Tommy

Det er altså størrelsen som teller?

Mer kropp og mer pels = Mer og bedre kos.

Sjeldent folk gidder å tippe på min engang. Ulv, husky og samojed er vel det som har gått igjen mest. En som lurte på om det var en golden retriever da. Det var litt festlig.

Jeg og har et veldig fint inntrykk av tollere. De jeg har møtt i senere tid har vært omgjengelige, lekne og med et avhengighetsforhold til vann. De jeg har vært borti tidligere (eksen sin og en kompis sin) var litt ymse. Den ene hadde hint av utagerende adferd mot mennesker og tilfeldige hunder (man kunne liksom aldri helt vite hva som trigget den). Den andre var snill som et lam, pep som om den skulle vært slått med kjepp tjuefire timer i døgnet. Det de hadde til felles var at de begge stakk av så fort de kunne.

Var også hos en oppdretter på toller før jeg kjøpte Falcon, og samtlige de hadde var energiske med stor personlighet. Litt som Falcon egentlig, bare litt mindre "HVA SÅ JEG DER? HVORDAN SKAL JEG REAGERE? SKUMMEEEEEEELT".

For meg som er oppvokst med sofaretriever var det stor forskjell, uten at det nødvendigvis bør bety så mye. Virker uansett som at de har en mer tendens til å stikke av i motsetning til de andre retrieverene, samtidig som de ikke er like store matvrak. Mer energi kanskje.

Og de har verdens peneste øyne.

Da Falcon var unghund var jeg i samme situasjon som deg. Ting forandret seg fra dag til dag, noe han var redd for den ene dagen gikk greit den neste og motsatt. Han begynte å utagere både mot meg og mot andre. Hoppet rundt og beit i armen på tur, helt åndsfraværende. Ved noen anledninger gjorde jeg som deg. Tok han fysisk. Ikke slag, men la han i bakken med meg over. Uten å huske, tok jeg han sikkert i nakken eller kjaken ved mer enn en anledning også.

Jeg og skammet meg voldsomt. Det var ikke noe lys i tunnelen og jeg satt med en følelse av at jeg var elendig og håpløs. Flere ganger var jeg ett tastetrykk unna å legge ut en Finn-annonse. Fikk blåst ut litt steam både her og med ymse familiemedlemmer, noe som hjalp.

I dag er situasjonen en annen. Jeg angrer absolutt ikke på at jeg ikke omplasserte, men hadde jeg omplassert hadde jeg nok ikke angret på det heller. Men ting endrer seg. I dag har jeg en veldig sjarmerende hund med ymse frykter. Fremmede mennesker holder jeg han langt unna. Mennesker generelt egentlig. Ellers er det båndet mellom meg og han veldig sterkt. Han respekterer meg og grensene mine, og jeg respekterer hans. Jeg stoler på han så mye som det er mulig å stole på en hund som kan utagere på fremmede, og jeg tror han stoler på meg også.

Jeg skulle gjerne gitt deg tips på hvordan det gjøres, men jeg vet ikke helt selv hvordan det gikk til. Tid, mye tålmodighet, aksept for den h*n er og var i en gitt tid. Likevel tror jeg tid har mye å si. Dere lærer å kjenne hverandre bedre, samtidig som mye foregår i topplokket på de. Det skal og sies at mye kjærleik, ros og kontrollert lek har vært nøkkelfaktorer. Mest for min egen del, men nok for han også.

Ja til kastrering av seksuelt frustrerte menn! Da blir det ikke krig i verden

Øiøiøi!

Ut i fra kommentarene var det kanskje på høy tid dette?

Trenger ikke gå særlig langt for å finne argumenter for det iallefall. Makan til nek.

Det er ikke noe hokus pokus - se over hit til Sverige hvor liknende retningslinjer for loven står. Det er ikke noe revolusjon, for idioter de bryr seg ikke og dyreplageri er jo ikke noe som avdekkes som kongefamilien i se&hør. Så som tabris er inne på, dette er mest for å ha flere holdepunkter når man først HAR en graverende sak. Men de kan like gjerne skje, hu gærne dama med ovtcharka flytta jo bare til sverige og fortsatte her, usikker på hvor hun er nå - men... Det er ikke sånn at politiet/inspektører kommer hjem og sjekker om du har bikkja i bur eller ikke, med mindre det framligger skjellig årsak til å undersøke huset ditt. Og man kan akkurat like mye som før ha hunden sin i bur ved sykdom, ha hunden i bur i midlertidige perioder og så videre. Det er so many shades of grey...

Mja, antar det gir mening egentlig. Uansett positivt at noe blir gjort. Kanskje spesielt angående katter da de på mange måter har havna litt i skyggen av all driten som har skjedd med hunder de siste årene.

Off-topic: Kommentarfeltet...

Bra greier, men lurer veldig på hvordan oppfølgingen blir på et par av punktene. Hvordan kan man sjekke at aktiviseringsbehovet blir oppnådd ift rase eller hvor mange ganger bikkja får tur om dagen? Antar at det er en formell måte å fortelle folk hva som er rett og galt på, men det blir jo fort et regelverk som det er vanskelig å sanksjonere mot. Noe ala å gå over veien utenfor overgangsfelt.

Sheltie: Sjarmerende, vokale og masete. Ett steg nærmere hjerteinfarkt hver gang jeg er med en i mer enn ti minutter. Står på lista over "mulige raser jeg kunne tenke meg hvis jeg vil ha en liten hund i fremtiden". Gitt at det finnes individer der ute som ikke lager gnagsår på hjernen.

Staff: Samkjønnsproblemer og eiesyke. Virker å være poppis blant folk i min aldersgruppe, spesielt menn. Oser respekt og verdighet, uten å være fryktinngytende på folk.

Collie: En vakker dag... Har, i motsetning til mange her, nesten utelukkende gode erfaringer med collier. Enkle, tenkende, sjarmerende, avbalanserte. Vel, bortsett fra den vi hadde da jeg var liten. Men akkurat det tror jeg ikke var på grunn av rasen.

Labrador: Klengete, lite sjarmerende matvrak med lang radius ute og alt for kort inne. En av få raser som jeg virkelig kan si at jeg aldri kunne tenkt meg. Hannene jeg har vært borti har ikke akkurat vært veldig trivlige mot andre hanner heller. Lukter hæggel og.

Toller: Ufortjent dårlig rykte. Den eneste jeg har møtt som har vært dust var eksen sin. Den likte meg virkelig ikke (ikke andre heller). Dessuten virker det som om de tar hver anledning til å stikke av. Gjerne etter katter og andre ting den helst ikke bør få tak i. Ellers koselige, søte og hyggelig med passe mengde karisma.

Puddel: Liker den store typen. Har møtt på noen som har vært litt på min, men som regel har alle vært gjennomført trivelige.

Beagle: Koselige, men har aldri sett en gå løs. Kanskje en grunn til det virker det som. Hadde en kompis hvis far drev med jakt. som eide tre sosiale individer uten å være klengete. Overveldende mange som lukter høne (som i dyret).

Wheaten terriere har jeg utelukkende positive erfaringer med. De går liksom der og tusler de. Glade i mennesker, men relativt likegyldige mot andre hunder. Passe egenrådige og passe førerorienterte.

Syns det er nesten like ille av VG å promotere det her som noe søtt og morsomt.

Pyreneisk gjeterhund?

Karelsk bjørnehund?

Gammel tråd, jeg veeet.

Er det mulighet for å fjerne ikke-innloggedes mulighet til å søke i innlegg og emner på profilen? Hvis en innlogget snoker ser vi jo det på selve profilen, men det er litt verre hvis det er ikke-innloggede.

Var en her som hadde valp (som han sendte tilbake fordi den bjeffa for mye), men herregud for en herlig, liten skapning. Men igjen, hvilken valp er det som ikke er det?

Dobbeltpost:

Vi er egentlig veldig enkle å fikse ting til. Bortsett fra fedre og bestefedre. De er vanskelige.

@ Siden du er mann: Hva ville du satt pris på å få som 16 åring?

Noe en mor aldri under noen omstendighet burde gitt sønnen sin... Neeeeidaaa.

Da jeg var 16 hadde jeg jobb og sånt, så det meste kunne jeg jo kjøpe selv. Sånn sett er det ganske vanskelig å svare på akkurat dèt. Men når man er i den alderen har man jo begynt å tenke på det andre kjønn (eller eget forsåvidt) og mange gutter liker alt som gjør at de tror de får større sjans hos jenter. Alas, klær. Skjorter, sko, parfyme, typiske hudprodukter, you name it. Brorsan er 17 nå, og han har vel vært i den fasen i et års tid.

Men så kan det jo hende du har en 16-åring som er lik min 14-årige bror og kunne brydd seg filla om sånne ting. Han syns det er forbanna allright med alt som har med fotball å gjøre (i utøvende form). Utstyr til hobby er snasent der altså, men begge to blir veldig godt fornøyd med et nytt spill eller duppeditter også.

Det er sinnssykt vanskelig å kjøpe julegaver i den tiden vi lever i, spesielt hvis man ikke har mye å rutte med. Sånn sett kan kanskje uortodokse og billige gaver være noe, som f.eks adoptere en sjøku (får tilsendt bilde og brosjyre om sjøkua di), novelty slippers (har jo basically alt mulig forskjellig, så kan jo ta noe vedkommende liker) eller eiendom på månen.

I år har skal jeg bare spleise på gaver sammen med søskena mine, så det blir ikke særlig handling på meg. For dere som ikke helt vet hva dere skal kjøpe så kan det lønne seg å tenke litt utenfor boksen altså. F.eks den gang da jeg hadde dame så kjøpte jeg ikke noe ho ønsket seg i det hele tatt. Istedenfor et eller annet j*vla smykke som ho hadde masse av (hadde jo ikke vært noe ordentlig noe uansett, bare noe billig dritt fordi jeg ikke hadde råd), så kjøpte jeg heller en liten lilla dings i vinduet (lilla fordi det var en av to yndlingsfarger og tingen fordi ho studerte interiøropplegg), lilla og oransje håndkler (igjen, yndlingsfarger og fordi ho klaga over at ho ikke hadde håndkler), sjokolade (favoritten selvsagt) og... et eller annet som jeg ikke husker hva var. Bummer.

Ellers har jeg vel gitt ymse voksenleketøy til alle venninner jeg har kjøpt julegave til opp i gjennom. Superkleint for de, kjempefestlig for meg.

Styr unna gavekort dog, med mindre det er på noe sykt gøy noe. F.eks fallskjermhopping. Ellers kan det være gøy å gi gavekort ved siden av noe veldig snasent. Hvis du har kjøpt flybilletter til England, så kan det være en idè å gi et gavekort på...tja, en hundrings og gi det uten å gi flybillettene. Litt hodearbeid er alltids kjekt under gaveåpningen.

Prøvd å røyke den?

Hva med den røde?

Oh lorde. La meg ta deg med gjennom tankeprosessen min da jeg så de der.

1. Hva fa*n?

2. Er det der en engangskjortel for operasjonsleger?

3. Visste ikke at nazi-sleiken er inn igjen.

4. Håper mannlige modeller er godt betalt.

5. Den til høyre hadde sett legitim ut dersom han hadde stått på en romersk stridsvogn.

6. Hva feiler det motefolk?

Det å finne seg en passende kjole er så vanskelig

Sent from my iPhone using Tapatalk

Enig

Om du skal tråkke til skikkelig kan jeg anbefale beerpong, jello shots og hoppeball.

Lurer litt på om lotws i Frankrike har eller har hatt. Ikke akkurat kjempestødig i fransk, så skal ikke si noe sikkert.

Jeg tenker vel sånn som du har tenkt. At de få som er redde for mennesker er utskudd. Som f.eks min som ikke er for entusiastisk ovenfor fremmede mennesker. I det siste har jeg hørt flere og flere historier av folk vi har møtt, hvor hunden(e) deres har vist stor usikkerhet i møte med fremmede. Ei har til og med bitt to (i klærne) i sommer. Og det er en hund som jeg ikke kunne forestille meg kunne gjøre noe sånt mot noen som helst.

Forskjellen på de jeg har snakket med er at de fleste har en hund som viser dempede signaler. Falcon og den hunden som beit viser tydelig at de ikke er komfortable.

Så ja. Det er kanskje mer utbredt enn man skulle tro. Uheldigvis. For meg er det en stor byrde, noe det også er for de jeg har snakket med i det siste. Hvorfor aner jeg ikke, men det er et interessant spørsmål. Er det avl? Stiller vi rett og slett for store krav til dyret? Er det situasjonsbetinget? Isåfall, hvilke situasjoner og hvorfor de situasjonene?

Vel. NLP blir brukt av mange innenfor sjekkemiljøet iallefall. Selvsagt med et annet innhold og andre mål enn hva man skal frem til i en selvhjelps-situasjon.

Har egentlig ikke veldig mye peiling på NLP, men utav hva jeg kan se etter å ha googlet litt er metodikken og fremgangsmåten ganske lik de metodene jeg lærte i coaching. Et par trekk, f.eks speiling, er jo noe som forteller om struktur og samhandling i en kommunikasjonssituasjon. Ved å være bevisst på disse trekkene kan man styre situasjonen dit man ønsker å ha den.

Hvordan det fungerer i en hundetreningssetting har jeg ingen mulighet til å uttale meg om, men at NLP inneholder fragmenter av virkemidler som kan fungere er nok sant.