Vet du, jeg hadde det slik med min forrige belger. Det er så altoppslukende å ha en sånn hund. Man blir jo like glad (kanskje enda mer glad) i disse vanskelige individene. Sikkert fordi man jobber så intenst med dem
Nå var ikke han så ille når det gjaldt folk. Så lenge de holdt seg på en viss avstand eller bare overså han, så brydde han seg ikke. Men kom de innenfor en viss radius, så ble han veldig på vakt. På tur måtte jeg bestandig passe på at jeg var mellom han og de vi møtte. Hadde vi besøk eller guttebarnet hadde kompiser her måtte vi stenge han inne. Jeg var aldri trygg når det var fremmede mennesker i nærheten.
Vi jobbet masse med han. Var hos adferdsterapeut og gjorde absolutt det vi kunne, men han ble aldri bedre. Det hele endte med at han beit meg, to ganger på en tur, fordi jeg hindret han i å komme bort til andre hunder
I ettertid, når jeg fikk ting på avstand, ser jeg jo at dette aldri kunne fått noe annet utfall. I tillegg tenker jeg at han kunne jo umulig hatt det bra han heller - i og med at han var så redd og usikker hele tiden.
Og i ditt tilfelle så går det jo også utover en annen hund, som er en fin og velfungerende hund. Vet du, uansett hvor vondt det gjør, så ville jeg bare avsluttet de lidelsene dere går igjennom. Jeg tror ikke "gutten" din har det så bra han heller og hans usikkerhet rammer alle i hans omkrets. Det jeg har uthevet, sier jo det meste om hvordan ting er og det er ikke sånn det skal være å ha hund.
Jeg ville gjort slutt på lidelsene og kost meg med den hunden som er igjen