Spretter

Haha, det aner meg at det blir stadig nye ting ja. Håper bare ikke det ender opp med at ledninger plutselig blir interessante.

Takk igjen, og du har nok rett. Betryggende å høre om tidsperspektivene dine også, det er jo en liten wakeup call for meg som liksom vil at alt skal falle på plass med en gang. Som jo bare er tull å tenke selvfølgelig. Og så glemmer jeg det der at hun så klart ikke kommer til å bli avhengig av grinda for å roe seg resten av livet bare fordi hun trenger den nå når hun er tre måneder. Har også vært ekstremt påpasselig med å ikke havne i situasjoner der det begynner å tippe for henne de siste dagene, og når jeg har unngått det syns jeg faktisk allerede jeg har en valp med litt lavere puls. Tusen takk for gode råd der også.

Takk for godt svar - det er litt den retningen jeg prøver å gå med aktiviseringen, så da får jeg bare fortsette med det. Det eneste jeg ikke har gjort så mye er å hjelpe henne med å falle til ro umiddelbart etter aktivisering, dvs. putte henne i grinda. Jeg har jo så lyst til at hun skal greie å legge seg og slappe av på egen hånd, så da gir jeg henne ofte den muligheten først. Men det er mulig det er litt mye forlangt foreløpig. Jeg burde kanskje heller bare ta den avgjørelsen for henne, og programmere inn vanen at når vi har vært ute eller trent eller gjort hva som helst, da legger oss og sover.

Jeg har en 13 uker gammel fuglehundblanding, som jeg nå står litt fast med. Dette er andre gang jeg har valp, og med den forrige var det stort sett bare å følge boka, beholde roen, jobbe positivt og gjøre ting så riktig som mulig så falt det meste av lydighet, ro og trivsel på plass rimelig raskt. Med den nye er det imidlertid en heelt annen historie. Denne valpen er på en helt annen planet hva energi, vilje og det jeg tror er generelt stressnivå angår. Hun har veldig vanskelig for å roe seg og trenger stort sett hjelp til det, ute girer hun seg ofte sakte med sikkert opp til hun går i svart (løper rundt sin egen akse, bjeffer på en litt sånn sinna på verden-aktig måte til det nærmest blir kvekking, kaster seg målløst i selen i alle retninger) og jeg bare må avbryte ved å løfte henne og bære henne enten hjem eller til et rolig sted for å prøve å roe henne. Til og med det å få et tyggebein girer henne opp og blir en kilde til høyere stress - ikke mindre, som man jo kunne håpet på. Har også begynt på valpekurs, der jeg fikk en grei bekreftelse på at min var i en helt annen vilterhetsliga enn de andre valpene. På andre områder er hun en mønstervalp vil jeg si - begynner å bli ganske husren, sover hele natta, tillitsfull overfor folk, virker ganske uredd, biter forholdsvis lite (når hun ikke er oppkava), virker veldig komfortabel i hjemme alene-treningen der hun faller til ro etter fem minutter, kan være ganske fokusert når vi trener og lærer lett (igjen - når hun ikke er oppskrudd så klart). Spørsmålet mitt er egentlig dette: Bør jeg slappe av, bare stå i det og tenke at denne hunden tross alt akkurat har blitt tre måneder, er av høyenergi-raser og må få litt tid på seg til å kontrollere hodet sitt? Eller bør jeg allerede nå se at dette er en hund som kan utvikle stressproblematikk og ta det litt på alvor (få adferdsekspert hjem eller noe sånt)? Hvis siste er tilfelle kan det jo være lurt å starte tidlig tenker jeg. Hva ville dere tenkt? Hva er andres erfaringer med høyenergi-raser som valper?

Har tenkt litt på det som en mulighet ja. Da er det vel bare å dra på plantasjen og kjøpe flere pakker med grinder da! Takk for tips!

Hei! Jeg har en 10 uker gammel valp som spiser på alt. Jeg skal begynne alene-trening snart, og området jeg tenker den skal være på har litt ledninger og stikkontakter der stikket ligger oppå gulvlistene. Det jeg lurer på er: Finnes det noen smarte måter å sikre dette på utover å fjerne alle ledninger før jeg går?

Forresten, et tips som kaaaanskje kan hjelpe: Jeg ga min en kjapp godbit (vi endte på et halvt knekkebrød) hver gang jeg gikk istedenfor kong eller andre distraksjoner som tok tid. Når jeg ga henne kong eller noe annet som tok tid, virket det som hun ikke forholdt seg til at hun var alene før den var ferdig - og da kom plutselig sjokket. Det var liksom bedre at hun var bevisst det faktum at vi gikk når vi faktisk gikk, og at det i det minste fantes noe bra ved det (ref. godis).

Jeg hadde samme erfaring med min engelske springer. Hun kunne greie åtte timer fint i lange perioder, men i andre perioder greide hun ikke tre før hun begynte å ule og pipe. Hun var også en sånn som ville være med overalt - en ordentlig dilter, jeg gikk aldri på do uten at hun satt utenfor døra og venta. Jeg har dessverre ikke noen fasit på hva som var årsaken, men for hennes del tror jeg det generelle trygghets- og stressnivået hadde sitt å si. Min erfaring var at det ikke nødvendigvis alltid handlet om aktiviseringa i forkant, men mer hvorvidt hun følte seg trygg der hun var alene. I en av leilighetene vi bodde hadde vi store problemer, i den andre syns hun det var helt ok å være alene. På den ene hytta mi vekket jeg henne når jeg kom tilbake, på den andre sto hun klar til å bruse ut av døra når jeg åpnet den. Dette ga deg ikke så mye tips er jeg redd, men jeg ville bare fortsatt å gjøre ting så riktig som mulig. De gangene vi hadde setbacks gikk vi på med grundig og riktig trening - og det funka. Tok litt tid bare. Og siden valpen bare er 6 mnd ville jeg ikke vært veldig bekymra foreløpig. Springere er jo ekstremt sosiale og avhengige av folka sine, så de er ikke de enkleste å gå fra. Men med noen problemer innimellom gikk det ganske bra gjennom et langt hundeliv, og jo eldre hun ble jo bedre takla hun det.