Betty

Ingen av hundene jeg har hatt har hatt potekrampe, men samtlige har fått snøklumper mellom tærne. Tre stk tollere, og en blanding mellom flat og dobermann. Kunne vært litt flinkere til å klippe vekk pels da, men er så mye enklere å bare putte på sokker når været er sånn at det kladder på (noe som har vært veldig sjeldent de siste årene).

Ja, var litt urutinert av meg. Burde planlagt litt bedre.

... venter jeg på at bolledeigen skal bli ferdighevet. Gjærbakst er jaggu meg en tålmodighetsprøve. Har også vært ute og trasket tur i en times tid, i herlig turvær. Fin og rolig lørdag egentlig. Vi er enda litt i ei egen boble her hjemme, men kjenner det går bedre og bedre for hver dag. Hjelper at kroppen begynner å spille litt mer på lag med meg.

Akkurat nå skal jeg gå løs på noen gardiner med strykjern. Det er noe av det kjedeligste jeg gjør, men de er så rynkete at selv jeg får fnatt av at det. Og jeg tåler litt krøll i gardinene. Skikkelig ikke lyst, men kan gjøre det foran tvn i det minste.

Akkurat nå sitter jeg under et pledd, surfer på det store internettet mens top gear står på i bakgrunnen. Tung dag i dag, jeg føler meg rett og slett overkjørt av et godstog. Tror det rygget over meg også. Har ikke direkte vondt, men føler meg mørbanket og sliten, både mentalt og fysisk. Fikk heldigvis komme inn ganske raskt i går, så jeg var ute av sykehuset litt over 18:00 - alt gikk så bra og sånt så da slapp jeg å være der noe lengre utover kvelden. Heldigvis! Nå håper jeg tiden går fort fremover, for de siste 8 dagene har vært mer som et halvår i lengde ...

Ja, ikke sant! Samme her. Takk. Håper også det. Har fastet lenge nok om ikke mange minuttene. Håper de tar meg inn før vaktskiftet! Får heldigvis et rom snart, nå er jeg plassert i et "forrom" til et kontor. Slipper å ligge på gangen da, og har eget toalett i det minste. Men. Sulten nå.

Akkurat nå er jeg litt lei. Skulle bare på en etterkontroll på sykehuset for å få høre at alt er greit. Vel, ble lagt inn på dagkirurgi og venter på at det skal ha gått nok antall timer fra jeg spiste sist til de kan gi meg en liten narkoserus, og foreta et lite inngrep. Selve inngrepet tar type 10 minutter så er jo ikke noe alvorlig men hele dagen går jo bort på sykehuset mtp antall fastende timer og at de ikke vet når jeg får komme inn. Og kroppen min er fin den, for med en gang den hører ordet "faste" så blir den kjempesulten. Er vel tidligst ferdigfastet halv 3, så spørs det hvor kjapt de kan ta meg inn (blir tatt mellom pasienter).

Vet du, jeg tror på mange måter det kan sammenlignes - for det er jo endel sorg forbundet med IVF når forsøkene mislykkes og en stadig får tilbakeslag og lever i uvisshet om en faktisk får premien sin til slutt. Det tar på psykisk, og det er så lett å la seg sluke helt. Da er det fint med helsepersonell som er objektive, og vet hvilke "knapper" de skal trykke på for å unngå at man forsvinner helt inn i i sorg og/eller depresjon. Og for meg har det virkelig hjulpet å være åpen om det, og være litt personlig (jeg er jo normalt ikke en som deler så mye av meg selv). De har fortalt endel om hvordan oppfølgingen er i svangerskapet etterpå, og vi får også gå inn bakveien til sykehuset og skal ta kontakt med en gang vi har positiv test. Og jeg har store planer om å benytte meg av det, for jeg vet hvor viktig det er å ikke bli oppslukt i bekymringer og katastrofetanker. For vi kommer til å prøve igjen, jeg er ikke skremt og kjenner pr nå ingen angst rundt det, eller at det er utenkelig. Så 2018 håper jeg vi er litt heldigere.

Takk @Mari Jeg tror vi takler dette veldig riktig for oss, men jeg er jo litt redd for at det skal komme snikende en smell seinere. Særlig siden jeg var rimelig nær kanten i høst etter veldig mye motgang. Jeg tror det skal gå bra, for jeg gir rom til sorgen og er veldig åpen til de rundt meg. Det er og godt å vite at døra er åpne til helsepersonellet her om det skulle dukke opp noe senere, og jeg kan ikke få skrytt nok av sykepleierne og jordmødrene på Levanger. Jordmor som var mest sammen med oss har også videreutdanning innen psyk. så vi var (og er) godt ivaretatt. De har og ordnet alt det praktiske i rundt oppfølging, så jeg slipper å bestille time selv f.eks. Og de har også tatt veldig godt vare på TJ, og ikke bare dyttet på han ansvar for å passe på meg.

Takk alle sammen. Det går ganske bra med oss, og jeg syns vi har taklet dette fint sammen. Føler meg hverken bitter, sint eller noe sånt. Er bare trist for det vi har mistet, men kjenner at det ikke kommer til å sluke meg helt. Jeg har reagert litt annerledes enn jeg hadde gjettet på forhånd, men de var dyktige på sykehuset og vi fikk pratet mye om situasjonen + at jeg og TJ har pratet mye sammen - og jeg vet jeg får oppfølgingssamtaler så lenge jeg trenger. Tror nok dog jeg ikke trenger så mange nå, men heller mer i et ev. neste svangerskap. Og vi kommer til å prøve igjen når vi har fått bearbeidet litt, og kroppen min har kommet seg. Det har jo gått veldig smertefritt til nå (med mindre de finner noe ekkelt på sjekken jeg skal på på tirsdag da), sett bort fra en inni hampen til brystspreng. Den syns jeg var unødvendig at skulle dukke opp nå. Er godt innsurra så satser på det gir seg iløpet av de neste par dagene.

Her skjedde det som bare ikke skulle skje. Tirsdag ringte jeg inn til føden ang bekymringen min om at jeg ikke hadde kjent liv på ei stund, og at det har vært så lite og svakt ellers også (jeg har hatt en uggen følelse hele veien om at noe ikke har vært rett). Fikk komme inn med en gang, og det jeg fryktet ble dessverre bekreftet. Det var ikke noe hjerteslag å finne, og livet stoppet opp en gang i løpet av uke 23 en gang (han var 470 gram, og jeg var 24 +1 på tirsdag). Ble skrevet ut først i dag, men var hjemme på perm fra i går ettermiddag til i dag, etter å ha vært litt insisterende selv. Fysisk sett er jeg jo i fin form, og jeg er fascinert over hvor bra kroppen har taklet det hele. Følelsesmessig derimot, er det en himla karusell, men det går nå på et vis. Får super oppfølging av sykehuset, og de har vært helt fantastiske oppi dette. Håper de har like gode rutiner og flinke folk på andre sykehus også. De har også tatt godt vare på TJ oppi det her, noe jeg syns er veldig viktig. Er dog ikke fullt så imponert over fastlegen hans som knapt ville skrive ut sykemelding til han ... Livet tar noen "interessante" krumspring innimellom, jaggu meg ikke så enkelt å henge med i svingene alltid. Vi aner ikke hvorfor, jeg er frisk og såvidt de kunne se så var morkake etc normal. Mulig noe underliggende problem eller noe utvikling som stoppet. Ikke sikkert vi får noe svar heller, det er jo faktisk 20-30 % som ikke finner noen årsak. Kan også ta lang tid før vi ev. vet noe, type mange måneder.

Akkurat nå kjenner jeg at jeg gruer meg til et møte jeg må på ikveld. Gleder meg til det er overstått og ute av verden ...

Ja vi er veldig ulike der. Søsteren min er helt motsatt av meg, så når hun spør meg om hun burde rekke opp eller ei så sier jeg nesten alltid nei - men hun ender opp med å rekke opp i de fleste tilfeller uansett.

Om jeg må rekke opp mye er sjansen for at jeg kasserer hele prosjektet stort, så det skal litt til for at jeg rekker opp jeg også - da skal det være noe spesielt (og plages jeg mye med noe så havner det i UFO-posen, der ligger det jaggu mye forskjellig nå ...). Jeg hadde strikket videre og latet som det skulle være sånn. Jeg måtte kikke godt etter for å legge merke til det, og hadde du ikke skrevet at det var fargeforskjell så hadde jeg ikke tenkt over det overhodet.

I hovedsak syns jeg kastrering er greit av medisinske årsaker, og kastrering av overhormonelle/hyperseksuelle hunder går innunder "medisinsk årsak" hos meg. Men, kastrering av enkelte tjenestehunder/førerhunder mener jeg kan forsvares, selv om det ikke går på helse. Av 3 hannhunder jeg/vi har hatt ble en kastrert som 5-åring etter massiv trening rundt andre hunder, uten bedring (han var helt ekstremt fiksert på andre hunder, kastet seg rundt inni bilen om vi kjørte forbi hunder på tur og i det hele tatt). Sta som vi var tenkte vi kun uoppdragenhet og feil forventning, og at vi sikkert hadde gjort noe feil, ung og fersk som hundeeiere som vi tross alt var. Heldigvis tok vi til fornuft, og veterinær var ikke i tvil om vi skulle kastrere eller ikke (og vi håndplukket en veldig seriøs veterinær, kjørte 10 mil en vei til tross for 3-4 veterinærer i nærområdet). Vi så resultater umiddelbart, så det var helt tydelig at hormonene laget endel krøll. Han var fortsatt sitt vanlige tøysete og aktive seg, men vi nådde inn til han - og oppdaget at han faktisk var en veloppdragen hund. Vi forberedte oss jo på å fortsette treningen, men at kastreringen bare skulle ta "toppen". Vel, han funka knallbra fra første stund, så vi hadde tydeligvis gjort mye rett mtp trening før kastrering, men at det ikke kom fram pga hormonene. Vi så ingen annen endring på han, annet enn mer ullen pels etterhvert. Ellers var han helt seg selv, bortsett fra å ikke lengre være helt ekstremt opptatt av andre hunder (var aldri aggressjon inne i bildet, og han var en stødig type). Hannhunden vi fikk etterpå, og har enda, er intakt og får beholde ballene sine. Han er en helt normal hund med normal interesse for andre hunder og tisper, og da ser jeg virkelig ikke hvorfor vi skulle ha lagt han under kniven bare fordi en kastrert hannhund kan være enklere, eller fordi det hadde vært veldig mye enklere under løpetiden til tispene vi har hatt.

Ikke noe tips til bil (annet enn at jeg heier på mondeoen, jeg savner den jeg hadde noe veldig og har lyst på en ny en ). Men ang. barnevogn så valgte vi babyjogger city elite pga plass i bil. Den blir veldig liten sammenslått, og virker ellers ei veldig god vogn.

Akkurat nå er jeg litt godtesyk faktisk, men har ikke noe særlig til snop i huset (klarte å være sterk på butikken, angrer nå ). Hadde nettopp besøk av en familie som var nysgjerrige på tolleren (hatt flat og golden før), og de fikk hilse på hundene her. Bris syns ungene var kule, Decoy syns alle var superkule, og jeg tror hundene sjarmerte dem litt. Da de dro stod Decoy ved grindene og mente bestemt at han skulle være med dem hjem, skulle ikke fått han med oss inn. De oppførte seg jo faktisk ganske siviliserte også, bare littegranne hopping nå og da. *kremt*

Snittalder på 8,8 år på toller i følge Koiranet. Har i alle fall en som har kommet seg over snittet da (og ei som døde 2 år gammel). Jeg holder fortsatt på at vi har ei større utfordring med helsa på rasen, enn mentaliteten - for det er ei litt for lang liste med forskjellige dødsårsaker syns jeg (uten at jeg har sammenlignet med andre raser da). Har nå en som ligger over snittet i alle fall, på tross av at han et øyeblikk som 8 åring trodde han kunne fly, og skadet ryggen. Trodde ikke vi skulle ha han til han var 10 for å si det sånn, for han har jo ikke roet seg så veldig etterpå heller, og hatt litt vondter i rygg/bakpart innimellom. Gærningen. Jeg satser i alle fall på at han lever til han blir 10, det er tross alt bare 9 dager igjen til det. Om jeg ikke har jinxa det til nå. Formen er i alle fall upåklagelig for tiden (*bank i bordet*). Han hører sinnsykt dårlig da, men det bryr ikke han seg så mye om. Er vel behagelig når ingen maser på han. Gikk nesten to timer på tur i dag, og det på områder det er evigheter siden vi har gått før - så nå har jeg to fornøyde tollerfrø. Håper ikke jeg overdrev både mtp min egen kropp og Decoys, men det var så utrolig deilig å gå at jeg bare måtte være ute så lenge. Soool jo!

Akkurat nå lurer jeg svært på hvorfor jeg ikke har kommet meg ut på tur enda? Tror jeg sitter fast i sofaen.

Akkurat nå samler jeg krefter til å komme meg ut av sofaen og lufte hunder. Trøtt! Ble forøvrig to turer på begge hundene, og jakttrening på Bris i dag - og jeg ble ikke helt ødelagt. Bare litt kveldstrøtt. Håper på ei roligere natt på drømmefronten enn natt til i dag. Ble jaga av zombier og slikt i hele natt, og siste del var jeg fanget på et gammelt skip sammen med noen andre. Vi ble slaktet en etter en, men jeg våkna heldigvis før jeg døde. Var nærme da, ble stengt inne i et hjørne.

Akkurat nå lurer jeg på om jeg 1. skal gå en god tur med begge hundene, eller 2. gå en kortere tur med begge to og trene litt jakt med Bris i dagslyset. Innebærer da å gå en ekstra tur i ettermiddag/kveld med begge to/ eller bare Decoy. Har jeg overskudd? Kan ev. sende TJ ut på tur også om jeg ikke har energien til det. Tror frøkna har litt behov for å bruke de små grå litt, så heller mot alternativ 2.

... er jeg på jobb, og føler meg særdeles lite effektiv. Er ganske sliten i kropp og hode etter noen dager med mye styr, uggen form og dårlig søvn. Sov heldigvis godt i natt, så føler meg vesentlig bedre nå enn i går. Håper på like god søvn de neste nettene, så er jeg vel et helt nytt menneske mot helgen. Gleder meg til neste helg, da skal jeg nordover til familien og feire stordagen til eldstebroren min.

Akkurat nå kjenner jeg at jeg gleder meg til årsmøte i klubben er unnagjort (er dessverre ikke før i mars, så evigheter til). Det er så mye styr, og jeg gleder meg til jeg er ferdig i verv for denne gang. Da blir det en laaaaang pause fra å sitte i verv, da får noen andre trekke lasset litt. Tror ikke jeg skal si ja til noe mer verv på ubestemt tid heller, har hatt både i raseklubb og to ulike lokalklubber, og er møkk lei.

Akkurat nå har jeg funnet sofaen etter å ha trasket en times tur i møkkavær. Hadde planlagt å gå skikkelig langtur siden jeg har fri fra jobb, men formen er dårlig og været var møkk så da ble det bare en vanlig runde. Vi starta i skogen hvor de fikk frese løse først, så de fikk mer ut av turen en bare en time i bånd. Håper det ikke er en forkjølelse på gang igjen, det hverken orker jeg eller har tid til nå.

Og uansett om de hadde hatt andre retningslinjer i Sverige, så får man øyelyst hunder yngre enn 2 år. Veldig dårlig unnskyldning ja. Hadde ikke kjøpt valp der.