Ederi

Tusen, tusen takk for dette innlegget! På sosialiseringskurs fikk jeg beskjed å ignorere hunden, og jeg har prøvd det hittil. Det du sier om at det er selvforsterkende er egentlig så innlysende men jeg har ikke sett det. I stedet for å gi henne en sjanse og "se først" om hun legger seg, så kan jeg unngå at hun får øvelse i å tusle når hun typisk kommer til å tusle.

Generell ro-trening innendørs har vært det aller vanskeligste for oss. Etter tur/lek utendørs sliter hun med å falle til ro etterpå, og etter hun har sovet en stund tar det ikke lange tiden før noe MÅ skje. Da begynner hun å tusle. Hun hater å bli ignorert, og vil da finne på det hun kan for å få meg til å sprette opp av stolen. Dette er det jeg har gjort så langt: - Ingen lek innendørs. Aktivitet innendørs er bare tyggeleker, lydighetstrening, kontakt og andre rolige aktiviteter - Hvis hun bjeffer om oppmerksomhet, forlater jeg rommet og returnerer etter 5-10 sekunder.. - Rutiner for når det skjer tur og lufting. - Begrenset tilgang til ting - holder det ryddig, lukker dører, setter opp grinder foran ting jeg ikke vil hun skal hoppe oppå - Jeg lærte henne "gå og legg deg" uten bruk av godbiter. Hvis hun går vekk fra plassen sin fører jeg henne tilbake. Men dette har blitt en lek for henne, og når hun er overtrøtt, kan hun finne på å bli så enormt bajas. I det jeg går spretter hun til og traver tilbake når jeg kommer tilbake. Jeg ber henne legge seg i sofaen, og da biter hun sofaen. Så setter jeg meg ved siden av for å sørge for at hun ikke kan løpe vekk, og blokkerer biting, men nå har hun begynt å bite på meg også (da forlater jeg også rommet). Hun blir liggende som en krokodille å vri seg, og jeg tenker dette er et tegn på overstimulering. Det jeg har begynt med nå er å putte henne i bur i stedet for å be henne legge seg. Da kan hun trygt bli ignorert mens hun er bajas, det blir ikke en lek for henne, og da blir hun kun sluppet ut mens hun er rolig. Jeg lar henne ikke ligge stort sett mer enn en time. - Jeg forsøker å være "føre var" og gi henne aktivitet mens hun ligger rolig og før hun har begynt å tusle. Dette medfører at jeg som regel gir henne aktivitet kort tid etter hun våkner, for hvis ikke blir hun i tuslehumør. Men dette medfører kanskje at hun blir enda mer vandt til at ting skjer hele tiden mens hun er våken? Det jeg syntes er vanskelig med ro-trening, er hvis hunden ikke har gjort fra seg nylig, og jeg lurer på om all bajas-oppførselen er fordi hun egentlig må ut. Føler meg alltid som den verste når hun hylebjeffer, jeg ignorerer det, og så viste det seg at hun måtte på do...men hun roper ofte ulv, for hun kan like gjerne hylebjeffe fordi hun blir ignorert. Jeg tar henne konsekvent bare ut hvis hun er rolig. Det andre som er vanskelig er at jeg har hundepass på dagtid 5 dager i uken mens jeg er på jobb. Deres løsning er å gi henne mer aktivitet. Og hvis jeg er konsekvent med alle punktene over er ikke nødvendigvis de det. Jeg har snakket med dem, men det er vanskelig for de å forholde seg til 1 000 regler, og de sliter sånn med å håndtere henne. Alle er vante til at "å, bare jeg sliter ut hunden nok vil den sove", men hun gjør ikke det. Hun blir bare mer bajas

Jeg har et kort bånd som jeg har funnet ut at jeg kan hekte henne på hvis hun begynner å gjøre ting jeg ikke kan ignorere. Har teppe rett ved så alt hun kan gjøre er å legge seg ned, så slepper jeg henne fri når hun er roligere. Jeg har også tenkt på at når jeg står opp tidlig med henne og gått tur, så har jeg alltid gitt mat like etterpå, og gått på jobb tidligere enn tenkt. Nå drøyer jeg når jeg gir henne mat til den tidspunktet jeg ville ha gitt henne mat hvis vi faktisk stod opp til vekkerklokka, slik at hun ikke må på do tidligere bare fordi jeg gikk tur tidligere. Generell rotrening er vi ikke så gode på, må jeg innrømme ? Jeg prøver litt på det på tur, men det er jammen ikke lenge hun orker å sitte før det pipes om å gå videre. Dette også med at jeg aldri går videre før hun sitter stille.

Uæææ! Hunden får ikke være i senga. Hun veksler med å ligge i sin egen hundeseng ved siden av senga, et teppe på gulvet, og sofaen i stua (lar døra stå åpen til stua). Da fortsetter jeg med kombo av 1 og 5. Da romsterer hun i stua i stedet for, og vil finne ut der hva hun kan gjør for å få meg til å stå opp Det er flere ting i stua jeg er redd for enn på soverommet, sistnevnte er rommet hun er alene på, så det er "puppy-proof".

Sliter med en hund som vekker meg før vekkerklokka ringer - og ikke fordi hun må på do. Hun begynte med det i 6-7 mnd alder (startet da "klokka" snudde for vintertid) og har ikke sluttet med det nå som hun er 1 år. Her er det jeg har gjort: 1. Ignorert henne fullstendig. Dette var mitt første tiltak. Hun vekka meg med å putte snuten i trynet på meg, jeg reagerte ikke, hun biter meg i nesa, jeg reagerte ikke. Da går hun å legger seg igjen. Men det varer bare 5 min så er det på 'an igjen, og når hun etterhvert ikke får reaksjon hos meg, forsøker hun å finne ut hvordan hun kan få en reaksjon. Hoppe opp i sengen, f. eks, for da er jeg nødt å få henne ned (hun har ikke lov å være der). Bite på sengen. Gnage på parkettgulvet. Dette er ting som virkelig for meg til å sprette opp fort... 2. Vekkerklokkemetoden. Jeg forsøkte å sette vekkerklokka til et tidspunkt som var garantert før hun vekket meg. For så å gradvis øke det med 5 min hver dag. Tanken var at vekkerklokka ringer = vi står opp. Hun vekket meg bare tidligere. 3. "Vi skal ikke sove bort kvelden"-metoden. Jeg gikk en lengre kveldstur (30 min) før vi la oss (vanligvis rusler jeg bare en runde rundt bygget). Hadde ingenting å si. 4. "Nå er det endelig sommertid igjen"-metoden. Når klokka "snudde" tilbake til sommertid sov hun en time lenger, altså helt til kl 7 når vekkerklokka ringte. I 3 dager. Så var det på 'an igjen. 5. "Jeg står ikke opp med mindre du ligger og slapper av"-metoden. Mitt nåværende tiltak. De siste månedene har jeg alltid våknet av meg selv før hun vekker meg - jeg våkner gjerne av at hun ligger i hundesenga og slikker seg selv / smatter. Jeg har forsøkt så godt det lar seg gjøre å stå opp mens hun ligger å slapper av i senga. Hvis jeg ikke gjør det, venter jeg til hun er ferdig med å romstere og legger seg igjen, teller til 10, og så står opp mens hun er rolig. Dette lærer henne ikke å sove lenger, men det unngår at hun får øvelse i å være dust. Det hender en sjelden gang i blant at hun våkner om natta fordi hun må på do - og da hører jeg forskjellen. Jeg tar henne med ut, lar henne gjøre sitt, og rett inn igjen, uten at det er noe artig som skjer langs veien, og hun går rett å legger seg etterpå. Hun vil opp tidlig, og det er også en utfordring at hun må på do når hun våkner. Hadde hun ville sovet lenger, hadde hun fint kunne holdt seg, men etterhvert som hun romsterer innser hun at dette er noe hun vil, og traver frem og tilbake og piper. Googler jeg dette, eller ser i gamle forumposter, får jeg bare tips om å ignorere henne (tiltak 1, som ikke funker) og, fra alle engelske sider, å putte hunden i bur. Syntes en hel natt er drøyt lenge i bur. Det blir kanskje bedre med alderen, men vil gjerne høre noen tips.

29 000 for 6 måneder gammel blandingshund, eller som det står i annonsen "6 måneder pomsky til omplassering pga. allergier". Det er jo helt ville priser. 29 000 høres ut som prisen på en valp fra utstillingschampion-pomeranere med helsesjekk og kvalifikasjoner på begge foreldredyr.

Hadde ikke brydd meg så mye om det var "i ny og ne", men nå er det 5 dager i uka. I tillegg er min bare 11 måneder, så vi jobber fortsatt med hverdagslydighet. Hadde hun vært eldre med mye erfaring og etablerte vaner hadde hun sikkert ikke fått ny uvaner på 1-2-3.

Det kan hende denne posten hører hjemme i et annet sted enn hundeprat, beklager hvis det ikke passer her. Kanskje et debattforum? Det er både et spørsmål og råd, og erfaringer til diskusjon . Jeg trenger hundepass, men sliter med å finne noen jeg kan stole på. På nettsider hvor man søker etter hundepassere står det bare "Har hatt hund i mange år og mye erfaring" osv. men det sier så lite om hva de kan. Mange jeg kjenner som "har mye erfaring med hund" snakker om at hundene deres er sta, har selektiv hørsel osv. når hunden ikke gjør som de ber om. De bruker bare godbiter til triks, og da som lokking, ikke belønning. Kjefter på hundene når de bjeffer (når hunden kanskje bjeffer fordi den er usikker eller vil ha oppmerksomhet...) og forklarer mye adferd med dominans. Det går mye i "nei, nei, neeeei, NEI!" også. Jeg respekterer at folk bruker ulike metoder til trening, og ikke bruker samme metoder som meg, men dette ser ut som de har valgt noen metoder og utøver de feil. Jeg kjenner en hundepasser som jeg lot passe hunden vår noen uker mens samboer leste til eksamen (og jeg jobber), men for å være noen som passer hunder som jobben sin var jeg sjokkert over hvor lite vedkommende kunne om adferd. Vedkommende lot hundene leke uten å vite hva kroppspråket til hundene betydde. Vi opplevde at plutselig kunne ikke hunden vår "sitt" i stua, noe hun kunne før. Da fant jeg ut at hundepasser hadde brukt lokke-metoden med en godbitpose, bedt om "Sitt, siiitt, siiiitt" og belønnet henne for det. Tilslutt ville ikke hunden vår sitte når vi ba om sitt første gangen, jeg måtte starte innlæring på nytt. Senere så jeg vedkommende ta en annen hund "i nakkeskinnet" og det nekter jeg å la noen gjøre med min hund. Jeg kan tåle at noen ikke håndterer hunden "perfekt", men fysiske tak er grensen. Har opplevd hundepassere gir hunden min for mye aktivitet, la henne dra i båndet, gi etter til mas og bjeffing (ev. nei, neei til adferden), rope på hunden min hver gang de skal gå og aldri ellers, og annet som setter treningen et steg tilbake, selv om de "har erfaring med hund". Jeg trenger ikke en hundepasser som trener hunden for meg, jeg vil bare ikke ha en som setter treningen "bakover". Er svært villig til å betale mer for det. Sliter mest nå som samboer ikke studerer lenger. Hvilke erfaringer har dere med hundepass? Hvor er gode kilder for å finne noen som "kan" hund? Er det noen positive hundeskoler som tilbyr dette?

Oppdretter: "Faraohunder utvikler seg sent, ingen av mine har fått tidligere enn 1,5 års alder. Hun her er 22 måneder og enda ikke fått." Så da dro vi på ferie mens familie passet hunden i tro om at dette var enda lenge til. Så fikk hun det da, i 8 måneders alder...svigers var ikke så fornøyd ?

Oi, noen av disse selene ser midt i blinken ut! Tusen takk for tips!

Hundepasser opplevde at hunden kom seg ut av halsbåndet i dag. Noen som har tips til et halsbånd som sitter godt for en mynderase med smalt hode? Oppdretter anbefalte meg halvstrup, men de jeg har funnet har vært for store, eller helstrup. Jeg kjøpte et "martingale"-halsbånd på nett, som var veldig bredt, men jeg var ikke fornøyd med at den struper helt. Finnes det halsbånd hvor man kan regulerer hvor stramt den strammer til - slik at man kan justere at den ikke strammer noe mer enn til akkurat bredden rundt halsen? Sele hadde også vært et fint alternativ. Tror jeg har kjøpt 7-8 stykker, alt fra Hurtta til Ruffwear, i løpet av hundens liv på 11 måneder...alle sammen gir henne gnagsår/utslett like bak albuen, de er rett og slett ikke lange nok. Går jeg en størrelse opp er de for store rundt halsen.

Takk! Jeg får se hvordan hun reagerer når jeg ber henne legge seg, om hun bare legger seg å bjeffer, som @wilhelmina tipset om, eller om hun klarer å slappe av, som @simira, @malamuten og @midas har erfart. Takk for tips alle sammen!

Hei! Vi bor i leilighet og hunden vår på 10 mnd setter i gang å vokte/varsle innendørs til tider (jeg vet ikke om det er territorielt eller for å si ifra til oss at det kommer noen...). Hun står med halen mellom beina og har dyp bjeffing (noen ganger skulle man tro det var en rottweiler som bjeffet!) som tydelig ikke er et rop om oppmerksomhet, men mer sånn "ligg unna, her bor vi!"-bjeffing. Heldigvis er det veldig lydisolerte leiligheter. Jeg har lest noen steder at man skal avbryte adferden (helst før det starter, men det klarer jeg aldri), men det virker som hun bare tar dette som oppmerksomhet. "Hvis jeg bjeffer i vinduet, så spretter mamma opp av den kjedelig sofaen, hurra!". Hun blir gjerne stille idet jeg går inn på soverommet, og hun kommer løpende om jeg sier navnet hennes (for så å snu og sette igang igjen etter belønningen sin). Men jeg kan ikke ignorere det heller, siden det er selvforsterkende. Andre artikler/forumposter forteller at man skal redusere tilgang til vindu/områder for vokting så mye som mulig. Vi har skjermet vinduene i stua med gardiner, men her er det en balkong i "veien" uansett, så det går ikke an å se noe fra hennes høyde. På soverommet, som er der hun er mens hun er alene, har vi tatt ned rullegardinenen og satt grind foran vinduet 24/7 for å unngå at hun utvikler adferden mer. Problemet er at hun begynner å varsle/vokte på noe som hun hører, men som vi ikke ser. Vi vet faktisk ikke hva hun reagerer på engang! Jeg har sett ut vinduet til tider, og av og til er det hunder, av og til mennesker, av og til er det overhodet ingenting som jeg kan se men hun bjeffer likevel. De fleste mennesker og hunder bjeffer hun ikke på, det er som hun er selektiv på visse hunder eller noe...kanksje hun er redd for en lyd. Vi kan da altså ikke lage en "treningsscenario" (som også er foreslått i artikler/forumposter) heller med en kompis som går forbi med bikkja og øve på å være stille, for vi vet ikke hva hun reagerer på. Det er med andre ord, noe vi ikke klarer å predikere i det hele tatt. Hadde det vært ringeklokka hadde det vært mye enklere...den reagerer hun ikke på, hun blir bare glad for besøk. Hun reagerer heller ikke på folks om går forbi i gangen, det er tydelig noe som er ute hun ikke liker. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre når hun først setter i gang å bjeffe. Vi har prøvd å redusere dette osv. men hvis det er lettere å trene, går det an å lære hunden at det holder å bjeffe 1 gang?

Kjøpte plastbur i oktober som hunden skal reise med fly i til jul. Mens vi var på ferie skulle hundepasseren være grei å sette opp buret til oss, da veltet opplegget og hunden ble skremt. Vi har forsøkt å motbetinge siden da. Lagt godbiter inni, belønnet for å nærme seg og senere stikke hodet inn. Etterhvert mistet vi progresjon og ga henne alle måltider i buret - først med matskåla rett innfor døra og gradvis flyttet det bakover. Nå har det gått en måned og er litt paniske med at hun skal klare å ligge her og slappe av til jul. Hun er fortsatt redd for buret og strekker seg så langt hun kan for å spise av matskåla - ennå ikke tatt en pote innenfor. Samboer og jeg er uenige om hvordan vi skal gå frem - jeg foreslår å ta et steg tilbake og legge skåla nærmere døra ev. utenfor, mens han vil sette skåla lenger inn i buret for å presse henne litt. Noen meninger her? Burde jeg prøve å ta av taket og døra og vende henne til bunnen først? Noen andre tips for å gjøre henne mindre redd? Buret står i stua der vi oppholder oss, vi skal kun bruke det i reisesammenheng og hunden er 6 måneder gammel.

Tusen takk for godt innlegg! Dette skal jeg ta til ordet.