Maskot

Mm. Liknende situasjon som jeg var i med min første egne hund, hentet fra en gård ved ca 17 ukers alder, til et bymiljø. Å ha gått glipp av mye miljøtrening i den mest kritiske alderen preget ham en del. Bl.a. ga det utslag som fremmedfrykt da han første gang så en veldig mørkhudet person, som han gjorde sitt ytterste for å kjefte bort, i sterk frykt. Han holdt også på å flippe første gang vi møtte en dame i elektrisk rullestol. Han forstod ikke at avvikene ved de to menneskene der var normale, for han hadde fått så lite miljøtrening, og ble nazihund av det. *Flaut* Hva jeg sitter igjen med etter Ian Dunbars såkalte videreutdanning for trenere er hans nær mantraaktige messing om sosialiseringsvinduet gjennom mesteparten av kurset. Unngå alle problemer ved å sosialisere/miljøtrene riktig i riktig alder. Det toget har gått, så jeg ville vært varsom med å se på Dunbar for å lære. Kan hende han demotiverer deg veldig. Men har du sett på Victoria Stillwell sine nettsider? Hun fra "It's me or the dog!" https://positively.com/dog-training/article/behavior-problems-stress-anxiety-fear Hun jobber jo mye med voksne hunder med til dels alvorlige utfordringer, og er super. Adgang til hennes videoer er verdt å betale for samme hva. Ellers har Ian Dunbar kurs for shelter personale, om jeg ikke husker feil, som absolutt kan være verdt å betale for. Der messer han neppe om hvor mye du burde stresse og hate livet, universet og alt over å ha mistet sosialiseringsvinduet, da det er snakk om voksne hunder med utfordringer. https://www.dunbaracademy.com/ Anbefaler å kjøpe privattimer med lokal hundetrener/adferdsterapeut så fort som mulig, fordi hun fortsatt er ung, og det er bedre å begynne trening riktig nå, med en gang enn å bruke henne som forsøkskanin i en læreprosess. Å lære selv tar tid, og en gjør masse feil i starten, fordi en ikke har lært nok til ø vite hvilke feil det er mulig å gjøre. Bedre å lære av andres feil via Stillwell (f.eks.), og så få praktisk veiledning av en profesjonell med de kritiske tingene i starten.

Jo flere ekser, jo mer tull og problemer. Enig med deg der. Ellers har jeg hatt liknende erfaringer med sko og vesker, og aviser og sofaputer og barneleker og ekser og sånt. Å gjemme ting i esker i reoler var en fungerende løsning hva angikk eskene. De fikk være i fred så lenge det var mer verdifulle ting oppi dem. Hunden opererte ellers med en 4-timers regel, hvor han aksepterte å være hjemme alene i ca 4 timer, men begynte ødelegge ting når tiden gikk ut. Fair enough. Jeg skulle ikke hatt så krevende rase i den livssituasjonen, og enhunds fagforeningen hans hadde rett til å protestere på lediggangen. Jeg har faktisk ikke andre råd enn konsensus: frossen fylt kong. ..med mindre du er et monster som risikerer hundens liv ved å la den tygge bein uten tilsyn. Et velstående monster isåfall, fordi de beina som holder en stund, de koster litt mer enn esker.

Hvor gammel var hun da dere hentet henne? Hva hadde oppdretter gjort med valpene? Haha, ikke sånn ment, altså, men om valpene hadde opplevd noe av verden utenfor heimen eller om de bare ble oppbevart hjemme hos oppdretter fra fødsel til avreise.

Hva jeg leser fra den teksten alene, uten noen annen informasjon, er at valpen er understimulert og finner på ting fordi hun ikke vet hva hun skal gjøre. Min tolkning og mitt svar er selvsagt farget av mine egne erfaringer, og må ikke tas som noe annet enn et subjektivt innspill til vurdering. Jeg tror hun trenger sterkere lederskap, aka mer veiledning. Valper ikke bare trenger, de ønsker veiledning. "Do this instead," er en fin huskeregel, men det er også å henge litt bakpå. Ideelt sett ligger du frempå med bare "do this" ved å gi henne arbeidsoppgaver(*) før hun finner på noe av seg selv. *) Lydighetsøvelser samtidig med husarbeid er en fin måte å skvise inn nødvendig kvalitetstid mellom hund og fører i en travel hverdag, mener jeg, og jeg synes ikke en skal vente med å påbegynne lydighetstrening fordi: "Valper skal bare leke mens de er så små." De valpene jeg har hatt, de har tatt treningen som interessant lek og absorbert læring som små svamper. Jeg ser altså ikke noen grunn til å ikke påbegynne bakpartskontroll og fri ved foten første uka. Gradvis, gjennom å bryte ferdig øvelse ned i å gripe, slippe, bære, lære å apportere ting for levering til deg eller bære noe fra kjøkkenet til vaskerommet for deg, sitt/dekk/stå, innkalling, fremsending til objekt, sitt/dekk/stå med fører ut av syne. Bare begynn. Canis.no hadde vel en masse fine gratis videoer om klikkertrening og gode bøker om både hverdagslydighet og konkurranselydighet. Det er også lettere å "gå tur" om det er helt konkrete oppgaver å fokusere på mens en går. .. synes jeg

Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta

Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar. Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt. På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall. Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene. "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger.

Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også. HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk. Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der.

Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på. Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har. Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det. Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne. Ser så lett ut i teorien.. Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang. Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.

Jeg er en helt annen type, med husky og liknende på Topp 20 raser jeg IKKE vil ha, så rasevalget må noen andre hjelpe deg med Jeg vil bare kommentere at med den typen hunder løs - ikke husky/polarhund spesielt, men jo mindre førerorientert og jo større byttedrift, radius og selvstendighet, jo mer risiko - så er jeg veldig bekymret for lille Fifi som ser ut som både biteleke og hareunge. Det hender løse hunder dreper eller lemlester miniatyrer på instinkt og vanvare. Hjelper ikke hvor snille de alltid har vært når katastrofen er et faktum. Jeg bare nevner det. Vær litt obs på at du kan komme til å stå der som ansvarlig for drapet dersom du lar hunden løpe løs. Det har skjedd med andre før, og alle er like sjokkerte hver gang. "H*n er jo bare snill," hele veien frem til hendelsen skjer. Det skjedde i gata vår. Rolig og snill mastifftype drepte en kleinspitz ut av hendene på ungene som gikk tur med den. Traumatisk for alle. Båndtvang er en fin ting. En kan fortsatt være aktiv med hunden, i bånd.

Jeg så bare kjapt gjennom ingredienser på to random utvalgte varianter fra hver, og synes det var lite kjøtt i Markus Muhle. Købers ser bra ut. ..fra en kjapp, overfladisk titt på ingredienser. Så var det den mer kompliserte biten med næringsstoffer og biotilgjengelighet: Et for med lite kjøtt KAN være et godt for allikevel, og et for med mye kjøtt KAN være et dårlig for, det kommer veldig an på sammensetning og prosessering av innholdet, og selvsagt også den individuelle hunden. Jeg vil tro en finsk Lapphund er mer "urhund" i fordøyelse og metabolisme enn f.eks. chihuahua og fransk bulldog, som kan ha langt høyere toleranse for mindre prosesserte korn og grønnsaker, så om jeg hadde plass i fryseren ville jeg også forsøkt råfor uten kylling og svin (fra MUSH og V&H) til finsk lapphund, og legge en neve blåbær på det for antioksidanter.

Jeg har opplevd en del fordømmelse fra dyrevenner fordi jeg valgte avlive en fem år gammel hund. Han rakk hogge tre hilsende mannehender (de to første med bare minutters mellomrom, og den tredje kom helt uventet og overlumpende), før jeg innså alvoret og ansvaret. Hender er skjøre, og en gitarist eller pianist kan bli ufør av et sånt bitt. Hunden verken bjeffet eller knurret først, eller rygget unna, han stivnet og reiste nakkebust sekundet før han bet panisk som første _tydelige_ avstandsskapende signal. Han var liten og kontrollerbar, og han bet i frykt, ikke sinne, så jeg valgte pga dyrevenners holdninger til avliving å beholde ham i flere år, men det ble for mye da livssituasjonen endret seg og jeg ikke lenger hadde tid til å gi hunden det han trengte av verken mosjon eller mental stimuli, og de mindre ansvarsbevisste, glemske og impulsive guttebarna rundt begynte komme i pubertet og plutselig kunne få venner på besøk som luktet som menn, uten at jeg hadde kontroll på hunden. Jeg valgte å avlive. ...omsider. Etter sånne episoder som dette drapet, så er folk sjokkerte over at jeg ventet så lenge, og etter flere (punkteringsfrie) hogg valgte beholde en hund som kunne ha ødelagt hånden til en velmenende hilser om jeg mistet kontroll på situasjonen — men da jeg gjorde det kom det bare fordømmelse, og den var hard, fordi jeg valgte å avlive en fysisk frisk, fem år gammel hund. Jeg var kald og kynisk, og den stakkars hunden... Poenget: Det er for skambelagt å ikke få til en hund. Myten om at alle problemhunder er eierens skyld og skal kunne repareres igjen bare en er flink og tålmodig og har nok godbiter og utstråler nok trygghet og ro. Det er for mye fordømmelse fra besserwissere, for mange urbane myter om hundehviskeres mirakuløse rehabiliteringer av hunder med ymse utfordringer og for mye disneyfisering. Mye kunne vært unngått med forholdsvis lavterskel kunnskapsKRAV, som et online kurs som inneholder litt om adferd genetikk og miljø, hva en SKAL undersøke før anskaffelse, hva slags raser/typer som TRENGER hva og hvorfor en skal unngå å skaffe seg for mye hund, litt om valpens mentale utvikling, pubertetsfasen osv, med bestått multiple choice teoriprøve, for å kunne kjøpe og selge hund. Mulig det hadde hjulpet om oppdrettere også kunne stilles delvis ansvarlige for å ha solgt dårlige valper eller til feil eiere og i begge tilfeller ikke fulgt dem opp godt nok. Det er langt fra den kulturen vi har i dag, og til den kulturen hvor alle ser hvor fullstendig uhørt det er å velge en rottweiler når en bare skal ha en hund, for så å plassere den understimulerte rottweileren i et lite bur inne på den samme stua som ungene lekte i, mens hunden ble ignorert av sin kjæreste oxytocinautomat, og ungene ble overøst med den kjærligheten og oppmerksomheten hunden opplevde å bli frarøvet pga dem. ..og så i tillegg la de fremmede matmortyvene av noen home wreckers få lov å røre kjøleskapet foran øynene på hunden mens den var henvist til hagen alene fordi gullungene var på besøk igjen. ... Noe om å kunne forstå verden fra dyrets perspektiv. Haff. Jeg klandrer ikke eieren for å ikke forstå hunden. Det er bare tragisk. Min "løsning" med kunnskapskrav ville forsåvidt ikke gitt noen evnen til å forutse det sjalusidrapet der heller. Jeg ville egentlig bare si at en møter fordømmelse fra mange om en velger å avlive en fysisk frisk hund. En er liksom både et dårlig menneske og en dårlig dyretrener om en ikke får til å lage en velfungerende hund av et nervevrak, for folk har sett utvalgte utdrag klippet sammen som suksesshistorier på YouTube. Jeg kunne laget sånne videoer om min problemhund også. Vist utvalgte dårlige episoder som "før" og bare de gode episodene "etter" og promotert meg selv som en flink dyretrener. ..men det hadde ikke vært sannheten, og det hadde bidratt til den sosiale fordømmelsen av folk som velger avlive FØR noe skjer.

Jeg får anbefale Vinternatta til nordlendingene da. Ikke noe stort oppdrett, men hun jobber som dyrepleier hos veterinær og har levert i hvertfall ett kull jeg kan signere på var svært mentalt stødige hunder som samtlige kjøpere var veldig fornøyde med.

Siden jeg ikke kan vite om du er en konkurrerende oppdretter eller en forsmådd narsissist som slenger dritt, du er bare et anonymt nick her, så vil jeg gjerne at du utdyper hvorfor. Om årsakene er forhold som vil avdekkes ved undersøkelser, eller ikke kan dokumenteres av deg, så kanskje anonymisere, eller inviter dem hit til en konfrontasjon og la dem kommentere. Hvorfor, helt konkret er de useriøse, og hva gjør en seriøs oppdretter av rasen annerledes?

Jeg møtte nylig en utdannet hundeinstruktør som visstnok skal ha drevet med redningshund og holdt kurs for en av de største hundeskolene i Norge. Jeg er fortsatt i sjokk. Jeg vet at akkurat den utdanningen der har et normalt og oppdatert pensum, og kvalifiserte folk bak, men så var det den biten hvor kunnskapen skal sitte igjen i den uteksaminerte, gjerne på en slik måte at det har medført en adferdsendring. Det er hva læring er. Vedkommende fungerer visstnok fint med hunden i typiske settinger med andre hundefolk, hvor han oppfører seg som om han har lært hva han har lært, men jeg så vedkommendes adferd med hunden privat, hvor ingen av "foreldrene" og "lærerne" som hadde lært ham opp kunne se ham. Av et såkalt årskurs på deltid, tilsvarende ca 30 studiepoeng, så hadde INGENTING festet seg og medført adferdsendringer i hverdagssituasjoner. Han opptrådte som han gjorde med sin første hund før han hadde lært noe, slik faren hans hadde gjort det før han, og faren hans før han igjen. Som en lavpannet primat på bare impulser og instinkter. Det er det verste tilfellet av alvorlige lærevansker jeg har sett. Den komplett fraværende evnen til å integrere teoretisk kunnskap og overføre den fra en konkret situasjon til en annen situasjon som ikke umiddelbart likner på det som spesifikt ble brukt som eksempler på kurset. "Hundeinstruktøren" jeg møtte privat var en lavpannet primat som kjeftet og skrek lange setninger med flere motstridende beskjeder i, fordi hunden ikke forstod tiradene av fyllord imellom kommandoordene, som ble skreket i ansiktet på en deprimert og resignert hund som verken fikk de emosjonelle behovene sine møtt eller aktivitetsbehovene sine dekket. Kort oppsummert, uten å skrive en halv bok full av detaljerte situasjoner, så ble det nesten utelukkende brukt aversiver (aggressiv og forvirrende kjefting og smelling fra et sinna tryne oppå et tyrannisk og emosjonelt avvisende kroppspråk), negativ forsterkning for å til slutt høre etter og akseptere å ta en negativ straff (ligge stille og rolig og stirre ut i lufta mesteparten av dagen, eller dilte alene bak ham på tur) uten å ha gjort noe galt. Jeg kunne ha skrevet en halv bok om det. Jeg er sjokkert. Hunden fikk INGEN positiv forsterkning. Not even once. Den fikk selvsagt kos og hyggelige sosiale interaksjoner med fyren også, men det var ingen logiske sammenhenger mellom når han var sint og når han var blid og hundens adferd. Det var uforutsigbart og fullstendig forvirrende for hunden. Alt dreide seg om hans humør, aldri om hundens adferd. Han ga den f.eks. godbiter for å på eget initiativ be om dem ved å peke på skapet de var i, når han var blid eller i nøytralt humør, men de godbitene hadde ingen pedagogisk funksjon det store bildet tatt i betraktning. ..og han forble frustrert og sint fordi hunden ikke adlød ham. Begrunnelsen hans for å ikke senke kravene og forventningene til hunden, ta treningen noen steg tilbake og gi hunden mer positiv feedback på et lavere nivå, den begrunnelsen var at hunden adlød ham jo ikke! Derfor ingen positiv feedback. *mind blown* Jeg fikk ledet ham inn på tanken om _hvorfor_ hunden ikke adlød, og han klarte faktisk å resonnere seg frem til at det var fordi den ikke ville. "Den har ikke lyst til å høre etter." So far, so good, det der var veldig godt tenkt, men å klare tenke seg hele veien frem til neste hvorfor — hvorfor hunden ikke hadde lyst til å høre etter ham, og hvordan han kunne endre det adferdsmønsteret han hadde kjørt dem fast i, det klarte han ikke. Jeg har trenerkurs fra NIF, og halv lærerutdanning fra universitet, kurs i retorikk, kurs i direktesalgsteknikker, arbeidserfaring fra diverse serviceyrker med mye kundekontakt — kort og godt forholdsvis god opplæring i hvordan en (ikke) skal føre kroppen, tone- og ordlegge seg for å nå inn med et (uønsket) budskap, så jeg er ganske sikker på at jeg gjorde et halvhjertet forsøk på å selge budskapet inn, først som hans egen kunnskap (hvilket jeg forventet at det skulle være),, deretter som noe han var heldig og oppdaget, i stedet for å fremstå som en arrogant, nedlatende og belærende lekperson, men ble så frustrert etterhvert at jeg mistet hodet selv og rev av all innpakning rundt budskapet etterhvert, hvorpå det ble tolket som fiendtlighet, ikke vennligsinnet omsorg ment å hjelpe til en positiv forandring. Sånt som "Gi 5-7 positive tilbakemeldinger for hver kritiske," var ikke en mulighet i lengden i det tilfellet der. Han gjorde _nesten_ bare feil med sin egen hund privat, ...og han holder kurs, nær deg ? Mmm, og han er antivaxxer. Hovedvekten av utdanningen min er direkte relevant til vaksiner. Jeg har til og med 10 stp i et emne som heter immunologi, svært spesifikt. Han begynte preike antivaxx til meg, da jeg avbrøt og kort fortalte hvorfor. Han ble irritert og begynte mansplaine vaksiner til meg fra noe han hadde lest i en Facebookgruppe. ..en kan bli ganske matt av andre mennesker innimellom. Det er vel derfor vi foretrekker hunder. Undersøk godt før du betaler for neste kurs ?

Jeg noterer meg at hunden ofte ble plassert i et trangt lite bur mens ungene lekte fritt i stua, rett utenfor buret. ... I en mer generell diskusjon tidligere ble jeg inspirert til å sjekke forekomstene av dødsfall og skader der store rovkatter som løver og tigre ble holdt som kjæledyr. I samtlige fatale tilfeller var det en psykologisk og emosjonell distansering mellom menneskene og dyrene, og tvangsmidler som burbruk var involvert. Dyret ble behandlet mer som en mekanisk ting enn som et bevisst følelsesvesen med behov for nære relasjoner. De tilfellene hvor det hadde gått fint hadde dyret levd mer som et familiemedlem. Jeg sier ikke at enhver hund skal få herje fritt med barn, eller at det er trygt å holde tigre som kjæledyr bare en elsker dem som familiemedlemmer, men det sier noe om relasjonen mellom dyr og menneske. Noe om gjensidig tillit og respekt, og følelsen av tilhørighet. Hunder har sterke følelser og svært lav evne til å reflektere over disse følelsene eller regulere adferden sin i en annen retning enn følelsene styrer den. De rasene som er mest lojale og beskyttende er antakelig det pga høy oxytocinproduksjon. Det såkalte kjærlighetshormonet har en side effect i å øke skepsis og mistillit til fremmede. Det trigger sjalusi og ressursforsvar. Det forklarer mye av adferden til vokterrasene. Kan det være at måten hunden kaldt og distansert ble skjøvet til side på av den elskede oxytocinautomaten sin, fengslet i et lite bur hvor den måtte ligge og se på at de "fremmede" barna som ikke hørte hjemme i flokken dens fikk all oppmerksomheten og mesket seg i kjærlighet fra oxytocinautomaten dens, rett foran øynene dens. ... Kan det være den bakenforliggende årsaken? Et sjalusidrap. Det var det første jeg tenkte da jeg så nyhetssaken uten noen annen informasjon enn at et barn var drept av to hunder.