Spretter

Et spørsmål til dere med Garmin: Har de brikker/halsbånd som man kan bruke sammen med telefon/app? Eller må man ha den håndholdte Garmin-enheten? I tilfelle det siste er vi jo opp mot ti tusen kroner ser jeg. Og mye styr og utstyr for en vanlig tur i skogen liksom. Jeg beveger meg mest på steder der det er dekning, så jeg er ikke så avhengig av å bruke radiosignaler egentlig.

Den artikkelen var også bra, for øvrig. Gjemsel-biten skal jeg definitivt teste. Hun har lite læring og drive på det at jeg kan forsvinne og at det er lurt å søke seg til meg.

Ja, det er mulig jeg bare bør sette det hele litt på vent, i alle fall alt uten langlina. Bare så utrolig irriterende, for 80 prosent av tida kommer hun jo faktisk. Men likevel. Jeg fåren følelse av at de gangene vi mislykkes er ekstremt selvforsterkende for henne - og dermed veldig ødeleggende. I alle fall de gangene hun begynner på denne «Prøv å ta meg om du kan»-greia. Og ja! Den boka der har jeg glemt! Den skal jeg gå i gang med asap.

Jeg står litt fast. Har en snart to år gammel fuglehundblanding med mye energi, leken og valpete og lite konsentrasjon. Jeg jobber mye med innkalling, fordi det er utfordrende med en sånn hund og fordi jeg så gjerne vil ha det på plass. Uten forstyrrelser er den nå ganske bra. Jeg jobber mye med høykvalitets-godbiter og den største belønningen av dem alle - frihet til å løpe fritt igjen. Hun kommer kjapt og uten å tenke seg om først. Men steget opp til å få henne inn når noe annet frister, føles umulig. Der kommer vi oss ikke forbi langline. Er langlina på (og innen min rekkevidde) kommer hun, er den av kommer hun aldeles ikke. Hun er ikke dummere enn at hun har skjønt forskjellen på falsk og ekte frihet. Veldig ofte selvforsterker hun ved å komme nesten inn, for så å løpe bort igjen i en sånn «kom og ta meg»-lek. Løs på hytta er verst - hun løper 50 meter fra hytteveggen og stiller seg opp i en sånn «kom da! Bli med og lek!»-positur. Og skal i alle fall ikke inn igjen i den hytta. Hun storkoser seg, bryr seg overhodet ikke om at jeg går inn (hun kan være ute lenge alene og kose seg med det), jeg må ut med leker og pinnekasting for å lure henne til meg, og jeg blir mer og mer frustrert over å ha en hund jeg overhodet ikke har kontroll på. Så: Tips til trening? Er det tilbake i bånd for resten av livet, eller finnes det en måte å hjernevaske også denne villstyringen på?

Enig i det med markedsføringen, den fremstår som litt vel ivrig. Den lover i alle fall veldig mye, og det hadde vært imponerende om de greide holde alt det til den prisen. som jeg jo skjønner nå at de ikke nødvendigvis gjør heller da. Det er mulig man må opp noen pris-hakk om man skal få noe man kan stole på. Men Garmin-peiler blir jo liksom litt overkill for mitt bruk også. Jeg får gå i tenkeboksen igjen.

Jeg vurderer å kjøpe en GPS-tracker sånn at jeg kan føle meg litt tryggere med løs hund i skogen. De jakt-GPS'ene er langt over min prisklasse, så det er de mindre greiene som er aktuelle. Pr nå står det mellom Lildog og Tractive for min del. Har noen erfaringer med noen av disse som de vil dele? (PS: Har fått med meg at det er noen her som faktisk jobber for Lildog. Siden jeg allerede skjønner at dere mener den er best, er jeg mest interessert i å høre fra de andre. )

Gøy! det var jeg ikke klar over.

Ja, dette har jeg lurt på. Har nemlig en jaktspringer/engelsksetter-blanding som smiler (altså flekker tenner) når hun er ekstra glad, for eks. når jeg kommer hjem eller henter henne fra pass, og ble litt i stuss fordi jeg trodde det var en ting bare dalmatinere og noen få andre raser drev med. Men den smile med tenner-greia er kanskje ikke så rasespesifikt?

Takk for utfyllende og bra svar - begge to! Det er jo ca det du sier Tyttebæra som har blitt sagt i det jeg har funnet på nett av forklaringer. Jeg tenker også at hun er gammel nok til å være med på løpetur, men den trekkinga tror jeg faktisk jeg bare skal vente med. Kjipt å kjenne på en liten uro hver gang hun legger seg til i selen også. Vi får heller løpe steder der hun kan være løs noen måneder til.

Ja, det er mest for at jeg vil ha treninga selv. Både på løping og ski egentlig. Men skjønner jo at det kan være veldig gøy, basert på det lille vi har drevet med til nå. Hun kan løpe løs der det ikke er andre hunder (da mister jeg kontrollen på henne), så det kan nok være en god ide å løpe på avsidesliggende steder og veksle mellom løs hund og bånd (og dermed trekk). Men, sånn rent fysiologisk og helsemessig ville ikke du tenkt noe videre over at en åtte måneder gammel hund trekker noen kilometer?

Eneste er at det er litt av og på med den trekkinga. Trekker første kilometer, løper ved siden av/litt foran i en, trekker en kilometer igjen osv. En ting jeg glemte å nevne: Jeg trenger egentlig ikke at hun skal trekke. Ideelt sett vil jeg faktisk at hun skal bli en sånn som løper ved siden av, spesielt under jogging. Maser ikke mye på henne om det foreløpig, men oppfordrer i alle fall ikke til trekk med ros etc. Men det du sier gjelder kanskje uansett? Mulig jeg bør følge litt ekstra med på motivasjonen i alle fall, jeg vil IKKE at hun skal få et dårlig forhold til løping.

Jeg fortsetter på denne jeg istedenfor å lage en ny tråd: Har nettopp begynt å jogge med 8 mnd gammel fuglehundblanding. Hun er aktiv og energisk, og har siden båndtvangen var over bygget seg ganske godt opp både muskel- og kondisjonsmessig. Vi starta på 5 km, men har økt ganske raskt til 8-9 - noe hun ser ut til å være helt komfortabel med. Vi løper kun på grus eller sti. "Regelen" om at de ikke skal være med på løping før de er utvokst, altså tidligst ved ettårsalder, har jeg med andre ord ignorert. Det som likevel gjør meg litt usikker på om hun er for ung til dette, er at hun trekker ganske mye. Jeg vil anslå at hun trekker ca halvparten av turen. I starten jobber hun skikkelig på, og jeg må holde henne igjen med hele kroppen. Etterhvert går hun over i lett trekk, og veksler mellom det og å løpe ved siden av meg. Det er utrolig mange forskjellige meninger om dette med når de kan starte med trekk og annen fysisk krevende aktivitet, men det er vanskelig å finne noe kvalifisert og dokumentert kunnskap om temaet. Jeg prøvde å utfordre veterinæren på det, men heller ikke hun kunne vise til noe annet enn at det er "anbefalt" å vente og at det er fordi knokler og skjelett ikke er utvokst. Så: Hva ville dere gjort? Droppa all løping i bånd og sele noen måneder til, eller kjørt på?

Jeg har noe av det samme problemet, 8 måneder gammel tispe. Hun er 18 kilo sprettball og overraskende sterk for størrelsen, så når hun først klikker er det litt av et skue.Vi har også fått taket på det når det gjelder folk, men hunder og barn er fortsatt ganske ille. Det virker som det står om liv og død at hun får kommet seg bort til dem. Jeg kjenner meg igjen i det at turer er mer stress enn det er kos, samme gjelder den flauheten over å ha så lite kontroll på bikkja si. Så jeg skjønner godt frustrasjonen og fortvilelsen du kjenner på. Jeg prøver å henge meg fast i det positive her - at det tross alt ikke er aggresjon eller redsel som er driveren, bare ekstrem iver etter lek. Og selv om hun kanskje aldri blir helt "normal", MÅ det jo roe seg - hun skal forhåpentligvis ikke være like leken som hun er nå resten av livet. Jeg velger også å tro at all denne tilsynelatende ufruktbare treninga uansett legger et slag grunnlag, som gjør at det blir lettere å lykkes når hun modnes litt. For jeg SER jo faktisk - innimellom og hvis jeg legger godviljen til - noe som kan ligne på fremgang allerede nå (selv om det er museskritt). Ei dame med erfaring fra rasen sa en gang "det der roer seg etter et par løpetider". Det har jeg tenkt å ta for god fisk, og velger å bite tenna sammen, jobbe på videre og holde motet oppe - i alle fall til hun er ferdig med valpe- og ungdomstida.

Jeg trengte vel egentlig ikke lese så mye mer en starten av innlegget ditt for å innse at ja - jeg krever for mye. Som jeg nok egentlig burde skjønt selv. Morgen og kveldsturer krever jeg det faktisk hele turen. Og ganske lange strekker på de vanlige turene. Testet i kveld med å la pent i bånd-økta bli kort, på slutten av turen og på et strekke med lite forstyrrelse. Med overraskende bra resultat. Trengte egentlig ikke be om så mye kontakt heller. Har sjeldent gått så fint og oppmerksomt så langt. Takk!

Jeg har en 7 mnd gammel fuglehund-valp, med mye energi og høyt stress - en generell vims. Det er viktig for meg å ha en hund som kan gå noenlunde fint i bånd, så jeg har jobbet endel med dette. Jeg kjører først og fremst stopp start-metoden. Har prøvd snu og gå andre veien, men det gjør ting verre. Jeg har prøvd forskjellige versjoner av stopp/start: gå igjen med en gang hun slacker litt, vente til vi får øyenkontakt, få henne frivillig helt tilbake til meg før vi går videre, men jeg syns ikke noe av det funker noe særlig. I tillegg er det ikke alltid så viktig for henne å komme fremover, hun kan stå der lenge med kjempestramt bånd og aktivisere seg på andre måter - kikke seg rundt eller trekke ut fra meg og bak meg - så langt unna hun kommer. Jeg har prøvd å gi henne oppgaver, (sitt/kontakt/kontakt mens vi går) men idet oppgaven er løst er det rett fram i trekk igjen - selv om jeg repeterer. Jeg begynte kanskje litt tidlig med treningen, men nå har vi holdt på sånn her i fire måneder. Og selv om det var litt fremgang i starten, syns jeg ikke vi kommer noen vei. Hun er så opptatt av omverdenen at hun rett og slett ikke greier å forholde seg til at det er noen i andre enden av båndet. Jeg har fått for vane å telle skritt vi kan gå før vi må stoppe, og jeg vil tippe gjennomsnittet er sånn fem skritt. Spørsmålene mine: - Er jeg for streng og utålmodig med en stressa og vimsete valp her? Jeg har gått for filosofien dette bør være konsekvent fra start, trekking i bånd skal ikke være en måte å gå på tur på, hvis jeg gir henne vanen med å dra nå blir det enda tyngre senere. - Finnes det andre triks i boka enn de jeg vet om? Som kanskje passer bedre for hunder med litt (mye) større utfordringer med dette enn andre?