Nå er det kanskje på tide med et litt mer personlig innlegg. Eller, ikke nødvendigvis veldig personlig, men litt mer rettet mot vår hverdag. 

Den siste uken har vært veldig turbulent følelsesmessig. Jeg har gått i påvente av å få svar på Celebi og Tiriths røntgen resultater, og hele verden må sikkert ha skjønt at jeg er dronningen av uflaks. Det hele var som en følelsesmessig karusell... Jeg så med engang på bildene til Celebi at det garantert ikke var noen A, men de var heller ingen D, så da ble det jo gjerne B eller C. Jeg var alt i alt veldig forberedt på en C, for de B-hoftene jeg har sett har vært finere, men mange av C-hoftene igjen har også vært styggere enn jeg syntes Celebi sine var. Og ganske riktig, de var på et vippepunkt mellom B og C, og kom ikke overraskende tilbake som C. Selv om man er forberedt er det jo alltid som et slag i magen for en håper jo alltid at svaret skal bli bra og at man blir positivt overrasket, men en kan jo ikke alltid få svarene man håper på. Rett skal jo være rett. 

På fredag tikket svaret på Tirith sine hofter inn, og det var det heldigvis gode nyheter å få. Tirith med fine B-hofter, og jeg kunne møte helgen med et lite smil framfor å gråte over nok en syk hund. Selvsagt var det jo grusomt å kjenne på følelsen av at Celebi har HD, men samtidig så vet jeg jo og at hun per dags dato ikke viser noen tegn til verken stivhet eller smerte, og er veldig uvitende om at hun har "feil" bokstav i databasen, og takk for det. Tirith derimot er hoppende glad som alltid, og det er jaggu meg matmor og. 

Heldigvis kan jeg trøste meg med at begge jentene har friske og fine albuer, så vi kan bare håpe at Celebi vil leve et langt liv uten tegn til smerter, og det er jeg veldig sikker på at hun får hos fôrverten som for øvrig klatret sammen med henne til topps i helgen i juniorhandling og kvalifiserte seg til NM! Så selv med HD vil hun fortsatt være en aktiv del av TeamSunlily, og etter hvert også bli sett på rallybanen og også muligens i bruks, i tillegg til utstillingsringen og juniorhandling!

Tirith og jeg blir å fortsette med hobbytreningen vår både i lydighet og bruks, men mer enn det får vi jo så klart ikke gjort, ja, annet enn å leve livet og ha det gøy sammen. Hun er jo virkelig helt uvitende til hvilken grad hun har hun også, og forstår hvert fall ikke hvorfor mor ble gråtende av lykke og bare klemte henne i timevis da resultatene kom...Det syntes hun bare var veldig fint, sånn egentlig. Jeg også, i bunn og grunn. Ingen kan nemlig kose like mye og lenge som Tirith, med så mye kjærlighet. Det er det nemlig bare Tirith som kan.