AG79

2012 og Orion er fornøyd med nysnø Også en litt annen vinkel Og et lite stemningsbilde

Benytter anledningen til å spørre.. Fra hvilken oppdretter du har kjøpt hunden din ?

Her ser det ut til at du har gjort deg svært mange erfaringer på de to ukene du har hatt valpen, og det er jo bra, men som et lite tips så vil jeg anbefale deg å ikke konkludere med ting for tidlig. Nå er jo din hund litt spesiell, men for å ta min hund som et eksempel, så er det en helt annen hund jeg har i dag enn jeg hadde den første mnd. Det er forsåvidt en helt annen hund i dag enn hva det var for et år siden også, så bare ha det i bakhodet at her kan ting snu fort. Selv om ting går på skinner nå, så pass på å ikke bli for "avslappet" å ta ting for gitt. Forøvrig er det flott at du er såpass flink til å sosialisere valpen og ta han med på nye opplevelser hver dag. Jeg gjorde det samme og har mye igjen for det nå. Hunden min er nå ett år og ti måneder, og det er først den siste måneden at han har vist tegn til å være sky og skeptisk. Dette er jo ganske etter boka, men jeg ble overasket over hvor fort det kom, det var omtrent over natta at han begynnte å vise tegn til å være skeptisk til "skumle" ting. Det er kun ting han ved første øyekast ikke gjenkjenner som er nifst. Det kan være en rot etter et veltet tre f.eks som ikke var på samme sted i går, som han opplever som litt spesielt, og da kan han få bust på ryggen å bofse litt. Han henvender seg tydelig til meg og vil ha litt avklaring. Hva som skjer videre vet jeg ikke, for det er omtrent på dette tidspunktet at han skjønner at han har vært skeptisk til et tre, eller en rot, og da blir han tydelig litt flau og skal leke og herje for å vise at alt er i skjønneste orden og at han kanskje til og med bare tullet litt.

Ja, har forsøkt å poengtere det innimellom at det meste jeg skriver her gjelder min hund, å at jeg vet om andre Saarlooser som er helt annerledes når det gjelder de samme tingene.

Takk for det

Takk for det Grunnen til at jeg har han som utehund er først og fremst fordi han røyter voldsomt, samt at han er så energisk og voldsom. Vi har en katt også, og selv om de forsåvidt er venner, og kan finne på å spise av samme matskål når begge to har et rolig øyeblikk, så tør jeg ikke tenke på hva som hadde skjedd om de to skulle få herje fritt uten tilsyn innendørs. Jeg har et nyoppusset hus, og synes det er greit å slippe å sitte med hjertet i halsen å lure på om jeg må i gang med enda en oppussingsrunde fordi Saarloosen har hatt hjemmealenefest. Han bodde delvis inne når han var valp, men siden april har han bodd ute. Dette var en gradvis tilvenning såklart.. men det har gått problemfritt.

Vanskelig rase, ja det vil jeg påstå... det er nok for spesielt interesserte som på forhånd vet at det blir utfordrende. Man bør nok ha en fasinasjon og interesse for mer enn bare utseende til disse hundene før man vurderer å anskaffe en. Psyken på min hund er knallhard, og det tok en god stund før jeg lærte hvordan jeg skulle takle han. Jeg har gitt det hele veldig mye tid, krefter og tålmodighet, men jeg føler ikke jeg er i nærheten av der jeg skulle ønske jeg var med tanke på lydighet og oppdragelse, men jeg føler at jeg er på rett spor, og har sett mye framgang i det siste. Heldigvis bor jeg slik til at jeg har mulighet til å ha en stor hundegård, har skogen rett utenfor døren og har mulighet til litt annet hundehold enn hva jeg hadde hatt om jeg bodde i en leilighet i byen. Det er en rase som krever mye, og som kjeder seg lett. Som du sikkert har lest på nettet, så er ikke Saarlooser som kjeder seg det artigste å ha med å gjøre. Understimulerte hunder blir fort destruktive, og synes det er fryktelig stas å drive hærverk. Som Viviere skriver, så er det veldig veldig godt utgangspunkt at du er redd for at ting skal gå galt, og det lureste du kan gjøre er nok å møte noen Saarlooser når anledningen byr seg. Det største problemet med min hund hvertfall, er at han er voldsom og uvøren, men det er rasetypisk og det var jeg klar over på forhånd. Det virker ikke som han er klar over hvor stor og sterk han er, og slik jeg ser det så er det fordi han er såpass robust selv, og mangler derfor forståelse for at det er ubehagelig å få et saarlooshode dunket i ansiktet, selv om han bare mener å kose og leke. Det som er interessant er at han ser ut til å dempe seg veldig når han leker med små hunder, men når han vil leke eller kose med meg, så er det voldsomme greier. Når det gjelder trening og dressur, så har jeg prøvd en del teknikker, men funnet ut at skal han ha noe som helst interesse for det, så må det være matnyttig. Til gjengjeld ser det ut som han storkoser seg med "godbitbasert" trening, og liker problemløsning forbundet med det. Når det er sagt, så skal jeg være så ærlig å si at jeg ikke er fornøyd med hverdagslydigheten i det heletatt, selv om jeg vet at andre har hatt mer suksess med det enn hva jeg har. Selv om jeg vet det er mange som har Saarloos som innehund, så føler jeg meg mer komfortabel med å ha han som utehund. Det skjærer såklart i hjertet når jeg ser han gjerne vil ligge i sofaen med flokken sin, og jeg tror det kan være noe av årsaken til at han er såpass ivrig og voldsom når vi leker og koser, at han skal ta igjen for tapt leke/kosetid. Han er en veldig glad og ekstremt energisk kosegutt og han eksploderer som et fyrverkeri av energi som jeg har brukt lang tid på å finne ut hvordan jeg skal håndtere, og jeg skal innrømme at jeg tidvis har vært sliten og lei, spesielt av valpehærverk og rampestreker som han har hatt for seg, men også pga frustrasjon over at man tilsynelatende ikke kommer noen vei med "de vanlige triksene i boka" Men så går man på tur da, med verdens beste, mest lojale og hengivne turkamerat.. som har et kroppspråk, instinkter og utseende som gjør hver tur til en episode av Nat Geo Wild.. og da er jo alle fantestrekene og slitet glemt, og man så absolutt føler man får lønn for strevet.

Takk for det Du er nok ikke den eneste som tror det er en ulv

Takk for positiv feedback og skryt

Årets siste tur .. på vei inn i blåtimen

Takk for det Blir nok en del flere bilder framover nå som dagslyset såvidt begynner å spille på lag igjen

Ser det er mange som gjerne vil se flere bilder .. Som dere ser er han litt lettere i pelsen i sommernmånedene, og han ser tydelig større ut med vinterjakka på. Til slutt et bilde fra når han var 3 mnd :

Ja, det er akkurat det jeg mener, og derfor ligger det et stort ansvar på både eiere og oppdrettere.

Takk skal du ha Det ser desverre ikke ut som det blir noen flere Saarlooskull fra Ulveblikk. Hvertfall ikke med det første. Det er synd i grunn, for det er en veldig god og seriøs oppdretter som jeg er veldig fornøyd med. Uten at jeg skal si noe om hvorfor Ulveblikk ikke skal ha flere Saarlooskull i nærmeste framtid, så kan man vel på generelt grunnlag si at det er ikke den enkleste rasen å drive oppdrett på. Man er svært avhengig av å finne riktige kjøpere når man driver oppdrett av en slik rase, det er man forsåvidt uansett hva slags oppdrett man driver, men som eier av en slik hund har man et stort ansvar når det gjelder rasens framtid her i landet. Jeg har selv fått forespørsel om å bruke Orion til godt betalt avl med en polarhund, "fordi det hadde blitt pene valper" Men det trenger jo slett ikke å bli en god blanding hva lynne og gemytt angår, og plutselig har man en miks her og en miks der også er alt ut av kontroll. Jeg vet også at enkelte som har kjøpt Saarloos, ikke har vært godt nok forberedt, ikke har visst hva som kreves, og som rett å slett har gitt opp, og kommet tilbake med valpen etter noen mnd. Og det er ikkje braaa.. verken for valp eller oppdretter.

Det er nok mange som ikke liker ulvehunder og hadde helst sett rasen forbudt, men at det er så veldig mange som sitter å planlegger å forgifte naboens hunder, det tror jeg ikke.

Ja, det har du nok helt rett i .. Jeg kjenner til saken du nevner, og selv om det har skjedd en del i hundenorge siden den tid, kan man jo fortsatt lese diverse innlegg på ymse nettfora, som viser at man har enkeltindivider og små grupperinger i samfunnet som vi strengt tatt burde vært skånet for.

Takk for positiv feedback Jeg synes ikke de er noe annerledes å leve med enn andre hunder egentlig, bortsett fra at han som sagt er stor og litt uvøren. Han er en utforskende type som gjerne vil snuse på, dytte borti og gjerne smake på absolutt alt. Han er også mer krevende både fysisk og psykisk enn hva jeg har vært borti tidligere. Til tross for lange turer i dyp snø i skog og fjell så har jeg til gode å se han bli skikkelig sliten. Han kan ha behov for å hente seg inn såklart, men aldri slik at han blir liggende å late seg hele kvelden etter en langtur. Psykisk så må han også stimuleres så det holder. Han liker problemløsing og er ganske så god på det. Den største forskjellen jeg merker i forhold til den forrige hunden jeg hadde, er at han har et større jaktinnstinkt. Men når det er sagt, så har vi en katt også, og når begge dyrene er rolige kan de finne på å stå sammen å spise av samme matskål. Så noe problem i det dagligdagse er det jo ikke. Når det gjelder spørsmålet om hva slags reaksjoner jeg får, så er det stort sett positive kommentarer. Det handler nok litt om å vite hva man har, og prøve å tilrettelegge litt også. Uansett hva slags hund man har bør man jo være klar over at folk man møter i turområder, ikke nødvendigvis er så glad i hunder. Og jeg ser jo helt klart forskjellen på å møte en Saarloos på 45 kg som ser ut som en ulv og en Pomeranian på 3 kg. Det blir straks litt værre om man i utgangspunktet er redd, eller ikke liker hunder. Jeg slipper ikke hunden i områder hvor jeg vet det er mye folk eller andre hunder. Ikke fordi jeg ikke stoler på hunden min, men fordi jeg ikke vil vekke noen negative reaksjoner hos folk. Er jeg langt til skogs eller til fjelles slipper jeg han, men han holder seg i nærheten, og stort sett aldri ut av synsvidde. Det virker som han får tilnærmet panikk om han ikke ser eller hører meg, og da kommer han veldig fort tilbake for å se hvor jeg er. Det hender at vi plutselig kommer over rådyr eller lignende og da løper han det han makter, helt til han skjønner at .. aj aj ..matfar løper jo ikke ..hvor ble det av han ? .. og da kommer han tilbake med en gang. Møter jeg hundevante folk er det mange som vil vite mer og gjerne ta bilder osv, og det er jo alltid hyggelig med postitiv oppmerksomhet.

Takk for det Rasen er stor, sterk og egenrådig.. og jeg skulle ønske han var like lett å dressere som andre hunder jeg har hatt. Eller for å si det på en annen måte, skulle ønske jeg fikk til denne rasen på samme måte som jeg har fått til å dressere andre hunder. For det er jo til syvende og sist det det handler om, at man må finne ut hva som funker og ikke. At det ikke kom til å gå på skinner var jeg klar over når jeg valgte rasen, og jeg ville ha en utfordring også, så ingenting uventet sånn sett. Han er også veldig sterk og robust, og han kan med sine 45kg være ganske..i mangel av et bedre ord.. voldsom under lek. Og da mener jeg ikke at han er agressiv på noen måte, men mere uvøren og uforsiktig. 45 kg i full fart har jo en viss slagkraft, og han er ikke klar over at det å smelle hodet sitt midt i nesa mi, ikke nødvendigvis er så særlig behagelig for min del. Ellers er han en glad og sprudlende type med veldig mye energi

Her kommer en liten tråd om min Saarloos Wolfdog/ Wolfhound/ Wolfhond/ Ulvehund. Han er født i februar 2010, og går under navnet Orion til daglig. Rasetypisk på godt og vondt, og verdens beste turkamerat Her er noen bilder :

http://wolflikedog.forumotion.net/t132-tamaskan-wolf-content-proven-with-parental-dna-analysis

Jeg er forsåvidt enig, men det er desverre slik at når man har en spesiell rase så opplever man mye rart. Det er mye merkverdig hat ute å går.. det finnes eksempel der hunder er blitt forgiftet av rabiate ulve- og hundehatere som mener at SWH og CSW er som ulv..og derfor må de dø. Det er riktignok en annen diskusjon, men det forklarer muligens noe av hemmelighetskremmeriet og hvorfor et miljø blir litt lukket. I tillegg har man lobbyister som får seg til å si ting som at "barnefilmen Ulvesommer er en propagandafilm fra "de ulvofile" som fremmer naiv kjærlighet til ulv", og utsagn som at "disse rasene gir ekstreme ulvofile en ypperlig kamuflasje for eksperimentering med de farligste og avgjort illegale hybrider (F1, F2), slik "amstaff" i dag i Norge er en kamuflasje for pitbull" Når det er sagt mener jeg på et generelt basalt nivå at antakelser, spekulasjoner og rykter oppstår når ikke alle kort er på bordet.. og hvis det ikke er noe å skjule så tåler ting en diskusjon. Skulle det derimot være sånn at noen ikke ønsker at det skal graves for mye, så er det som regel fordi noen er redd for hva andre kan finne. Desverre er det litt annerledes når det gjelder hundehold av spesielle raser her til lands. Her er det nærliggende å tro at det er kun tilfeldigheter som gjør at Saarloosen pr.dd. er lovlig, og enn oppblomstring i popularitet, mediadekning og omtale fort kan endre på dette. Forarbeidet til hundeloven sier vel sitt.. og for de som ikke kjenner til hvordan dette foregikk, kan man ta en titt på denne siden : http://www.wolfdog.no/forbudet/forbudet.asp Ta gjerne en titt på alle ark-fanene. Når det gjelder forarbeidet, velger jeg å sitere NKK svært moderate utsagn: "I den grad det er brukt eksterne kilder har kunnskapen vært så begrenset at det er åpenbart at Departementet har latt seg forlede av overaktive lobbyister med varierende motiver og liten kunnskap om hund." (Norsk Kennel Klub) "

Det er nederlenderne som har brukt uttrykket skandinaviske linjer, og da sikkert i forhold til det de omtaler som sine egne rene nederlandske. Så ja, jeg er enig med deg at uttrykket "linjer" er litt ugunstig i denne sammenhengen, og kan fort misforstås om man absolutt vil. Så for å unngå flere misforståelser i forhold til semantikk, så var det genpoolen til en del av saarloosene som bor i skandinavia pr. dags dato jeg siktet til. Denne genpoolen ser ut til å være preget av noen gjengangere på far-siden som har gitt store kraftige hunder med et visst utseende, som skiller seg litt ut fra hundene fra de mest populære oppdretterne i Nederland, og da med et utseende som er mer likt ulv enn hva vi har sett på, om jeg tar sjangsen på å bruke uttrykket, den typiske nederlandske saarloosen.

Dette er som sagt noe jeg ikke vil gå nærmere innpå, og for å sitere en vis mann, "jeg tror vi stopper der". Om man er interessert i emnet er som sagt nederlandske saarloosforum et godt sted å starte. Det som er helt sikkert er at enkelte nederlendere ser ut til å ha en litt annen oppfatning av genene på enkelte av saarloosene vi har her på berget enn hva hvertfall jeg hadde tidligere. Når det gjelder oppdretterne her i landet, (tre stk. seriøse, hvorav hvertfall en oppdretter har bestemt seg for å ikke ha noen flere kull i nærmeste framtid, samt ett stk useriøst oppdrettsforsøk som heldigvis ble stoppet) så er det riktig at det i senere tid er parret dyr fra både Finland og sørover, men man har jo noen gjengangere på stamtavlen, hvis gode gener preger det flotte utseende vi har på en del av saarloosene vi har i skandinavia i dag.

Hunder fra enkelte av de skandinaviske linjene er større og kraftigere og ser mer ut som ulv enn de fra Nederland. Uten at jeg vil gå noe nærmere inn på det, så kan man jo spekulere i hvorfor de har blitt slik.. Ønsker man å lære mer om akkurat dette er nederlandske saarloosforum et fint sted å starte. Min egen erfaring er at saarloosen er veldig snill og sosial rundt andre hunder.. men selvfølgelig energisk og veldig leken. Min hund har foreløbig ikke vist noe stort markeringsbehov eller agressivitet mot andre hunder, og legger seg gjerne ned og viser tydelig med kroppsspråket at han bare vil leke. I møte med en fremmed hund er det kun lek og morro fra min hunds side hvertfall.. Jeg har kjennskap til saarlooser som desverre har blitt agressive innad i store hundeflokker og hvis det først har sagt pang da, så har det vært skikkelig.. men slike tendenser har jeg ikke sett hos min eller andre saarlooser jeg omgås. Har selv latt min hund leke med en saarloosflokk i "fremmed" hundegård.. og da jeg har en ung ramp som vil sjekke hvor grensene går, så måtte han selvfølgelig prøve å stjele et stort bein fra alfaen i det miljøet vi besøkte.. han prøvde å stjele beinet fem seks ganger og fikk advarsel etter advarsel..og da etterhvert med snerring og flekking av tenner.. Til slutt fikk alfaen nok og satte han på plass med et markeringsglefs.. først da tok han hintet og så direkte overrasket ut over at han fikk seg en smekk. Etter noen sekunder lekte de videre uten noen sure miner fra noen av partene. Det eneste problemet jeg ser i forhold til andre hunder er at Saarloosen er stor, sterk og veldig energisk og skjønner ikke helt hva slags styrke de har. Et vennskapelig lapp med labben eller en "påkjørsel" under lek kan jo skremme livet av en liten hund..

Har selv en Saarloos som er ett år og 10 mnd, så om du trenger tips eller erfaringer er det bare å ta kontakt. Tidligere har jeg hatt golden retrievere og labrador, men en Saarloos er virkelig noe annet, både på godt og vondt. Da det kun er 26 registrerte Saarlooser i norge er miljøet ganske lite og "alle" vet hvem alle er, og hvilke hunder som hører til hvor. Har selv Saarloos fra skandinaviske linjer, noe de fleste som har valgt Saarloos med denne stamtavlen synes er svært stas, men som nederlenderne ser litt ned på. For å ta litt generelt, litt sånn fort og gæli ut i fra de erfaringene jeg selv har gjort.. kan jeg si at rasen krever svært mye både fysisk og psykisk. Dette er ikke en hund som passer i en leilighet i byen. God plass og turterreng i nærheten er et must. Du får en trofast turkamerat, men en svært egenrådig hund som er mer opptatt av flokkdynamikk og harmoni, framfor en hund som er "eager to please" For min del er noe av det artigste med Saarloosen selve kroppsspråket og hvor tydelig og lettleselig det er. Ser det er skrevet en del om flokkavhengighet i tråden her, og det meste stemmer bra, men det går også an å venne en saarloos til å fungere uten flokken sin i en ukes tid, i forbindelse med utelandsreiser etc, så lenge hunden passes av noen den kjenner. Når det gjelder levering av valp så anbefales det at valpen leveres til ny familie så tidlig som ved 6 uker, da det er viktig at hunden skal knytte seg til ny flokk så tidlig som mulig. Dette er altså hunder som er svært lite egnet til omplassering. Det beste tipset jeg kan gi deg, er å prate med folk som har rasen fra før, og ta til deg rådene du får, selv om du kanskje har lest noe annet på et forum på nett, eller på en typisk "alt om hunderasen"-side. Når det gjelder fór så anbefaler jeg mest mulig kjøtt/vom blandet med litt tørrfor av god kvalitet, slik at de får i seg alt de trenger. Her i huset består et måltid av 1500g kjøtt/vom blandet med 300g tørrfor for aktive hunder og to-tre rå egg over. Det har han fått fra dag en, og det har gitt en atletisk, stor, sterk og energisk hund med god utholdenhet. Når det gjelder lynne og gemytt har jeg en hund som er snill, trygg og glad i både folk og andre dyr. Rundt toårsalderen skal rasen angivelig inn i en fase hvor den blir sky og skeptisk. Jeg har jobbet mye med å sosialisere hunden helt fra jeg fikk han, både med tanke på å møte mest mulig mennesker og dyr, samt oppleve alle slags situasjoner. Dette har gitt gode resultater, men merker alikevel at han nå begynner å utvikle en viss rasetypisk skepsis mot fremmede. Dette manifesterer seg som oftest litt på avstand, og da blåser han seg opp i pelsen og man kan bokstaveligtalt se sansene jobbe 110%. Tolker han situasjonen slik at alt er ok går ørene litt ned og han vil gjerne løpe bort å hilse på/leke/kose. Tolker han derimot situasjonen slik at ..aj aj..dette var litt nifst ja.. så holder han seg nær meg og har en mye roligere framtoning, samt at sansene jobber for full maskin, ørene rett opp, blikket låst og man merker at han er litt sky og skeptisk.. men han vil alikevel undersøke nærmere og gjerne hilse på. Når situasjonen er avklart å han har fått stadfestet at dette var jo ikke skummelt i heletatt.. så skal det gjerne lekes litt ekstra for å vise at .. neida ..jeg var da vel ikke redd..hvor har du det fra ?..alt er ok her.. se så glad jeg er ! Siden det er en stor og robust hund, er han desverre litt uforsiktig når han leker. Han kaster fort rundt på hodet og kan lett skalle på meg en blå-leppe når han skal kose litt ekstra. Han har heller ingen forståelse for at 45kg i fullt firsprang har en viss bevegelsesenergi og slagkraft.. Jeg har ikke lykkes med å plukke av han hopping og klatring, og siden han er en stor kosegutt kan han fort få for seg at det er ok å komme hoppende rett opp i fanget på meg .. jeg er 190cm og "polstret" så for min del går det greit.. men barn og folk som ikke er vant til hunder synes nok at en "ulv" med mankehøyde på 78cm og vekt på 45 kg som kommer hoppende fort kan bli litt for mye av det gode. Jeg håper at jeg får litt skikk på denne hoppingen.. og håper han roer seg litt når han blir kvitt det værste unghund-rushet. Ellers er det verdt å nevne at Saarlosen trives på tur i all salgs vær, og er ekstremt motstandsdyktige mot kulde så lenge de er tilvent dette. Er du glad i friluftsliv, har tilgang på turterreng i hverdagen og er klar for en utfordring så er Saarloos en kjempeflott hund å satse på. Det er mye jobb, hvertfall sammenlignet med de rasene jeg har vært borti tildigere, men premien er verdens beste turkamerat og en helt fantastisk flott og vakker hund. Lykke til med valpen din !