Enirtak

Jeg anbefaler også å ta en titt på hooks.no De har masse til greie priser! Og Jula selger også hundeutstyr. For dem som har en Jula i nærheten...

Ikke så mange norske sanger som er nevnt, så her kommer mine norske favoritter: Ser den er nevnt før, men en god ting kan vel ikke sies for ofte: Det finaste eg veit "Crescendo i gågata", om det første møtet Ellers er min ultimate favoritt en sang som kanskje passer bedre i en 50års bryllusdag enn i et bryllup, da den er en hyllest til å ha levd et langt liv sammen og bli gamle sammen

Åja, og så min favoritt mikroorganisme: Bjørnedyret. HVIS en mikroorganisme kan kunne kalles "søt", så er vel bjørnedyret det nærmeste man kommer...

Alle kjenner til skrukketroll, men visste dere at de vi ser mellom steinene i bedet, har en mye større slektning på havets bund?

Jeg har som sagt aldri hatt ilder, men har totalt vært borte i kanskje 10stk (totalt, inkl de vi solgte i dyrebutikken jeg jobbet i) og som jeg har håndtert mer eller mindre jevnlig. Og med unntak av lekebiting, har jeg bare blitt bitt en gang. Da var det en enda halv-vill ilder som sto i bur. Og teite meg stappet fingrene inn til den.

Da jeg leste om denne saken, antok jeg at det var en tom trussel. Hvis ikke hadde det vært helt sinnsykt. Ikke bare pga hunder, men også pga katter, barn og ville dyr som er i området. Jeg skjønner at man kan irritere seg over hundeeiere som ikke overholder båndtvangen. Men jeg synes virkelig denne fyren hadde fortjent en saftig bot.

Jeg blander meg litt inn i Ildersnakket jeg. Jeg har aldri hatt ilder, men i ungdommen hadde jeg en kamerat som hadde flere. De var ekstremt underholdende, hadde høy søthetsfaktor, og var kosete som bare det. Lå i armkroken og ble klødd på magen av gjestene når vi hadde vorspiel og slikt. Jeg ble aldri bitt av hans ildere, og har ikke hørt om andre som ble bitt heller. En periode jobbet jeg dessuten i en dyrebutikk. Vi solgte ildere. De kunne bite før de var skikkelig tamme, men vi hadde dem fremme og koste med dem og lot dem løpe fritt i butikken, hver gang det var rolige perioder. De ble alltid tamme til slutt, og da sluttet bitingen. Unntatt ved vilter lek, da kan ildere lekebite litt, akkurat som kattunger eller valper. Men med min begrensete erfaring: jeg kunne ikke hatt ilder, og hadde ikke anbefalt det til en barnefamilie. Ildere er fantastiske dyr, men de er som kattunger hele livet. Ekstremt oppfinnsomme kattunger! Og selv om kattunger er skjønne, er det litt deilig at de ikke er like aktive og oppmerksomhetssøkende hele livet. Det er litt styr med slike barnestadier! Og det er ikke bare det at de løper rundt, høyt og lavt, som kattunger på speed i åresvis. De er som jeg nevnte veldig oppfinnsomme. Med mindre man skal ha dem i bur hele tiden (noe jeg ikke synes noe om, og kameraten min hadde dem heller ikke i bur) må boligen ilder-sikres til det ekstreme. Man aner ikke hva de kan finne på, før de har gjort det. F.eks hadde kameraten min også akvarium. Et digert et (640liter synes jeg å huske) med ganske store fisker. Mens han var å jobb, hadde de klart å åpne foringsluken til akvariet, klatre nedi, fange fisken, OG legge luka på igjen! Så da han kom hjem var det vannsøl over alt, og flere halvspiste fisker på gulvet. Flere ganger hadde de dessuten klatret opp gardinene for å legge seg å sove på bokhylla. Men den er hard, så da må man jo dra gardinet opp også naturligvis, slik at man får noe mykt å ligge på. Artig til tusen. Problemet var bare at de ikke skjønte at de måtte dytte gardinene ned igjen, hvis de skulle klare å klatre ned. Dermed måtte han fjerne gardinene, for ellers satt ilderne fanget på toppen av bokhylla hele dagen. (Ikke så stort problem nå, som "alle" skal ha lameller og slikt, men likevel...Lameller kan sikkert også brukes til noe som en ilder eier-aldri hadde klart å forutse..) Som sagt, herlige dyr. Men de krever mye. De er slik hele livet, i motsetning til en katt eller valp. Man skal vite hva man gjør, og være veldig dedikert, før man anskaffer ilder. (Det skal man med alle dyr. Men man skal være litt mer engasjert for å skaffe ilder, enn marsvin, er min mening.Skal man ha marsvin, holder det å marsvin-sikre de nederste 30-35 cm av rommet (de må jo få strekke på bena i blant de også, og de kan reise seg opp litt etter vegg/møbler og gnage litt på ting, så de rekker høyere enn man tror) men man trenger ikke å sikre alt fra gulv til tak. Og så har ildere som flere nevner en spesiel lukt. Og i motsetning til de fleste andre dyr, så er det selve ideren som lukter. Hunder lukter ikke vondt. De lukter hund, men ikke ubehagelig. Det samme med katter. Kattepiss, ekstrementer osv er det de fleste egentlig reagerer på som sier at "katt lukter vondt". Stapper man nesa ned i pelsen på katten, lukter den bare katt. Men ildere lukter vondt. Selv om de kastreres lukter de, for pelsen produserer en olje (eller noe sånt, dette kan andre mye mer enn meg om). Så selv om man kan få lukten mildere, blir den aldri borte. Men altså, lukten er ikke det som hadde avskrekket meg fra å anskaffe ilder, hvis jeg hadde bestemt meg for å gjøre det. Det er alt det andre. Jeg hadde heller skaffet katt.

Jeg har trekt meg som kjøper. Selger skulle jo ikke bestemme seg før onsdag likevel, da hun hadde flere som skulle se på hunden både mandag og tirsdag. Siden vi skal ha "kosehund" har jeg ikke helt det store problemet med å eie en blanding, men jeg skjønner heller ikke helt hvorfor man skal avle på blandinger. Og så tror jeg også mange kjøpere lar seg lure av hvordan de ser ut som valper. Har sett på 50-50 shih-poo-blandinger på google, og som valper er de til å smelte for, men som voksen var hvertfall denne ikke noe pen. En shih tzu er liksom i "proporsjoner", delene passer sammen liksom,.Det samme gjør en puddel. Men mixen blir bare seende rar ut. (Håper jeg ikke tråkker mange "shihpoo"-eiere på tærne da. At man blir glad i hundene, og lærer å elske utseendet deres også, er jeg helt sikker på. Men for meg, så det veldig feil ut. Men uansett, denne 75% hunden, var betraktelig finere. Men jeg har ikke lyst på en hund som man vet kan få problemer. Det er jo aldri en garanti for friske dyr, men hvis man vet at dyret har en skavank som kan bli et helse-problem, så kjenner jeg at jeg blir betenkt. Så takk til @Elisabeth00 som gjorde meg oppmerksom på det. Hadde kanskje ikke vært like skeptisk dersom jeg hadde erfaring med hund, men det har jeg ikke, og vil helst ha en hund vi kan ha 10-15år. Jeg har sett masse på puddelen Glenn som er nevnt i tråden noen lenket til, og Glenn ligger også på finn nå. Glenn virker fantastisk. Oppdretter likeså. Men å dra fra Rogaland til Jessheim, frykter jeg blir litt langt. Spesielt om jeg skal ha puddel, tror jeg jeg kommer til å trenge både praktisk og moralsk støtte hva pelsstell gjelder, i begynnelsen. (Altså, skal man ha puddel, skal det gå an å se at det er en puddel. Eller hvertfall skal man skimte at det er en hund bak der et sted. Vil ikke akkurat ha utstillingsklipp, men overgrodde pudler blir jeg sur av å se på. Og dem er det dessverre en del av. Jeg må få veiledning til å lære en noenlunde skikkelig lammeklipp...

Dere er et fantastisk oppkomme av gode innspill altså. Takker masse. Jeg traff mammaen. Hun er halvt puddel halvt shih tzu. (Ha sjelden sett noe så stygt noen gang, for å være helt ærlig. Har funnet ut at mange lager denne blandingen med vilje, og valpene er io nydelige (som absolutt alle andre valper også er), men omg som de ser ut som voksne... Faren er (visstnok) svensk. Jeg er klar over at pelsen kan være verre enn både shih tzu og puddelpels, men jeg tenker at det bare er å gjøre hunden vandt med klippemaskin med en gang, hvis jeg går for denne hunden. Fordelen med blaningshund, er at man ikke har en rasestandard å forholde seg til Men jeg lot meg avskrekke litt av at underbitt kan være mer alvorlig enn bare en kosmetisk skjønnhetsfeil. Har såååå lite lyst å måtte avlive hunden (og/eller måtte ut med titusener i dyrlegeregning). Man blir jo så utrolig glad i dem. Kusinen min hadde hund som barn, en golden, som måtte avlives pga allergi. Supertrist både for hunden og ungene (og de voksne, men vi er jo bedre istand til å forstå slike avgjørelser). Skulle ønske det gikk an å være 100% sikker på at en hund kom til å være ved grei helse de neste 10-16 årene... Sånn med unntak av aldersplager... Trodde underbittet mest sannsynlig kom fra shih tzu-genene, og at det ville være null problem. Og så leser jeg at underkjeven vokser senere enn overkjeven, så underbittet kan veldig godt bli verre. Den hadde tilsynelatende ikke problemer med det nå, og lukket munnen helt fint, men blir det slik at tennene henger "på tørk", er det ikke så lekkert. Og øker sannsynligheten for andre tannproblemer, tannsten og slikt, leste jeg også. Akkurat nå har jeg litt lyst å sende sms og si at vi trekker oss. Får sove på det til i morgen. Herregud så mye det er å sette seg inn i. Skjønner nesten ikke at folk uten veterinærutdannelse tørr å ha hund, jeg. Sånn utenom to øyne, to ører, 4 bein, hvilke andre helse-greier bør jeg passe på? Hvor mange testikler den har, hvis det er en hann, har jeg funnet ut. Og altså også tannstillingen. Så eventuelle rasespesifikke sykdommer (hvis det er en raserhund). Er det noe mere?

Den er 6 måneder. Så det er fortsatt mye valp i den.

Haha, er mye puddel det går i ser jeg. Og faktisk kan det være at det NESTEN blir det. Var å traff en unghund i dag som er 75% dvergpudddel. Den siste fjerdedelen er shih tzu. Den er omplassering, etter at de første kjøperne ikke maktet å stelle pelsen og leverte den tilbake. Nå så den ut som et lite takvrak, fordi den hadde vært full av tover som "oppdretter" hadde klipt bort etter beste evne. Den hadde ikke vært veldig samarbeidsvillig, noe som ikke er rart når den ikke er vant med det, og det kanskje er vondt pga tover heller. Den trengte dessuten veldig å få nappet håret i ørene. Den hadde uten tvil puddel-gemytt. Har fått alle sprøyter den skal, og ormekur. Har friske foreldre. hunden var søt nok, men likner absolutt ikke på en puddel. Dvs, den ligner mye mer på en puddel en en shih tzu, og ha lange bein, skikkelig snute osv, men den har shih tzu-hale, antydning til underbitt, og er mye breiere i beinbyggningen enn en puddel. Tror nok at med tiden får den et utseende som bare en mor kan elske. Men den virker mere "solid" enn puddel pga bygningen, og var som sagt kjempesnill. Den var neste stueren, og kunne "sitt" og "dekk" og kom når man lokket på den. Den har mistet de fleste melketennene, og har sluttet med det verste av gnaging. Flere skal se på den, så det er ikke helt sikkert vi får den. Men det virker som om vi kan visst vi vil. Pga min deltidsjobb, at vi har barn (noe hun mente er såååå bra for hunder, for da blir de lekt mere med), og har ellers stabile forhold, var vi visst blant favorittene. Vi får tenke på det frem til onsdag... Hva tenker dere? Kjenner jeg plutselig synes det er litt "risky" med bastard, men det synes jeg jo tilsynelatende med alle hunder, når jeg virkelig setter meg ned å kjenner på det. Man er jo ikke garantert en frisk, sunn, hund uansett. Denne har hatt en litt røff start, men har ikke blitt stygt behandlet, så den er tilitsfull og glad.

Det var beroligende å høre. (Kom på at jeg for ordens skyld kan nevne at ingen oppdretterne nevnt i denne tråden, eller som jeg har blitt tipset om PM er den jeg skrev om over. )

Her tenkes det som det knaker. Akkurat nå er jeg i puddel-bichon-hjørnet. Leste i en bok (amerikansk) at dverg-schnauzere var blandt hundene som oftest biter barn. MEN det var helst i lek, f.eks hvis barnet prøver å ta ifra dem ballen. Og av en eller annen grunn lot jeg meg skremme litt av det, og lar den "frykten" gå over på terriere også. Har forøvrig ringt på en hund på finn, og snakket med noe som virket som en fryktelig useriøs selger. Svært kort tid etter at annonsen var lagt ut var, hunden solgt. Da prøver man ikke akkurat å sile ut potensielle kjøpere, tenker jeg, men selger til førstemann som ringer. "MEN", kunne selger fortelle meg, "vi har flere hunder som venter valper". Uten å røpe for mye: Jeg fikk skikkelig "valpefabrikk"-følelse. Jeg satte meg ikke akkurat opp på venteliste, for å si det slik... :-(

At ting tas bokstavelig er vel et kjennetegn på nettforum i det hele tatt? Jaja. Plutselig dukket denne annonsen opp på finn. Noen som kjenner til dem? http://www.finn.no/finn/torget/annonse?finnkode=52174080&ecType=AD&ecCategory=LOG_PROFILED_ADS_RESULT_CLICK&adSelectionClick=galleryBap+-+bap+-+resultPolePosition+-+click&searchclickthrough=true

Kom på at jeg kan presisere at "relativt nær avstand" er slik at det passer med en dagstur. Altså 3-4 timer unna. Radien er altså betraktelig videre enn "rett over gata".

Oi. Her var det skjedd ting. Nei, jeg har ikke egentlig tenkt å første valp som dukker opp. Derav hermetegnene rundt "i morgen". Hadde jeg VIRKELIG vært såpass ugjennomtenkt at jeg ville kjøpe "første og beste" bikkja, har jeg fått tilbud om en chihuahua fra naboen over gata. (Hun har skjønne chihuahuaer som er utadvendte og ikke gneldrete.) Men så små hunder passer ikke hos oss. Derfor vil vi ikke ha dem. (Selv om naboen mente det ville gå helt greit. Jeg tar ikke sjansen. Ser for meg at hunden knekker ryggen hvis sønnen snubler over den...) Men jeg er ikke egentlig bundet til rase. Faktisk kunne jeg til og med kjøpt rette blandingshunden, hvis det virket som en blanding som ville bli riktig for oss, og foreldrene var av god helse (dokumentert). Jeg synes de fleste hunder er fine på sin måte. Og det aller viktigste er gemyttet og helsa og at hunden passer inn hos oss. Jeg kommer aldri til å gå på utstillinger. Om hunden har "skjønnhetsfeil" er revnende likegyldig, så lenge det kun er skjønnhetsfeil som ikke er et helseproblem for hunden. Det er, så vidt jeg vet, ca 400 hunderaser i Norge. Jeg er naiv nok til å tro at flere av dem kan passe hos oss. Dermed er det også lettere å finne en hund/oppdretter i relativt nær avstand, enn om jeg "måtte" ha en bestemt rase. Jeg har faktisk allerede vært i kontakt med flere. Oppdretter i "nabolaget" (ca 1 mil herfra) finnes på welsh terrier. Han har tilfeldigvis nettopp fått paret en hund, og venter valper rundt nyttår. Så nå håper jeg å få treffe dem (vil ikke ta med gutten på noen hundebesøk før det er bestemt at "akkurat denne hunden skal vi ha", for han blir bare forferdelig skuffet hvis ikke. Dere skulle sett som han grein når jeg avslo tilbudet om chihuahua...) Og kanskje finner jeg ut at welsh er verd å vente på, kanskje ikke... Jeg har hatt lyst på hund i flere år, men ventet fordi vi følte guttungen var for liten. Dermed er vi (spesielt jeg og guttungen) ganske så "valpesjuke" nå, så 4-5mnd føles fryktelig lenge å vente.

Joda, kan reise for å finne drømmehunden. Men skal man reise et stykke krever det bittelitt mere planlegging enn at man kan "kjøpe en i morgen". Ellers foretrekker jeg egentlig om hunden ikke er så veldig mange timers kjøring herfra. Jo lengre avstandene er, jo vanskeligere er det p få treft oppdretter, foreldrehundene og besøkt hele kullet, før man bestemmer seg. I hodet mitt skal man være temmelig sikker på at DETTE er rette valp, før man kjøper en flybillett til andre kanten av landet. (Faktisk tror jeg ikke jeg hadde turd det. Er veldig leit å ikke få med seg en valp, hvis manhar brukt flere tusen, og en hel dag på reise. Vanker man på utstillinger og slik, og kjenner oppdretterne og foreldrehundene blir det noe annet.) Jeg synes i første omgang at det virker tryggere å være fleksibel i forhold til rase, enn å være så veldig fleksibel i forhold til reisevei. Og så er det det med å få veiledning med stell og slikt også. Det er også lettere om oppdretter ikke er for langt unna. Men mye hjelp kan man jo finne på nettet også. Youtube er en fantastisk kilde til det meste av instruksjoner i alt fra hvordan man lager en innebygd bokhylle, til hvordan man skal strikke en lusekofte, eller klippe en puddel.

Maria: Hva mener du med "vassere"? ----------- Ellers er listen min akkurat nå: (ville kjøpt i allerede morgen, dersom jeg fant en til slags i distriktet:) Mellompuddel Cairn DvergSchnauzer Welsh terrier west highland white terrier (Ville sterkt vurdert å kjøpe allerede i morgen, dersom jeg fant en til slags i distriktet) Havaneser Løwchen Belington terrier Som dere ser er jeg ikke kresen hva utseendet angår (alt har sin sjarm), og det er mye forskjellig her. Overflatiske ting, som at hunden ikke er "super-soft" har jeg ikke problemer med å vike fra, dersom personligheten er på plass LITT røyting, eller periode-røyting, kan jeg også gå med på, men står det mellom røyte-hund og ikke-røytehund, vinner nok den siste. Men altså, alle dyr med pels, vil jo miste et hår eller ti. Det gjør vi også. Det må man tåle. Noen som har sett sluket i dusjen hjemme hos meg? Og så tenker jeg at alle dyr med pels, bør greies hver dag. da sparer man seg selv for masse husarbeid, og dyret får det bedre. (Men jeg gredde kaninene mine også...)

Det er jammen mange flotte hunder på ca 10kg altså. Men spitz utgår. Det er for mange som ser ut til å oppleve dem som nervøse til at jeg synes det er verd å ta sjansen... :-(

Spitz frykter jeg at kanskje ikke er helt kompatible med sønnen vår. Han er jo absolutt så stor at han ikke kommer til å rive hunden i pelsen, sutte på ørene dens, eller dra den i halen. Men han er aktiv, impulsiv, og til tider bråkete. Etter hva jeg leser, kan han kanskje bli litt mye for en Spitz... Da jeg var barn, hadde vi masse katter. Og jeg husker hvordan vi behandlet dem (når de voksne ikke så,for vi hadde jo ikke lov). F.eks måtte de finne seg i å "gå trillebår" (bli holdt etter bakbeina mens de gikk med forbeina), "danse" (bli holdt etter forpotene, og gå på babeina), få sokker på (fordi det var gøy å se de gå da), få på dukkeklær m.m. Alt dette likte naturligvis ikke kattene, men de fant seg idet, og ingen av dem ble skeptiske til oss for det. Akkurat som at vi ikke hadde lov å behandle kattene våre slik, kommer naturligvis ikke sønnen min til å få lov å behandle hunden vår slik. Men det er jo en fare for at han gjør det. Og da bør det være en hund, som selv om den ikke liker det, elsker ham like høyt etterpå. Og det er et viktigere kriterie for meg, enn hvor glad den er i fremmede. (Men jeg må si at jeg tror vår hund, kommer til å bli utsatt for betraktelig mindre slik enn kattene våre ble. Bl.a fordi jeg er hjemme etter at han kommer hjem fra skolen. Vi kom hjem fra skolen og skulle passe oss selv til foreldrene våre kom hjem i 5-tiden...) Som "Bølla" nevner over: hunder lever lenge. Jeg vil bare være mest mulig sikker på å ikke bomme rasen. Det er hverken trivelig for oss eller hunden. Og ganske mange bommer åpenbart, når man leser omplasserings-annonsene på finn. Varianter av "Tåler ikke å være alene hjemme", "liker ikke små barn", "trenger dressur" (skult som "vi har ikke tid") osv går ofte igjen (i tilegg til "allergi", men jeg mistenker at noen av de kanskje også har problemer med hunden, men lyver på seg en allergi for å bli kvitt den). Jaja, det blir en annen diskusjon. Men som sagt, tror kanskje at Spitz ikke passer hos oss. Hadde sønnen vår vært roligere, eller noen år eldre, så hadde de nok vært mer aktuelle.

Vingler veldig. Er vanskelig å bestemme seg. Akkurat nå heller jeg mot dvergschnauzer eller cairn. Ser det er to i distriktet som har/venter dvergschnauzer-valper. Reiduns kennel, og niwigga. Noen av dere som har erfaringer med disse? Synes egentlig de hvite dvergschnauzerne er finest, men da må de være hvite. uten brune striper rundt munnen/øynene. Er det vanskelig å unngå med hvit pels?

I hodet mitt skal politihunder være trent opp til å angripe. Men kun på kommando. Hvis det skal være akseptabelt at hundene driver og angriper etter egen dømmekraft, slik at de er potensielt livsfarlige for nabolagets barn, synes jeg de burde bo fast på politistasjonene. Ikke hjemme hos folk. Men det er neppe særlig ideelt, mtp båndet til hundeføreren, eller livskvaliteten til hunden. Så jeg synes hunden skal avlives. (Og som mor er det fullstendig uforståelig for meg, at de selv ønsker å ha en slik hund, når de har barn.)

Måtte sjekke bedlington terrier. Haha. De ligner jo små lam. Er snuten formet slik, eller er det klippen?

Takk for svar alle sammen. Her var det masse flotte forslag. Noen har jeg tent på får før, og noen er nye. Cocker og Cavalier har jeg lest har en del plager. Det skremmer meg litt. (Men jeg har vurdert begge.) Puddel er også vurdert. Jeg elsker dem! Men er de bra med barn altså? De virker såpass spede i bygningen at jeg i grunnen hadde klassifisert dem som "mindre robuste". Gubben er ikke overbegeistra for utseendet, men jeg har såpass tro på at personlighet teller mest, at jeg tror han ville kommet over det når han lærer hunden å kjenne. (Men med lammeklipp skjønner ikke jeg hvordan man kan motstå dem.) Skal absolutt lese meg masse opp om puddel, siden såpass mange nevner denne! Små terriere og dvergschnauzer trodde jeg kanskje var litt reserverte ovenfor fremmede? Hvis ikke, øker listen betraktelig. Både dvergschnauzer, cairn, border, og west highland white terrier har jeg også vært innom. Men har også vært redd at disse kanskje er for sta for førstegangshundeeiere? Det samme med jack russel og parson? Disse har uten tvil et utseende som ville falt mere i smak hos gubben. Jeg synes det meste har sin sjarm. Kleinspitz, pomeranian og Shetland sheepdog er nok de rasene jeg er mest overrasket over. Særlig den siste, trodde jeg var litt nervøs. (Men jeg kan være farget av at ei barndomsvenninne hadde en slik, og den ble halvgal og måtte avlives. Men den hadde det ikke noe godt heller :-( Den ble skikkelig understimulert og vanstellt. Skal lese mer om disse også. Pomeranian tror jeg kanskje er i minste laget? Kleinspitz er tilnærmet ukjent for meg. Mer å lese! Ellers har tankene faktisk også streifet innom de større bichonenen, som havaneser(som ble nevnt), cotton, og løwchen. De ser robuste ut, men pelsen kan spille et puss. Noen tanker om disse? Og er det veldig "slemt" å ikke barbere en løwchen, men heller bare holde den litt kortklipt over det hele?

Vi er en familie på 3 som ønsker oss en hund. Vi bor i leilighet i første etasje, med liten hage/ terrasse, men godt med turområder i nærheten. Mor (meg) jobber deltid og nattevaktstilling, og er derfor alltid hjemme på dagtid (med mindre jeg gjør småærender). Jeg har mye fri! (Jobber 4 netter, har en uke fri.) Far har vanlig kontorjobb, og er hjemme om natten som folk flest :-) Guttungen er 6 og går i første klasse. Familiens ønsker: Av flere grunner vil vi ha en relativt liten hund (bl.a fordi de fleste andre i slekta ikke er spesielt overbegeistra for hunder, så skal hunden være velkommen på besøk, er det greit at den er en "hendig" størrelse.) Far vil ha en som ikke feller så mye hår (det er han som er flinkest til å vaske) og som kan være med på små joggeturer som han tar et par ganger i uka. Gutten vil ha en leke og sengekamerat. Dermed er det kanskje også en fordel at den ikke feller så alt for mye pels. Og selv om barn, mitt også, selvsagt skal lære å behandle hunder pent, er det nok en fordel med en litt større og "robust" hund? Sånn 5/6-10kg? Det viktige er at den er liten i størrelsen, ikke at den veier minst mulig. Hunden kommer til å bruke aller mest tid med meg. Og jeg vil ha en tur-venn, kosehund (gjerne med myyyyk pels), og så har jeg veldig lyst til å lære den masse kunster. Jeg har masse fritid, og er vandt med rasekatter, så pelsstell er ingen hindring. Det er naturlig for meg at dyr med pels skal bli gredd hver dag. litt klipping eller napping og sånt i ny og ne, blir bare en ny morsom erfaring. Og så elsker jeg glade hunder! Hunden blir max hjemme alene 3-4 timer to ganger i uka (og det er i såfall på en ekstremt travel uke, f.eks hvis far jobber overtid og jeg skal følge gutten på trening). Vi har stor slekt, og flere ganger i året er hele storfamilien samlet på hytta ( hvor resten av slekta er på nabohyttene, så folk kommer og går hele tiden) så den bør like fremmede. Den kan med fordel også tåle å gå på dagsturer i fjellet en gang i blandt. Man blir jo veldig glad i dyrene sine, så jeg leter etter relativt friske raser. Jeg har møtt "store" hunder som bjeffer, og små hunder som ikke gjør det, så jeg tror egentlig denslags kan trenes av, dersom man har anledning til å være konsekvent (tenker da på bjeffing når noen går forbi vinduet og slikt. siden hunden knapt nok blir alene noen gang, har vi all anledning til å stoppe det, tenker jeg. )Er det helt feil, eller bør jeg ta hensyn til det også, siden vi bor i leilighet? Det minste med mosjon hunden vi få (på de aller travleste hverdagene) er to turer på 30minutter. Men som regel vil det bli en god del mere. Mannen jogger en time 2 ganger i uka. I tillegg vil den få en gåtur på 8km 1-2 ganger i uka (avhengig av været og hvordan jeg jobber). Om helgene er vi gjerne nesten hele dagene ute. Det er ikke så viktig hvordan hunden ser ut, det viktigste er gemyttet. Men jeg foretrekker hunder med hår, og hunder som ikke er så altfor flattrykte i fjeset. Ingen av oss er allergiske. Blir glad for alle forslag!