Hei, er ny her og prøver meg på mitt første innlegg, som altså går på burbruk til hund.
Jeg må si at det slår meg som litt pussig at samtidig som det i samfunnet generelt muligens blir større og større motstand mot pelsdyr i bur, og strengere retningslinjer i landbruket som går på mer frigang og åpne løsninger for husdyra, så er det våre "beste venner", som vi kaller dem, som nå skal bures inne. (Jeg er klar over at det ikke er meningen at hundene skal sitte i buret sitt hele døgnet, men dog...)
Er såpass gammel at jeg kan si at jeg ser på burbruk som en relativt ny greie, (10- 15 år ?). For min egen del har jeg for tiden 2 hunder, men jeg har ikke bur til dem. Har hatt barn hjemme, og har nå barnebarn svært ofte på besøk. Har ikke hatt noen problemer, men har passet godt på. Da hundene var valper var det en del arbeid med bl a å lære hundene at ungenes leker var forbudt. Noen legoklosser og lekebiler strøk med i prosessen. Fremdeles lar jeg aldri hundene være alene sammen med de minste ungene når det dreier seg om mat. For sikkerhets skyld. Tror barn som er sammen med dyr lærer seg hvordan de skal omgås dyr ganske fort. I det store og hele ignorerer de hverandre.
(Stusser litt på at mange sier at de har bur, men alltid med døra åpen, men selvfølgelig, det er en smakssak hva man vil ha stående i hjemmet av ting som tar plass.)
Jeg vet om folk som konsekvent har hunden i bur inne, til og med noen som har de i bånd ute i gangen, for de vil ikke ha hundehår og rusk og rask utover i huset. Hunden er "æsj", men samtidig har de den! De har gjerne en hundegård ute, men skal den inn, så skal den bures inne. Hva lærer den av det? Blir slept ut og inn etter halsbåndet, satt inn i buret eller satt ut i hundegården, jeg vet ikke jeg, da er bikkja bare en gjenstand du eier, ikke mer.
Jeg er altså burmotstander, hvis man kan kalle det for det.