*Ingrid

Det viste jeg faktisk ikke, har alltid tenkt at utgangsstilling var sitt på venstre side. Men ser det står i regelverket at man kan velge stående posisjon, jaja så mye vet jeg om den verdnen . Den var uansett veldig søt og flink

Synes det er arti å se hvilke raser som er med, ikke så ofte en ser mange av de i dag, og mange som er super vanlige i dag som ikke er med (typ staff). Det var jo en grei liten film med mange veldig gode tips og hensyn. Den bedlingtonen var søt, men sitte det ville den ikke (eller var det greit å ikke sette seg ved holdt og sånn da?). også var den flatten i begynnelsen ganske søt siden den åpenbart bare var plassert midt i skiløypa og fått beskjed om å stå der for å illustrere;)

Nettsiden er http://no.iara-alliance.org/. Dersom du søker på hele navnet kommer det opp. Jeg forstår litt at folk blir involvert i individer og ønsker å redde noen. Hadde samme opplevelse med en dyrebutikkhund (liten fransk bullevalp) som vi fikk et inderlig ønske om å ta til oss. Det ville selvfølgelig ikke ført noe godt med seg, og vi avsto jo selvfølgelig fra det. Ikke nødvendigvis på grunn av sykdommer, det kunne vi kontrollere selv, men på grunn av gemytt og fordi vi ikke ønsket å støtte en slik industri. Import av gatehunder er også blitt en slik industri desverre, selv om mange mener godt. Selv om akkurat din hund blir sykdomsfri er det urovekkende mange importhunder rundt omkring i, spesielt Oslo, for tiden. Jeg synes det er en skremmende utvikling og det er ikke akkurat noen som merker hundene med det før de slipper de løs på hundejorder og lignenede. Finn noen her i Norge i stedet om det er så viktig å få en hund fra omplassering.

Jeg er kanskje mer overrasket over alle de ulike rasene som faktisk uler. Før jeg selv fikk hund trodde jeg det var forbeholdt de polare rasene og spisshundene, og ikke sånne siviliserte hunderaser. Trekke kan han også, og har ett blått øye. Så har vel egentlig fått en husky med prikker..

Dalmisen min uler også. Det kan fremprovoseres ved å ule selv. Han blir litt stressa av det, men virker som han synes det er gøy. Ellers er det å holde på med pipeleker innendørs og lyder av andre hunder (eller ulver på tv) som uler som setter det igang. Han var vel rundt året første gang. Trodde egentlig ikke dalmatinere, som ihvertfall virker som de er langt fra sitt ulveopphav, kunne ule. Men det virker som det er en rase hvor mange gjør det med ujevne mellomrom.

Jeg tenker at dersom en hund tisser inne på "trass" så må det ihvertfall være en klar link i hodet dens om at det er en måte å gjøre eier sint på. Sannsynligvis så er det andre ting som gjør det da jeg ikke kommer på en situasjon hvor min hund har gjort noe for å gjøre meg sint (jada, det er svigerforskning). Han gjør ting som gjør meg sint, men motivasjonen ligger jo da et annet sted. Hvorfor skulle de gjøre noe for å gjøre eier sint? Vår har tisset inne en gang etter at han ble husrein (har hatt diare noen ganger, men tror virkelig ikke han synes det er no gøy). Da tisset han på et søskebarn sin kliss nye babybag (ingen baby i sikte). Skjønte virkelige ikke helt hvorfor, helt til forklaringen kom at der bruker den 6 år gamle franske hannbulldoggen til søskenbarnet å ligge. Denne hadde han nettopp hadd en tissekonkurranse med uti hagen, så var vel kanskje ikke så rart likeve. Har ikke skjedd verken før eller siden.

Jeg husker vi arbeidet litt for å få vår husrein, men så bor vi i en fjerde etasje uten heis også. Dersom det skjedde uhell så var det stort sett vår egen skyld, da hadde man gjerne vært ute en to-tre ganger siste timen og tenkte: "Nei vi lar det drøye litt til." Det er en dårlig strategi. Spesielt siden valpen også kan finne på å bli tissetrengt på turen ned siden den også tar noen minutter. Vi var opp og ned hele tiden, spesielt i forbindelse med leik fordi da var ikke valpisen alltid helt med på om han måtte på do eller ikke før det var for seint. Han glemte seg litt og gav i de situasjonene ofte ikke tegn. Ellers bære valp er bedre enn å la valpen gå selv. Vi hadde også veldig god erfaring med å la han sove i senga, tror ikke vi hadde et eneste uhell på natta.

Det viste jeg ikke. Jeg forutsatte vel at når det var en diskvalifiserende feil i standarden så ville ikke kullene bli godkjent, men det var en feilslutning. Det er vel ikke noe poeng å avle på de så lenge man har gode avlsdyr med god pigmentering, men synes det er et mindre problem at vi får flere dalmiser med patch enn flere med døvhet. @Red Merle Er enig i at kanskje genetikk forklaringen var litt overkill (spennende tema vet du), men det er altså ikke kun en eksteriørfeil. Det er en interiørfeil med et eksternt utrykk Se for øvrig denne artikkelen.

Så fin bisk:) Vår har ett brunt og et blått øye og jeg leste meg litt opp på det når jeg fikk han. Dalmatinerene er i utgangspunktet hvitpelsede hunder med prikker. Det at de får helt hvit pels er utslag av det som kalles extreme piebald genet. Døvhet har en sammenheng med dette genet og i de individene hvor dette får fullt utslag og vises blant annet ved at de i tillegg får blå øyne så er det større sjanse for døvhet - bilateral eller unilateral. Du kan lese litt om det her: De hundene som har patch, altså områder hvor pelsen ikke er hvit (ikke prikker, men de som er født med slike flekker) har ikke like stor sjanse for å bære med seg døvhet. Jeg mener det derfor er helt riktig å holde de blåøyede utenfor avl, ikke fordi de alle er hel eller delvis døve, men dersom de brukes i avl så er det en stor sjanse for at døvheten øker da øynene er en markør for dette. I Norge har vi veldig lite døvhet, men i land hvor dette hensynet ikke tas er det opp mot 30 %. Så kan man heller diskutere mener jeg om man burde åpne for bruk av patch i avelen. De er jo ikke er bærere av dette, og du sannsynligvis få bedre pigmenteret hunder av det. Men da har du problemet med pelsen igjen. Vi vil jo ha prikker;)

Jeg er ikke veldig god på innlæring, men det har nettopp vært sånn. Jeg har gått mye med han i belte og trekksele. Når jeg vil skifte gangart, eller roe ned på traven så har jeg lagt trykk bakover og sagt rolig. Når man for eks jogger så er det jo ikke veldig praktisk å skifte til halsbånd. I begynnelsen så brydde han seg ikke veldig mye om det i den forstand at han ikke gav seg på trekket forover selv om jeg rent faktisk fikk slakket av på farten siden jeg jo veier mer enn han. Men etterhvert så har han forstått det og klarer å "holde" seg fra å øke tempoet selv om jeg ikke står i motvekt og skifter fra galopp til trav på kommando. Turinnlæringen har vært as we go. Men jeg skal tørrtrene en god stopp-kommando før skisesongen. Vi har kommet litt på vei, men den er ikke i nærheten av så sikker som jeg vil ha den når jeg får ski på beina. Men vil det ikke gå veldig sakte i nedoverbakker da? Klarer likesom ikke helt å se for meg hvordan man effektivt kjører nedover mens man hele tiden skal passe på at bikkja er rett bak.

Jeg bruker en rolig kommando når jeg vil at han ikke skal trekke og det er litt for bratt til å gå to i bredden. Er det veldig bratt og han må være i bånd så er det "vente". Da må han vente til jeg kommer på siden av han før han får gå igjen. Fungerer helt greit dersom man må gå ned noen kanter eller lignende. Skulle likevel gjerne lært inn en "bak" kommando på stier som nok kunne vært mer effektivt. Jeg er veldig fornøyd med å ha lært han høyre og venstre. Opprinnelig brukt for - "nå må du gå på venstre side av veien" - innlært litt dårlig ved å legge på kommando når han gjorde det, og ved å flytte han over. Det funker det ikke helt som, men derimot så funker det gull når han er på vei inn på for eks. "feil" side av et tre og du jogger nedover i god fart. På skitur tenker jeg det er uaktuelt å ha han koblet så lenge man skal kjøre bratt nedover. Man får jo litt fart nedover og da ser jeg for meg at det kan bli mye klabb og babb dersom man tar igjen hunden, med bånd og allting. Å ploge nedover kan jo fungere, men da er det "rolig" igjen for min del.

Vår er nok litt som beskrevet. Jeg vil si det er en ganske stor hund for den aktive familie. Han trenger mye mosjon, men det blir jo et litt gjensidig behov også da - er jo fint å komme seg ut med løpeklær eller lignende. Det er mye bikkje, og når han var rundt året var det veldig frustrende. Han trakk og trakk og frådet over tisseflekker og vi kjefta og styra - generelt dårlig stemning, spesielt på tur. Når han kom over det verste er vi blitt et mer harmonisk hjem, så forvent at det blir litt slit. Vi trener lydighet og litt forskjellig med han ihvertfall to kvelder i uka og han er blitt ganske gira på det. I tillegg trener vi litt triks og forskjellig på kveldene inne så vår trenger absolutt en del mentalt. Han er en stor og elskelig klovn så dersom du liker den type hunder (og ikke er så redd for å få en skitten pote på den nye hvite skjorta) så er dalmatineren perfekt. Tips til å klare røytinga: - IKKE ha rødlig/mørk parkett. Har kirsebærtre på hybelen og absolutt alle hår vises hele tiden - helt ******. Hjemme har vi gulv i heltre lys gran - vises nesten ikke. - Ha enten skinnsofa, eller kjøp sofa i lysgrå ull (typ bolia). Da vises ikke hårene selv om hele sofaen er dekket i de (dersom man ser nærme etter). - Klesbørste - ha alltid klesbøste tilgjengelig.

Dalmatineren min hadde vært perfekt med underull sånn at det ikke er noe stress på vinterturer. Ja også litt mindre røyting i tillegg til at de ikke trenger genet for høy urinsyreproduksjon. Og kanskje litt mer førerfouks.

En stund siden posten, men kan jo svare likevel. Vår hund er oppvokst i en ikke veldig stor leilighet Oslo sentrum og vi har aldri opplevd det som noe problem. Det er aktive hunder som krever en del innsats både mentalt og fysisk, men ikke overdrevent mye. Dersom du for eks jogger noe, liker å gå på fjellturer/markaturer, kanskje er litt interessert i litt lydighetstrening eller lignende så kan dalmatineren passe fint. De er litt krevende, som mange andre raser, når de er unghunder - men det går over det også. Vi bruker vår til lydighetstrening, som turkamerat på teltturer, kløving på fjellet også blir det trekkhund når skisesongen er i gang. Dersom du vil hilse på og prate om rasen er det bare å sende pm til meg så kan vi evt avtale å treffes en helg vi er i Oslo (jeg og bikkja pendler nemlig litt).

Til kattedelen først: Jeg ville aldri anbefalt noen å kun ha en katt inne. Katter trenger den utfoldelsen det er i å være ute. Er enig i at en katt ikke burde flyttes for mye, til det er de for territorielle, men vent da heller til du er ferdig med den verste "flytte" perioden. Utover det så er det ikke noe til hinder med å ha utekatt selv om man bor midt i sentrum i en by. Vi bor midt i Oslo i en bygård, så katta er en skikkelig bakgårdskatt. Den slipper seg ut og inn av oppgangen selv, og er ofte sett spankulerende på ulike hustak og går fra bakgård til bakgård. Har det helt ypperlig. Til det med å skaffe seg hund. Tenk nøye gjennom det, man forandrer seg utrolig mye i denne perioden selv om man kanskje ikke ser det selv før etterpå. Og selv om du ikke er en fester, det verken var eller er jeg heller, tenk over at du med hund vanskelig kan være med på fadderuka. Du kan ikke henge for mye på campus om ettermiddagen, bli med å spise middag sammen med de andre og bare være der. Eller spontant bli med på en konsert. Akkurat det blir mindre farlig etterhvert i livet, men jeg hadde syntes det hadde vært tungt å måtte dra hjem hver eneste dag kl fire de første årene jeg studerte. Den følelsen av å være i en gjeng som ikke har så mye annet å finne på er veldig fin. Ja man kan ha med hunden på fester og besøk, men ikke på studentpuben eller samfundet hvor ofte studenter er. I studietida så var jeg rett og slett veldig lite hjemme, jeg var på lesesalen, jeg spiste middag på studentkafeen og jeg var med på kulturgreier på kvelden uten at det nødvendigvis var festing. Det hadde ikke gått med en hund, ihvertfall ikke om jeg var alene med den. VGS og studielivet kan btw forresten ikke sammenlignes.

Det var klønete formulert av meg. Nei, jeg slipper han nesten aldri i skogsområder eller lignende heller og jeg er fullstendig klar over at loven er til for å beskytte viltet. Jeg må innrømme at jeg likevel noen ganger har brutt båndtvangen da det ikke er friområder i kommunen jeg bor i akkurat nå. Typisk har han fått sprunget litt før og etter trening med hundeklubben på klubbens område, Det har også hendt at jeg har sluppet langlina når vi trener med kløv og latt den slepe etter, men da har den vært innenfor rekkevidde med ett lite sprang. I tillegg så er han overraskende lite interessert i vilt, vi har skremt opp rådyrkalver og rådyr på tur i skog og mark uten at min har reagert. I vår (før båndtvangen) skremte han opp 3 rådyr som sprang rett foran nesen hans 10 meter unna oss, men han kom inn likevel. Så ja, det er spesielt andre hunder vi sliter med, og ikke rådyrkalver. Men det er off topic. Poenget mitt var, som dere vel valgte å overse, at denne damen burde ha hunden sin i bånd hele tiden. At hun i tillegg velger å fortsatt ha han løs i båndtvangstiden er et skjerpende moment synes jeg. Jeg synes det er mye verre at hunde biter folk enn at den forstyrrer vilt.

Brudd på båndtvangsplikten i skillet mellom et nartuområde og sterkt befolket område som ender med bitt. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde anmeldt om jeg viste hvem eieren var. Selv er jeg livredd for å bli anmeldt for brudd på båndtvangen og slipper han nesten aldri uten at det er svært oversiktlig og ingen folk i sikte. Og min er verken i faresonen for å bite (han har knurret mot en annen hund to ganger i løpet av sitt liv, og det var ikke uprovosert for å si det sånn) eller for å stikke av. Jeg har derimot kun en 80 % innkalling, som svikter totalt om vi kommer for nært en annen hund. Skjønner at med den forsiktigheten som utvises i denne tråden så er jeg ihvertfall ikke øyeblikkelig i faresonen for å bli anmeldt, men jeg mener at om en hund biter uprovosert OG det skjer når det skal være båndtvang så er det en klar anmeldelse for min del. At hunden har hatt en dårlig "barndom" er egentlig bare et sterkere argument for å anmelde. Hun veit altså at bikkja di er i faresonen, men likevel så tar du sjansen.

En ting dere må tenke på før dere slår en gjerdestolpe 50 cm ned i bakken er å sjekke om det går strømledninger i bakken rundt huset. Nå blir strømledninger stort sett lagt som jordkabler og ledninger til andre hus etc kan ha blitt lagt over deres eiendom. Dersom dere er usikre ta kontakt med lokale nettselskapet og be de gjøre en kabelpåvisning. Dette skal de i prinsippet gjøre gratis og på kort varsel. Det er flere som bare skulle ha slått ned gjerdestolper og som har slått ut strømmen i hele nabolag med dertil personlig og økonomisk risiko. Derfor er det også viktig å søke kommunen, så har du ditt på det rene. Ellers ville jeg spurt på byggebolig.no om fremgangsmåten.

Avhengig av hvor dere skal, men jeg ville ihvertfall tatt med potesokker i cordura. Har sett nok hunder som ikke vil gå fordi potene har blitt såre. Ellers har vi funnet ut at myggmiddel er nødvendig, og at vår trenger solkrem. Vi gikk 4 dager i rondane med pelsen på 7 måneder i fjor, og vi hadde med et regndekken til han som en "skalljakke" om det skulle bli veldig utrivelig vær. Det ble haggel og skikkelig ekkel vind og da var han overlykkelig over å få på seg noe som holdt vinden ute. Vår er korthåret uten underull, men det kan jo være noe å vurdere.

Jeg skjønner TS`problem veldig godt. Har ikke tall på de gangene jeg enten har glemt eller gått tom for godbiter på tur. De fleste kommandoene belønner jeg ikke med godbiter lenger, men innkalling og passering av hunder jobber vi knallhardt med å få 100 % og da er jeg litt avhengig av godbiter. Spesielt dersom jeg selv er litt sliten og ikke klarer å være helt "med" i leik. Jeg har derfor alltid posjonspakker med leverpostei lommene + vanlig tørrfor. Leverposteien griser ikke og er det beste prikken vet for tiden. Det brukes på innkalling samt ved passering av andre hunder. Tørrforet for alt annet som måtte dukke opp, og til å belønne kontakt å det å gå pent ved siden av. Det ligger derfor alltid litt rester i lommene på turjakka. Mit tips er å legge posjonspakkene i gangen/i lomma. Det er utrolig drøyt (dersom hunden bare får slikke på den vel og merke) og da kan jeg stort sett belønne nesten alle innkallingene på en 2-3 timers skogstur.

Ja jeg er fullstendig klar over det, og er ikke naiv på det. Men det var noe med den valpen som stakk sånn inn i hjerterota....

Jeg vet ikke helt om jeg angrer, men det stikker i hjertet på meg og spesielt på mannen hver gang dette kommer opp. Vi var på ferie i Spania og gikk to ganger forbi en dyrebutikk. De solgte en utrolig søt fransk bulldogvalp som lå i en glasskasse (sånn at du kan se hele kassen på en måte) på utstilling. Vi gikk forbi på dagen og fikk utrolig vondt av den, men vi gikk senere forbi på kvelden. Valpen lå fremdeles alene i kassen, men heldigvis trukket litt tilbake. Vi var veldig nær på å bare kjøpe den, og hadde vi kjørt bil så hadde vi nok også gjort det. Jeg vet alt om å ikke importere bikkjer, og at et kjøp ville støttet opp om nettopp denne industrien osv... Jeg kan likevel ikke unngå å tenke at den burde vi bare tatt med oss. Den hadde helt sikkert ikke vært en "drømmehund" (og definitivt ikke min drømmerase), men det er noe med å se dyr bli frarøvet retten til naturlig liv og kontakt med andre dyr og mennesker på den måten når de er så små.

Dalmisen er 16 måneder og vi har vel hatt ulike perioder av ødeleggelse. Når han var liten så var det normalt med destruksjon av papp, dopapir, mindre ting på gulvet, hundesenger osv... Så ble han litt eldre og innledet det jeg vil kalle "skinn og lær" fasen. Da har det gått med x antall par skinnsko, ei venninnes skinnsandaler og sitt eget kobbel. Vi hadde deretter en kort periode med bøker og dvder som sto i bokhylla på stua. Her gikk det blant annet med en arvet versjon av Snorre, men ellers lite av reell verdi. Her fikk vi og mindre skader på kobbel og sele. Så kom vi over i der vi er nå: tekstilfasen. Skinnskoene og bøker får stå i fred, men alt av tepper og puter makuleres. Ryggputene i en sofa har gått med, og den ene ryggputen i den andre relativt nye sofaen vår (da begynte samboeren å snakke om omplassering... det ser ikke bra ut når en hel sofapute er revet opp). Alt av rørostweed tepper er visstnok fantastisk å rive i stykker, det samme er også sauskinn. Vi ser at han begynner å roe seg litt med det nå, men er på ingen måte avslappet. Ellers så er det gått med to hundesenger til vi kjøpte sånn tyggesikker sak, diverse doruller, litt småelektronisk og en del barneleker. Sånn ellers har han til tider vært ganske utigjengelig, og innkalling sitter ikke når han ser andre hunder - men det er vel en treningssak. Kort oppsummert, en ganske gjennomsnittlig unghund.

Jeg må nesten le litt av postene dine TS. Det minner om flere baby forum jeg har vært innom, og man blir litt sånn når man har valp:) Jeg tenker at dere på generell basis kanskje ikke burde tenke så mye på hva dere "må" gjøre og heller se ann valpen og formen. Vi har nå en på 16 måneder og har gått på noen smeller etterhvert, men og lært litt om når vi har vært for "på", og når vi kanskje burde ha gjort ting annerledes. For eksempel så gav vi vår 10 uker gamle matvrak av en valp sånn stor hundepølselignende greie. Da ble det fart i magan kan du vel si, og den feilen gjorde vi ikke igjen. Vi har fastet valpen når det var snakk om mer enn 1,5 dag med helt tynt. Da fastet vi i nesten 24 timer, evt vi gav han fiskepudding eller kokte grønnsaker med litt biola/yoghurt i ett par dager. Jeg tenker at du ikke faster en valp fordi den er litt dårlig i magen, men gi han heller litt mat som ikke er så hardt for magen. Jeg følte det gav effekt med biola, men vi gav det ikke på fast basis kun når han var dårlig i magen for å gi melkesyrebakteriene. Vi har brukt griseører, oksehaler etc som godsaker, og ikke gitt han noe "ekstra" for/menneskemat som for. Foret ble bare slukt uansett, og valpisen hadde det mye bedre om han fikk bruke litt tid på å roe seg med litt tygging. Ikke freak helt ut om han får i seg noe han ikke skal, for det får valper. Ser fremdeles med stor glede tilbake på den gangen valpen spydde opp et helt fiskehode på teppet som han tidligere hadde funnet og glefset i seg. En nabo som sløyet og kastet fisk bak verandaen - vi viste ikke om det før valpen snuste seg frem til det kan du si. Stort sett går det bra, men om valpen blir slapp og får en dårlig almenn tilstand så er min terskel for å dra til veterinæren veldig lav.

Min hadde altfor stor fart. Han slo på bremsen å ploga inn og litt forbi meg før han fikk hoppet rundt og satt seg - kjempefornøyd selvsagt. Problemet mitt var at han til tider kom så langt bak at han nesten tok en sving bak og da risikerte jeg at han ble oppmerksom på noe annet og forsvant (han var 9-10 måneder og i verste ukonsentrasjonsalder). Det løste vi fint med å sto foran en vegg, da skjønte han at han måtte roe litt ned før han kom bort til meg og fikk svingt seg på plass. Dersom jeg ser at farten blir for stor nå så har jeg "korrigert" det ved å holde frem hånda (gjerne med godis) og lokket/dempet/ledet han inn på plass. Hilsen eier av en kanonkule med prikker.