Gå til innhold
Hundesonen.no

Folk som roper "er det tispe eller hannhund?!?"


Fillerya

Recommended Posts

Hvis det er bånd det er snakk om, blir jeg ganske grinete på folk som slipper ut på båndet til sin hund, lar den sveive avgårde foran og rundt dem, dra og kanskje bjeffe mot mine hunder som er i bånd, eller stille seg opp og stirre eller legge seg ned og stirre. Ser vi andre hunder, ber jeg mine om å gå pent, og så passerer vi den andre hunden uten å hilse, med mindre eier ikke spør om de kan få hilse og det ser greit ut.

Folk har forskjellig måte å oppdra hund på, og forskjellige meninger. Ikke bli sur nå, H&M ;-) men kanskje du faktisk bidro til å FORVERRE situasjonen som du beskriver, gjennom å la din hund bli stående og se på den andre hunden? Kanskje det er den ENE gangen at eieren er i dårlig humør, har det utrolig travelt, ikke orker eller har kapasitet til å la den hilse? Sier ikke at det var sånn, men bare litt til ettertanke...

Hvis jeg treffer en hund som begynner å bjeffe på mine, for eksempel, så flytter vi oss raskt - for alt jeg vet kan den hunden ha fått bank av en hund maken til min og være redd dem, eller ha "gode grunner" til å synes andre hunder er skumle når den er i bånd. Men kanskje den også har en teit eier som har "gjort den sånn" - hva vet jeg.

Hunder som drar mot hverandre, kan også ikke sjelden ende opp med å gå i clinch - fordi det blir så intenst og raskt møte. Hvis vi SKAL hilse på noen, så er det greit om man tar seg god tid, og har mulighet til å stoppe og prate litt, og la hundene ta seg tid. Tror det like mye er det stresset som gjerne blir når travle eiere lar hundene snuse et halvt øyeblikk og så haster videre, som gjør at møtesituasjoner kan bli verre - fordi de fleste hunder liker å bruke litt tid på å snuse og se hverandre an. Eller?

Like mye som det handler om at eier ikke skal rykke og nappe i båndet hver gang hunden ser en annen hund, skal eier "lære" hunden sin at den MÅ bort til enhver annen hund. Kan bli like dumt begge deler :-)

:) Sur? Jeg nei, men det var litt mer komplisert enn som så. Faktisk måtte jeg dra på jobb 15 minutt senere og ville ha den andre hunden forbi slik jeg slapp å dra min etter meg. Hadde tenkt å snu 50 meter lenger framme på gangstien. Uansett var vi aldri nærmere enn 15 meter fra hverandre og skjønner ikke hvordan jeg kan forverre situasjonen på den måten. Virker ikke vel bevart å ta tak i øret på hunden og slenge den rundt med en teknikk som ville gjort Svetlana Stalinomva 5 ganger verdensmester i sleggekast og traktorvelt missunellig.

Vet ikke hva som er verst av hastige møter og 60 meter trekking i båndet og trekking i øret innen en radius på 15 meter. Hun jager opp hunden lenge før passering og vi passerte ikke en gang...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har nok fått endel skeive blikk når jeg går med mine to i bånd, jeg har da en tispe som ikke liker intense hannhunder og valper, hun er i utgansspunktet et lite sosialt individ. Dersom hun er løs og får fred går det bra.

I tillegg har jeg en ung hannhund som ikke får lov (av meg) å hilse på ukjente hannhunder i bånd da han selv er veldig usikker i sine signaler (logre, knurre og bjeffe om hverandre). Ikke fordet at jeg tror at han skal bli en slåsskjempe, men jeg vil ikke risikere å sette han i en situasjon han ikke mestrer, eller det at han skal få seg en smell pga hans utydelige signaler. Noen mener jeg sikkert er overhysterisk, men hundene mine treffer andre, kjente, snille hunder jevnlig, og dermed ser jeg ikke grunn til at de skal hilse på hva som helst på tur i bånd.

Er helt enig i den som skrev at nok mangen hundeeiere forsterker sin hunds kjønnsaggresjon via båndet.

Monica

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir ihvertfall ikke irritert om noen spørr om det er en hann eller en tispe - det kan være gode grunner til det, og ikke alltid eieren. Selv har jeg på tur med vorsteh-hannen (som kan være litt dominant av seg) møtt en hundeeier med en hel haug med hunder, hovedsaklig malamute. Alle hundene var løse, også vår. (Dette er i et stort treningsfelt for hund - store myrer og fjell). Han spurte med en gang om det var en hanne vi hadde. Grunnen var at han hadde en hanne som var blandings (av karelsk bjørnehund (50%), husky (25%) og malamute (25%)) - og denne var ikke helt god mot andre hanner. Derfor spurte ham for å være mer på vakt - han holdt "problemhannen" sin i ro til vår hanne hadde fått hilst på de andre, herjet litt og sånn at han så hvordan vår hund var i forhold til andre hanner - så slapp ham den og lot dem hilse mens vi fulgte med begge to - med mulighet for å gripe inn. Det gikk selvsagt bare bra - "blandingsen" var litt småamper innimellom, men vorstehen var så mye kjappere enn den, at den bare løp litt unna de gangene det virket å "tilspisse" seg litt - og etter litt bjeff og knurr gikk alt greit.

Jeg syntes det var helt greit at eieren tok sine forhåndsregler, og han fortalte også at grunnen til det var at han hadde hatt ett møte med en schäfer som ikke gikk like bra - "blandingsen" hadde nærmest spist opp den stakkars tyskeren og eierne måtte fysisk skille dem. Å si at grunnen til at hunden hans var ilsk mot andre hanner var pga eieren tror jeg er en alt for lettvindt løsning - for alle de andre hannene hans, både yngre og eldre enn "blandingsen" gikk fint overens med vår hanne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir ihvertfall ikke irritert om noen spørr om det er en hann eller en tispe - det kan være gode grunner til det, og ikke alltid eieren. Selv har jeg på tur med vorsteh-hannen (som kan være litt dominant av seg) møtt en hundeeier med en hel haug med hunder, hovedsaklig malamute. Alle hundene var løse, også vår. (Dette er i et stort treningsfelt for hund - store myrer og fjell). Han spurte med en gang om det var en hanne vi hadde. Grunnen var at han hadde en hanne som var blandings (av karelsk bjørnehund (50%), husky (25%) og malamute (25%)) - og denne var ikke helt god mot andre hanner. Derfor spurte ham for å være mer på vakt - han holdt "problemhannen" sin i ro til vår hanne hadde fått hilst på de andre, herjet litt og sånn at han så hvordan vår hund var i forhold til andre hanner - så slapp ham den og lot dem hilse mens vi fulgte med begge to - med mulighet for å gripe inn. Det gikk selvsagt bare bra - "blandingsen" var litt småamper innimellom, men vorstehen var så mye kjappere enn den, at den bare løp litt unna de gangene det virket å "tilspisse" seg litt - og etter litt bjeff og knurr gikk alt greit.

Jeg syntes det var helt greit at eieren tok sine forhåndsregler, og han fortalte også at grunnen til det var at han hadde hatt ett møte med en schäfer som ikke gikk like bra - "blandingsen" hadde nærmest spist opp den stakkars tyskeren og eierne måtte fysisk skille dem. Å si at grunnen til at hunden hans var ilsk mot andre hanner var pga eieren tror jeg er en alt for lettvindt løsning - for alle de andre hannene hans, både yngre og eldre enn "blandingsen" gikk fint overens med vår hanne.

Nei, man kan ikke si at grunn til ALL hundeaggressivitet er eierene. Det er for tåpelig og for lettvint. Er også mye enig i det Akela skriver. Men poenget mitt tidligere, er at mange tror at det bare er sånn, fordi det har de hørt fra andre hundeeiere mens de har hatt valp selv. Og dermed så får pelsen deres ofte beskjed via et "nervøst" kobbel at her kommer det noe farlig og dette liker vi ikke osv...

Alt kommer an på selve dyrene involvert og seff eierene i tillegg. Seff liker ikke alle hunder andre hunder, det er jo akkurat som oss mennesker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor lage noe styr ut av det i det hele tatt? Kan man ikke bare gå? Bikkja er jo i bånd, synd for den om den ikke følger med da?

Og hvis du har ei tispe som er redd andre hunder, kan du jo bare svare ja når de spør deg om du har hannhund? hehe :)

Joda, så klart kan ein berre gå, men ikkje alltid det er muligheter for det heller. No er det ikkje slik at tispa mi er redd, men eg veit om mange som er det. Det er difor ikkje alltid like kjekt å få ein stor leonberger rett mot seg, det er tross alt ikkje alle hundar som er like høflige! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må nok innrømme at jeg er en av de som spør om kjønnet på møtende hund. Er det tispe kan vi gå forbi, elelr vi spør om å hilse. Er det hannhund blir det å snu eller gå offpist i skogen. Dette fordi Pondus er usikker i møte med andre hunder etter at han blitt løpt ned x antall ganger av alle de løse bikkjene som løper rundt her. Noen mindre hyggelige enn andre. På grunn av disse episodene ble jo jeg også litt usikker når jeg så det kom andre hunder, for da ble det stort sett ett leven uten like. Selvfølgelig merka han det, det er det ingen tvil om. Det jeg gjorde da var å kjøpe belte slik at han ikke merker mine anspenninger i båndet. Det har fungert for oss. Har trent masse med han og ting blir bedre.

Og litt OT, så kan jeg jo si det at jeg som trener masse med disse problemene ikke blir særlig fornøyd når det kommer store bikkjer i hundre mot han. Sånn som i går hvor en irsk ulvhund bare spaserte elegent over gjerdet og i hundre til oss. Jeg vet at hunden er snill, men for min lille hund er en irsk ulvhund ganske stor og spesiellt når han har dårlige erfaringer med større hunder fra før. Og det hjalp heller ikke å snu å gå med faste skritt motsatt vei, for denne hunden fulgte jo bare etter. Så det er ikke bestandig det funker å snu. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg spør om kjønn dersom folk gjør mine til å la hunden(e) hilse uten å spørre først og jeg ikke har hatt sjans til å krysse veien 100 meter før vi møtte dem (ja, jeg syns det er en uting med hilsing i bånd). Nå har jeg en av hvert kjønn, ei lita tispe som ikke vil hilse når hun er i bånd, hun liker det ikke. Punktum. Hun blir ikke sur eller noe slikt, men hun demper med hele seg og vil bort. Kommer jeg ikke unna hilsesituasjoner med henne så kobler jeg henne løs. Omtrent uansett hvor jeg er.

Hannen min er oversosial og hoppende glad i alt (tror han er belger). Så han er det stort sett ikke noe problem med uansett, men jeg har ikke det helt store behovet for at han skal bli lunsj eller finne ut at han kan måle krefter med andre hanner.

Men jeg merker når jeg er på jobb, der går jeg ofte tur med en cavalierhann på snart året - der skal alle hilse der. Sånn er det bare... Jeg blir gal, men kommer ikke unna. Så enden på visa er at han ikke takler å gå fra hundene han hilser på - det blir et svare spetakkel - høres ut som jeg dreper bikkja. Løsningen er å ha med minsten min, ha henne løs og la dem hilse eller be henne holde seg til meg, da glemmer han den andre hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Møtte en liten hund for ikke så lenge siden. Eieren stoppen 6 meter foran oss og kortet båndet veldig og spurte om det var tispe eller hannhund. Min la seg ned og eieren skjønte hun var valp. Huff dette går ikke sa hun og gikk i bue rundt oss (med stramt bånd). Hunden hennes knurret litt.

I går gikk vi tur i skogen. Min i langline og samme hunden kom løpende løs i kontrollert form. Da hilse/lekte de litt før han ble lei og løp videre. Ikke noe tegn til aggresjon overhodet.

Det må da påvirke hunden negativt at eieren stopper rett foran den andre hunden med kort bånd. Den skjønner jo at noe er på gang. I går gikk det jo kjempefint.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her i gården er det rent hat mot alle andre voksne hannhunder. Hans territorium er hans territorium. Basta.

Fryktelig slitsomt, skulle ønske de kunne være venner istedet. Men det er alltid en eller annen som roper om det er tispe eller hannhund...som er litt teit, siden man tydelig ser på ham at det er en hann. Ikke bare jeg som er nærsynt nei... :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...