell type og prøver å holde på den i sitt avlsarbeid. Det finnes også helt glatthårete salukier, men i Norge er det ikke mange av denne varianten.

Uansett type skal en saluki gi inntrykk av å være grasiøs, rask, utholdende og hardfør, egnet for hetsjakt i dyp sand og steinete fjellområder.

Vennlig men overlegen

Oppførselen skal være verdig og vennlig, den kan ofte virke litt overlegen, uinteressert og iblant reservert, men salukien får aldri være redd, nervøs eller aggressiv.

Dagens salukier har fortsatt mye av jakthunden i seg, men med en god oppdragelse og aktivisering bør det ikke bli noen problemer, hvis man unngår å slippe den løs steder man vet det kan dukke opp vilt eller tamdyr på beite. Salukien jakter ved hjelp av synet, så den har lettest for å forfølge et bytte i åpent terreng. Har man flere salukier er de som regel selvmosjonerende gjennom lek med hverandre. Enslige og eldre hunder trenes fint ved lange turer eller sykkelturer.

Salukien er vel ikke ansett for å være den aller lydigste, men de fleste som gjennomgår et vanlig dressurkurs pleier å klare appellmerket uten store problemer. Salukien lærer raskt men går veldig fort lei ved stadige gjentagelser, så det lønner seg å trene lite og ofte og variere programmet.

Salukien elsker å løpe

Noe salukien er meget godt egnet til er ”løp”. I England og USA får salukien lov til å være med på ordentlig jakt, coursing. Dette er forbudt i Skandinavia. Istedenfor finnes noe som kalles ”lurecoursing”. Det går ut på at en fille, som skal simulere en hare, blir trukket av en snor på kryss og tvers på et jorde. Hundene får ”jage” to eller flere av gangen etter ”byttet” og det ikke bare hurtighet, men også smidighet, utholdenhet og også evnen til å samarbeide om å ta ”byttet” som blir bedømt.

Er man ivrig turgåer i fjell og skog kan en del salukier gjøre litt nytte for seg ved for eksempel bære kløv eller trekke en pulk med litt pakning eller familiens tobente. Med riktig trening er det mange salukier som stolt bærer maten sin på lengre turer. De liker godt å være litt til nytte og ikke bare til ”pynt”.

En frisk og sunn rase

Salukien er en frisk og sunn rase, den kan ennå anses som fri for arvelige defekter i for eksempel øyne og hofter. Vi har jo ingen garanti for at salukien vil fortsette å holde seg frisk og feilfri uten at vi gjør noe for det, så forebyggende arbeid og ærlighet rundt avlen er viktige elementer. Testikkelmangel forekommer av og til som hos de fleste andre raser.

Salukien når ofte en ganske høy alder og er som regel sprek og fullt bevegelig opp i 12-13 års alder.

Den røyter lite og lukter ikke ”hund”. Som voksen er den meget rolig innendørs, så det er ingen problemer med å ha en hel liten flokk av dem som innehunder. De er veldig sosiale og trives i flertall.

Kennelhund er den ikke, da blir den utrygg og stresset. Den har levd sammen med araberne i årtusener og bør få leve sammen med oss også.

Som valp er salukien svært åpen, glad og frimodig, helt uten den verdighet, den etter hvert vil få som voksen. Endel salukier blir aldri verdige og voksne, men forblir logrende valper resten av livet.

En saluki forventer seg å bli behandlet med respekt og vennlighet, så ”kadaver-disiplin” vil ikke lære den noen verdens ting. Da vil du kun få et nedlatende blikk og usikkerhet til gjengjeld.

Salukien varsler gjerne hvis noen banker på døren eller nærmer seg eiendommen, men nøyer seg som regel med det. Den er ikke noen ”bjeffe-hund”. Derimot ”synger” de gjerne hvis det er noe de ikke synes er helt i orden, eller hvis familiens medlemmer er for lenge borte. De liker å ha ”flokken” samlet.

Salukien i Norge

Til Europa kom salukien på 1920-tallet og omtrent samtidig til Sverige . Først en god del år senere kom den til Norge og har etter en treg ”start” nå sakte men sikkert økt i popularitet. De siste fem årene er det registrert mellom 5 og 30 saluki-valper per år, samt diverse importer, blant annet fra Sverige. På hundeutstillinger i Norge kan det samles opp mot en 30-talls salukier.

Norsk Myndeklubb ved salukiutvalget jobber for denne fantastiske rasen i Norge. Et av målene til utvalget er hvert år å avholde en spesialutstilling for salukier på Østlandsområdet.

Lure-Coursing komiteen arrangerer treninger og lure-coursing prøver for alle mynderaser. Salukien egner seg ypperlig til dette.

Saluki

Opprinnelsesland: Midtøsten

Hjemland: FCI

Helhetsinntrykk: Skal gi inntrykk av eleganse og symmetri, stor hurtighet og utholdenhet i kombinasjon med styrke og aktivitet. Korthåret variant har de samme egenskaper, men uten beheng.

Viktige proporsjoner: Kroppslengden (fra skulderleddet til sittebensknuten) omtrent lik mankehøyden, selv om den ofte gir inntrykk av å være lengre enn det den egentlig er.

Temperament: Reservert overfor fremmede, men ikke nervøs eller aggressiv. Verdig, intelligent og selvstendig.

Hode: Langt, smalt og edelt.

Skalle: Moderat bred mellom ørene. Ikke hvelvet.

Stopp: Ikke markert.

Nesebrusk: Sort eller leverbrun.

Kjever og tenner: Kraftige med et regelmessig og perfekt saksebitt. Komplett tannsett.

Øyne: Mørke til hasselnøttbrune. Klare, store, ovale, ikke fremtredende. Uttrykket verdig og mildt, med tillitsfullt og fjernt blikk.

Ører: Lange, bevegelige, båret tett inntil hodet. Dekket med lang silkeaktig pels.

Hals: Lang, smidig, muskuløs.

Forlemmer:

Skulder: Skråstilt, godt tilbakelagt. Muskuløs uten å være grov.

Underarm: Rett, lang fra albu til håndrot.

Poter: Moderat lange. Lange tær, godt hvelvede, ikke sprikende men heller ikke kattepoter. Kraftige og smidige. Behåret mellom tærne.

Kropp:

Rygg: Ganske bred.

Lend: Svakt hvelvet, muskuløs.

Kryss: God avstand mellom hoftebena.

Bryst: Dypt, moderat smalt.

Hale: Lang, lavt ansatt, naturlig båret i en bue, på undersiden godt behåret med lang silkeaktig pels, ikke busket. Hos voksne ikke båret over rygglinjens forlengelse, unntatt under lek. Spiss når minst til haseleddet.

Baklemmer:

Helhetsinntrykk: Kraftige, gir inntrykk av styrke for galopp og sprang.

Over- og underlår: Godt utviklede.

Knær: Moderat vinklede.

Haser: Lavt ansatte.

Poter: Som forpotene.

Bevegelser: Jevnt, flytende og uttrettelig i trav. Lette med god steglengde og godt driv, uten høye forbensbevegelser eller støtende.

Pels:

Hårlag: Glatt, myk og silkeaktig struktur. Beheng på ben og på baksiden av lårene. Kan ha beheng på strupen hos voksne, valper kan ha litt ullaktig beheng på lår og skuldre. Den korthårete varianten har ikke beheng.

Farge: Alle farger og fargekombinasjoner tillatt, brindle uønsket.

Størrelse og vekt:

Mankehøyde:

Hannhunder: 58 – 71 cm

Tisper: Noe mindre

Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen

Diskvalifiserende feil: Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.

OBS! Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

http://img.photobucket.com/albums/v470/Jel...besteLCAffe.jpg

Årets LC Afghaner 2005

Årets beste utstillings Afghaner 2005

Stell og mosjon:

Leser du gamle hundebøker, står det ofte at afghaneren må gres hver dag.

Gjør du dette, vil du garantert få en slitt og stygg pels. Tørr børsting sliter enormt på pelsen.

Generelt kan vi si at du bør sette av en dag i uken til stell og bad av afghaneren din.

Hvis du ikke liker og kunne tenke deg å stelle pels i 2-3 timer en gang i uken, ja, da bør du styre unna en afghansk mynde.

Afghaneren krever mye mosjon for å holdes i topp kondisjon.

Bør få en god tur hver dag. Vil gjerne løpe løs – men vil også gjerne stikke av, om ikke de har fått mulighet til å gå ofte løse.

Temperament:

En afghaner er en tiger, en løve, en katt og en apekatt i en og samme innpakning.

Da er det vel ikke så unaturlig at et slikt dyr kan drive sin eier til vanvidd i det ene øyeblikket, samt få samme eier i neste øyeblikk til å tape sitt hjerte til dette herlige vesen.

Vil man eie en afghaner – eller rettere sagt eies av den – så er det av aller største nødvendighet at du setter deg godt inn i rasen før du går til anskaffelse av en.

Afghaneren kan være mer eller mindre reservert overfor fremmede. Den vil gjerne se deg an før den kommer bort og hilser, og kanskje ønsker den ikke å hilse i det hele tatt.

En afghaner er også en forkledd tyv. Den hopper gjerne opp på benken og ser om du har glemt noen middagsrester. Den er en kløpper til å åpne kjøleskap og glidelåser på bager.

Det temperamentet vi finner på afghaneren i dag, ble formet av nomadene. Da jegeren slapp hunden etter byttet, var hunden på egenhånd. En jaktende hun kan ikke gå tilbake og sjekke med sin herre hva han skal gjøre i neste øyeblikk; å gjøre dette ville kunne medføre at han gikk glipp av byttet. I stedet for måtte afghaneren ta sine egne avgjørelser, og utviklet således seg til å bli en selvstendig hund. En jagende hund måtte også stole på sitt syn og kunne jage på alt som rørte seg. En hund som skulle jage snø leoparder måtte også opptre fryktløs. Summen av dette har blitt rasen slik vi kjenner den i dag.

Det er ikke lov til å drive jakt på levende dyr i Norge i dag. Det er vel også de færreste som tenker på jakthunder da de går til anskaffelse av en afghaner i dag. Men – man bør ha bakgrunnen til disse hundene klart i tankene. Hos enhver mynde ligger jaktlysten der, gjemt like under overflaten. Selv hos den snilleste og mest veltilpassede afghaner kan den dukke opp – som lyn fra klar himmel. En katt som løper over plenen kan utløse en eksplosjon som du sikkert ikke har sett maken til. Da hjelper det lite å rope… At hørselen på denne måten av og til kan svikte, har ikke noe med ulydighet å gjøre. Og det er heller ingen svakhet hos mynder. Alle drivende jakthunder kan oppvise denne form for ”akutt døvhet.”

Hentet fra http://www.afghanhoundsofnorway.com

Afghaneren i Norge i dag:

Den første afghaneren kom til Norge i 1938. Det har aldri vært en rase med store registreringstall i Norge, men det er mange som er trofaste til rasen og som aldri kunne tenke seg en annen hund.

Den afghanske mynden har ikke sin egen raseklubb i Norge, men Afghanerutvalget i Norge hører inn under Norsk Myndeklubb som eget raseutvalg for rasen. Afghanerutvalget arrangerer egen utstilling, treff for afghanereiere, har egen kolleksjon med logoprodukter.

Det blir registrert mellom 3 og 5 valpekull i Norge hvert år, mao ingen stor rase.

Men vi som har rasen, kan ikke skjønne at det går an å leve uten. De er snille og hengivne, dog hengivne når det passer dem. Det er vel nettopp deres eiendommelige vesen som tiltaler så mange, for ikke å glemme deres skjønnhet. Finnes det noe vakrere?

Den afghanske mynden er ikke bare en sofahund. Det finnes mange aktiviteter man kan ta med afghaner på. Det er mange av dagens afghanereiere i dag som velger å stille ut sin hund. Mange har ambisjoner om at sin hun skal bli champion, men det som driver de fleste er nok fellesskapet de opplever rundt ringen.

LC- (Lure Coursing) har kommet opp som en ny populær sport for myndeeiere i Norge. LC er falsk jakt på hare – der haren er en plastpose.

Agility og lydighet – I Sverige, Finland og USA er det mange som er ivrige innenfor både agility og lydighet. I Norge er det vel ingen som vi kjenner til som har drevet med dette som regelmessig trening – bortsett fra noen som har forsøkt seg på agilitybanen (afghaneren elsker det!) og litt i lydighet.

Hentet fra http://www.afghanhoundsofnorway.com

Historie

Afghanerens hjemland er Afghanistan, men man regner også områdene i Nord-India og dagens Pakistan som rasens opprinnelsessted. I hjemlandet brukes de fremdeles til jakt, og den regnes som en dyrebar ”nyttegjenstand”, og ikke som resten av verden, hvor den utelukkende brukes som selskapshund. Rasens opprinnelige anvendelse som er hetsjakt, hvor hunden løper viltet opp i vanskelig fremkommelig og kupert terreng, krever en kraftig bygning med forholdsvis kort rygg og sterkt bakparti. Hunden skal bevege seg lett og smidig med høyt båret hode og hale, nærmest som om den hele tiden er som en spendt fjær, som når som helst kan forsette i flygende galopp.

Man liker å kalle afghaneren verden eldste hunderase. Det er i alle fall sikkert at det er en gammel rase. Det hevdes at det var nettopp den afghanske mynden som var med som representant for hundene i Noahs Ark. Afghaneren er en mynde, som alle har til felles at de jakter med synet (mynder på engelsk: sighthounds).

I prinsippet er det ingen forskjell på mynder og andre jakthunder som selvstendig driver byttet foran seg og til slutt, når det er tilstrekkelig utmattet, knekker nakken på det med et hurtig og kraftig bitt.

Forskjellen ligger i myndenes hurtighet. De kan ta igjen nesten hvilket som helst bytte i løpet av meget kort tid. Til gjengjeld forhindrer farten dem i å bruke nesen under jakten. De skal hele tiden ha byttet i synsfeltet.

Afghaneren kom til England i 1890-årene og i 1895 ble de første hundene utstilt. Det var Mrs Ella Withbread som stilte ut en tispe og en hann ved navn Shahzda og Mooroo. Disse to ble slik en stor sensasjon at da de døde, ble de utstoppet og kan den dag i dag sees på British Museum.

I 1907 kom hunden Zardin til England og det var nettopp denne som senere skulle danne grunnlaget for standarden. Zardin ble invitert til Buckingham Palace for å møte Dronning Alexandra.

"Zardin"

Første verdenskrig satte en stopper for hundeoppdrett i England, men i 1920-årene så kom Major og Mrs. Bell-Murray tilbake til England med et stort antall ”innfødte” Afghanere. Disse hundene var fra grenseområdet mellom Baluchistan og Afghanistan, og sammenlignet med Zardin var de høyere, lengre i kroppen og meget sparsomt bepelset.

I 1925 brakte Mrs Amps noen av sine ”Ghanzni” hunder med fra sin kennel i Afghanistan; en av disse var den senere så berømte Sirdar av Ghazni, som av mange regnes som en av rasens fundamenter. Sirdar minnet av type mye om Zardin.

Det er fra disse to kenneler; Bell-Murray og Ghazni som de europeiske og siden amerikanske afghanere stammer fra. Man kalte den gang Bell-Murray hundene for fjell-afghanere og Ghazni-hundene for ørken afghanerene. I 1924 ble det laget en ny felles standard utifra de beste fra begge varianter. Dagens afghanere er således en blanding av disse to typene. I begynnelsen ble det importert mange forskjellige mer eller mindre behårete varianter fra disse områdene. Størrelsen og proporsjonene varierte veldig, pelsmengde og struktur likeså. Noen var svært elegante, noen var kompakte og tunge. Alt dette ligger i genbanken til dagens afghanere.

Her er et bilde av idealtypen som kanskje de som lagde den nye standarden så for seg - "Westmill Tamasar"

Hentet fra http://www.afghanhoundsofnorway.com

Afghansk Mynde

Opprinnelsesland: Afghanistan.

Hjemland: Storbritannia.

Helhetsinntrykk: Gir inntrykk av styrke og verdighet, samt en kombinasjon av fart og kraft. Hodet bæres stolt.

Adferd/ temperament: Det østerlandske eller orientalske uttrykket er typisk for rasen. Afganeren ser på og gjennom én. Verdig og reservert og gir et visst inntrykk av villskap.

Hode:

Skalle: Lang, ikke for smal, med fremtredende nakkeknøl. Velbalansert, dekket av en lang hårtopp.

Stopp: Svakt.

Nesebrusk: Sort foretrekkes, leverfarget aksepteres på lyse hunder.

Snuteparti: Langt.

Kjever/ tenner: sterke kjever. Perfekt og regelmessig saksebitt. Tangbitt tolereres. Komplett tannsett.

Øyne: Mørke foretrekkes, men gyldne underkjennes ikke. Nesten trekantede, skråner svakt oppover fra indre til ytre øyekrok.

Ører: Ansatt lavt og langt tilbake. Bæres tett inntil hodet. Dekket med lang, silkeaktig pels.

Hals: Lang, sterk, bærer hodet stolt.

Forlemmer:

Helhetsinntrykk: Rette sett forfra fra skulderen og ned. God benstamme.

Skulder: Lang og skråstilt, godt tilbakelagt, muskuløs og sterk uten å virke tung.

Albue: Godt tilliggende, verken inn- eller utoverdreid.

Underarm: Rett. Mellomhånd: Lang og fjærende.

Poter: Kraftige og meget store både av lengde og bredde, dekket av lang, tykk pels. Hvelvede tær. Tredeputene ligger godt an mot bakken.

Kropp:

Rygg: Rett, moderat lang, muskuløs.

Lend: Rett, bred og forholdsvis kort.

Kryss: Lett fallende mot halen. Hoftebena ganske fremtredende og med god innbyrdes avstand.

Bryst: Temmelig godt buede ribben, god brystdybde.

Hale: Ikke for kort. Lavt ansatt, ringlet ytterst. Heves under bevegelse. Sparsomt behåret.

Baklemmer:

Helhetsinntrykk: Kraftige. Stor lengde fra hofte til hase.

Knær: Velvinklete.

Haser: Korte.

Mellomfot: Sporer kan fjernes.

Poter: Lange, men ikke fullt så brede som forpotene, dekket av lang, tykk pels.

Bevegelser: Flytende og fjærende, utpreget stilfulle.

Pels: Hårlag: Lang og av meget tynn struktur på brystkassen, for- og bakben og på flankene. Hos voksne hunder kort og tett pels fra skuldrene bakover langs sadelen. Lang pels fra pannen og bakover med en tydelig silkeaktig hårtopp. Kort pels på snutepartiet. Ører og ben rikelig med pels. Mellomhånd og mellomfot kan ha kort pels. Pelsen må utvikles naturlig.

Farge: Alle farger tillatt.

Størrelse og vekt: Mankehøyde: Hannhunder: 68- 74 cm Tisper: 63- 69 cm Feil:

Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.

Diskvalifiserende feil: Hunder som viser tegn på aggressivitet og/ eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.

OBS Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

Rasebeskrivelsen er oversatt fra gjeldende FCI- standard.

Rasepresantasjon

Hentet fra www.myndeklubben.no

–hundeverdenens aristokrat-

Borzoien – som tidligere ble kalt russisk mynde – ser ut som høydepunktet av forfinet eleganse, men ble i mange hundre år brukt av de russiske adelsmenn til jakt på ulv, rev og hare. Adelsmennene, med tsaren i spissen, ville ha skjønnhet kombinert med styrke og mot. Kraftfulle, muskuløse og effektive jakthunder – kledd i silkemyk pels, med edle, vakre hoder. Bare aristokratiet var tillat å eie en borzoi, de ble ikke solgt – men gitt bort som høyt verdsatte gaver. Den vestlige verden fikk tidlig øynene opp for de fremmedartede hundene fra tsarens rike, og allerede i slutten av forrige århundre fantes det en del borzoier blant annet i England. De første kom nettopp som gaver.

Helt frem til 1917 ble det drevet oppdrett og jakt med borzoi. Ikke minst storfyrste Nikolai, tsarens onkel, gjorde sitt kennelnavn Perchino til et symbol på kvalitet som ennå lever. Jakten de russiske adelsmenn drev, er blitt legendariske. Den var fargerik og overdådig: Med jegere kled i matchende uniformer, ridende på flotte hester og med to til tre borzoier i bånd ved siden. Hundre borzoier kunne delta på en jakt. Dette er blant annet beskrevet av Leo Tolstoy i ”Krig og Fred”

Etter revolusjonen, da aristokratiet og alt som minnet om det ble ødelagt, også hundene – levde borzoien videre i Vest-Europa og USA. De to første borzoiene i Norge ble importert i 1914.

Borzoien er en stor hund. Hannhunden måler fra 75 til 85 cm. i mankehøyde, tispene 68 til 78 cm – sev om standarden ikke setter noen øvre høydebegrensning, så lenge hunden er harmonisk. Pelsen er lang og lokkete og krever gjennombørsting et par ganger i uken. Med den silkemyke pelsen holder borzoien seg ren og pen, uten å bades så ofte som det kan se ut til! Samtidig er pelsen så tykk og varm at hunden trives godt i vinterkulden. Fargene er gjerne hvit, med alle nyanser av gyllent, rødt, brunt, grått eller sort.

Borzoien er store, kraftige hunder med sterk og særpreget personlighet, som krever en fast hånd for at hund og eier skal trives aller best. Da er de til gjengjeld yppelige familiehunder. De elsker å løpe, og må få mulighet til å gå løs dagelig. Opprinnelig var de jakthunder med en god porsjon selvstendighet. De stikker gjerne ikke av, men har stor aksjonsradius. Det kan bli farlig med en vei i nærheten.

Lydighetstrening – gjerne et dressurkurs – er derfor viktig å drive med, fra borzoien er valp ”Gjem” deg gjerne for valpen når dere er i skogen sammen, og gi deg til kjenne først når den synes det begynner og bli skummelt alene. Da lærer valpen å følge med på at du er i nærheten. Det vil du få igjen for siden. Borzoien er for øvrig alt annet en dum, men krever tålmodighet. De knytter seg sterkt til eieren, og har et mer avslappet forhold til andre mennesker – selv om det kan variere mye fra individ til individ.

Inne er de rolige – og tar faktisk utrolig liten plass. De elsker å krølle seg sammen – gjerne i sofaen, og se dekorative ut. Det har narret mange til og ta borzoien for ”pyntehund”. Det er i skog og mark at borzoien er i sitt ess. Den som har sett en borzoi strekke ut, og i lek med andre hunder nærmest snu i spranget, glemmer det aldri !!!!!

Rasen er representert av arbeidsutvalget i Norsk Myndeklubb. Arbeidsutvalget hjelper deg gjerne med mer informasjon om rasen – og kan gi tips om litteratur det kan være nyttig å skaffe seg.

Borzoi

Rasestandard

Opprinnelsesland/Hjemland:Russland.

Helhetsinntrykk:Aristokratisk helhetsinntrykk. Stor, slank, samtidig robust, en aning langstrakt i kroppen. Tisper vanligvis noe lengre enn hannhunder. Kraftig, men ikke grov benstamme. Ganske flate knokler. Tørr muskulatur, velutviklet, spesielt lårene, men ikke fremtrendene. Legges stor vekt på harmonisk kropp og bevegelser.

Viktige proposjoner:Mankehøyden lik eller bare litt mer en høyden fra krysset til bakken, hos tisper er disse to like høye. Mankehøyden noe mindre en kroppslengden. Brystdybden ca halvparten av mankehøyde. Snuten lik eller lengre enn skallen.

Adferd/temperament:Rolig og avbalansert. Viser sterk jaktlyst ved syn av vilt. Skarpt syn kan se meget langt. Meget hurtig reaksjonsevne.

Hode: Tørt, langt, smalt, aristokratisk. I profil danner skallen og snutepartiets overlinje en lang, lett konveks linje, da linjen fra øyebrynsbuen mot den godt markerte nakkeknølen er rett eller lett skrående. Hodet er så elegant og tørt at de største blodårene er syndlig under huden.

Skalle: Smal, avlang og oval sett ovenfra, nesten flat sett i profil.

Stopp: Meget svakt markert.

Nesebrusk: Sort. Stor, bevegelig, meget fremtredene i forhold til underkjeven.

Snuteparti: Langt, utfylt i hele lengden. Hvelvet nær nesebrusken. Snutelengden fra stopp til snutespiss er lik eller noe lengre enn skallen.

Lepper: Sorte. Tynne, tørre, tilliggende.

Kjever/tenner: Kraftige hvite tenner. Komplett tannsett. Saksebitt.

Øyne: Store, uttrykksfulle. Mørk nøttebrune eller nøttebrune. Meget lett fremtredene, mandelformede, skråstilte. Sort øyelokksrand.

Ører: Små, tynne, bevegelige. Ansatt over øyenhøyde, plasser langt bak mot nakken, I hvile bæres de bakover (rosenører) og berører nesten hverandre eller ligger tett langs nakken. Når oppmerksom bæres de høyere og til sidene eller fremover, noen ganger reises ett eller begge ørene som hos en hest.

Forlemmer:

Helhetsinntrykk: Tørre, muskuløse, helt rette og parallelle sett forfra. Markavstanden lik eller noe mer enn halve mankehøyden.

Skulder: Lang og skråstilt.

Overarm: Moderat skråstilt. Lengden en aning lengre enn skulderbladet. Godt markert skulderledd.

Albue: Godt tilliggende.

Underarm: Tørr, lang, ovalt tverrsnitt. Smal sett ovenfra, bred sett fra siden.

Mellomhånd: Lett skråstilt.

Poter: Senete. Smale og ovale (harepoter). Hvelvede, godt sluttede. Lange kraftige klør som berører bakken.

Kropp:

Manke: Ikke markert.

Rygg: Bred, muskuløs, spenstig. Danner sammen med lenden og krysset. En bue med høyest punkt ved overgangen til lenden, mest uttalt hos hos hannhunder.

Lend: Langt, tydelig, moderat bred, muskuløs.

Kryss: Langt, bredt, lett fallende. Bredden mellom hoftebena minst 8 cm.

Bryst: Ovalt, ikke smalt, men ikke bredere enn krysset. Dypt, velutviklet. I lengden, rommelig, rekker nesten til albuene. Flatere ved skuldrene, men gradvis bredere mot bakre ribben, som er korte. Lange ribben, lett markerte. Lett markert forbryst.

Underlinje/buk: Godt opptrukket, underlinjen brått opptrukket mot buken.

Hale: Lavt, ansatt, tyn. Båret i form av en sabel eller sigd. Lang, dratt mellom bakbena skal den opp til øvre hoftebenskam. Godt behåret med rikelig beheng. I stående hengende nedover. Under bevegelse løftes den, men ikke over rygglinjens forlengelse

Baklemmer:

Helhetsinntrykk: Rette, parallelle sett bakfra, noe mer bredstilte enn forbena. Alle ledd velvinklete. I stående skal en tenkt loddrett linje fra sittebensknuten foran haseleddet og mellom mellomfoten.

Lår: Meget muskuløse, lange, skråstilte.

Underlår: Lange, muskuløse, skråstilte.

Mellomfot: Ikke lang, nesten loddrett.

Poter: Som forpotene.

Pels:

Hårlag: Silkeaktig, bløt og smidig, bølget eller med korte krøller. Kort, tettliggende og satengaktig (tung silke) på hode, ørene og bena. På kroppen ganske lang og bølget, på skuldrene og krysset danner pelsen fine krøller. Kortere pels på brystkassen og lårene. Pelsen som danner frynser, ”bukser” og halebeheng er lenger.

Farge: Alle fargekombinasjoner, bortsett fra kombinasjoner med blått eller brunt (sjokolade), eller nyanser av disse farger. Alle farger ensfarget eller tegninger på hvit bunn. Frynser, ”bukser” eller halebeheng er betydelig lysere enn bunnfargen. Ved sorte hårspisser er sort maske typisk.

Størrelse og vekt:

Mankehøyde:

Hannhunder: 75-85 cm.

Tisper: 68-78 cm.

Hos hannhunder er mankehøyden lik eller knapt mer enn høyden ved krysset. Hos tisper er disse høyder lik. Hunder

Feil:

Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.

Helhet: Lett eller tung kroppsbygning. For høy eller lavstillet. Lett benstamme. Utilstrekkelig utviklet muskulatur.

Hode: Meget markert stopp. Hodeprofilen tydelig kileformet pga for høy skalle. Bred skalle, utviklete kinnbensbuer. Snutepartiet kort, snipete markerte øyebrynsbuer.

Bitt: Små, ødelagte tenner, unormalt plasserte. Tangbitt hos hunder eldre enn 6 år. Mangel av P2 (P1 og M3 regnes ikke).

Øyne: Små, runde, lys nøttefargete. Synlig blinkhinne.

Ører: Lav ansatte, ikke bakoverlagte.

Hals: Kort, høyt båret.

Kropp: Smal rygg, markert dip, for hvelvet. Lenden kort, rett, smal. Krysset smalt, kort, avfallende. Brystkassen smal, flat, ikke dyp nok. Brystbenet mye over albuleddet. Kun lett opptrukket buk.

Hale: Ansatt høyt eller for lavt. Høyt båret. Halespissen ringlet, båret til siden. Lite beheng, For kort.

Forben: For åpen skuldervinkel. Inn eller utoverdreide albuer. Lett bøyde underarmer.

Mellomhånden for kort, for skråstilt, for rett. Poter lett ut eller overdreid.

Bakben: For vinklet eller steile. For smalstilte eller bredstilte. Innoverdreide poter.

Poter: Litt for brede, lett avrundete, tykke eller flate. Sprikende tær.

Hud: Ikke tilstekkelig elastisk.

Pels: Matt, rufset. Frynser, ”bukser”, sparsomt beheng på halen. Rett pels, små krøller på hele kroppen.

Farger: Flekker av samme nyanse som grunnfargen, Tydelige tan-tegninger.

Bakben: Uttalte avvikelser fra den beskrevne over.

Poter: Brede, runde, kattepoter, flate, sprikende tær.

Hud: Løs.

Pels: Stiv, bustet. Flekker av andre nyanser enn bunnfargen. Alle lilla nyanser.

Diskvalifiserendefeil:

Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske defekter

som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.

Alle avvikelsene fra saksebitt (over- eller underbitt), skjev kjeve, mangel av en fortann, en hjørnetann, p4 (overkjeve) eller M1(underkjeve), mangel av totalt mer enn 4 tenner. Underkjevens hjørnetenner ansatt unormalt slik at de går opp i/berører overkjeven.

Glassøyne.

Korketrekker hale, haleknekk, kupert eller delvis kupert.

Brun eller sjokoladefarget, blå.

OBS

Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

Rasebeskrivelsen er oversatt fra gjeldene FCI-standard.

Jeg tar nå gjerne på meg ansvar med å arrangere en tur, men ønsker gjerne en til å hjelpe meg da! Når tidsrom i ferien passer får dere? Regner ikke med at vi kan rundt 01.07.2006 siden det er NKK utstilling i trondheim da, noen flere viktige datoer vi burde regne med?