Først og fremst tenker jeg at hunden er 9 uker gammel. 9 uker! Dernest tenker jeg at dere dro den vekk fra mor og det eneste livet den har kjent til for en ukes tid siden.
Fortsett å gi hunden trygge, forutsigbare rammer, så går det seg nok til. Forsøk å stresse ned selv, is i magen, og om det er det å få en hundetrener på besøk for å gi dere tips som skal til for at dere skal bli tryggere på det dere gjør så er det helt supert.
Min falt ikke til ro før det hadde gått flere uker. Spiste nesten ikke. Bjeffing og annen overdreven oppmerksomhetssøkende adferd tok jeg knekken på ved å gå bestemt på badet, lukke døren og bli der et minutt før jeg gikk tilbake og fortsatte med mitt. Gjenta ved behov. Bur, grind eller andre forsøk på å begrense frihet var fullstendig fånyttes. Hun ble fullstendig rabiat og jeg var redd hun skulle skade seg selv.
Kong er kjempefint, men dekker ikke nødvendigvis et tyggebehov, og bein er vanskelig å virkelig få til å maltraktere. Noe de elsker. Min likte å maltraktere dorullkjerner, det bør vel være relativt trygt.
Men at valper biter, herjer, jager hale og får raptuser er helt normalt. Så man må finne en balansegang. Alt skal ikke slås ned på.
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i følelsen av å være livredd for å ødelegge valpen! Det gjør dere ikke så lenge dere har et normalt hundehold - i en relativt vid forstand av begrepet. Og alt fungerer ikke på alle. Jeg opplevde at å gi mer slipp enten det var bevegelsesrestriksjoner, min angst for alt som kunne gå galt eller noe av det jeg hadde sett for meg og planlagt i forkant, gav en roligere hund. Alt fra å få hunden til å tisse ute (om det tar 3 eller 7 måneder er ikke såååå nøye), gå pent i bånd, raptuser ... Det går seg til og alt til sin tid. Nå skal hunden bare bli trygg hos dere.