Martine

Og der var feberen tilbake! Liker ikke det altså. Hoster og greier. Hun er heldigvis i grei form ellers, blir bare fort sliten. Det er ikke så rart hun blir sliten når hun krabber rundt og sier vovvov hele tiden, men satser på at hun blir fort bra igjen Det med nattamming til ungen er halvannet år hørtes veldig slitsomt ut!

Takk! Det er utrolig kjipt ja! Hun klager heldigvis sjelden, og er som regel blid selv om hun er dårlig. Men når hun sleit med pusten var det ikke så gøy for mammaen hennes altså! Ja, de er utrolig morsomme når de begynner å snakke. Foreløpig sier Emilie bare pappa, takk, vovvov (eller voff) og bapp/vapp. Hva i h******betyr vapp/bapp?

Jeg har en nevø på to år som plutselig begynte å si strengt "nok, pappa. Slutt!". En dag de kjørte bil så tulla pappaen hans med han, og det endte til slutt med setningen "nok, pappa. Slutt! Sitt fint og kjør bil!". Helt dønn alvorlig Emilie er endelig feberfri!

Jeg skjønte hva du mente, Mari gråt er ikke noe problem, det er det måten mange foreldre/voksne takler det på.

Det er fælt! Huff. For min del så må andre barn gråte i vei, Emilie syns nemlig det er kjempemorsomt! Alle de andre i bhg kan gråte, mens E ler... Jeg syns ikke det er noe gøy å høre andre barn gråte, for det er som oftest en grunn til det. Men det at de andre kan begynne å gråte er ingen grunn til at barnet ikke skal det, tenker jeg.

Ja, hun er like gæern på utsiden

Jeg kjente også spark fra ca uke 17 men jeg hadde aldri vondt pga spark osv, mer ubehagelig når hun bølla under ribbeina Det rareste med å ha baby i magen, var å se at hun var helt gæern inni der!

Det er en herlig følelse, det

Så spennende, Lill!

Jeg har også kjøpt garn i dag ikke samme farger, da!

Du kan alltids komme hit, Lill (må til vinterbro i 18-tiden, men er hjemme etter det. Evt i morgen hvis du vil )

Det skal jeg søren meg prøve å hekle i julegaver, altså!

Tror vi har hatt en sånn person på alle kursene jeg har gått, jeg. De stiller stort sett bare spørsmål (og forteller om hunden sin), men ofte om ting som ikke har noe med saken å gjøre. Spør om alt mulig rart, så pausen blir mye lengre enn det instruktøren sa den skulle bli. Det er utrolig irriterende, og fører til at jeg ikke "tør" å spørre fordi jeg ikke vil ta opp enda mer tid. Da spør jeg heller etter kurset, dersom instruktøren sier at det er greit.

Det var helt likt her, Yodel. Jeg ble sydd igjen og tvunget til å spise mat (og til å holde sengen!), og fikk så vidt se henne etter 4 timer. Tøft, men det var bedre at hun ble tatt vare på av så flinke mennesker enn at hun var sammen oss.

Det er nok sant. Her stresset ikke jordmoren noe særlig (ikke som jeg så i hvert fall) før rett for E kom ut. Da ble barneleger tilkalt, og alt ble kaos. En jordmor måtte åpne døren, mens hun andre løp så fort hun kunne omtrent ut med E for å møte barnelegen. Jeg var så sliten etter over 10 timer aktiv fødsel, og etter å ha hatt rier i et døgn uten noe som helst søvn eller mat, at jeg nesten ikke reagerte. Glad jeg fødte på Ullevål da, når det først gikk galt.

Jeg vil jo føde vanlig neste gang også, men ikke dersom det er mistanke om morkakesvikt igjen. Jeg hadde det denne gangen, og til tross for at begge legene omtrent ropte at hun måtte ut NÅ så gjorde de ingenting. Det får ikke skje igjen, neste gang er vi kanskje ikke like heldige.

Jeg fikk også episiotomi, og kjente ingenting. Kunne så vidt kjenne sprøyten. Husker jeg ble skuffet da de først kneppet opp skjorten før hun kom ut, for så å løpe avgårde med en eneste gang når hun kom ut. Jeg ville ikke ha keisersnitt, men nå i ettertid tenker jeg at det burde det egentlig ha vært i og med at hjerterytmen sank veldig to ganger. Hun kunne ha fått en stor hjerneskade, eller i verste fall dødd. Det er det eneste som skremmer meg litt med tanke på barn nummer to.

Jeg presset først ca en time, måtte holde igjen en time, og så presset jeg ca en time til. I løpet av den tiden var det to leger innom, og begge sa hun måtte ut med tang/sugekopp, men så ombestemte de seg. Hun burde nok ha blitt tatt med keisersnitt, for å si det sånn!

Jeg hadde pressrier, men fikk beskjed om å holde igjen. Det var det verste. Holdt igjen en time før de fant ut at det ikke hadde noen hensikt å holde igjen likevel, og fra jeg begynte å presse da til hun var ute tok det ca en time hvis jeg ikke husker helt feil.

Da jeg var på vei fra OBS-posten til fødeavdelingen syntes jordmoren at jeg var så rolig. Da sa jeg at jeg gidder ikke grue meg til noe jeg ikke vet hva er. Da ble hun sjokkert, og sa at det var første gang hun hadde hørt noen si sånt Det går som det går, og går noe galt så er det leger og jordmødre der til å ta seg av det

Takk Strikker noen sokker nå (holder på med vrangborden, spørs om jeg klarer hælen ). Grytekluter! Også syntes jeg det var gøy å prøve på noen blomster osv

Jeg vurderte en stund om jeg skulle skrive det, men så tenkte jeg at siden legene, jordmødrene og alle ble helt sjokkerte når E var så dårlig, og brukte såpass mye tid på å finne ut av hva som gikk galt, så er det ikke ofte det skjer. Bra det gikk fint med barna deres også, Yodel og Marianne Det går som regel fint, selv om fødselen blir dramatisk.

Oppskrift på hekla sokker, Mari?

Jeg gikk med en gang jeg fikk lov til å reise meg opp, og hadde nesten ikke smerter de første dagene fordi jeg var så bekymret for Emilie de måtte nesten tvinge i meg smertestillende. merket ikke en gang infeksjonen jeg fikk

Jeg hadde et veldig fint svangerskap, selv om det var slitsomt med alle kontrollene og innleggelsene. I uke 33-34 begynte de å mistenke morkakesvikt, men så sa andre leger at det ikke var det. Derfor skjedde det ingenting før de satte i gang fødselen i uke 37. E var superdårlig da hun ble født. Måtte kjøles ned i 72 timer, og hadde slanger overalt. Hun var proppfull av morfin. Først etter 4 døgn fikk vi holde henne og etter 5 døgn fikk vi stelle henne selv osv. Det var fælt å se ungen ligge i en (åpen) kuvøse, full av utstyr og medisin, uten en gang å kunne ta noe særlig på henne. Men det gikk bra, og i dag er det ingenting som tyder på at hun tok skade av det. Hun er frisk og fin, og vi nyter hver eneste dag med henne. Det kunne jo faktisk ha gått fryktelig galt... Ca ni måneder etter fødselen ringte de fra Ullevål og fortalte at det var morkakesvikt. Jeg vet at neste gang så skal jeg be de ta det mye mer på alvor enn de gjorde denne gangen. Det var mange tabber, men det positive er at de garantert har lært av det. Denne saken var oppe på flere store møter, slik at andre kunne lære hva man skal gjøre når slikt skjer. (dette ble langt og rotete, men jeg ble litt ivrig det ble gjort en del feil under mitt svangerskap og fødselen, men det gikk bra og nå har de lært. Jeg er ikke redd for å føde igjen )