I dag er det tre år og to dager siden min lillesøster, læremester og beste venn forlot oss. Jeg kan fremdeles ikke tenke på henne uten å gråte.
Herregud for en hund hun var! Hun var familiens hund, men i praksis var hun min. Hun var vår første hund, og jeg gjorde nok alle feil i boka, men hun var verdens beste prøveklut.
Det var ikke organisert trening der vi bodde, og jeg hadde aldri lært å trene hund, men vi fikk det da til. Vi konkurrerte aldri, men hun kunne alle øvelsene i klasse 1.
Hun hadde store plager etter et benbrudd som grodde feil, men hun var alltid bli og glad. Den tøffeste hunden i gata, en naturlig leder. Hun var smart. Veldig smart! Til tider utklasset hun oss og lurte oss trill rundt.
Åtte uker og nettopp kommet i hus.
Tara og Melvin. Shettiser (haha) begge to. De vokste opp med hverandre, og Tara pleide å sitte på ryggen hans mens vi stelte i stallen. Om vi ikke satte henne opp, og gikk hun rundt og maste
På fjelltur sommeren 2009.
Tara døde brått og uventet fra oss 06.12.09 etter noe som jeg mistenker var blodforgiftning. En morgen fant mamma en kul på brystet hennes, og de dro til dyrlegen. Dyrlegen mente det var en byll og gav henne antibiotika. To dager etter var hun død
Jeg er litt bitter, for jeg vet at med korrekt behandling hadde utfallet blitt anderledes, men jeg var ikke der.
Jeg fikk aldri tatt farvel med henne, og det er veldig sårt.
Herregud, som jeg savner henne.