Nowisclee

Jeg fikk afghansk mynde som nr 1. XD mynde er jo forsåvidt greit det! American foxhound som nr 2, vet ikke helt jeg. og australsk terrier som nr 3. Tja!

+ 3 etnahunder

Det er ikke bare av hunder som sendes til obduksjon pga en eller annen sykdom. Det er 1/5 av alle hunder som er avlivet der og sendt via patologen til felles eller separat kremering, og som er godkjent for bruk til obduksjon/donasjon, uten at de nødvendigvis er sendt for å obduseres. Så det er faktisk et representativt antall av døde hunder.

Bare sier det: Mine hunder går det ikke annet å trene innkalling med med hverken flexible eller langline. De vet så godt om de har bånd på seg eller ikke. Men flexiline er verre enn langline da de da også føler presset i båndet.

Jeg trener innkalling i trygge områder, langt unna bilvei, og helst så tidlig som mulig mens valpen er så ung at den ikke løper langt uansett.

Kaster meg på tråden og forteller at jeg har også fått meg rotter igjen, 2 jenter på ca 8 mnd nå!

Skal være med Vimsy og hente hennes neste tirsdag, gleder meg stort til å kose rottebabyer!

Og venter selv på å få en eller to til. (Mulig en fra et kull der ikke så mange klarte seg, og så håper jeg å få kontakt med Karmas, da jeg gjerne kunne tenkt meg en baby derfra også, hvis hun har noen jenter ledige.)

Swil er Black berkshire husky, Blaen er Champagne hooded.

3 i gruppe 5.

Edit: Selv om de tidligere, for 10-15 år siden, var i gruppe 10, da.

Min erfaring med etnahundene er at de er enkle, kjærlige og lettlærte hunder. En god del enklere og mer lettmotiverte enn myndene (generelt), og mine egne krever svært lite for å være fornøyde.

Dog, så kjenner jeg noen som krever en del mosjon og spesielt oppfølging i unghundperioden. Jeg har ikke selv hatt hannhund i valp - og unghundperioden, men har skjønt at dette kan være krevende for enkelte. Jeg er jo selv et "tispe-menneske" og de to tispene jeg har har vært utrolig enkle hele veien.

Hannhunden jeg har fikk jeg jo når Jan var 3 år, og han har både vært superklasse (veloppdragen, lettlært, snill, rolig, krever ingenting men elsker å være med på alt), og veldig krevende. Han ble angrepet av en annen hund 2 uker etter han kom hit, og så flydd på av en hund i familien Tl samboeren. Dette gikk veldig innpå ham, førte til utagerende i bånd, og tok tid å få trent bort. Men nå fungerer han egentlig veldig bra.

Jeg vil si at det er viktig å sjekke linjer og hilse på hunder i slekta til det kullet du eventuelt tenker på å kjøpe fra (hvis du kommer så langt). Både med tanke på stabil psyke, helse og aktivitetsnivå. Det virker som om det er ganske forskjell på linjene i forhold til jaktinstinkt, hvor krevende de er mtp mosjon, og hvor lette de er å trene.

Mine to tisper er utrolig lette å belønne. Litt mat eller en drakamp er superkult! Hannhunden er ikke så interessert i belønning. Men han gjør det han blir bedt om, når han har skjønt hva du faktisk ber om.

Helse er viktig å være obs på. Det dukker opp flere syke hunder etterhvert, naturlig nok ettersom rasen blir større. Men vi har nå oppdaget Addisons disease på 3 hannhunder i samme linje, 2 brødre og en sønn av en av disse. Dette kan være greit å være obs på i forhold til dobling av disse linjene i kull osv, selv om nedarving er jo ikke kjent.

Patellaluksasjon har dukket opp på flere individer i Finland, noen i Sverige og hvertfall 1 i Norge. Hudproblemer har også dukket opp, blant annet på et avkom etter min hannhund (som nå er tatt ut av avl). Vær obs på foreldredyr pg annen slekt med kløeproblemer, hudirritasjon, svært dårlig pels og annet.

Tilbake til det positive, generelt sett en veldig frisk rase! Bare enkeltindivider som har noe alvorlig sykdom som jeg vet om, ingen kjente arvelige sykdommer, kun ting man er oppmerksom på nå som det har dukket opp.

Flere er brukt aktivt i forskjellige hundesporter. I Sverige har vi 1 med Freestylediplom/premier, 1 viltsporchampion, flere Lure Coursere med gode premieringer. I Finland har vi hunder som konkurrerer på høyt nivå i agility og lydighet, lurer på om ikke det er en agility champion også. Og flere gode Lure Coursere. I Norge går jeg lydighet klasse 1 med eldste tispa, og konkurrerer i Lure Coursing.

Jeg har aldri opplevd noen av hundene mine stikke av. Hannhunden kan bli borte et par minutter i skogen der ham løper og snuser, men kommer tilbake. De andre to holder seg som regel alltid innen synsvidde. Men nå har vi heller aldri møtt direkte på vilt.

Å trene positivt på innkalling fra starten av er veldig viktig når du får en hund som dette. Du kan få en som er som min eldste tispe, hun stikker ikke, hun er for opptatt av meg. Eller du kan få en som hannhunden min som gjerne tar seg en runde og som sikkert gjerne hadde fulgt et ferskt spor en god stund om han fant et!

Inne er de fantastisk rolige, ligger og slapper av. De kan få litt lekeraptus en gang i mellom, men om jeg ikke vil ha noe av det akkurat da, så ber jeg dem bare kutte ut, og da roer de seg med en gang.

Hannhunden og yngste tispa ELSKER mennesker, eldste tispa er mer reservert og synes ikke det er såå farlig å bli klappet på. Men noen mennesker legger hun sin elsk på og skal helst sitte på fanget med en gang. Andre tør hun opp mot etterhvert. Og det varierer på dagshumøret. Men alle jeg kjenner tåler å bli håndtert.

Vil du ha en hund å slappe av på sofaen med, nyte livet med, gå lange turer med, kanskje trene litt lydighet eller agility uten de største ambisjonene, en hund som fint kan ligge under teppet i sofaen en uke i strekk (omtrent) hvis det pøsregn er og blåser, men som gjerne er med på 6 timer tur i fjellet eller joggetur i strålende sol og 25 °C så er det nok rasen for deg.

Vil du ha en hund som fungerer like bra i all slags vær, så ville jeg kanskje sett etter noe med mer pels.

Ibicencoen kjenner jeg ikke like godt til, men mitt inntrykk er at de kanskje er litt mer av en håndfull enn etnahunder (uavhengig av størrelse), at de kanskje er noe særere på belønning/motivering, og at det kanskje er litt mer krevende å ha en slik hund. Faraohunden igjen opplever jeg som roligere enn ibicenco, men ikke så lettmotiverte som etnahunden.

Likevel, jeg vet om ibicencoer som var godkjente ettersøkshunder, så de er absolutt brukandes bare man finner rett motivasjon. De er kanskje/kan være noe mer reserverte enn etna. Men varierer med linjer og individ, dette også! Kjenner enkelte som er de største koseklumpene og de som knapt gidder å snuse på deg hvis de ikke kjenner deg veldig veldig godt.

Og pffft, etnaer er ikke SÅ myndete, de er enklere og mer omgjengelige. ;P og whippetene og faraoene kan bråke like mye på LC-banen de! XD

Nei, våre varsler når nabokatten erter dem, og de kan bjeffe hvis det går fremmede mennesker forbi huset når de er i hagen. Men de roer seg når vi snakker il dem. Noe lyd er det i etnaen, men det er trenbart og det er til å leve med. (Jeg hater bjeffing utenom når det skal skje, som los ved jakt) Det er også variabelt på individ. Lundii bjeffer mer enn Martin, som bjeffer mer enn Chiara. Chiara bjeffer nesten aldri.

Hva med å evt trene med langline på da? Skål/boks med godbit eller ball liggendr bak, langline på som du står på så hunden ikke får løpt til belønning før du tillater det? Da kan du trene kommando på avstand med belønning bak, og bare gå av langline/bånd når hunden får "belønningskommando"/klikk/fri-kommando? Når du da er sikrere på at hunden ikke snur og løper til belønning før du sier det er greit, så kan du koble av langline. Evt teste når du har en person som kan være med. Eller bare, når du føler du har blitt kvitt fremdrift, belønne forfra igjen, uten langline. Eventuelt med ball/godbit du kan kaste bak hunden?

Jeg tror nok kanskje dyrepleier er en bedre utdanning å satse på enn dyrlegesekretær, det er lettere å få jobb som dyrepleier der man har utdannelsen med kunnskap om vaksinering, anestesi osv. Det er en populær linje og man må satse på gode karakterer for å komme inn. Det er per nå en 2årig høyskoleutdannelse, med mulighet for etterutdanning innen anestesi, tannbehandling, fysioterapi osv. Ellers har man hestelinjer, hundelinjer og mer, men der må man virkelig satse for å få en jobb man kan leve av.

Dyrlegesekretær-jobber og assistentjobber er veldig populære, og utdannede dyrepleiere blir ofte ansatt i disse stillingene fordi det er så mange interesserte, det er ikke lett for u-utdannede å få disse jobbene. Det er en god idé å ha utdanningen i bakhånd slik at man har noe å vise til i forhold til en ansettelse.

Hvis det ikke nødvendigvis er smådyr som er mest interessant, så er også agronomutdanning en vei å gå, og eventuelt videreutdanning der, for å kunne jobbe med landbruk innen kommune eller fylkesstyre, eller man kan drive egen gård. Man kan også da jobbe som avløser på andres gårder, når de skal ha fri/ferie. Det innebærer en del tungt arbeid, men er veldig givende i forhold til arbeid med kyr, gris, sau o.l.

Hvis utstilling ikke er så viktig og du vil ha en i ulvekropp som er ner førerorientert og lettmotivert enn en Sarloos, så kan muligens Tamaskan Dog være noe, selv om de ikke er FCI-godkjent? Fra rette oppdretter da såklart. De gjør et godt avlsarbeid, og jeg tror ikke det er umulig at det kan bli en godkjent rase etterhvert. Ei på veterinærutdanningen son har en heeerlig tispe som kan gå løs omtrent overalt, også i byen, hun kjenner til miljøet og gode vs "dårlige" oppdrettere. Kan evt spørre henne om navn om det skulle være interessant å sjekke ut mer.

http://www.tamaskan-dog.org/

Men såklart, om du skal ha noe i nærheten av en schæfer i treningssammenheng så er vel dette sikkert ikke heelt rasen.

Haha når Issi filmes så ser det ut som filmen går på et hakk eller to for fort. supre filmer, kjempelærerikt å se på, må prøve å filme selv når vi trener en dag.

Veeeeldig mye kjøtt blir også kastet fordi vi produserer så mye av det og fordi det er så billig at vi har råd til å kaste uten å tenke mer over at et liv har gått tapt for det.

I tillegg er det mye kjøtt som blir kastet fordi det ikke går gjennom kontroller, fordi dyrevelferden og hygienen er for dårlig der dyra lever, fordi man skal produsere billigst mulig.

Kjøtt er verdt mye mer enn det man betaler for det per i dag.. Da hadde man kanskje også fått ned forbruket litt..

Ved kastrering før første løpetid fjerner man opptil 90% av risikoen for mammatumorer mener jeg å huske. Ved før fylte to år er det 70-80% MENER jeg. Men husker ikke nøyaktige tall. Men risikoen går ned ved kastrering, selv om det er mindre effekt jo eldre hunden blir før kastrering.

Men dette gjelder KASTRERING, altså fjerning av livmor og eggstokker (på hannhund fjerne testikler, uten at det hjelper på jursvulster ), ikke sterilisering, som er å snippe egglederne. (På hannhund sædlederne)

Så alle kastrerte tisper KAN få mammatumorer. Men risken er mindre. Det er jo heller ikke gitt at den er ondartet, eller med spredning, om det er en tumor. Og enkelte hunder kan leve himla lenge med spredning til lunger og alt, uten smerter. Har sett en der de ikke skjønte at den i det hele tatt var i live/klarte å puste pga spredning til lunger osv, men den trava rundt så sprek som en fole, den, 13-14 år gammel. Den fikk hvertfall to år mer enn hva de trodde til å begynne med.

Så en kreftdiagnose er ikke nødvendigvis døden, altså!

Oh, ene italieneren min (innkjøpt) er nr 6 i dag. 99 dager gammel, husket til og med å låse ham.

Kan se ut som KCSB kanskje er fra Storbritannia? I og med en av titlene på den øverste, Kessgold Volvo er GB, regner med det står for Great Britain champion.

S er også Sverige, bare eldre nummer. Nå tror jeg det er SE. NHSB vet jeg ikke hvor kommer fra.

Men alt under hundens navn er er registreringsnummer, alt over navnet er titler.

Både en og et kan brukes på hamster faktisk. Hamsteret og hamsteren. like teit som nyre. Et nyre liksom. Det heter jo en nyre. Men begge deler er faktisk lov. Som kilo. En kilo, et kilo.

Anyways, navn, hva med Bolla? Eller Støvfnugget/Støvkornet/Kornet.

Evt løvetann! Hun minner meg om en visnet løvetann som er sånn grå med frø som man kan blåse av.

Altså. Jeg kjenner ikke rasen godt nok til å si at det er noe du kan satse med innen LP. Ei heller kan jeg si at det er lite samkjønnsaggresjon på dem, det er ikke så mye info ute og går. Men de virker utrolig fine, og veldig bruksvillige/lærevillige i forhold til at de er i gruppe 2, de er jo opprinnelig(og fortsatt) aktive gjeterhunder på sau og kveg.

Jeg kjenner kun til rssen utifra hva jeg har lest på en svensk oppdretters side, samt hennes linker til oppdrettere i Uruguay, Argentina og andre land.

Snakker da om Uruguayan Cimarron/Perro Uruguayo. Flotte, vakre hunder som jeg har utrolig lyst til å lære mer om, og som jeg vurderer sterkt dersom jeg en dag skal ha en større hund å bruke mer aktivt/målrettet innen LP/bruks/spor/hvanåenn bikkja passer til enn de jeg har per i dag.

Hjemmesiden til oppdretteren i Sverige: http://www.perrocimarron.com/

Edit: Eller flatcoated retriever!

I og med det er min første hund har jeg jo ingen erfaring med noe som helst Men ser for meg at om det hadde vært foret hadde hun reagert hver gang hun fikk det? Ikke bare en gang i uka liksom..

Ja, det er det jeg også tenker, egentlig, men samtidig så kom det jo akkurat når dere byttet fôr. Det kan være verdt å prøve iallefall, å gå litt på det gamle, for å se om hun fortsatt kaster opp, for å se om det evt KAN være det? Og så eventuelt, hvis det skulle hjelpe, da finne fram til et annet fôr hun ikke reagerer på?

Og hadde det vært fremmedlegeme som blokkerte tarmen(typ sokk e.l.) så hadde hun vel vært flatsides nå. Kan jo være noe lite, men, om det er noe som sitter fast vil det som regel blokkere hele tarmen, slik at hunden blir skikkelig dårlig ganske fort. Er det noe lite som ikke setter seg fast og sperrer hele passasjen vil det som regel bli med ut. Men det KAN jo være noe lite som har satt seg fast men ikke blokkerer helt. Selv om det er vel heller sjelden at skjer.

Eller det kan vel være ettervirkninger etter magevirus at hun fortsatt er litt sensibel og hvis hun stresser litt eller lignende så sitter det fortsatt litt i?

Vanskelig å si sikkert, man kan liksom ikke akkurat stille noen diagnose over nett, om man skulle være veterinær eller ikke.

Jeg håper litt at det er fôret jeg, da hadde det vært enkelt og greit å gjøre noe med.

Håper dere finner ut av det iallefall!

Kan ikke være reaksjon på nytt for? Bare tankespinn altså, da er det jo litt rart om hun blir veldig dårlig, så bedre og så bare litt spying innimellom.

Har også begynt med xolo, på sidekontoen, men er fortsatt på 1.gen, har ikke hatt kull enda. Har to kjøpt som voksne og fire valper eller no.

Varierer fra hund til hund og rase til rase. Noen raser har dem veldig langt bak, synlig og "tilgjengelig" på en måte. De fleste urhund-raser har dem lenger frem, mer innunder magen mellom bakbeina, for bedre beskyttelse visstnok.

De eneste potesokkene Lundii fungerer med er Paws.

Størrelsesmessig har jeg ikke peil, men spør om du kan få kjøpe med kvittering og bytte hvis de ikke passer. Blir jo samme greia som om du hadde prøvd på i butikk. Jeg hadde prøvd oransje først, hannhunden min Martin på 14 kg bruker de røde, de sitter bra på ham med selve foten er litt stor. De oransje passer perfekt til Lundii. De føles stramme rundt beinet,men det skal de være, og det er ikke noe problem så lenge hunden holder seg i bevegelse. Desidert de beste potesokkene for å holde potene tørre og unngå salt o.l. når man går i gatene.

Villhunder(type urhunder og villhunder, ikke gatehunder) løper vel 1 gang i året, de har ikke veldig mange valper i kullene,og det er som regel 1 tispe i flokken som har valper, der de andre går inn som "tanter" der de både gir melk om de får innbilt, og oppdrar. Da blir det ikke en så stor påkjenning for tispa, annet enn mtp næringen hun gir fra seg. De kan også hoppe over/utsette løpetid om det er lite tilgang på næring eller om det er stressende omgivelser.

IU er vel ikke ubrukelige om man får fra det rette stedet? Er en heeeerlig, vakker og sprek tispe som går LC. Og de er jo såå flotte å se på! Men kanskje ikke en typisk jogge/løpehund.

Hva med en leonberger? Ingen som har nevnt det her? Finner du en god oppdretter med gode hunder så har du jo en atletisk og sprek hund, godt gemytt, osv? Vet det er noen ræva eksemplarer der ute både helsemessig og mentalt, men det må jo gå an å unngå ved å leite etter en god oppdretter?

Ellers, selv om ingen av dere liker dem per nå, så er hjortehundene helt fantastiske. Heeerlig gemytt. Går med alt. Myke, lettlærte hunder. Store og elegante, men sterke, spreke og villige til å være med på joggetur men eeelsker å ligge inne og slappe av også. Og de er jo mye penere irl enn på bilder!

I forhold til korreksjon så er jeg litt på linje med JeanetteH her. Det hjelper ikke om bikkja er "dritredd"/har respekt for hva eier reagerer hardt på, om den har mye motivasjon for noe. Da vil den som regel prøve igjen med en gang du snur ryggen til. Men hvis bikkja står med hodet i forsekken, som JeanetteH fortalte om, og bikkja faktisk ikke ser hva som skjer, ikke hører eiers stemme som brøler FY SKAMME DEG DIN DRITTBIKKJE! (for det er jo for hunden som regel bare et brøl, ikke en kommando akkurat..), men det skjer bare noe dritskummelt fordi hodet er oppi sekken, da vil bikkja unngå sekken.

Altså, om jeg går inn og græbber Lundii når hun stjeler mat fra Chiara sin skål, så tror jeg ikke Lundii ser det som en korreks, hun ser det som utagering/ressursforsvar fra min side, tror jeg, sånn i forhold til hundepsykologi. En hund i en flokk går ikke inn og forteller en annen bikkje at den skal drite i å tygge på den roten/pinnen der, for den pinnen skal ligge akkurat der. Men hvis det skjer noe skikkelig ekkelt/skummelt uten en direkte link til noe annet, så er det da skummelt å tygge pinne. U see?

Så hvis jeg vil at bikkja mi skal drite i å prøve å ta mat fra bordet så reagerer jeg når bikkja ikke ser. Med å kaste en tom melkekartong eller whatever. Noe som skremmer bikkja fra å nærme seg tallerkenen på bordet igjen, ikke noe som skremmer bikkja fra å nærme seg bordet når JEG er der.