Archived
This topic is now archived and is closed to further replies.
-
Recently Browsing 0 members
No registered users viewing this page.
-
Nye innlegg
-
Du er i gode hender med DD ihvertfall. Lykke til! Vil gjerne høre hvordan det går! -
Vi har også hatt han på smertestillende, men merket ikke særlig endring. Mini er bebis, ikke hunden 🙂 hehe!
Jeg har leid inn en dame fra DogDynamics og skal ha første time om 2 uker.
Skille dem med grind har jeg faktisk tenkt på, spesielt nå når bebis blir mer aktiv og kan flytte seg fortere hvis jeg er uoppmerksom. Dessverre er hunden veldig klengete og skal helst gå i beina mine hele tiden. Det gjør at han bare bjeffer og maser hvis jeg sperrer han inne eller bort og at det ender med at jeg tilslutt slipper han løs fordi jeg blir gæren i huet av all den masingen.
Jeg krysser fingrene for at atferdsspesialisten kan hjelpe meg og at ting blir bedre.. Takk for svar -
En hund er ikke både dominant og usikker/nervøs. En dominant hund er selvsikker, litt som de menneskene du møter som ser ut som de alltid har peiling på hva de snakker om. All aggresjon, knurring og glefsing fra hunden din er signaler som sier at nå føler han seg utrygg, han vil ha større avstand. Når du har korrigert med å trampe (og kanskje bli strengere?) gjør det at han blir enda mer usikker og redd. Dette er en hund som trenger å lære å bli trygg både på eier og omgivelsene sine. Og det vil kreve mye tid og arbeid. Det kan være at det er for sent med tanke på alder, samtidig synes jeg han er for ung til å gis opp. Men å omplassere en slik hund er nok ikke særlig enkelt, nei. Og tid er vel ikke det småbarnsforeldre har mest av. Jeg ville gått til en hundefysio og få utelukket vondter i kroppen, og kanskje forsøkt smertestillende selv om dyrlegen sier han ikke har vondt. For å utelukke det. Når det gjelder barn og hund så ville jeg holdt dem adskilt med grinder og lignende. Ungen blir bare mer aktiv med tiden, og det er superviktig at hunden føler seg trygg på at han ikke kan bli utsatt for noe han ikke vil. Jeg ville unngått løfting også (hvis du med minien sikter til hunden, ikke ungen?). Jeg ville også gjort buret til et positivt sted å være, ikke straff. I stedet for å si at han skal gå dit, hiv inn noen godbiter, både når det skjer noe og når det ikke skjer noe. Gjør det også hvis han går inn på eget initiativ. Hvem har du leid inn på adferd? Jeg vil si at det er ekstremt viktig med en som er god på hundespråk og positiv trening, og ikke vil bruke kjeft og straff i treningen ihvertfall. Det vil nok være en stor jobb å få hunden trygg, om det er mulig, men jeg håper du har tid og kjærlighet nok til hunden til å synes det er verdt det!
-
Jeg har et kjempestort problem.. Jeg har en 8 år gammel chihuahua/kleinspitz blanding (sa de, jeg tror heller det er chihuahua og schipperke, men det er en annen sak) som jeg dessverre, som ung og dum, oppdro som babyen min. Han har med årene bare blitt mer og mer usikker og nervøs type, han bjeffer konstant på hver bil som kjører forbi, han utagerer mot fremmede, syklist, biler - ja, dere skjønner tegninga. Ikke nok med det nytter det ikke snakke til han lenger. Før kunne jeg be han gå på plass og han løp fornøyd og flink inn i buret sitt. Nå knurrer han mot meg hver gang jeg gir han instrukser og han kan også glefse hvis jeg tramper mot han eller lignende for å markere instruksen. At jeg ikke har vært flink nok med han + at han er en dominant, usikker og nervøs kar har vært en dårlig kombo. Det har som sagt blitt verre med årene. Han fikk som 3 åring patellaluksasjon (men er sjeldent plaget av dette nå) og en episode med polyartritt noe som har gjort at han er veldig nervøs for labbene sine. Vi har vært hos veterinær i senere tid, faktisk flere, men de finner ikke noe galt og mener det kan være psykisk.
Problemet er nå at vi fikk en sønn for noen måneder siden. Han var snill og grei i starten, men nå som mini er mer aktiv byr det på utfordringer. Jeg prøver så godt jeg kan og holde de fra hverandre, men hadde en episode for kort tid siden hvor bestefar var på besøk og begge på gulvet hvor mini var nær (han la seg ikke på de eller noe) forlabben til hunden og den svarte med å glefse etter den. Etter dette har han blitt mer «aggressiv» og kan finne på å glefse forsiktig (hvis noe heter det) når jeg løfter mini opp fra gulvet osv.
Jeg er redd for at det en dag skal gå skikkelig galt og jeg er rådvill.. Har nå leid inn en atferdsspesialist som siste håp. Er jo glad i han, men er redd at avlivning er det beste for oss. Man kan vel ikke omplassere en slik hund? Har du noen forslag til andre løsninger, hva ville evt du gjort? -
Så fin 😍 Cavalier'ene er såå mye finere når pelsen er mer moderat som din er nå 😍
-
-
Nylig opprettede emner
-
